Bokserier for barn: Bøkene om Berte

Bildekilde: Gyldendal

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barne-bibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

I småbarnssegmentet fins det utrolig mange forskjellige bøker, og særlig domineres aldersgruppa av ulike bokserier. Etter å ha fokusert på de svenske forfatterne og deres produksjoner i lang tid, vil jeg nå vende nesa hjemover for å ta en kikk på hva forfatter Tor Åge Bringsværd (f. 1939) har klart å kokkelere i hop sammen med illustratør Tina Soli (f. 1972). Serien heter "Når to", bøkene er utgitt på Gyldendal og har et lite, hendig format, slik som øvrige barnebokserier som hittil er omtalt her.

Tor Åge Bringsværd er ikke akkurat ny innafor litteraturen. Et lite besøk på forfatterens sider hos forlaget eller på Wikipedia, kan røpe en ekstremt stor og mangfoldig produksjon, hvorav mye er bøker for barn og unge. Han har mottatt flere høythengende priser og er oversatt til 23 (!) språk. For dagens småbarnsforeldre er Bringsværd kanskje mest kjent gjennom serien om Karsten og Petra, som i seinere tid også har funnet veien til det store lerretet, mens eldre lesere husker sjøormen Ruffen fra 1970-tallet. Og de som gikk på barneskolen på åtti- og nittitallet, kan nesten ikke unngå å ha vært borti de flotte bøkene i serien Vår gamle gudelære. Og i 2002 kom altså den første boka om vesle Berte, Når to sier godnatt.

Fram til 2009 utkom det i alt tolv bøker om Berte, samt to samleutgivelser med fire fortellinger i hver bok (2006 og 2010). Bøkene begynner med et åpningssituasjon over ett oppslag, der Berte presenterer seg sjøl og en "samarbeidspartner" (mamma, pappa eller bestevennen). Deretter står det i boka: "Vi snakker om mye rart. Særlig når vi skal ... ." Det siste ordet byttes ut fra bok til bok, og når temaet er gitt, tar bildene mer eller mindre over. For eksempel i Når to skal rydde (2006) blir fortsettelsen slik: "Når to troll skal rydde... (bla om) ...somler de så fælt at det vokser mose mellom fingrene på dem." Men barnet kikker umiddelbart på bildet, og kan ikke alltid forstå hva teksten sier bare av å se. I mosens tilfelle er det svært dårlig tegna mose, det minner mer som om noen har grisa veldig med disse knallgrønne, supersunne algesmoothiene enkelte kjører i seg. Den skrale mosen hadde vært grei, hadde det ikke vært for at dette gjentar seg. Oppslaget fortsetter nemlig på denne måten: "Når to ekorn skal rydde... (bla om) ...løper de i veien for hverandre hele tiden." Bildet viser to ekorn som dunker hodene mot hverandre mens de holder i samme nøtt. Og slik er det stort sett hele veien, et litt uheldig sprik mellom tekst og bilde som ikke er til bokas beste, som gjør at barna lurer på hva som egentlig skjer og hvorfor det er tegna sånn, mens de voksne stadig må forklare. 

Mot slutten tas åpningssituasjonen opp igjen, og Berte sier: "Når pappa og jeg skal rydde rommet mitt...", og så fortelles og vises det i tekst og bilder hva pappa og Berte gjør. Og i løpet av ett eller to oppslag til er boka over. Denne mer personlige henvendelsen er ei fin ramme rundt det som skjer inni boka, og en enkel mal å jobbe ut ifra som forfatter. Men jeg lurer på om den dessverre ikke er litt for enkel. For hva er det som egentlig skjer i bøkene om Berte? Stort sett ingenting. Det er null karakterutvikling, ingen utfordringer som må overkommes (et hederlig unntak her er Når to er sinte på hverandre fra 2004), liten eller ingen realistisk forankring, ingen tematisk handling som leseren kan følge kronologisk - i nesten alle bøkene bryter illustrasjonene av handlinga stadig vekk. I ryddeboka er for eksempel Berte og pappa inne, så ute, så inne, så begynner de så smått med ryddinga, deretter spiser de pannekaker før de på neste oppslag vimer rundt. Deretter kommer kosting, synging, stabling og den faktiske ryddinga av rommet til Berte. Alle som har små barn veit at dagene med dem kan være uforutsigbare, og at ting tar tid, men det er ingen unnskyldning på hvorfor bøkene skal mangle en slags kontinuitet. Dette er på den andre sida noen hakk bedre i bøker som Når to sier godnatt (2002) og Når to skal si ha det (2009), hvor den aktuelle situasjonen er tydelig etablert og følges opp i bildene også. 

   

Til språket i bøkene har jeg ingen innvendinger, det er et helt standard, motstandsløst og uproblematisk riksmål. Det er heller illustrasjonene som utgjør et stridspunkt. De er svært fargesterke, tidvis skrikende, og fordi illustratøren ofte bruker hele oppslaget, er det liten plass til pauser og egne tanker for leseren. I tillegg må jeg innrømme at jeg er svært lite glad i illustrasjoner som ser ut som om de er laga i et Paint-program eller lignende; de er så virkelighetsfjerne, flate, stive og kalde. For eksempel er proporsjonene helt feil, en rekke perspektiver er bortimot umulige, skyggelegging ikkeeksisterende og personene blir noen visuelle fargeklatter av noen papirdokker, eller klisjéprega tegneseriefigurer med faste kjennetegn, ikke de personene teksten legger opp til at de skal være i åpning og avslutning.

Hva er så innholdet i bøkene om Berte? Jo, elementet av fantasi og leik. Og det er dette som gjør at bøkene skiller seg ut og som summa summarum er bokseriens styrke. Altså, sjøl om bildene totalt mangler den varmen så mange av de svenske illustratørene evner å skape (Kaninbøkene, Bøkene om Pål), ikke har den lune humoren en finner hos f.eks. Ludde og sjøl om handlinga på et konkret plan er nesten fraværende (her er bøkene om Emma og Thomas eller Bø og Bæ overlegne), har bøkene noe. Og dette noe er noe helt anna enn det mange tradisjonelle bokserier har, noe som kan gjøre de to-tre første møtene med Berte ganske spennende for barnet. For hva kan de egentlig forvente seg? Ei ikke-lineær historie som ikke tar særlig hensyn til barnas hverdag, tull og leik, det er stimulerende, overraskende og en eneste stor oppmuntring til barns bruk av egen fantasi. Men dette ligger i all hovedsak i språket, og Bringsværds morsomme leik med forventninger, konvensjoner og kjente figurer. Jeg skulle derfor ønske at det var valgt en mindre dominant illustratør, slik at barna i større grad kunne skape egne bilder. For hvordan ser det egentlig ut når to sjiraffer sier godnatt? Jo, de "tvinner halsene mykt om hverandre og hvisker hemmeligheter", sier teksten. Mens bildet viser to feilproporsjonerte sjiraffer stivt klistra sammen i noe som ser ut som sterkt ubehag.

Bøkene er, som de fleste seriebøker, bygd over samme lest, og er mer eller mindre vellykka i utforming. Her i huset har det hatt den effekten at barna mister interessen. Når Berte først er introdusert og etablert, er det lite som overrasker barna. De forventer nemlig å bli overraska. Og det blir de jo ikke, for hvem eller hva som kommer på neste oppslag, blir jo avslørt før en blar om, og fordi barnet veit at illustrasjonen kommer, slutter de å bruke egen fantasi til å finne ut hvordan det ser ut "når to boller går på tur". Det er leit, og det virker også som om det faktisk strider i mot forfatterens opprinnelige intensjon med bøkene. Noe en derimot ikke kan forutse, sjøl om temaet for boka og den agerende figuren er kjent, er hva som blir handlinga (hva bollene faktisk må gjøre når de går på tur - jo, de må passe seg for løvene!). Det er i seg sjøl fint, for da er det et mikroskopisk element av nysgjerrighet som tennes, men ofte henger ikke barna med i assosiasjonene hos forfatter og/eller illustratør, og ender opp med å spørre hvorfor det er sånn eller hvorfor det ser sånn ut. Slik blir lesestunden fort problematisk.      

Det visuelle inntrykket er som sagt støyende, og det blir ikke bedre med valg av tidenes mest plagsomme sats, der enkelte ord, helt uten grunn, framheves over andre. Det kan for eksempel se omtrent slik ut: "Når to griser sier godnatt... (bla om) ... slår de krøll på halen og ser hverandre dypt inn i øynene." Er det meninga at den voksne leseren skal brøle ut griser, krøll og dypt? Jeg bare spør. Denne satsen er, dessverre, helt forferdelig plagsom når den blir brukt hemningsløst på hver eneste side, og forstyrrer leseropplevelsen for både voksne og barn. I tillegg brukes en del snakkebobler i oppslagene, særlig i de seinere utgivelsene. Dette er utelukkende mer for de voksne enn for barna. Innholdet i boblene er nemlig som regel begreper, uttrykk og ordspill eller lignende som barna ikke skjønner. Det kan være småmorsomt for oss voksne, men sammenhenger og assosiasjoner må forklares for barnet. 

Også flere andre begreper og hendelser i bøkene, som gjenspeiles på oppslagene, er for avanserte, abstrakte eller upassende for målgruppa, og det reagerer jeg på. Forlaget har satt aldersgruppa til 3-6 år, en rekke aktører på nett opererer med 0-2 eller 0-3, mens noen helgarderer og skriver 0-2, 3-6. For å være helt systematisk, skal jeg her gjennomgå alle oppslagene i Når to skal rydde. Første oppslag er Berte og pappa, andre oppslag er troll. Så kommer ekorn, mens fjerde er trær med ansikt. Femte oppslag er sjørøvere, sjette oppslag detektiver, sjuende kommoder, åttende pannekaker, niende fjomsedyr, tiende løver. Så følger kjendiser og heisekraner før vi igjen vender tilbake til Berte og pappa på oppslag tretten og fjorten. For barn under to år, er dette helt uaktuelt. Referansene er for mange, kontinuiteten for liten, boka er rett og slett overstappa og de skjønner ikke leiken i ord og bilde. For barn mellom to og fire år er dette mer passende, men fortsatt gapes det over litt for mye. Men alt som er relatert til barnas hverdag, fungerer greit. Og det skader ikke å utfordres av menneskelignende trær (sjøl om de er skumle), fulle kommoder og fjomsedyr (hva er et fjomsedyr? La barnet finne på!). Men detektiver og kjendiser blir for avansert. 

Språklig sett er Bringsværd litt ujevn, og brått kan et oppslag kreve bakgrunnskunnskap. Blant anna i oppslag åtte, der pannekakene blir spist av grisen, må en kjenne til eventyret om pannekaka for at det skal bli meningsfullt. Kjendisoppslaget burde vært strøket, mens oppslag tolv, om heisekranene, krever at barna veit hva høydeskrekk er. Barn mellom fire og seks år har større forutsetninger for å henge med, også på dette, men fordi bøkene ikke er utfordrende på et annet plan, blir de fort kjedelige. Likevel har Bringsværd jevnt over et godt blikk for situasjoner, kjente figurer og referanser, men det blir dårlig utnytta på grunn av det store spriket mellom lavmælt, leikende tekst og skrikende bilde. 

For at det ikke skal dukke opp noen misforståelser, vil jeg bare presisere at jeg tror at både barn og voksne har behov for utfordringer i tekst og bilde når de leser - også når de leser sammen. Det er godt å bli utfordra og stimulert til å tenke annerledes, og det er fint å sette i gang fantasien. Sånn sett er Berte en viktig, leiken og glad figur som trengs i den norske barnebokvrimmelen. Jeg verdsetter også dobbel adresse i bildebøker, men ikke når den voksnes referanse synes å komme foran barnets, slik som det av og til dessverre blir her. I Når to-serien kan det generelt sett fort bli litt for mye, av farger, bevegelser, handlinger og referanser, og det er ikke godt. Barna evner ikke å ta til seg alle inntrykkene, mange prøver å sette det sammen til en helhet, noe som er forgjeves. For bøkene er jo bare innholdsløs tull og leik, som passer bra for verbale og nysgjerrige tre- og fireåringer, som aksepterer andre løsninger og ikke synes troll, sjørøvere, løver eller klovner er skumle. Og dessuten er det av og til, gjerne i avslutninga, noen fine, mer harmoniske øyeblikk. Men likevel: bøker skal være mer enn bare gøy og støy.

    

Omtalen er basert på tolv av tolv bøker i serien: Når to sier godnatt (2002), Når to går på tur (2002), Når to skal stå opp (2002), Når to vil bli kjent med hverandre (2003), Når to skal besøke bestemor (2003), Når to er sinte på hverandre (2004), Når to skal bade (2005), Når to skal rydde (2006), Når to vil kose seg (2007), Når to skal på ferie (2008), Når to vil kle seg ut (2009), Når to skal si ha det (2009).