Bokhyllelesing: Merethe Lindstrøm

Bildekilde: Bokelskere

I forrige måned, mellom 13. og 19. oktober, var det tid for sjuende og nest siste runde av Bjørgs leseutfordring, der vi leser bøker fra egne bokhyller etter felles tema. Temaet denne gangen var kort og godt å lese ei bok fra 2000-tallet. Gamle middelalderbøker var med andre ord ikke lov! Jeg måtte leite i en helt annen del av ulesthylla enn jeg pleier, men fant til slutt ei bok jeg mente kunne passe. Bare synd det var litt mye å holde på med midt i oktober - masteroppgava tar mye tid og krefter, men det er jo sånn det skal være nå. Derfor er jeg heftig forsinka med deltakelsen denne gangen, men kvaliteten på boka har veid opp for det, i alle fall i mine øyne.

Turen gikk til den norske forfatteren Merethe Lindstrøm (f. 1963), og boka jeg leste var romanen Barnejegeren fra 2005. Det er den tredje Lindstrøm-boka jeg leser, fra før har jeg lest novellesamlinga Gjestene fra 2007 og den kritikerroste og prisvinnende romanen Dager i stillhetens historie (2011). Jeg likte begge disse godt, og var derfor spent på om inntrykket av Lindstrøm som en lavmælt, presis og intens forteller ville opprettholdes, om hun ville fortsette å reindyrke stilen der hun forteller om store hendelser og viktige følelser i et nokså avkledd og usentimentalt språk.  

Og på mange måter stemte det. Jeg-personen i boka er Ida. Hun er barnepsykolog, men på grunn av hennes erfaringer med sin egen datter, Silje, virker det som om hun gradvis har mista trua, både på yrket sitt og seg sjøl. Hun reflekterer over dette flere ganger, og tenker blant annet at der sitter hun, på kontoret sitt, med disse barna som har opplevd mobbing, samlivsbrudd, familievold og lignende, og hun krever at de skal sette ord på det hun ikke en gang klarer å formulere sjøl. For hva gjør du egentlig, når den halvvoksne dattera di stikker av, og når du endelig ser henne igjen, er det som tigger på gata i Oslo, ei tynn jente som bare er ute etter penger til sitt neste skudd? Hva gjør du når du mislykkes på det viktigste i livet, på det du er utdanna som, på det du instinktivt skal kunne?

Ramma for romanen er en hendelse rundt åtte år gamle Eli. Når skolebussen kommer ned fra fjellet etter en tur, mangler hun, og Ida er blant ekspertene som hentes inn for å snakke med familien. Ida har tidligere hatt Eli inne til evaluering og samtaler på grunn av ulike problemer hjemme og på skolen. Uten at det står skrevet i boka, ligger Idas følelse av egen tilkortkommenhet som et press mellom linjene. Om hun hadde gjort jobben sin bra nok, vært der, sett Eli, hjulpet henne, hørt på henne, nådd fram, kunne kanskje hendelsen vært unngått. Kanskje det gjelder i andre sammenhenger også, som i forhold til de to guttene Magnus og Eskil, som hun også har forsøkt å hjelpe. Kanskje gjelder det Silje òg. Det blir dårlig vær i fjellet, og mens leiteaksjonen pågår, vender Ida tilbake til episoder i sitt eget liv. Hun går gjennom bit for bit, analyserer bruddstykker, leiter etter egne feil, den store feilen, bristen, det som sendte Silje ut og vekk. Hva var det hun gjorde, eller ikke gjorde, som mor, hva var det som fikk Silje til å dra?

Hun stanser bilen utafor huset og blir sittende å se. Der er huset hun er vokst opp i, huset Silje er oppvokst i. Det rommer så alt for mye, minner og tanker, drømmer og følelser, og er liksom ikke bare et hus. Det virker som om Ida er usikker på om det er godt eller vondt å bo der, kanskje er det begge deler. Var det vondt for Silje? Hvorfor? Ida irriterer seg over at hun ikke klarer å se huset på en objektiv måte, alltid må dette subjektive komme i veien, forstyrre, sløre og forskyve blikket. Sånn som med Silje, sier underteksten. Om Ida hadde sett objektivt på Silje, vært en nøytral og følelsesløs iakttaker, ville hun kanskje sett tegna, klart å forebygge alle de vonde hendelsene. Men det er jo en umulighet.  

Rammefortellinga går svært langsomt, kanskje litt for langsomt etter min smak, og de store pausene i mellom fylles med små og store episoder som Ida husker. Handlingene er ikke ordna kronologisk, noe som av og til kan by på hodebry for en ryddig leser med behov for å sortere hendelsene. Men egentlig er det ikke så farlig hva som kommer først. Det er det samme som gjentar seg: Silje som drar. Ida som leiter, uten hell. Ida som går rundt i huset og prøver å stenge tankene ute. Silje som kommer tilbake. Ida som glatter over, prøver å legge alt til rette, reise på hytta, lage mat, være der. Silje som drar. Ida som presser lydene ut av hodet, ut av huset, ut av livet, som endelig får fatt i Silje og som får beskjed om å ikke ringe mer. Tematikken er fæl, og passer vel godt under merkelappen "alle foreldres verste mareritt". Det å ikke vite, det å hele tida være så bekymra, så i det uvisse om hvor barnet ditt er, hva hun gjør og med hvem. Men Lindstrøm velter seg ikke i dette miserable, det gjør hun aldri. Hun holder det nøkternt, lar Ida se for seg Silje i et hus, i en leilighet, lar henne tenke at Silje er der sammen med noen, at hun holder rundt noen om natta, har noen. Aldri på gata, kald, mager, rusa.

Det som gjør sterkest inntrykk, er likevel uroen, krafta, trykket og stemninga i teksten og underteksten. Det presser hardt på leseren, det blir aldri språkliggjort, men er der, hele tida. Av og til kjentes det ut som om jeg var inni denne emosjonelle trykkokeren sammen med Ida, desperat på leit etter en utvei, en eller annen form for utløp, en måte å avreagere på, komme meg bort på. Men alt holdes så nedpå, Ida er så nedpå at jeg til tider nesten blei sprø. Jeg tenkte at dette går ikke, dette er ikke troverdig, en må jo rope, skrike, banne høyt, knuse noe, ringe til alle, reise inn til Oslo, gå langs gatene nattestid, engasjere politiet, sette himmel og jord i bevegelse. Men likevel, mot slutten av boka, så skjønner jeg endelig at det er troverdig likevel. Det er en slags håpefull resignasjon. Silje kan komme å gå, her må alt være som det er, så Silje alltid kan komme hjem til det samme, det stabile, det trygge. Det er slik Ida er, slik hun forsøker å håndtere alt sammen, dette livet som er blitt noe helt annet enn det hun trodde, som er så vondt. Av og til er det nesten så hun føler smertene til Silje, og de er der også, som et skrik i teksten. Men de snakker aldri om det, kun et par ganger sier Silje noe, og da klarer ikke Ida å forstå. Kanskje hun ikke vil. Kanskje hun rett og slett ikke makter.

Det er et par ting jeg reagerer på i teksten, for eksempel er Ida og Silje merkelig avsondra fra alt som minner om familie og venner og festlige anledninger. Det er vel ikke helt vanlig? Faren til Silje, Johannes, nevnes og får sin forklaring, men bortsett fra han, fins det ingen søsken, tanter eller onkler, besteforeldre, hjelpende naboer, vennepar eller lignende. Og hva med jul og bursdag? Svært lite. Ida tenker på sin egen far et par ganger, mens mora forblir i skyggen av teksten (men her er det tolkningsmuligheter). Ingen av dem synes å være i live mens rammefortellinga i nåtida pågår, men Ida reflekterer heller ikke over noens bortgang. Faktisk virker det som om hun konsekvent tar avstand fra alt vondt - hun lar det være språkløst. For det som ikke har språk, fins vel ikke? Hun stenger ute så mye at hun til slutt også låser seg for Silje og for seg sjøl. Og da står hun der, i et hus hun ikke klarer å se, med en datter som er borte, igjen, med sus i øret og tanker hun ikke vil tenke. Og jeg tenker at det er forferdelig vondt å være Ida.

Men Silje kommer tilbake. Hun har vært på avrusing, hun har lagt på seg litt, virker bedre. Ida tar henne med til London, vil så gjerne være der for dattera si, være der sammen med henne, hjelpe henne og støtte henne, få henne over kneika, inn på bedre tanker og et bedre liv. Men tilkortkommenheten kommer igjen, Ida er på mange måter maktesløs overfor Silje. De står der og ser på hverandre, på hotellrommet i London, men de ser ikke, ikke egentlig. De er drevet av helt forskjellige følelser, livsfølelser, og klarer ikke møtes. De er tapre, evig kjempende, men mislykkes hele tida i sine spede forsøk på å virkelig snakke sammen. Orda strekker ikke til. Og så forsvinner Silje igjen.  

Barnejegeren er en sterk roman om et ubehagelig tema, som er godt forma i et sårt og nært språk. Og det hele får en svært kraftfull virkning når det blir tatt på alvor. Men en må være innstilt på det lavmælte og langsomme når en leser, det nytter ikke å haste av sted, for her ligger det så vanvittig mye i og mellom linjene. Det er en svært tett og lada roman, trass alle dens pauser og blankelinjer. Men ikke alle blankelinjer i verden gjør opp for det som Ida står og går i, aldri. Og Lindstrøm tyr til mange virkningsfulle bilder for å få leseren til å forstå. Det er de hvite arkene med tegninger på, tegninger som viskes ut og arkene som får nye motiver, oppå de gamle, mens de gamle strekene synes igjennom. Det er bildene som blir tydeligere uten de matte glassene, det er ord som ligger som belegg på tunga, det er hus fylt med vann, som snart vil sprenge under trykket, beskrivelser av at hele huset råtner innafra. Ida er fastlåst i noe hun tilsynelatende ikke veit hva er. Jeg tror at hun egentlig veit det, men at hun er redd. Hvis hun tenker det, gir det språk, sier det høyt, blir det sant, og det er mer enn hun kan bære.

Sjøl om boka handler om mye som er vondt og vanskelig, fins det noen få lyspunkter også. Og det viktigste for en leser er at boka fungerer, treffer noe i en sjøl og at den, enkelt sagt, er god å lese. Det gjelder i aller høyeste grad for Barnejegeren. Fordi Lindstrøm er så stilsikker og subtil, er det en glede å lese den nøye utvalgte prosaen hennes. Og fordi hun aldri velter seg i det destruktive, er det også veldig fint å lese ei bok der ikke alt går bra. Jeg blei berørt, men ikke rørt, og det er en utrolig viktig forskjell som her gir det jeg tror er ønska virkning fra forfatterens side. Og nå, som romanen er lest ut og ligger foran meg på skrivebordet, kjenner jeg at den har satt i gang nye tanker om det å være mamma, om hva en kan gjøre for sine egne barn i vanskelige situasjoner, om å plutselig bli pårørende og medavhengig. Og det setter jeg stor pris på.