torsdag 29. oktober 2020

Det annet kjønn, del II

Bildekilde: Bokelskere
I april publiserte jeg og samleser
Birthe hvert vårt innlegg om første bok av den filosofiske avhandlinga Det annet kjønn, hovedverket til den franske filosofen og forfatteren Simone de Beauvoir (1908-1986). Og nå, et halvt år seinere, er andre bok også ferdiglest. Det har vært en krevende, intens, interessant og spennende prosess, der jeg ikke bare har lest og nikka samtykkende, men også blitt overraska og utfordra. Forfatteren har hele veien insistert på sine ufravikelige prinsipper, og lagt fram bevis etter bevis for hvorfor det er eller bør være nettopp slik. Det krever at leseren hele tida er fokusert, lar seg provosere, villig følger med inn i resonnementer og ikke lar være å reflektere eller gå i seg sjøl.

Første bok har tittelen "Fakta og myter" og er en systematisk gjennomgang av kvinners vilkår gjennom historia, samla i tre deler under overskriftene Skjebne, Historie og Myter. Her viser de Beauvoir fram hvordan kvinna først får dårlige kår på grunn av biologiske forskjeller mellom kvinner og menn, deretter hvordan disse ulikhetene styrkes og legitimeres sosialt, religiøst, kulturelt og gjennom ekteskapet for å så lovfestes, og til slutt peker hun på hvilke mekanismer i samfunnet som rett og slett tjener på at kvinna forblir uopplyst og ufri. Ett enkelt og på samme tid komplekst eksempel er at gjennom å kontrollere kvinners kropp og seksualitet, det vil i de fleste tilfeller si hennes giftermål, kontrolleres også hennes avkom, og ikke minst hvem disse avles med. Det er helt vesentlig i patrilineære kulturer, der arv, titler, jordeiendommer og så videre, går fra fedre til sønner. Det er makt og undertrykking satt i system: Menn innehar og utøver rettigheter som overføres gjennom kvinner, og der kvinna sjøl ofte er helt uten rettigheter.

Andre bok har tittelen "Levd erfaring" og går direkte på hvordan det er å vokse opp, formes og oppdras som kvinne, for å derettes sendes ut i så mye en aldri har fått vite noe om, for eksempel puberteten, det hormonelle, seksualitet, bryllupsnatta, morsgjerningen - alt med lovverk, regler og normer hengende over en. De fire hoveddelene i andre bok samles under overskriftene Utvikling, Situasjon, Rettferdiggjøring og Mot firgjøringen. I hver hoveddel borer de Beauvoir djupt ned i kvinnas grunnvilkår og gjør rede for hvordan og hvorfor det går galt under hver hoveddel, og hvorfor det er slik at fullstendig oppegående kvinner, som hadde hele livet foran seg som unge jenter, sitter innelåst i sitt eget hjem som en evig husholderske og føler seg snytt og utelatt, utslitt og forsmådd.

Jo, skriver de Beauvoir, det er fordi disse kvinnene, alle kvinner (vi må huske på at dette blei skrevet på 1940-tallet), holdes for narr. Så mye vesentlig informasjon om oss og vår utvikling holdes tilbake av våre egne foreldre, vår egen mor, som skal være vår nærmeste, vår allierte, den vi alltid kan komme til. Det er et svik! Vi blir ikke opplyst om kroppens utvikling og seksualakten, noe som fører til at vi skammer oss over menstruasjonen og vår egen kropp, og skremmes så inderlig på bryllupsnatta at vi risikerer å bli helt frigide, om da ikke ektemannen er av et slikt kaliber at han voldtar oss jevnlig, i guds og lovens navn, for at det skal bli barn av det. Det er jo mildt sagt helt jævlig, og en vond og evigvarende spiral om den ikke brytes. Svartmaling, tenker du? Nei. Bare fordi så mange av oss her i Norge er så heldige, skal vi ikke lukke øya for at dette fortsatt er reelt for flertallet av verdens kvinner. Dette er deres hverdag. Og det er vårt felles ansvar å gjøre noe med det. Det skriver også de Beauvoir.

Med kunnskap skal kvinner frigjøres. Med likestilling og likeverd skal vi kvinner ta vår plass i familien, på skolen, på jobben, i ekteskapet, i samfunnet, i verden. Menn må anerkjenne kvinner som sin like, de må tre litt til side så alle kan jobbe sammen for felles mål. Vi er, biologisk sett, skapt ulike. Vi må innrømme våre ulikheter og berømme våre ulike funksjoner, for eksempel i forplantninga. Men om kvinner låses fast i hjemmene med barnefødsler og oppdrageranvar og aldri får lov til å utvikle seg, om hun aldri får finne seg sjøl og kjenne at hun også har evner, potensiale, gjennomføringskraft og muligheter, vil verden aldri gå framover. Og menn vil da også holde seg sjøl nede, i feilslåtte ekteskap inngått på totalt ulike premisser, ekteskap prega av forakt, dårlig kommunikasjon og maktmisbruk. Det må altså ei grunnleggende holdningsendring til før vi kan få denne samfunnsmessige endringa, der synet på kvinner, kvinners verdi, kvinners ferdigheter og kvinners muligheter, men alles velferd, er det mest sentrale.

Omtrent dette skriver altså de Beauvoir, og det samme skriver jeg. For jeg kunne ikke være mer enig! Det er ikke rart at dette bunnsolide, reflekterte og rasende intelligente hovedverket kalles feminismens bibel. Men boka burde vært absolutt alles bibel. Den gir ei grunnleggende opplæring i etikk og sosialdemokrati, er vanntett i argumentasjonsrekkene, forklarer så grundig ulike situasjoner kvinner må gjennomleve og hva det gjør med oss, psykisk og fysisk, de Beauvoir bruker konkrete eksempler fra medisin og psykologi, og slipper aldri sitt endelige mål av syne: Likeverd. 

Og det er så sjølsagt, så naturlig. Likevel motarbeides akkurat dette hver eneste dag over hele jorda, av folk som ikke vil ha likeverd - og dette er både menn og kvinner. Det er mennesker som vil se på kvinner som det annet kjønn. Som vil gjøre kvinner til den andre, som vil fremmedgjøre kvinner generelt for å slippe å anvende de etiske prinsippene som alltid gjelder. Som vil fortsette med utnytting og voldtekt, menneskehandel og slaveri, prostitusjon og barnedrap. Det er motbydelig at vi bor i en verden der noen faktisk gjør dette mot sine medmennesker med vilje, og ubeskrivelig trist at rettigheter, lovverk og statsledere ikke vinner fram over alt. Igjen har Simone de Beauvoir rett: Det er ei omfattende, grunnleggende holdningsendring som trengs. Og det er kunnskap som gir oss den.

Jeg merker nå, mens jeg skriver dette, at skillelinjene mellom et slags handlingsreferat fra verket og en mer objektiv omtale av verket i sin helhet utviskes. Det er fordi innholdet i teksten er så interessant og engasjerende og formidlinga er så kraftfull og poengtert at jeg nesten glemmer å lese med kritisk blikk. Men hva er det å kritisere? At de Beauvoir ikke har greie på det hun skriver om? Jo, det har hun faktisk. Hun vokste opp i et Frankrike der kvinner ikke hadde stemmerett og rettigheter på lik linje med menn, der ei hustrus lydighet til ektemannen var nedfelt i lovverket, der jenter systematisk blei sett ned på og ikke akkurat nekta utdanning, men det var liksom ikke noe de trengte, heller, utover litt husholdsstell og sånt. Så kommer de Beauvoir. Lynende intelligent og både den smarteste og klokeste i enhver sammenheng. Hun ikke bare ser de gjennomgående problemene i nesten alle kulturer til alle tider, hun evner å systematisere, rydde opp, finne feilene, sette ord på dem og formidle dem videre. Til og med med ei løsning! 

De Beauvoir peker fram mot sosialdemokratiet, eller kanskje helst mot kommunismen. For de Beauvoir støtter seg på Marx' ideologi og framhever det aller viktigste ved hans tankegang: Kameratskapet. Hun skriver helt mot slutten av verket: Det er innenfor den gitte verden at det er opp til mennesket å få friheten til å seire, og for å vinne denne ytterste seier, er det blant annet nødvendig at menn og kvinner, hinsides sine naturbestemte forskjeller, utvetydig hevder sitt kameratskap. Og kameratskap, ja, for å være ordentlige kamerater, anser en hverandre som likeverdige. De Beauvoir peker derfor fram mot likeverd. Mot et samfunn for alle, et lovverk for alle, utdanning for alle. At samfunnet i større grad tar seg av barna, så også mor kan arbeide og ha en karriere, så hun kan tenke, mestre, reflektere og utvikle seg og ikke låses fast. Rett og slett få muligheten til å være et fritt, sjølstendig, eget menneske. Det burde være en sjølsagt rettighet for alle, over hele verden! Det er så mye gjenkjennelig her, med tanke på norsk sosialdemokratisk ideologi, og det er godt å se hvor solid forankra alt hjemlig er og hvor naturlig det føyer seg inn i hverandre. Det gjør meg stolt og glad!

Begrepsbruken til de Beauvoir, med immanens og transcendens som det mest sentrale begrepsparet, forklares godt tidlig i verket og brukes helt systematisk som to motpoler, litt slik som kvinne og mann blir satt opp mot hverandre i starten av avhandlinga. Hun er tro mot begrepene og deres innhold helt til bokas siste side, og viser spriket, utfordringene, dobbeltheten og det formende i begge begreper. I tillegg bruker hun den andre som et bærende begrep, slik jeg eksemplifiserer over, helt fra tittelen og til siste kapittel. Og hun peker på hvorfor ei slik fremmedgjøring er problematisk - nærliggende paralleller er de hvite amerikanernes behandling av svarte slaver, eller fangevokternes behandling av fanger under andre verdenskrig. Med annetgjøring - altså fremmedgjøring - reduserer vi disse menneskene til noe annet slik at vi kan heve oss over dem og behandle dem annerledes. De Beauvoir avslører maktstrukturene og ideologiene rundt dette, og nekter å godta det. Utover at hun støtter seg på noen andre filosofer underveis og diskuterer ulike begreper og definisjoner, er verket overraskende tilgjengelig og lett å lese. Litt omstendelig vil kanskje noen si, men jeg er ikke blant dem. Jeg blei revet med, og opplevde avhandlinga nesten litt som ei åpenbaring: Her er det jeg har tenkt og følt og kjent på, men ikke helt klart å si!

Det annet kjønn forener - eller burde forene - kvinner, nei, alle mennesker! verden over til kamp mot tradisjonell kjønnsinndeling av familie, ekteskap, arbeidsliv, utdanning, åndsliv, oppdragelse og seksualliv, og til kamp for de gamle slagordene fra den franske revolusjon: Frihet, likhet og brorskap (altså kameratskap). De Beauvoir, som bevisst valgte å ikke få barn og å ikke gifte seg og som heller ikke lot seg sette i bås som heterofil eller bifil, nettopp for å kunne være fullstendig fri og bare sin egen, har skrevet selve frihetens kampskrift. Her ligger sitater til paroler og innhold til taler for alt fra Pridebevegelsen til Ottar, og mye, mye mer. Les verket og ta til deg lærdommen, bruk den aktivt eller bare kjenn på følelsen teksten gir, følelsen av samhold og mening og håp.

tirsdag 27. oktober 2020

Der fire veier møtes

Bildekilde: Bokelskere
Forventningene var høye da jeg satte i gang med Der fire veier møtes, debutromanen til finske Tommi Kinnunen (f. 1973) fra 2014. Jeg hadde fått med meg flere anmeldelser, der forfatteren fikk ros for ei nydelig fortalt slektsfortelling, og der boka blei holdt fram som svært solid til å være skrevet av en debutant. Dette, sammen med den finske stemninga og intensiteten som jeg liker så godt, blei såpass fristende at boka blei kjøpt. 

I Der fire veier møtes møter vi, som vi både forstår av tittelen og kan se på omslaget, fire forskjellige hovedpersoner som forteller hver sin bolk. Det de forteller er sitt eget liv i utvalgte biter, slik at leseren må pusle seg fram til helheten. Kinnunen skriver altså etter nedslagsmetoden: Han fokuserer på visse perioder eller episoder i de fires liv, før han hopper videre til neste, som kan være ett eller ti år etterpå. Dette er en svært enkel måte å skrive på, da forfatteren verken trenger å forflytte personene, forklare endringer eller forholde seg til tid og relasjoner på samme måte som i ei mer tradisjonell, kronologisk fortelling. Samtidig blir det etter hvert mange bolker å holde styr på, slik at det skal store tekniske ferdigheter til for å sette disse sammen på riktig måte. Her er en forfatter som Per Olov Enquist helt suveren.

De fire hovedpersonene vi møter, er delvis overlappende tidsmessig, og de griper inn i og figurerer i hverandres liv uten at de forstyrrer hverandres beretninger. Det hele begynner med den unge jordmora Maria i 1895. Vi følger henne fram til 1955. Deretter overtar dattera Lahja, som vi følger fra 1911 til 1977. Lahjas svigerdatter Kaarina er neste kvinne ut, og vi leser om hennes liv mellom 1964 og 1996. Til slutt går vi tilbake i tid og får høre versjonen til Lahjas ektemann, Onni, fra 1930 til 1959. Kinnunen følger alle fire konsekvent i tredjeperson, og her ligger nok bokas første problem: Vi kommer aldri tett på. Det opprettholdes en liten distanse gjennom hele teksten, slik at problemene og konfliktene som oppstår i og mellom disse nære relasjonene stort sett bare virker trivielle heller enn eksistensielle.  

Kinnunen skriver fram mange gode enkeltscener underveis og er nøye på å få med detaljer om interiør, korrekt tidskoloritt og populærkulturelle referanser. Han skildrer en skrekkelig dysfunksjonell familie, der det dysfunksjonelle strekker seg over flere generasjoner og mange tiår. Årsaken er den vanlige: Alt det usagte. Og jeg må ærlig innrømme at dette muligens er problem nummer to - jeg skulle så gjerne lest en slektsroman der konfliktene har et annet opphav! 

Kinnunen anlegger nokså raskt et bredt persongalleri med mange fine personligheter. Det er flere interessante skikkelser her, blant annet Helena, som han skriver videre om i oppfølgeren Lyset bak øynene (på norsk i 2017). Men ei av utfordringene med nedslagsmetoden er at en ikke kan eller ikke rekker å bore djupt nok ned i personene før en må videre. Derfor forblir flertallet av disse personene nokså flate, og har svært begrensa funksjon. De dukker kun opp når de trengs, i forlengelse av en av de fire hovedpersonene, og forsvinner så tilbake til det ukjente - utafor fortellinga. Når dette ikke gjøres godt, slik som for eksempel Carl Frode Tiller gjør det, mister teksten fort intensitet. Med nettopp slike bifigurer kan forfatteren skape mye spenning, men da trengs først ei karakteretablering. Det får vi sjeldent her. 

Tilbake til hovedpersonene, som jo skal bære dette verket. Relasjonen mellom mor Maria og datter Lahja skildres som konfliktfylt, uten at dette er noe leseren føler på underveis. Her har forfatteren rett og slett forklart for lite, vi som leser har for få holdepunkter til å kunne leve oss inn i det. Mellom Lahja og Kaarina er det overtydelig hva som er på ferde - det mest frustrende her er at ingen gjør noe med det. Skal en tro på at relasjonen står på stedet hvil i førti år uten at noen gjør noe? Foruten en velskrevet vaskescene sløser forfatteren her tid og tekst på å si det samme om igjen og om igjen, men innlevelse, engasjement og forståelse mangler. Det blir bare påstander. Til slutt kommer relasjonen mellom Lahja og Onni, som kanskje er den best skildra relasjonen i boka, med så mye sårhet. Her er det lettere for leseren å forstå - det er såpass tydelig hva som foregår at den som ikke klarer å "lese" det allerede i Lahja sin del, antageligvis må ha glemt lesebrillene i lomma. 

Det er altså kvinneperspektivet som er dominerende her, men dessverre er det tydelig at disse kvinnene er skrevet fram fra et mannlig perspektiv. Lahja har for eksempel ikke en eneste refleksjon rundt det at hun har ett uekte barn med en mann og er gift med en annen. Jeg vil tro det ikke var lett, men det får vi ikke høre noe om. Kaarina har i det minste noen tanker om den vrange svigermora si, men svigermoras perspektiv får vi aldri ta del i. Siste hovedperson en mann, Onni. Og han bringer med seg noe om ikke forfriskende, så i alle fall annerledes. Her tør Kinnunen å gå tettere på, og han gjengir Onnis indre kvaler med en helt annen intensitet enn han skildrer de øvriges dilemmaer. Kanskje det rett og slett var lettere å skrive noe som var gjenkjennelig? Dessverre merkes forskjellen veldig godt i teksten.

Enda et element som heller ikke fungerte var disse husene. Kinnunen gjør et stort poeng ut av å skildre huset jordmora bor i, som hun stadig utvider og bygger ut så det blir lengre og lengre. Jeg klarer å se for meg ett rom eller to, men så blir det bare en grøt og et surr av dører og peiser. Så kommer Onnis hus, som han bygger i høyden og med vilje gjør høyere enn alle andres. Kinnunen påstår til og med at Onni blir sur fordi kirka er høyere. Her er det likevel det samme: Et par rom er greie å forholde seg til, så blir det bare rot med gardiner og stoler. Og som om ikke det var nok, har vi også hytta, som er stor som et hus og i tillegg har utedo og badstu og strandlinje og bekk og jeg veit ikke hva. Det blei kaotisk å forholde seg til tre såpass ulike bygg og bortimot gå seg vill i alle rommene fordi konkrete skildringer mangler, når kun ett sted er virkelig viktig i teksten: Kjelleren i hus nummer to.

Det som var interessant ved boka, var det å få krigen skildra fra et finsk ståsted. Her er det en del historiske detaljer jeg ikke kjenner til, og Kinnunen presenterte disse på en god og sår måte, med realistisk tyngde og presise detaljer. Med krigen blir menneskenes hverdag forstyrra, historiene forskyves og skjebnene endres. Det var en fin måte å bryte opp en litt ensformig tekst på. Her kunne Kinnunen utnytta situasjonen enda mer, og skildra det samme fra flere synsvinkler. Dette gjøres kun et par ganger, men er vellykka, og kunne derfor vært gjort flere ganger.

Boka har brei appell, er lettlest og tilgjengelig og passer nok den jevne romanleser godt. Og persongalleriet er stort, så det er sjanse for å finne igjen en karakter eller to en liker eller kjenner igjen i egen familie. Det er mange interessante personligheter i boka, så dersom en syns det er fascinerende i seg sjøl, gjør det kanskje ikke så mye at teksten ikke borer djupt nok ned i hovedpersonene eller at historia som ligger til grunn, det usagte, hele hemmeligheten teksten spinnes rundt og det som går for å være det avgjørende poenget, verken er interessant eller overraskende. Når teksten i tillegg i perioder er ganske flat, brokkene er satt sammen feil og Kinnunen verken klarer å skape spenning eller stemning, sier det seg kanskje sjøl at dette ikke var en innertier. Totalt sett blei derfor Kinnunen dessverre en nedtur i forhold til andre finner jeg har lest, så ei ny bok av han blir det ikke med det første. 

fredag 23. oktober 2020

To for tenåringen

For seksten-søtten år sia, da jeg var midt i mellom ungdom og voksen, opplevde jeg at det ikke fantes så mange relevante bøker jeg kunne lese. Det var som om bøker for litt modne ungdommer rett og slett ikke blei utgitt, og jeg hadde mange turer i bokhandelen og på biblioteket som ikke endte med ei bok i veska. Ungdomsbøkene hadde jeg lest "ferdig", og med unntak av noen titler av Kari Bøge, som skreiv for unge voksne eller voksne ungdommer (bøker jeg leste, bare så det er sagt), var det bemerkelsesverdig få bøker å velge i etter fylte seksten år. Vanlige ungdomsbøker begynte allerede å bli barnslige eller bare uinteressante - det var mye hormonelt pjatt, litt klein amerikanskinspirert underholdning og veldig mye handla om ulike forsøk, som regel mislykka, på å ha sex. Voksenbøkene var jeg redd for å gyve løs på, i frykt for at jeg ikke skulle forstå dem, og etter et par romaner som overhodet ikke klaffa med meg som leser, vendte jeg nesa mot kriminalromanene. Der visste jeg i alle fall hva jeg fikk, og der blei jeg et års tid før jeg tvang meg sjøl videre.

Noen år etter dette, virka det som om flere også blei gjort oppmerksomme på dette "hullet" i det norske bokmarkedet. Dette var omtrent på samme tid som Harry Potter-feberen raste over hele verden i sin siste litterære fase, og mange lurte på hva i alle dager de skulle lese etter dette sjubindsverket? Mange gikk videre inn i fantasysjangeren, som fikk en enorm oppsving i åra etterpå. Det gikk fra trylling på Galvort til tidsreiser og parallelle univers, vampyrer og varulver farta rundt i verden, snakkende dyr blei normalisert, all slags hekser heiv seg med, og mang en skapning fra mytologien blei levendegjort i mer eller mindre troverdige kulisser. Og kom du igjennom det, ja, da kunne du alltids gyve løs på tolv hundre sider med enter, hobbiter og orker, eller dra ut i galaksen. Men for den som ikke blei oppslukt av alt dette, da? Jo, der fikk vi etter hvert en bølge med det som blei hetende YA - young adult - eller bøker om og for unge voksne. Det som kjennetegner disse bøkene er grovt sett tre elementer: Bøkene er stort sett realistisk forankra. Bøkene er hovedsakelig beregna på ungdom fra 13-18 år. Bøkene leses av et langt større publikum, der hovedtyngden er mellom 16 og 24 år.

Denne bølgen med voksne ungdomsbøker eller tilpassa voksenbøker kom for seint for meg, men den var nok kjærkommen for veldig mange, også de fra den mer modne garde. Og naturligvis oversettes i alle fall åtti prosent av alle titlene; hele greia kommer jo fra USA. Trenger jeg å skrive mer enn John Green? En skulle tro markedet kunne mettes, men hittil ikke. Men også suksesser må fornyes! Derfor blei jeg veldig glad da jeg i år kom over to bøker som ville ha truffet meg utrolig godt da jeg var 17-18 år, og som jeg gjerne vil anbefale videre, da det fortsatt er mangel på gode, norske bøker for unge voksne.


Bildekilde: Bokelskere

Plastpinner juger ikke

Det er ikke lett å være Kari. Hjemme er nemlig ingenting som det skal være. Lillebror Olav er så annerledes og sint, og pappa veit ikke hva han skal gjøre med det. Pappa er ikke seg sjøl, bare en matt pappa. Kari er ikke seg sjøl, hun heller. Hun føler seg stor og tung og vil løpe det vekk, alt sammen, tankene, kiloene, følelsene. Alt blei så annerledes etter at mamma blei borte. Og Kari, som ikke er helt voksen ennå, men snart, må være voksen. Nå. Hun må, for lillebror og pappas skyld. Hun må ikke forsvinne. Må ikke løpe seg helt bort. Særlig ikke nede ved elva.

Men av og til setter hun seg inn i bilen til Jon. Og de kjører, kjører. Og Jon har ro og spør så lett og når Kari ser på han, skvetter hun, for der er han. Så tydelig. Og de kjører. De snakker. Og de går på fest, og det er bare de to, midt mellom alle de andre, og han ser henne. Bare henne. Og etterpå blir alt annerledes likevel. Kari også.

Lise Knudsen (f. 1962) har skrevet ei utrolig god bok for unge voksne, der tanker, følelser, usikkerhet og skråsikkerhet skildres presist og ømt. Kaostida forklares ikke, unnskyldes ikke, unngås ikke, den bare er, slik Kari er. Og Kari er nær, sjøl om hun opptrer i et knapt språk, med kun sju linjer på hver side. Likevel trekkes leseren rett inn i hennes verden, vi sitter med henne og pappa og hører lillebror skrike, vi løper med henne og kjenner på den desperate følelsen av å ville komme seg vekk, men ikke kunne komme seg noe sted, vi sitter baki bilen til Jon og kjenner duvinga, giringa, svinginga, ro. Og det er hjerteskjærende sårt det som skjer videre i boka, uten at jeg vil nevne det her. 

Forfatteren har stilt store krav til seg sjøl gjennom å gi innholdet så stramme rammer, men resultatet er helt overlegent. Boka blir ekstra sterk slik, og den knallharde tematikken gjør den ikke mindre vanskelig å lese. Dette er ei bok som ikke skal leses av for unge lesere - den burde rett og slett ha nedre aldersgrense på seksten år. For her er det mye som ligger mellom linjene og som en ikke kan begripe intellektuelt før en er gammel nok, og i alle fall ikke før en har hatt visse fysiske erfaringer. En helt nydelig kortroman for jenter og gutter, kvinner og menn, som gir oss alle viktig innsikt i ett av livets verste valg.


Bildekilde: Bokelskere

Dagen om natta

Ingebjørg har alt. En god familie, snille søstre, en fin kjæreste. Og hele livet ligger foran henne! Nei, foran dem, for de skal gifte seg til neste år, og da skal hun bli med hjem til Jakob. Han er allerede i gang med å bygge et eget hus til dem på gården, et sted der bare de to kan bo. Hun vever brudelaken og pakker kista, alt skal være klart! I de lange midtsommerkveldene møtes de oppe i åsen. Han kommer gående fra sin side, hun fra sin. Under det store asketreet sitter de. Helt til det skjer. At Jakob stryker henne over skuldra og finner noe han ikke skulle finne. Og så har Ingebjørg ingenting.

Dagen om natta er lagt til ei vestlandsbygd på 1860-tallet og handler om hva som skjer med Ingebjørg når hun blir smitta med datidas forferdelige og mest smittsomme sjukdom: Lepra. Det å bli spedalsk var en grusom dødsdom, og Ingebjørg må plutselig forberede seg på døden, ikke livet. Jakob vil ikke lenger vite av henne, og hun isoleres fullstendig fra det sosiale livet i bygda. Likevel har Ingebjørg såpass mye livskraft i seg at hun fortsetter å ferdes rundt - hun lever dagene sine om natta.

Berit Vatne Vik (f. 1933) skildrer Ingebjørg så veldig fint, der hun, midt i kaostida, må takle det utenkelige. Skal hun bare akseptere det? Kjempe i mot? Har hun noe valg? Og hva i alle dager skal hun gjøre når hun må være vitne til at Jakob gifter seg med ei anna jente? Boka er full av følelser og forfatteren bruker mye tid på å la Ingebjørg være i disse følelsene. Det gjør at teksten - og Ingebjørg - oppleves som realistiske. Tidskoloritt, skildringer av sjukdommen og dialoger mellom Ingebjørg og familien støtter dette. Dagen om natta er ei innmari fin bok som tar den spedalske Ingebjørg på alvor i ei tid der ingen andre gjorde det - for spedalske var jo ikke mennesker mer. Denne boka bør heller ikke leses av ungdom under seksten år, nettopp på grunn av tyngden i tematikken.


Disse to bøkene, som hver på sitt vis er korte, men som likevel rommer så mye mer enn de orda som står mellom permene, er viktige fordi de gir norske unge voksne et solid alternativ til oversatt litteratur. Forfatterne har et bevisst forhold til det norske språket, henholdsvis med radikalt bokmål og et noe arkaisk nynorsk, og de skildrer hver sin norske virkelighet med presise skildringer. Og gjenkjennelse har mye å si for en leser i møte med litteraturen! I tillegg er bøkene tematisk relevante. Knudsen skildrer konsekvensene av en nær relasjon, og har fokuset sitt på hvordan denne byrden oppleves for Kari. Hos Vik er det snakk om alvorlig sjukdom - noe som også er et populært tema hos nettopp John Green. Men her veit vi utfallet, så spenninga ligger derfor på et annet nivå.

Et annet viktig element i disse to titlene er at dette er kvinners liv og erfaringer som fortelles. Både Kari og Ingebjørg er sterke jenter som ikke lar seg knekke av motgang, de lærer seg å leve med den. De står i utenforskapet med hele seg, og er redde, men lar seg likevel ikke kue. Og det er imponerende. Men det virkelig befriende er at ingen av dem heller lar seg definere av et mannlig blikk. De lever sine liv og tar sine egne avgjørelser uten at Jon eller Jakob er involvert - Kari i størst grad. Det er vanskelig, krevende og utmattende, men verdt det, likevel. De er, i seg sjøl og med seg sjøl, hele mennesker, og sjøl om de føler seg annerledes, utafor og svake, så er de det ikke. De er nok, og de er bra nok. Og det er et budskap som trengs kanskje særlig inn mot nettopp unge voksne, som alltid skal måle seg opp mot andre og aldri bare er. Her er to durabelig solide kvinner som alle bør kjenne til!

Begge bøkene er utgitt for ungdom, men kan med fordel leses av langt flere. Jeg vil si at målgruppa er unge voksne mellom 16 og 24 år, men fordi bøkene er gjennomtenkte, solide, poetiske og rørende, vil de fungere også for eldre lesere. Og det er jammen bra, for disse bøkene er virkelig gode, og historiene fortjener å bli lest av mange. Så får en heller diskutere om aldersinndeling av litteratur er et smart grep eller ikke en annen gang - og i tillegg om det egentlig er noen forskjell på ungdomslitteratur og bøker for unge voksne. I møte med tekster som disse blir slik flisespikking i alle fall irrelevant. Det viktige er at teksten tar de unge på alvor, og her treffer både Knudsen og Vik svært godt. I tillegg er bøkene helt ypperlige samtalestartere, eller å bruke inn mot skoleverket.

torsdag 15. oktober 2020

Lucie

Bildekilde: Bokelskere

Den unge og pene Lucie arbeider som danserinne på Tivoli. Hun har et fritt liv, der hun omgås kvinner og menn av ulik stand slik hun sjøl vil. Vi kommer inn i historia på et tidspunkt der Lucie over lengre tid har vært kjæresten og elskerinna til advokat og enkemann Theodor Gerner. Han låser seg inn til henne når han vil, da han har hennes nøkkel. Lucie er sprudlende og leiken og glad i et selskap, hun synger og danser og er ikke redd for å le høyt. Theodor er en mer nøktern og stillferdig type, som ofte beskjemmes av andres vulgaritet.

Lucie er forholdsvis fornøyd med forholdet deres. Theodor er en del eldre enn henne, men gavmild og god. Han kjøper stadig klær eller ting til henne, og sier mye pent. Men han kan også være vrang og sur. Og dessuten vil han alltid at hun skal behage og oppføre seg slik han vil, gå penere, nikke, neie, snakke pent, eller ikke i det hele tatt. Hun liker han, men hun liker ikke alle kravene hans. Samtidig har hun behov for mannlig beskyttelse og understøttelse, da hun er ganske aleine her i verden. Om hun nå, som hans elskerinne, blir gravid, har verken hun eller barnet noen rettigheter, og han kan benekte det hele, om han vil. Hun ønsker derfor at han skal forplikte seg til henne, slik at framtida hennes, og til et eventuelt barn, sikres.

Theodor er også forholdsvis fornøyd med forholdet. Lucie er så ung og deilig og hun muntrer han opp så fint. Han blir glad av henne, kanskje særlig når de er aleine. Borte fra henne er han en fredløs -. Han liker ikke leiligheten hennes, den er så smakløs, men han nyter timene de har sammen og går derfra med lett hjerte. Om de er ute sammen, skjemmes han fort. Lucie er barnslig og har dårlig impulskontroll og forstår ikke at hun må tale annerledes til hans venner enn til hennes egne, som han forresten ikke kan utstå. Men hun er jo bare en flørt, og nesten bare et barn, så kanskje han ikke skal ta det så tungt? Likevel smerter det han noe voldsomt å vite at Lucie har vært sammen med andre menn før. Hun er aldri bare hans. Og Theodor Gerner har et intenst behov for å eie og kontrollere den yndige Lucie.

Og dette er altså deres premisser for å inngå ekteskap. Hun vil sikres, han vil eie. Hun vil være fri til å gjøre hva hun vil og gå med pene klær og kjekke seg, han vil omdanne henne til den perfekte hustru. En trenger ikke å lese særlig langt for å forstå at dette ikke går så bra. Og fordi boka er så innmari god, vil jeg heller ikke skrive noe særlig mer om handlinga -  du må rett og slett lese sjøl.

Romanen Lucie utkom for første gang i 1888, og er skrevet av ingen ringere enn Amalie Skram (1846-1905). Og er det noen som veit noe om å inngå ekteskap på ulike premisser, for å deretter kjempe med og mot det resten av ekteskapet, så er det Amalie Skram. Også i denne boka opplever jeg at hun bruker mange av sine egne erfaringer, og det er kanskje nettopp derfor at teksten framstår som virkelig og sann. Det er som om Skram er der, i dagligstua til ekteparet Gerner, sammen med oss. Kun ei lampe er tent, og i dens lys er vi alle smertefullt vitne til Theodors taushetsbehandling og utfrysning og Lucies hysteriske underkastelse. 

I romanen veksler Skram mellom å fortelle fra henholdsvis Lucies og Theodors ståsted, uten å verken gjøre noen av dem til kjeltring eller opphøye dem på noe vis. Begge bærer skyld i det som skjer, og begge kunne tatt andre valg. Skram er realistisk, knapp og konkret, og er ute etter å skildre virkeligheten og "sette problemer under debatt" heller enn å skape store følelsesutbrudd hos leseren. Og nettopp dette gjør at teksten blir svært sterk. Skram inntar en allvitende fortellerstemme og glir lett fra den ene til den andre. Det gjør at vi som leser hele tida leser "dobbelt" - vi forstår hvorfor det blir konflikt, hva som utløser den og hvordan den eskalerer, både fra Lucies og Theodors side. Vi føler med den forvirra Lucie og den fortvila Theodor på samme tid. Og denne dualiteten er noe av det som gjør romanen svært god.

Temaet for romanen opplever jeg også som todelt. Skram skildrer et ekteskap der alt går galt, og hun viser at dette skyldes at Lucie og Theodor i realiteten ønsker og forestiller seg helt ulike ekteskap. Dette henger naturligvis sammen med forskjellene mellom dem i blant annet kjønn, alder og sosial stand. Og i forlengelsen av dette kommer tema nummer to, nemlig den problematiske seksualmoralen i Skrams egen samtid. Hvorfor er det akseptert at menn har løse forbindelser - slik Theodor har til Lucie før de gifter seg - mens det samme ikke er tillatt for kvinner? Lucie har ingen problemer med at Theodor har vært gift tidligere, mens Lucies tidligere forbindelser er som faktisk gift for Theodor. Han blir sjalu bare han tenker på det, og er stadig redd hun skal gi seg hen til den første og beste karen som kommer rekende. Dette gjør at han behandler Lucie enda strengere og krever fullstendig lydighet, mens Lucie, som ikke vil vingeklippes, protesterer alt hun orker.

Som i så mange av Skrams øvrige romaner, er også denne boka språklig sett innmari rå. Skram har en bestemt, maskulin stil der det knapt er rom for Lucies runde tårer. Skram skildrer brutalitet i mange former, fattigdom og kummerlige kår, manipulasjon, press og stress. Hun har et direkte, naturlig språk og en tilgjengelig form, der hun veksler mellom dialog og handling. En observant leser kan kose seg med frampek, tidskoloritt og ulike referanser, uten at boka reduseres for en leser som ikke får med seg dette. For først og fremst er det ei påkjenning å lese boka. Skram krever ikke noe av leseren sin, slik mange andre forfattere gjør, men hun klasker verket i bordet og ser på deg mens du leser. Hun insisterer på hver eneste setning og hver eneste hendelse, og vi veit at det går dårlig, men vi kan ikke la være å lese ferdig. Hun står tross alt der.

Amalie Skram er også en forfatter som er utrolig god på å karakterisere personene sine gjennom replikkvekslinger. De som har lest Hellemyrsfolket kan vel huske hvordan de arme menneskene bærer seg ad, for eksempel når de er på en snurr, og hvordan disse utropene står i kontrast til den øvrige teksten. Hun benytter tilsvarende grep her. Advokat Gerner er forfina og danna og snakker som regel med veloverveid, kald høflighet - et skriftmålsnært muntlig språk som vi for enkelhets skyld kan kalle Oslo vest. Lucie, derimot, befinner seg mer på Oslo øst. Lucies venner er enda verre, i alle fall i følge Theodor Gerner. Og flere av de andre vi møter i boka, karakteriseres på lignende måte, slik at vi som leser kan utlede litt av hvert om deres bakgrunn bare utifra hva de sier og hvordan de sier det. Det er et svært godt grep, som er innmari godt gjennomført!

Parallelt med at jeg leste Lucie, leste jeg også mine siste sider av Simone de Beauvoirs hovedverk Det annet kjønn. Og jeg opplevde at Skram kom med alle sakspapirene der de Beauvoir kun kom med noen korte utdrag. Tankene fra 1940-tallet blei perfekt utfylt av denne romanen fra 1888, som skildrer slike grufulle forhold som de Beauvoir avdekker gjennom sine undersøkelser. Det, sammen med Amalies egne erfaringer med ekteskap, som vi blant annet kan lese om i flere biografier, understøtter bare de Beauvoirs verk ytterligere. Vi må vekk ifra dette, denne måten å leve sammen på.

Heldigvis skriver vi ikke 1888 lenger. Men boka er ikke irrelevant av den grunn! Fordi Amalie Skram både tenker og skriver klart, er det lett å få tak i innholdet og budskapet i romanen. Kvinner kan riktignok ha mange kjærester før de gifter seg, uten at det er uvanlig på noe vis. Og de kan få barn med kjærestene sine uten å kjenne på skam - eller la være å få disse barna. Og skilsmisse er både lovlig og vanlig og ikke noe som for enhver pris må unngås. Men dårlige ekteskap florerer. Og da som nå - det er ofte vanskelig å kontrollere følelsene når det gjelder noen vi er glad i. Vi veit litt for godt hvordan vi skal såre hverandre. Lærdommen her må rett og slett bli: Det er så viktig med god kommunikasjon og ærlighet! Ikke på nett og via skjerm, men ordentlig, ansikt til ansikt. Slik kan mang en konflikt løses og mangt et forhold reddes. Og det er da å foretrekke framfor å ligge kua og gråtende utover stuegolvet og be om tilgivelse, eller å storme av sted i den mørke vinternatta, sint og redd og overhodet ikke klar for det som skal komme.

mandag 12. oktober 2020

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker
Coronaviruset går sin gang, i likhet med alle andre virus, og det er ikke stort vi får gjort med det. Så det er like greit å flytte fokuset over på noe anna. Det er snart midten av oktober og vi er offisielt i gang med årets julegaveinnkjøp, sjøl om jeg i realiteten har vært i gang lenge - jeg tenker gaver hele året. Men i kveld var årets første julegaveinnpakkingskveld, og det var skikkelig koselig! Når jeg ikke pakker inn, kleber på til-og-fra-lapper, klipper, krøller bånd, skriver julegavelister eller drikker kakao, leser jeg litt i noen av disse:

  • Odysseen av Homer
  • Mordets praktik av Kerstin Ekman
  • Kveldsvævd av Jon Fosse
  • Døde menn går i land av André Bjerke

Og det er faktisk ikke så ille.
Hva leser du akkurat nå?

søndag 4. oktober 2020

Høstlesing, del II

Plutselig blei det mørkt merkbart tidligere på kvelden. Og lufta blei kjøligere og ganske fuktig. Om morran ligger det tåke på åkrene på vei ut mot barnehagen, og de tynne regndråpene gjør frontruta prikkete. Ulltøyet er tatt i bruk, regntøyet er en selvfølge, i likhet med støvler. Det er jo klissvått i gresset, i krattet på vei til skolen og på snarveien til jobb, og sølepyttene ligger tett i tett bortover gata. Men det gjør jo ingenting å få kalde fingertupper og røde nesetipper når vi er ute, eller å plumpe litt i en pytt, når varmen slår fra peisen inne etterpå, tørkeskapet går og vi kan varme epler i ovnen og lage ekte varm sjokolade på komfyren. Nei, da er det ganske greit å komme inn for å leike, kose og lese.

Homer
Jeg leser i Odysseen innimellom - det går litt langsomt, men jeg er i det minste i gang. Og jeg har ikke noe i mot å bruke tid på ei god bok, framfor å tvangslese meg igjennom en tekst som til slutt blir en dårlig leseropplevelse.  

Elsa Morante
Morante er jeg ikke kommet i gang med, så hun må bare holde ut og vente. Hun skal leses etter hvert, men det blir nok ikke denne måneden. Jammen bra Historien ikke er rykende fersk.

Simone de Beauvoir
Det annet kjønn er lest ut! Og jeg gleder meg til å skrive innlegg om ei tankevekkende, interessant, velkomponert og solid bok som jeg likte mye mer enn jeg trodde, og som var vesentlig lettere å lese enn jeg frykta. Hurra for de Beauvoir! 

Hjalmar Söderberg
Doktor Glas blei lest ferdig helt i starten av september, og innlegg ligger her. Dette var en god og interessant dagboksroman som reiser mange etiske spørsmål vi mennesker bør, skal og må reflektere over. Ei lesverdig bok, også mer enn hundre år etterpå.

August Strindberg
Bare et par år før Söderberg skriver Doktor Glas, skriver Strindberg Eit draumspel. To helt forskjellige utgivelser fra to helt forskjellige menn i så ulike sjangre som dagbokroman og skuespill, men som likevel krever det samme av hovedpersonene og leserne: Refleksjon, innlevelse, lærevillighet, ydmykhet, bekjennelse, erkjennelse. Les!

Jon Fosse
Vi hadde noen lange karantenedager i løpet av september, men det var i grunn ikke så dumt. Jeg fikk i alle fall lest masse! Jon Fosse også! Denne gangen var det bok to av trilogien som stod for tur, nemlig Olavs draumar. Og den var rett og slett innmari fin. I løpet av høsten må jeg nok få lest siste bok også.

Federico García Lorca
Leseutfordringa Bokhyllelesing 2020 går sin gang, sjøl om det enkelte runder kanskje ikke er flere enn meg som leser - og noen ganger kanskje ikke en gang det... Vel, jeg leste uansett bok til runde ti i september. Da det er dikt- eller novellesamlinger som står for tur, og jeg valgte dikt med samlinga Sigøynerballader. Det er jeg godt fornøyd med, for det var ei fin samling.

Colm Tóibín
Lest blei også denne mannen (ja, nå blei det mange menn på rad!). Marias testamente var min første bok av irske Tóibín, og med denne vesle-store romanen viser han hvilket nydelig fortellertalent han er. Ei original, vond og vakker bok som mange, mange lesere kan ha glede av.

Amalie Skram
Etter så mange bøker av menn, hadde jeg et sterkt behov for å lese noe skrevet av ei kvinne. Og da valgte jeg sjølsagt ei som både er unik og knallgod, og en soleklar favoritt hos meg, nemlig Amalie Skram! Hun skriver med presisjon og kraft, og romanen Lucie var ei nådeløs skildring av et ekteskap som inngås på fullstendig urimelige premisser. Enestående! Innlegg kommer.

Berit Vatne Vik
Denne vesle boka blei også lest, rett og slett på grunn av tematikken. Den unge Ingebjørg opplever å bli spedalsk, og romanen fra 2003 er ei nær og tett skildring av hvordan hun takler en slik grusom dom. Slike bøker fins det ikke så mange av. En artig intertekstuell referanse er at Ingebjørg møter ei ung kvinne et par ganger når hun drar innover til Bergen. Hun går under kallenavnet Malla, men heter egentlig Berthe Amalie Alver. For den som kjenner sin litteraturhistorie, veit en sjølsagt at det er hun som seinere blir kjent som Amalie Skram. Innlegg kommer her også.

Tommi Kinnunen
Før september blei oktober rakk jeg også å lese ut en finsk debutant, som fjetret Norden og mer til med sin slektsroman Der fire veier møtes. Legg på at jeg har likt omtrent alt finsk jeg har lest så langt, og en får høye forventninger. De blei dessverre ikke innfridd. Mer kommer i eget innlegg.

Kjersti Annesdatter Skomsvold
Odysseen må brytes opp av andre bøker innimellom, og jeg er godt i gang med Barnet fra 2018. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på om jeg liker boka eller ikke, men jeg må vel lese ferdig før jeg kan uttale meg.

Kerstin Ekman
For å følge opp Hjalmar Söderbergs Doktor Glas, er turen nå kommet til Kerstin Ekmans Mordets praktik. Boka er på svensk, så her forventer jeg et syngende språk og nydelig psykologisering, hånd i hånd med naturskildringer, dialoger og karakterutvikling. Mon tro hva doktor Glas driver med nå? Jeg gleder meg til å lese!

Fjodor Dostojevskij
På leselista er også denne karen, som er forfatter av valgt bok til en av årets utfordringer i Bokhyllelesing. Jeg henger litt etter, og derfor er ikke boka lest ennå. Men dens tur kommer, det veit jeg.

Barne- og ungdomslitteratur
Når dagene flyr i et forrykende tempo, blir lesinga en fin roe ned-aktivitet forbeholdt kvelden og legginga. Men i helgene koser vi oss ekstra med et breit spekter av bøker. Eldstebarnet leser Clue-serien sjøl og jeg og mannen min bytter på å lese høyt for de små. Vi leser om Lotta fra Bråkmakergata og ikke minst de fire bøkene om Ellen og Ole, og Lille kropp-serien, om igjen og om igjen. Det er så kos!

Ja, jeg leser i vei i boka på O, men avventer å begynne på de som kommer etterpå. Planen er klar, og det får holde! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Det går raskt mot jul nå, så alle må lese på for å komme igjennom alle rundene før julestria setter inn! I september skulle vi lese bøker i en sjanger vi vanligvis ikke leser, derav Eit draumspel her hos meg, for dramatikk leser jeg alt for lite av. I oktober skal vi lese ei dikt- eller novellesamling. Jeg har allerede lest Sigøynerballader, og kan derfor enten se framover mot ei bok skrevet av en nobelprisvinner, som er temaet for november, eller tilbake til mai, der jeg finner den russiske boka. Begge skal jo leses, så det er bare å stå på. Hva skal du lese?

Med alle gode ønsker om en nydelig lesemåned!