Det annet kjønn, del II

Bildekilde: Bokelskere

I april publiserte jeg og samleser Birthe hvert vårt innlegg om første bok av den filosofiske avhandlinga Det annet kjønn, hovedverket til den franske filosofen og forfatteren Simone de Beauvoir (1908-1986). Og nå, et halvt år seinere, er andre bok også ferdiglest. Det har vært en krevende, intens, interessant og spennende prosess, der jeg ikke bare har lest og nikka samtykkende, men også blitt overraska og utfordra. Forfatteren har hele veien insistert på sine ufravikelige prinsipper, og lagt fram bevis etter bevis for hvorfor det er eller bør være nettopp slik. Det krever at leseren hele tida er fokusert, lar seg provosere, villig følger med inn i resonnementer og ikke lar være å reflektere eller gå i seg sjøl.

Første bok har tittelen "Fakta og myter" og er en systematisk gjennomgang av kvinners vilkår gjennom historia, samla i tre deler under overskriftene Skjebne, Historie og Myter. Her viser de Beauvoir fram hvordan kvinna først får dårlige kår på grunn av biologiske forskjeller mellom kvinner og menn, deretter hvordan disse ulikhetene styrkes og legitimeres sosialt, religiøst, kulturelt og gjennom ekteskapet for å så lovfestes, og til slutt peker hun på hvilke mekanismer i samfunnet som rett og slett tjener på at kvinna forblir uopplyst og ufri. Ett enkelt og på samme tid komplekst eksempel er at gjennom å kontrollere kvinners kropp og seksualitet, det vil i de fleste tilfeller si hennes giftermål, kontrolleres også hennes avkom, og ikke minst hvem disse avles med. Det er helt vesentlig i patrilineære kulturer, der arv, titler, jordeiendommer og så videre, går fra fedre til sønner. Det er makt og undertrykking satt i system: Menn innehar og utøver rettigheter som overføres gjennom kvinner, og der kvinna sjøl ofte er helt uten rettigheter.

Andre bok har tittelen "Levd erfaring" og går direkte på hvordan det er å vokse opp, formes og oppdras som kvinne, for å derettes sendes ut i så mye en aldri har fått vite noe om, for eksempel puberteten, det hormonelle, seksualitet, bryllupsnatta, morsgjerningen - alt med lovverk, regler og normer hengende over en. De fire hoveddelene i andre bok samles under overskriftene Utvikling, Situasjon, Rettferdiggjøring og Mot firgjøringen. I hver hoveddel borer de Beauvoir djupt ned i kvinnas grunnvilkår og gjør rede for hvordan og hvorfor det går galt under hver hoveddel, og hvorfor det er slik at fullstendig oppegående kvinner, som hadde hele livet foran seg som unge jenter, sitter innelåst i sitt eget hjem som en evig husholderske og føler seg snytt og utelatt, utslitt og forsmådd.

Jo, skriver de Beauvoir, det er fordi disse kvinnene, alle kvinner (vi må huske på at dette blei skrevet på 1940-tallet), holdes for narr. Så mye vesentlig informasjon om oss og vår utvikling holdes tilbake av våre egne foreldre, vår egen mor, som skal være vår nærmeste, vår allierte, den vi alltid kan komme til. Det er et svik! Vi blir ikke opplyst om kroppens utvikling og seksualakten, noe som fører til at vi skammer oss over menstruasjonen og vår egen kropp, og skremmes så inderlig på bryllupsnatta at vi risikerer å bli helt frigide, om da ikke ektemannen er av et slikt kaliber at han voldtar oss jevnlig, i guds og lovens navn, for at det skal bli barn av det. Det er jo mildt sagt helt jævlig, og en vond og evigvarende spiral om den ikke brytes. Svartmaling, tenker du? Nei. Bare fordi så mange av oss her i Norge er så heldige, skal vi ikke lukke øya for at dette fortsatt er reelt for flertallet av verdens kvinner. Dette er deres hverdag. Og det er vårt felles ansvar å gjøre noe med det. Det skriver også de Beauvoir.

Med kunnskap skal kvinner frigjøres. Med likestilling og likeverd skal vi kvinner ta vår plass i familien, på skolen, på jobben, i ekteskapet, i samfunnet, i verden. Menn må anerkjenne kvinner som sin like, de må tre litt til side så alle kan jobbe sammen for felles mål. Vi er, biologisk sett, skapt ulike. Vi må innrømme våre ulikheter og berømme våre ulike funksjoner, for eksempel i forplantninga. Men om kvinner låses fast i hjemmene med barnefødsler og oppdrageranvar og aldri får lov til å utvikle seg, om hun aldri får finne seg sjøl og kjenne at hun også har evner, potensiale, gjennomføringskraft og muligheter, vil verden aldri gå framover. Og menn vil da også holde seg sjøl nede, i feilslåtte ekteskap inngått på totalt ulike premisser, ekteskap prega av forakt, dårlig kommunikasjon og maktmisbruk. Det må altså ei grunnleggende holdningsendring til før vi kan få denne samfunnsmessige endringa, der synet på kvinner, kvinners verdi, kvinners ferdigheter og kvinners muligheter, men alles velferd, er det mest sentrale.

Omtrent dette skriver altså de Beauvoir, og det samme skriver jeg. For jeg kunne ikke være mer enig! Det er ikke rart at dette bunnsolide, reflekterte og rasende intelligente hovedverket kalles feminismens bibel. Men boka burde vært absolutt alles bibel. Den gir ei grunnleggende opplæring i etikk og sosialdemokrati, er vanntett i argumentasjonsrekkene, forklarer så grundig ulike situasjoner kvinner må gjennomleve og hva det gjør med oss, psykisk og fysisk, de Beauvoir bruker konkrete eksempler fra medisin og psykologi, og slipper aldri sitt endelige mål av syne: Likeverd. 

Og det er så sjølsagt, så naturlig. Likevel motarbeides akkurat dette hver eneste dag over hele jorda, av folk som ikke vil ha likeverd - og dette er både menn og kvinner. Det er mennesker som vil se på kvinner som det annet kjønn. Som vil gjøre kvinner til den andre, som vil fremmedgjøre kvinner generelt for å slippe å anvende de etiske prinsippene som alltid gjelder. Som vil fortsette med utnytting og voldtekt, menneskehandel og slaveri, prostitusjon og barnedrap. Det er motbydelig at vi bor i en verden der noen faktisk gjør dette mot sine medmennesker med vilje, og ubeskrivelig trist at rettigheter, lovverk og statsledere ikke vinner fram over alt. Igjen har Simone de Beauvoir rett: Det er ei omfattende, grunnleggende holdningsendring som trengs. Og det er kunnskap som gir oss den.

Jeg merker nå, mens jeg skriver dette, at skillelinjene mellom et slags handlingsreferat fra verket og en mer objektiv omtale av verket i sin helhet utviskes. Det er fordi innholdet i teksten er så interessant og engasjerende og formidlinga er så kraftfull og poengtert at jeg nesten glemmer å lese med kritisk blikk. Men hva er det å kritisere? At de Beauvoir ikke har greie på det hun skriver om? Jo, det har hun faktisk. Hun vokste opp i et Frankrike der kvinner ikke hadde stemmerett og rettigheter på lik linje med menn, der ei hustrus lydighet til ektemannen var nedfelt i lovverket, der jenter systematisk blei sett ned på og ikke akkurat nekta utdanning, men det var liksom ikke noe de trengte, heller, utover litt husholdsstell og sånt. Så kommer de Beauvoir. Lynende intelligent og både den smarteste og klokeste i enhver sammenheng. Hun ikke bare ser de gjennomgående problemene i nesten alle kulturer til alle tider, hun evner å systematisere, rydde opp, finne feilene, sette ord på dem og formidle dem videre. Til og med med ei løsning! 

De Beauvoir peker fram mot sosialdemokratiet, eller kanskje helst mot kommunismen. For de Beauvoir støtter seg på Marx' ideologi og framhever det aller viktigste ved hans tankegang: Kameratskapet. Hun skriver helt mot slutten av verket: Det er innenfor den gitte verden at det er opp til mennesket å få friheten til å seire, og for å vinne denne ytterste seier, er det blant annet nødvendig at menn og kvinner, hinsides sine naturbestemte forskjeller, utvetydig hevder sitt kameratskap. Og kameratskap, ja, for å være ordentlige kamerater, anser en hverandre som likeverdige. De Beauvoir peker derfor fram mot likeverd. Mot et samfunn for alle, et lovverk for alle, utdanning for alle. At samfunnet i større grad tar seg av barna, så også mor kan arbeide og ha en karriere, så hun kan tenke, mestre, reflektere og utvikle seg og ikke låses fast. Rett og slett få muligheten til å være et fritt, sjølstendig, eget menneske. Det burde være en sjølsagt rettighet for alle, over hele verden! Det er så mye gjenkjennelig her, med tanke på norsk sosialdemokratisk ideologi, og det er godt å se hvor solid forankra alt hjemlig er og hvor naturlig det føyer seg inn i hverandre. Det gjør meg stolt og glad!

Begrepsbruken til de Beauvoir, med immanens og transcendens som det mest sentrale begrepsparet, forklares godt tidlig i verket og brukes helt systematisk som to motpoler, litt slik som kvinne og mann blir satt opp mot hverandre i starten av avhandlinga. Hun er tro mot begrepene og deres innhold helt til bokas siste side, og viser spriket, utfordringene, dobbeltheten og det formende i begge begreper. I tillegg bruker hun den andre som et bærende begrep, slik jeg eksemplifiserer over, helt fra tittelen og til siste kapittel. Og hun peker på hvorfor ei slik fremmedgjøring er problematisk - nærliggende paralleller er de hvite amerikanernes behandling av svarte slaver, eller fangevokternes behandling av fanger under andre verdenskrig. Med annetgjøring - altså fremmedgjøring - reduserer vi disse menneskene til noe annet slik at vi kan heve oss over dem og behandle dem annerledes. De Beauvoir avslører maktstrukturene og ideologiene rundt dette, og nekter å godta det. Utover at hun støtter seg på noen andre filosofer underveis og diskuterer ulike begreper og definisjoner, er verket overraskende tilgjengelig og lett å lese. Litt omstendelig vil kanskje noen si, men jeg er ikke blant dem. Jeg blei revet med, og opplevde avhandlinga nesten litt som ei åpenbaring: Her er det jeg har tenkt og følt og kjent på, men ikke helt klart å si!

Det annet kjønn forener - eller burde forene - kvinner, nei, alle mennesker! verden over til kamp mot tradisjonell kjønnsinndeling av familie, ekteskap, arbeidsliv, utdanning, åndsliv, oppdragelse og seksualliv, og til kamp for de gamle slagordene fra den franske revolusjon: Frihet, likhet og brorskap (altså kameratskap). De Beauvoir, som bevisst valgte å ikke få barn og å ikke gifte seg og som heller ikke lot seg sette i bås som heterofil eller bifil, nettopp for å kunne være fullstendig fri og bare sin egen, har skrevet selve frihetens kampskrift. Her ligger sitater til paroler og innhold til taler for alt fra Pridebevegelsen til Ottar, og mye, mye mer. Les verket og ta til deg lærdommen, bruk den aktivt eller bare kjenn på følelsen teksten gir, følelsen av samhold og mening og håp.