For seksten-søtten år sia, da jeg var midt i mellom ungdom og voksen, opplevde jeg at det ikke fantes så mange relevante bøker jeg kunne lese. Det var som om bøker for litt modne ungdommer rett og slett ikke blei utgitt, og jeg hadde mange turer i bokhandelen og på biblioteket som ikke endte med ei bok i veska. Ungdomsbøkene hadde jeg lest "ferdig", og med unntak av noen titler av Kari Bøge, som skreiv for unge voksne eller voksne ungdommer (bøker jeg leste, bare så det er sagt), var det bemerkelsesverdig få bøker å velge i etter fylte seksten år. Vanlige ungdomsbøker begynte allerede å bli barnslige eller bare uinteressante - det var mye hormonelt pjatt, litt klein amerikanskinspirert underholdning og veldig mye handla om ulike forsøk, som regel mislykka, på å ha sex. Voksenbøkene var jeg redd for å gyve løs på, i frykt for at jeg ikke skulle forstå dem, og etter et par romaner som overhodet ikke klaffa med meg som leser, vendte jeg nesa mot kriminalromanene. Der visste jeg i alle fall hva jeg fikk, og der blei jeg et års tid før jeg tvang meg sjøl videre.
Noen år etter dette, virka det som om flere også blei gjort oppmerksomme på dette "hullet" i det norske bokmarkedet. Dette var omtrent på samme tid som Harry Potter-feberen raste over hele verden i sin siste litterære fase, og mange lurte på hva i alle dager de skulle lese etter dette sjubindsverket? Mange gikk videre inn i fantasysjangeren, som fikk en enorm oppsving i åra etterpå. Det gikk fra trylling på Galvort til tidsreiser og parallelle univers, vampyrer og varulver farta rundt i verden, snakkende dyr blei normalisert, all slags hekser heiv seg med, og mang en skapning fra mytologien blei levendegjort i mer eller mindre troverdige kulisser. Og kom du igjennom det, ja, da kunne du alltids gyve løs på tolv hundre sider med enter, hobbiter og orker, eller dra ut i galaksen. Men for den som ikke blei oppslukt av alt dette, da? Jo, der fikk vi etter hvert en bølge med det som blei hetende YA - young adult - eller bøker om og for unge voksne. Det som kjennetegner disse bøkene er grovt sett tre elementer: Bøkene er stort sett realistisk forankra. Bøkene er hovedsakelig beregna på ungdom fra 13-18 år. Bøkene leses av et langt større publikum, der hovedtyngden er mellom 16 og 24 år.
Denne bølgen med voksne ungdomsbøker eller tilpassa voksenbøker kom for seint for meg, men den var nok kjærkommen for veldig mange, også de fra den mer modne garde. Og naturligvis oversettes i alle fall åtti prosent av alle titlene; hele greia kommer jo fra USA. Trenger jeg å skrive mer enn John Green? En skulle tro markedet kunne mettes, men hittil ikke. Men også suksesser må fornyes! Derfor blei jeg veldig glad da jeg i år kom over to bøker som ville ha truffet meg utrolig godt da jeg var 17-18 år, og som jeg gjerne vil anbefale videre, da det fortsatt er mangel på gode, norske bøker for unge voksne.
 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Det er ikke lett å være Kari. Hjemme er nemlig ingenting som det skal være. Lillebror Olav er så annerledes og sint, og pappa veit ikke hva han skal gjøre med det. Pappa er ikke seg sjøl, bare en matt pappa. Kari er ikke seg sjøl, hun heller. Hun føler seg stor og tung og vil løpe det vekk, alt sammen, tankene, kiloene, følelsene. Alt blei så annerledes etter at mamma blei borte. Og Kari, som ikke er helt voksen ennå, men snart, må være voksen. Nå. Hun må, for lillebror og pappas skyld. Hun må ikke forsvinne. Må ikke løpe seg helt bort. Særlig ikke nede ved elva.
Men av og til setter hun seg inn i bilen til Jon. Og de kjører, kjører. Og Jon har ro og spør så lett og når Kari ser på han, skvetter hun, for der er han. Så tydelig. Og de kjører. De snakker. Og de går på fest, og det er bare de to, midt mellom alle de andre, og han ser henne. Bare henne. Og etterpå blir alt annerledes likevel. Kari også.
Lise Knudsen (f. 1962) har skrevet ei utrolig god bok for unge voksne, der tanker, følelser, usikkerhet og skråsikkerhet skildres presist og ømt. Kaostida forklares ikke, unnskyldes ikke, unngås ikke, den bare er, slik Kari er. Og Kari er nær, sjøl om hun opptrer i et knapt språk, med kun sju linjer på hver side. Likevel trekkes leseren rett inn i hennes verden, vi sitter med henne og pappa og hører lillebror skrike, vi løper med henne og kjenner på den desperate følelsen av å ville komme seg vekk, men ikke kunne komme seg noe sted, vi sitter baki bilen til Jon og kjenner duvinga, giringa, svinginga, ro. Og det er hjerteskjærende sårt det som skjer videre i boka, uten at jeg vil nevne det her.
Forfatteren har stilt store krav til seg sjøl gjennom å gi innholdet så stramme rammer, men resultatet er helt overlegent. Boka blir ekstra sterk slik, og den knallharde tematikken gjør den ikke mindre vanskelig å lese. Dette er ei bok som ikke skal leses av for unge lesere - den burde rett og slett ha nedre aldersgrense på seksten år. For her er det mye som ligger mellom linjene og som en ikke kan begripe intellektuelt før en er gammel nok, og i alle fall ikke før en har hatt visse fysiske erfaringer. En helt nydelig kortroman for jenter og gutter, kvinner og menn, som gir oss alle viktig innsikt i ett av livets verste valg.
Bildekilde: Bokelskere
Ingebjørg har alt. En god familie, snille søstre, en fin kjæreste. Og hele livet ligger foran henne! Nei, foran dem, for de skal gifte seg til neste år, og da skal hun bli med hjem til Jakob. Han er allerede i gang med å bygge et eget hus til dem på gården, et sted der bare de to kan bo. Hun vever brudelaken og pakker kista, alt skal være klart! I de lange midtsommerkveldene møtes de oppe i åsen. Han kommer gående fra sin side, hun fra sin. Under det store asketreet sitter de. Helt til det skjer. At Jakob stryker henne over skuldra og finner noe han ikke skulle finne. Og så har Ingebjørg ingenting.
Dagen om natta er lagt til ei vestlandsbygd på 1860-tallet og handler om hva som skjer med Ingebjørg når hun blir smitta med datidas forferdelige og mest smittsomme sjukdom: Lepra. Det å bli spedalsk var en grusom dødsdom, og Ingebjørg må plutselig forberede seg på døden, ikke livet. Jakob vil ikke lenger vite av henne, og hun isoleres fullstendig fra det sosiale livet i bygda. Likevel har Ingebjørg såpass mye livskraft i seg at hun fortsetter å ferdes rundt - hun lever dagene sine om natta.
Berit Vatne Vik (f. 1933) skildrer Ingebjørg så veldig fint, der hun, midt i kaostida, må takle det utenkelige. Skal hun bare akseptere det? Kjempe i mot? Har hun noe valg? Og hva i alle dager skal hun gjøre når hun må være vitne til at Jakob gifter seg med ei anna jente? Boka er full av følelser og forfatteren bruker mye tid på å la Ingebjørg være i disse følelsene. Det gjør at teksten - og Ingebjørg - oppleves som realistiske. Tidskoloritt, skildringer av sjukdommen og dialoger mellom Ingebjørg og familien støtter dette. Dagen om natta er ei innmari fin bok som tar den spedalske Ingebjørg på alvor i ei tid der ingen andre gjorde det - for spedalske var jo ikke mennesker mer. Denne boka bør heller ikke leses av ungdom under seksten år, nettopp på grunn av tyngden i tematikken.
Disse to bøkene, som hver på sitt vis er korte, men som likevel rommer så mye mer enn de orda som står mellom permene, er viktige fordi de gir norske unge voksne et solid alternativ til oversatt litteratur. Forfatterne har et bevisst forhold til det norske språket, henholdsvis med radikalt bokmål og et noe arkaisk nynorsk, og de skildrer hver sin norske virkelighet med presise skildringer. Og gjenkjennelse har mye å si for en leser i møte med litteraturen! I tillegg er bøkene tematisk relevante. Knudsen skildrer konsekvensene av en nær relasjon, og har fokuset sitt på hvordan denne byrden oppleves for Kari. Hos Vik er det snakk om alvorlig sjukdom - noe som også er et populært tema hos nettopp John Green. Men her veit vi utfallet, så spenninga ligger derfor på et annet nivå.
Et annet viktig element i disse to titlene er at dette er kvinners liv og erfaringer som fortelles. Både Kari og Ingebjørg er sterke jenter som ikke lar seg knekke av motgang, de lærer seg å leve med den. De står i utenforskapet med hele seg, og er redde, men lar seg likevel ikke kue. Og det er imponerende. Men det virkelig befriende er at ingen av dem heller lar seg definere av et mannlig blikk. De lever sine liv og tar sine egne avgjørelser uten at Jon eller Jakob er involvert - Kari i størst grad. Det er vanskelig, krevende og utmattende, men verdt det, likevel. De er, i seg sjøl og med seg sjøl, hele mennesker, og sjøl om de føler seg annerledes, utafor og svake, så er de det ikke. De er nok, og de er bra nok. Og det er et budskap som trengs kanskje særlig inn mot nettopp unge voksne, som alltid skal måle seg opp mot andre og aldri bare er. Her er to durabelig solide kvinner som alle bør kjenne til!
Begge bøkene er utgitt for ungdom, men kan med fordel leses av langt flere. Jeg vil si at målgruppa er unge voksne mellom 16 og 24 år, men fordi bøkene er gjennomtenkte, solide, poetiske og rørende, vil de fungere også for eldre lesere. Og det er jammen bra, for disse bøkene er virkelig gode, og historiene fortjener å bli lest av mange. Så får en heller diskutere om aldersinndeling av litteratur er et smart grep eller ikke en annen gang - og i tillegg om det egentlig er noen forskjell på ungdomslitteratur og bøker for unge voksne. I møte med tekster som disse blir slik flisespikking i alle fall irrelevant. Det viktige er at teksten tar de unge på alvor, og her treffer både Knudsen og Vik svært godt. I tillegg er bøkene helt ypperlige samtalestartere, eller å bruke inn mot skoleverket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar