Karantenetips

Nå i disse coronatider, der folk hamstrer mat og medisiner som om det var om å gjøre å bruke opp lønna fortest mulig, der vi roper til hverandre tvers over salatbaren framfor å småprate tett i en krok, skyr håndtrykk og klemmer og har blitt helt rå på å vinke, der vi til stadighet sitter limt til siste nytt på telefonen for å få med oss hvor mange smittetilfeller vi er oppe i nå og unngår store folkemengder definert som alle klynger med tre eller flere, ikke hilser når vi er ute på gåtur, bare nikker stivt og heller tråkker i gjørme og hundebæsj i veikanten enn å få litt pust i fjeset, der vi boikotter favorittspisestedet og alle andre spisesteder, for den saks skyld, bruker hansker i butikken, vasker badet hver kveld, koker tannbørstene og har avlyst alle selskaper for mange uker framover, inkludert bursdagen til småtten, tenker jeg å slå et slag for litteraturen.

Det har seg nemlig slik at det å lese ei bok hjelper deg å roe ned, koble av og få fokuset over på noe anna. I tillegg er det god trim for hjernecellene, nyttig for konsentrasjonsevnen, vesentlig for fantasien, stimulerende for vokabularet og det kan dessuten være fint for magemusklene også. Så, hvis du sitter, frivillig eller ufrivillig, i kort eller lang karantene grunna egen eller andres dumhet, eventuelt uhell, har sjølpålagt avspasering, tvungen bortvisning, lovbestemt hjemmekontor, plutselig permittering eller tar noen forebyggende feriedager: Her er noen boktips.

Dekameronen

Lyst til å lese om noen som har det mye verre enn oss? Vi kan tross alt være hjemme og glane ukritisk på strømmekanalene, underholde oss dagen lang med hjernedød tv, popkorn og seigmenn og ikke en gang ha dårlig samvittighet fordi vi ikke kommer oss avgårde på treningssenteret - der er det jo stengt. Da kan kanskje Dekameronen være en grei avveksling. Her må gjengen rømmen byen på grunn av pest, og for å få tida til å gå mens de sitter i karantene, forteller de hverandre historier. For øvrig er dette historier som ikke holder noe tilbake av verken erotisk eller grotesk art, så vær forberedt på å sette litt popkorn i halsen.

En beretning om blindhet

Fra hissig virus til pandemi og epidemi - hva med en sjukdom som gjør deg blind? Her er det blindhet som sprer seg som ild i tørt gras og til slutt omfatter absolutt alle, bortsett fra én. Dette er et grusomt skrekkscenario der parallellene til vår samtid ikke skal trekkes, men det er like fullt interessant å lese om. Hvordan løser myndighetene et slikt fælt tilfelle? Hvilke problemer oppstår underveis? Og hvilken rolle får den som ser? Her får vi kanskje først og fremst tips på hvordan det ikke skal gjøres, men så gjelder det jo noe så vesentlig som synet i romanen, og ikke "bare" corona.

Soga om Olav Sleggja

Om du ikke føler for å velte deg i ulykke som minner om vår egen, kan du velte deg i en helt annen type ulykke, nemlig Olav Sleggjas. Som trellesønn har han ikke mange valg her i livet, han må rett og slett kjempe seg oppover. Og det gjør han til gagns - det er ikke uten grunn at han får kallenavnet Sleggja! Med kraftfulle og brutale svarthvittillustrasjoner fra Øystein Runde blir dette en stilig og moderne variant av en gammel saga - en grafisk roman med minst like mye vold som i de gamle tekstene. Ypperlig for tøffinger av begge kjønn og ungdom som må røskes vekk fra skjermene sine for den daglige desinfiseringsrunden.

Middlemarch

Ikke alle sjeler syns det er kult med sjukdom, vold og død, og har mer enn noe annet behov for avstand til sånt, særlig i disse dager. Da kan det kanskje være koselig å trekke fram ei bok som for eksempel Middlemarch. Den er lang og omfattende, men for ei bok! Her kan du dykke ned i et ufarlig, britisk landskap og bare være med på alt som skjer. Vi glir fra person til person i rolig tempo, blir kjent med et rikt persongalleri, gråter en skvett, er vitne til et plumpt frieri, diskuterer religion, observerer politisk turbulens, henger med på en sosial degradering eller to, er flua på veggen når hemmeligheter avsløres og kan trekke et lettelsens sukk når det til slutt går godt for flere av personene i romanen. En lesersvir for viderekomne.

Saman er ein mindre aleine

Det er flere år sia denne romanen gikk sin seiersgang over Europa, og folk flest oppdaga at det faktisk verken var farlig eller vanskelig å lese nynorsk. Hva med å hente den fram igjen nå? Den er helt ufarlig, veldig søt, lett å lese, lett å komme inn i, lett å forstå. Og om jeg husker rett, byr den på latter og tårer også. Her er et innlegg om filmen.  

Havboka

Ønske om noe helt anna? Prøv Havboka, da vel! Eller Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider som den egentlig heter. Her får du solid norsk sakprosa, formidla godt og stødig, med stor variasjon i perspektiver, lærerike kapitler, spennende detaljer, underholdende anekdoter og en sympatisk forfatter som deler akkurat passe fra eget liv. Ei fin bok for deg som ikke er så glad i romaner.

Barn i hus? 

Kos dere med Tonje Glimmerdal, da vel! Hun er tross alt Glimmerdalens tøffeste og eneste unge, og lar seg verken stoppe av den sure eieren av campingplassen, gamle naboer eller bratte bakker. Nei, Tonje hun roper bare Fart og sjølvtillit! og suser av gårde. Jeg innbiller meg at hun ville takla et coronavirus på samme måte. Med denne boka gir du både deg og sjøl og barna god, gammeldags kvalitetstid, og det er ikke å kimse av. Det er jo nå vi har litt ekstra tid, hvorfor ikke investere i hverandre? Her er dere i alle fall garantert latter, hjertevarme og en alle tiders leseropplevelse. God les!

Skolebarn hjemme? 

Bøkene om Detektivbyrå nr. 2 eller LasseMajas detektivbyrå er sjelden feil. Men hva med å bruke dagene på ei lita utfordring? Enten dere går for klassikere som Brødrene Løvehjerte eller Ronja Røverdatter eller går for nyere titler som Alice Andersen og Blyanthjerte, bruk dagene til å prøve noe nytt. Kanskje dere finner en ny favoritt? Husk at du kan bestille bøker med klikk&hent i mange norske bokhandelkjeder, og at stadig flere titler blir digitalisert via apper som BookBites. Det kan jo være brukbare alternativer nå i karantenetida.

Og du?

Sjøl om det kan være kjedelig (og krevende) å bare være hjemme, og bare sammen med hverandre (sjøl om vi er glade i hverandre, går vi hverandre fort litt på nervene også), husk at når vi står sammen og tar vare på hverandre på avstand, så redder vi liv. Det er verdt så mye mer enn all verdens kjedsomhet og tynnslitt tålmodighet.

Barnebokbølgen

En barnebokbølge er over oss! Vi er så heldige som har tilgang til gode bøker for barn og unge så å si hver dag hele året gjennom alle landets folke- og skolebibliotek. Men vi er jammen blitt ekstra privilegerte de siste åra. For etter at norsk barne- og ungdomslitteratur hadde sin storhetstid på 1980- og 1990-tallet med også internasjonalt anerkjente forfattere som Torill Thorstad Hauger (1943-2014), Jostein Gaarder (f. 1952), Kjersti Scheen (f. 1943), Klaus Hagerup (f. 1946) og Kari Bøge (f. 1950), kom en lang tørkeperiode. Riktignok blei perioden liva opp av navn som Jon Ewo (f. 1957) og Marit Nicolaysen (f. 1953) på slutten av 1990-tallet, og både Hilde Hagerup (f. 1976) og Harald Rosenløw Eeg (f. 1970) vakte stor interesse da de debuterte. Men den gode norske barneboka, ofte av det realistiske slaget, blei fort fortrengt til fordel for oversatt pjatt, mer eller mindre vellykka fantasyserier og ikke minst detektivbyrå ditt og datt, som stort sett har dominert feltet de siste tjue åra - med noen hederlige unntak.

Til nå. Ja, eller ikke akkurat nå, da, for det begynte å løsne allerede for noen år sida. På ett eller annet punkt blei markedet metta, og det var ikke umiddelbart bruk for flere vampyrer, tegneseriedagbøker, feer, alver, detektiver eller zombier. Bøkene blir jo ikke borte, de er der, men behovet for variasjon, noe anna, øker etter lang tid med mye av det samme. Eller sagt på en annen måte: Den barnelitterære pendelen kan heldigvis også svinge. Fra masseprodusert, hyperkommersiell, amerikanskinspirert barnelitteratur med humor i forsetet, tilbake til det rotnorske, virkelige og problemløsende, som tar barna og deres hverdag på alvor.

Jeg har tidligere trukket fram blant annet forfatter Maria Parr (f. 1981) og hennes enestående barnebøker, Vaffelhjarte (2005), Tonje Glimmerdal (2009) og sist Keeperen og havet (2017). I sommer leste jeg første bok i serien om åtteåringen Alice Andersen (2014, 2015, 2016, 2017) av Torun Lian (f. 1956) sammen med eldstebarnet, og i ettertid har vi gått til anskaffelse av de to neste bøkene i serien også. Men innimellom Sommerles og Alice, bading og isspising, fant vi faktisk fram til enda flere gode bøker. Og den jeg vil trekke fram nå, er Brune (2013) av Håkon Øvreås (f. 1974).

Bildekilde: Gyldendal

Rune er et helt vanlig barn i en helt vanlig familie. Han bor sammen med mamma og pappa, går på skolen og har venner. Men når vi møter Rune, har det skjedd noe som endrer alt. Bestefaren til Rune er nemlig død. Bestefar som Rune var så glad i, og som han fortsatt er glad i. For det går jo ikke over med en gang? Rune må se på at foreldrene er i sorg, at de strever, og han må være med i begravelsen. Faren til Rune spør hele tida om det går bra, og Rune svarer ja. Men går det egentlig bra?

Heldigvis har han hytta oppe i skogkanten. Rune bygger i ro og fred, og hytta blir større, finere, mer solid. Her oppe, langt unna tårene til mamma, kan han være i fred med tankene og følelsene og minnene om bestefar. Helt til de store, ekle guttene kommer og ødelegger alt sammen. De som ler rått og er truende og slemme. Kan ikke tro at Rune dunka til den ene av dem med en hammer! Som hevn river de hytta fra hverandre så det ikke er mer enn plankebiter igjen.  

Rune er redd og sint og trist - alt på en gang. Det er nesten så en kan høre han rope fra boksidene: Så urettferdig! Men han sier ingenting. I stedet sniker han med seg det brune beltet til mamma fra badet. Og han finner noen andre klær også. Og midt på natta, når alle sover, kler han på seg disse annerledesklærne. Og slik blir Rune Brune. Brune er superhelt og ikke redd for noe, ikke en gang de store og ekle guttene. Og Brune smyger seg ut om natta for å ta igjen.

Brune er en fantastisk gavepakke av en samtalestarter som lett og usentimentalt tematiserer sorg, vennskap og mot uten ordgyteri og utstrakt bruk av adjektiver. Gjennom enkelt språk og enkel utkledning er det lett for barna å leve seg inn i forvandlinga til Rune, og de fleste gjennomskuer også realiteten - han er jo fortsatt Rune, bare med andre klær. Men det gjør teksten verken mindre spennende eller interessant, snarere det motsatte. Konflikten er raskt og tydelig etablert, sympatien er på plass, for tre mot en oppi hytta er urettferdig, og vi vil bare vite hva som skjer med Rune.

Superhelten Brune søker rettferdighet på en nokså snill og harmløs måte, og det er et intelligent trekk av forfatteren. Mediene er til en hver tid oversvømt med andre løsninger, slik at barn som vokser opp i dag kanskje fort tror at de må ty til vold eller ondsinna knep for å løse problemer. Rune og Brune viser at det slettes ikke er tilfellet. Alt en trenger er noen gamle klær, litt maling, gode venner og en smule flaks. Ja, også bestefar, da. Når en så legger på god humor, hull i hekken, spennende oppdrag om natta, en streng far, mer maling og fine illustrasjoner, blir resultatet langt ifra dårlig. Faktisk er boka så god at den mottok Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2014!

Det er samme strek i bøkene om Alice Andersen som i Brune, og mannen bak streken er illustratør Øyvind Torseter (f. 1972). Men her er illustrasjonene et langt større og viktigere element enn i bøkene om Alice - de er et gjennomgående element som brukes til historias fordel. Mye ligger i bildene, både detaljer, humor og replikker. Og en kommer veldig tett på og blir kjent med de tre barna som har hovedrollene i det som er blitt en bokserie fra Øvreås sin side (I tillegg til Brune har Øvreås også skrevet Svartle fra 2015 og Blåse fra 2018). Karakterene er godt sett og Torseter gir hver av dem fine særtrekk som det er moro å følge med på i bildene.

En kan kanskje tro at det er uheldig med samme illustratør, slik det ofte er når en illustratør overeksponeres og overforbrukes, men det er det ikke. Det at streken er gjenkjennelig er i dette tilfellet en fordel, som kanskje til og med kan trekke lesere fra den ene bokserien til den andre. For bokseriene har likhetstrekk. Dette er ikke bråkete underholdning, det er god litteratur. Her er det verken varulver eller vampyrer, ingen er udødelige eller skikkelig døde, det er ikke krampeaktig kult eller morsomt hele tida, det er ikke desperat eller insisterende, slik andre barnebøker er og kan være. Og noe av det beste er at jeg ser for meg at Rune og Alice eksisterer side om side i samme univers, et realistisk, norsk univers der også stille og sjenerte barn og deres problemer blir sett og skildra med alvor, humor og varme.

Nettopp slike bøker gjør at den norske, realistiske barneboka nå står sterkere enn noensinne. Og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Velkommen, Alice Andersen!

Bildekilde: Bokelskere

Riktignok er dette en bokblogg der begrepet "bok" aldri er blitt ytterligere diskutert og definert, men jeg har for det meste vært opptatt av skjønnlitteratur og til dels noe faglitteratur for voksne. Innimellom har ei og anna barne- og ungdomsbok fått slippe igjennom, men det er langt ifra et representativt utvalg for alle barnebøkene jeg leser og har lest - eller for alt som utgis og faktisk fins der ute. 

Med små barn i huset og en jobb der lesing og kjennskap til både ny og gammel barne- og ungdomslitteratur er en naturlig del av hverdagen, er det ingen vei utenom at nettopp det skal leses og blir lest. Og godt er det, for en gang bokelsker, alltid bokelsker. Bok er bok, uansett hvem den er ment for, og jeg har alltid ment at alle lesere har godt av å lese både i bredden og i dybden for å utfordre seg sjøl. Det medfører at en beveger seg over alle sjangre og gjerne alle aldersnivåer. En herlig bieffekt er da at en plutselig har en suveren leseropplevelse på et litt uventa sted.

Slik som nå. Jeg har en ivrig Sommerleser i hus, det vil si et barn som deltar på bibliotekenes nasjonale og digitale lesekampanje gjennom hele den lange sommeren, og det har faktisk blitt vanvittig mange bøker i sommer. Og ei av bøkene de vi har lest og kost oss mest med, er Alice Andersen (2014) av Torun Lian (f. 1956). Alice Andersen er den første boka i en serie på hittil fire bøker, hvorav den siste kom i fjor. Og ja, vi skal lese de andre tre også!

Det er nemlig slik at Alice Andersen, åtte år, er ganske vanlig og ganske uvanlig på en gang. For eksempel bor hun sammen med mamma og pappa, storebror Martin på tolv og lillesøster Mia på fire i en blokkleilighet i en stor by. Det er ganske vanlig. Men samtidig har hun forferdelig mange tanker i hodet, og ofte handler de om hva hun er engstelig for. Og det er kanskje ikke så vanlig. Faktisk er det sånn at av og til klarer hun aldeles å skremme seg sjøl med disse tankene! Og da er vi mer over på det uvanlige.

Akkurat denne dagen, når vi kommer inn i livet til den vanlige og uvanlige Alice Andersen, ser det ut til å være en helt ordinær dag. Men Alice føler på seg at noe kommer til å skje, det er som om hun går og gruer seg til noe hun ikke helt veit hva er. Det er fredag, noe som betyr at hun må stå opp tidlig og gå på skolen. Hva hvis Iver, gutten i nabooppgangen som også går i klassen, er sjuk og ikke skal på skolen? Da må Alice gå aleine! Og det, det er noe av det verste. Særlig hvis det kommer kvisete ungdommer. Eller pratsomme gamle mennesker. Som alltid skal spørre henne om skolen. Det har da ikke de noe med! Og hva skal hun forresten svare?

Men det viser seg at Iver skal på skolen. Og alt går bra. Likevel er ikke den gnagende følelsen borte når Alice har kommet hjem. Mamma er opptatt, slik hun pleier, og hører ikke helt hva Alice sier. Det sinte brevet hun skriver til kommunen er visst mye viktigere. Martin gauler, synger og danser, skjærende falskt og helt feil, men alt er som det skal der også. Og Mia sitter på badet og leiker med vann overalt. Da er Alice aleine igjen. Eller vent! Pappa! Han skulle jo ut i garasjen for å vaske bilen. Kanskje hun skal ta en tur ned dit? Han er sikkert snart ferdig. Det er bare det at det er så skummelt der ute. For eksempel har Iver fortalt at det er en kjempestor, svart, skummel og farlig hund i oppgangen hans. Hva hvis den er ute? Og så er det ungdommene. Og alle de fremmede. Og alle de som mamma og pappa sier at Alice må hilse pent på. Sånn som danseskolelæreren i fjerde.

Men. Det er jo ikke sikkert hun møter noen. Og dessuten kan hun jo løpe. Og hun kan veien, den er ikke lang. Og pappa er jo der. Og det er ikke så moro å kjede seg heller, akkurat. Kanskje hun skal ta sjansen? Nølende, og tankefull, og svært skeptisk, tar Alice motet til seg og går ut i gangen. Men hvordan det går der, må dere nesten lese sjøl.

Det som er så herlig med Alice Andersen, er at hun er så fullstendig seg sjøl. Rolig, stille, tankefull, tidvis full av angst, men så innmari seg sjøl. Hun er veldig fri for nykker og trass og ideer om at hun skal ha alt mulig hele tida, hun jakter ikke etter den kuleste leika eller den stiligste buksa, hun drømmer ikke om alt hun kan ønske seg til jul eller at hun skal velte seg i godteri på lørdag. Nei, Alice Andersen er nok en litt uvanlig åtteåring. For hun er usedvanlig jordnær og konkret, sjøl i alle sine tanker, og hun er full av aksept over at verden er slik den er. Hun må bare takle den.

Komposisjonen i boka er svært godt og profesjonelt utført og romanen har en gradvis spenningsoppbygging. Vi følger Alice over kun én dag. Vi rekker likevel å bli svært godt kjent med henne over mange korte kapitler med presise skildringer og en jevn bevegelse framover mot det spenningsmessige høydepunktet. Det går langsomt, men det er befriende langsomt! Her får vi tid til å tenke og reflektere sammen med Alice, og vi er med henne på hvert eneste skritt. Teksten gir slik sett rom for både foreldre og barn til å gå aktivt inn i dagen til Alice.

Innimellom nåtidsskildringene lar Lian Alice huske tilbake i tid, og konsentrerer seg da om noen få, men svært konkrete episoder, framfor et hav av erindringer. Det gjør at de utvalgte episodene trykkes inn i leseren, slik at vi virkelig forstår Alice og ikke kan unngå å ta henne på alvor. Og det igjen er vesentlig for å kunne skjønne hvordan hun kommer oppi det hun kommer oppi seinere den dagen, og for å forstå reaksjonene hennes mot slutten av boka. For Alice har rett. Det er virkelig noe spesielt som skjer denne fredagen.

Alice Andersen er, i all sin beskjedenhet og redsel, en svært viktig barneromanfigur. Hun slår nemlig et slag for de sjenerte og innadvendte barna som egentlig helst vil være i fred, i alle fall av og til. Og hun argumenterer, uten å si noe særlig, for at det også må være helt greit. Og det som er så fint med Lians skildringer, er at hun aldri dømmer Alice, eller ymter frampå om at hun bør være annerledes. Nei, Alice skal mestre verden slik den er, slik hun er. Hun skal ikke endre seg. Det er et svært viktig budskap å sende til barn av alle slag, men kanskje spesielt til disse tenkebarna, som ofte blir oversett og glemt fordi de tenker og ikke støyer i vei.

Stille barn blir av mange betrakta som litt annerledes, og mang en forelder, slektning, lærer og velmenende voksen forsøker å dytte disse barna ut av stillheten og inn i bråket. Bare fordi det da er lettere for oss voksne, for da veit vi hvor vi har dem - der hvor alle andre er. Men lett for voksne er ikke det samme som bra for barnet! Mange tenker at det kanskje er noe galt med de stille barna, og kommer med kommentarer slik som "Hun vokser det av seg." og "Det er nok bare en fase.", eller de tuller til stadighet med at barnet har mista stemmen og derfor er blitt helt borte og lignende. Og de leiker at de overser - når de faktisk overser det virkelige barnet helt på ordentlig. Jeg veit hva jeg skriver om, for jeg var også et slikt stille barn i noen år. Og nå er jeg mor til ett.

Og om du også har et slikt stille tenkebarn, en unge som vimer litt mye i sin egen verden, som drømmer mye og intenst, uansett om det er en følsom og rolig gutt eller ei sjenert og engstelig jente, er dette definitivt ei viktig bok å lese. Boka kan fungere som en samtalestarter omkring vanskelige temaer, og den kan virke som en brobygger mellom foreldre og barn, særlig der foreldrene ikke helt forstår sitt eget barn fordi hun eller han er så annerledes fra dem sjøl. Alice er skildra så tydelig og godt, og er så klar i sin egen tale, at hun er ikke vanskelig å forstå. Nei, hun skal bare aksepteres! Og ses, og høres, for hun er like viktig som de som bråker.

Den første boka om Alice Andersen minner så smått om Ian McEwans (f. 1948) barnebok Dagdrømmeren (på norsk i 1996). Begge bøkene har felles utgangspunkt, nemlig disse stille tenkebarna, men er ellers vidt forskjellige - fordi barna er så ulike. Likheten er at bøker og forfattere tar disse barna på alvor. De gjør plass til dem i vårt støyende, multimediale samfunn der de som roper høyest blir hørt mest, og ofte også blir premiert for dårlig oppførsel (bare se til USA). Og begge bøkene trengs, kanskje nå mer enn noen gang.

Alice Andersen er en solid, velkomponert og viktig barneroman ført i et godt språk. Lian skildrer lett og fint Alices vekslinger i humør og tanker, og glir uanstrengt fram og tilbake mellom nåtid og fortid, samt Alices tanker om framtida. Gjennom bruk av tredjeperson unngår forfatteren at redselen blir klaustrofobisk og skummel, og ved bruk av presens blir historia engasjerende. Uten å bruke kliniske begreper lages det tydelige forskjeller i Alices gruing, fra bekymring oppover mot ei stadig mer intens uro, deretter engstelse, redsel og rein angst. Også på denne måten er boka nyttig og verdifull for alle som jobber med barn, alle som har barn og sjølsagt også for alle barn som av og til er litt redde.

Alice Andersen er godt og stemningsfullt illustrert av Øyvind Torseter (f. 1972). De andre titlene i denne kjempefine, kritikerroste og prisbelønte serien er Reserveprinsesse Andersen (2015 - Brageprisen), Alice svømmer ikke (2016) og Alice og alt du ikke vet og godt er det (2017). Jeg gleder meg til fortsettelsen!