Barnebokbølgen

En barnebokbølge er over oss! Vi er så heldige som har tilgang til gode bøker for barn og unge så å si hver dag hele året gjennom alle landets folke- og skolebibliotek. Men vi er jammen blitt ekstra privilegerte de siste åra. For etter at norsk barne- og ungdomslitteratur hadde sin storhetstid på 1980- og 1990-tallet med også internasjonalt anerkjente forfattere som Torill Thorstad Hauger (1943-2014), Jostein Gaarder (f. 1952), Kjersti Scheen (f. 1943), Klaus Hagerup (f. 1946) og Kari Bøge (f. 1950), kom en lang tørkeperiode. Riktignok blei perioden liva opp av navn som Jon Ewo (f. 1957) og Marit Nicolaysen (f. 1953) på slutten av 1990-tallet, og både Hilde Hagerup (f. 1976) og Harald Rosenløw Eeg (f. 1970) vakte stor interesse da de debuterte. Men den gode norske barneboka, ofte av det realistiske slaget, blei fort fortrengt til fordel for oversatt pjatt, mer eller mindre vellykka fantasyserier og ikke minst detektivbyrå ditt og datt, som stort sett har dominert feltet de siste tjue åra - med noen hederlige unntak.

Til nå. Ja, eller ikke akkurat nå, da, for det begynte å løsne allerede for noen år sida. På ett eller annet punkt blei markedet metta, og det var ikke umiddelbart bruk for flere vampyrer, tegneseriedagbøker, feer, alver, detektiver eller zombier. Bøkene blir jo ikke borte, de er der, men behovet for variasjon, noe anna, øker etter lang tid med mye av det samme. Eller sagt på en annen måte: Den barnelitterære pendelen kan heldigvis også svinge. Fra masseprodusert, hyperkommersiell, amerikanskinspirert barnelitteratur med humor i forsetet, tilbake til det rotnorske, virkelige og problemløsende, som tar barna og deres hverdag på alvor.

Jeg har tidligere trukket fram blant annet forfatter Maria Parr (f. 1981) og hennes enestående barnebøker, Vaffelhjarte (2005), Tonje Glimmerdal (2009) og sist Keeperen og havet (2017). I sommer leste jeg første bok i serien om åtteåringen Alice Andersen (2014, 2015, 2016, 2017) av Torun Lian (f. 1956) sammen med eldstebarnet, og i ettertid har vi gått til anskaffelse av de to neste bøkene i serien også. Men innimellom Sommerles og Alice, bading og isspising, fant vi faktisk fram til enda flere gode bøker. Og den jeg vil trekke fram nå, er Brune (2013) av Håkon Øvreås (f. 1974).

Bildekilde: Gyldendal

Rune er et helt vanlig barn i en helt vanlig familie. Han bor sammen med mamma og pappa, går på skolen og har venner. Men når vi møter Rune, har det skjedd noe som endrer alt. Bestefaren til Rune er nemlig død. Bestefar som Rune var så glad i, og som han fortsatt er glad i. For det går jo ikke over med en gang? Rune må se på at foreldrene er i sorg, at de strever, og han må være med i begravelsen. Faren til Rune spør hele tida om det går bra, og Rune svarer ja. Men går det egentlig bra?

Heldigvis har han hytta oppe i skogkanten. Rune bygger i ro og fred, og hytta blir større, finere, mer solid. Her oppe, langt unna tårene til mamma, kan han være i fred med tankene og følelsene og minnene om bestefar. Helt til de store, ekle guttene kommer og ødelegger alt sammen. De som ler rått og er truende og slemme. Kan ikke tro at Rune dunka til den ene av dem med en hammer! Som hevn river de hytta fra hverandre så det ikke er mer enn plankebiter igjen.  

Rune er redd og sint og trist - alt på en gang. Det er nesten så en kan høre han rope fra boksidene: Så urettferdig! Men han sier ingenting. I stedet sniker han med seg det brune beltet til mamma fra badet. Og han finner noen andre klær også. Og midt på natta, når alle sover, kler han på seg disse annerledesklærne. Og slik blir Rune Brune. Brune er superhelt og ikke redd for noe, ikke en gang de store og ekle guttene. Og Brune smyger seg ut om natta for å ta igjen.

Brune er en fantastisk gavepakke av en samtalestarter som lett og usentimentalt tematiserer sorg, vennskap og mot uten ordgyteri og utstrakt bruk av adjektiver. Gjennom enkelt språk og enkel utkledning er det lett for barna å leve seg inn i forvandlinga til Rune, og de fleste gjennomskuer også realiteten - han er jo fortsatt Rune, bare med andre klær. Men det gjør teksten verken mindre spennende eller interessant, snarere det motsatte. Konflikten er raskt og tydelig etablert, sympatien er på plass, for tre mot en oppi hytta er urettferdig, og vi vil bare vite hva som skjer med Rune.

Superhelten Brune søker rettferdighet på en nokså snill og harmløs måte, og det er et intelligent trekk av forfatteren. Mediene er til en hver tid oversvømt med andre løsninger, slik at barn som vokser opp i dag kanskje fort tror at de må ty til vold eller ondsinna knep for å løse problemer. Rune og Brune viser at det slettes ikke er tilfellet. Alt en trenger er noen gamle klær, litt maling, gode venner og en smule flaks. Ja, også bestefar, da. Når en så legger på god humor, hull i hekken, spennende oppdrag om natta, en streng far, mer maling og fine illustrasjoner, blir resultatet langt ifra dårlig. Faktisk er boka så god at den mottok Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2014!

Det er samme strek i bøkene om Alice Andersen som i Brune, og mannen bak streken er illustratør Øyvind Torseter (f. 1972). Men her er illustrasjonene et langt større og viktigere element enn i bøkene om Alice - de er et gjennomgående element som brukes til historias fordel. Mye ligger i bildene, både detaljer, humor og replikker. Og en kommer veldig tett på og blir kjent med de tre barna som har hovedrollene i det som er blitt en bokserie fra Øvreås sin side (I tillegg til Brune har Øvreås også skrevet Svartle fra 2015 og Blåse fra 2018). Karakterene er godt sett og Torseter gir hver av dem fine særtrekk som det er moro å følge med på i bildene.

En kan kanskje tro at det er uheldig med samme illustratør, slik det ofte er når en illustratør overeksponeres og overforbrukes, men det er det ikke. Det at streken er gjenkjennelig er i dette tilfellet en fordel, som kanskje til og med kan trekke lesere fra den ene bokserien til den andre. For bokseriene har likhetstrekk. Dette er ikke bråkete underholdning, det er god litteratur. Her er det verken varulver eller vampyrer, ingen er udødelige eller skikkelig døde, det er ikke krampeaktig kult eller morsomt hele tida, det er ikke desperat eller insisterende, slik andre barnebøker er og kan være. Og noe av det beste er at jeg ser for meg at Rune og Alice eksisterer side om side i samme univers, et realistisk, norsk univers der også stille og sjenerte barn og deres problemer blir sett og skildra med alvor, humor og varme.

Nettopp slike bøker gjør at den norske, realistiske barneboka nå står sterkere enn noensinne. Og jeg gleder meg til fortsettelsen!