Julemysteriet

Bildekilde: Aschehoug

Ei av bøkene jeg tidlig satte opp på leselista for desember, var Julemysteriet fra 1992 av Jostein Gaarder (f. 1952). Jeg har faktisk ikke lest den før, sjøl om jeg både har sett og bladd i boka tidligere, og lest mye av Gaarder. Helt tilfeldig kjøpte jeg boka på tilbud i desember i fjor, men da rakk den ikke å bli med på julelesinga, uvisst av hvilken grunn. Derfor var den sjølskreven i år. Og da jeg fikk lest ut Husfrue, som tok sin tid, var det veldig godt å begynne med noe lettere.

Jostein Gaarder er et velkjent forfatternavn i Norge, og det med rette. Han debuterte skjønnlitterært i 1986 etter å ha skrevet ei lang rekke fagbøker. Gjennombruddet kom med Kabalmysteriet i 1990, og da Sofies verden kom i 1991, blei både bok og forfatter en verdenssensasjon. Gaarder er fortsatt en av Norges mest oversatte og bestselgende forfattere - hittil oversatt til 59 språk og hittil solgt i over 40 millioner eksemplarer (hvis Wikipedia har rett) - på grunn ei ungdomsbok som omhandler vestlig filosofihistorie. Ganske spesielt! Fellestrekka i hans produksjon er mange. Alle de tre nevnte titlene er godt komponerte, men bruker samme grep: Gjennom lapper eller brev fortelles ei historie som trekker både hovedperson og leser med seg. Gaarder beveger seg gjerne bakover i tid og på kryss og tvers av land og epoker, og bruker aktivt historiske personer, steder, begivenheter eller lignende. På grunn av dette og at mye av det som skjer kan virke ulogisk, heller med et fnugg av magi, og kalles Gaarder ofte en representant for fantastisk litteratur. Her synes jeg det er viktig å påpeke at Gaarder har, i motsetning til mange innen samme sjanger, en tydelig åndelig overbygning i bøkene sine.

I Julemysteriet møter vi hovedpersonen Joakim, en vanlig norsk gutt på omtrent ti-elleve år. 30. november er Joakim på kalenderjakt med pappa i sentrum (tolker det som Oslo), men det er utsolgt overalt. Tilslutt finner de likevel en kalender, men dagen etter viser det seg at den er helt uvanlig. Den er nok heller ganske magisk! Den inneholder nemlig verken sjokolade eller små plastfigurer, men tynne lapper med liten skrift, og Joakim blir helt oppslukt der han sitter i senga og leser tidlig på morran. Kalenderhistoria handler om ei lita jente som heter Elisabet. En dag hun er på julehandel med mammaen sin, spretter det fram et lite bjellelam fra alle kosedyra. Og det setter avsted, og Elisabet følger med.

Bakteppet for historia er derfor ganske alvorlig, nemlig en forsvinning eller rømming. Særlig når det viser seg å muligens være en historie fra virkeligheten. Hvem var jenta? Hvor er hun? Hvis hun i det hele tatt lever? Her veves mange ulike tråder sammen, og det hele blir ganske komplisert. Derfor er det smart at mamma og pappa innvies i kalenderen slik at de kan spekulere sammen med Joakim, sjøl om måten dette blir gjort på, ikke er spesielt god. I kalenderlappene løper Elisabet bakover i tida sammen med engelen Efiriel. De må skyndte seg, for de skal til Betlehem. Det er altså to parallelle nedtellinger, en nåtidig og en historisk. Og i historia om Elisabet, fortelles historia om Jesusbarnet og kristendommen baklengs, samtidig som de beveger seg sørøver på kartet.

I fare for at noen skal oppleve at jeg radbrekker en kjent og kjær juleklassiker, vil jeg gi de sarte en liten advarsel: Her blir det ris. Men også ros!

I Julemysteriet er veldig mye å holde styr på for en ung leser - og for Joakim også. Og sjøl om mye av dette er godt gjennomtenkt og solid gjennomført, klarer jeg ikke å la være å føle at forfatteren gaper over for mye. "Alt" skal skvisjes inn i boka, som heller ikke er spesielt lang (309 luftige sider), og det er eksistensielle temaer og tunge spørsmål som er de bærende elementene. Da er det ekstra leit at Gaarder fører an litt for fort, og at leseren ikke får rom og tid til å tenke på de problemene som framsettes. I avsnittene om Joakim dreier alt seg om kalenderen, vi får knapt vite at han skal på skolen og at mamma og pappa skal på jobb.Vi har ingen knagger å henge Joakim på, foruten at han er vår forteller (i tredjeperson). I kalenderlappene er det Elisabet som er hovedpersonen, men det er en allvitende forteller som sanser og føler og "bestemmer" over henne. Hun er bare med, hun, og tenker ikke på mamma eller pappa eller noe anna enn det hun "opplever" her og nå. Det opplever jeg som problematisk, for ville ikke et virkelig barn gjort nettopp det? I tillegg stresser det stadig større følget med Elisabet som baktropp og lammet i front, avsted, fra sted til sted, lenger og lenger bak i historia, og Josva roper "til Betlehem, til Betlehem" på nesten hvert eneste oppslag. Det var vanvittig irriterende underveis, og stemninga blei fort masete.

At det blir hektisk i ei slik bok, er vel mot forfatterens hensikt. For intensjonen bak Gaarders bok er nemlig veldig viktig: At vi skal ta oss tid til å tenke etter hva jula egentlig handler om. Er det kjøpesnakk og plingelydene fra kassaapparatene? Eller noe anna? I Gaarders versjon handler det blant anna om en nedtelling til når Jesusbarnet blir født. Dessverre blir det et antiklimaks - kanskje fordi historia er velkjent og formidlinga her er mest humoristisk - for de voksne -, kanskje fordi Joakims nåtidshistorie om det mystiske og magiske julekalenderen da dominerer? Uansett kjører forfatteren på med sitt eget synspunkt, og der er det svært mye bra, også når fortellinga flyttes fra kalender til nåtid. Han åpner jo litt opp for et anna perspektiv. Men rommet for egenrefleksjon blir trangt når alle løsningene legges fram i siste kapittel.

I tillegg nøkka det en del underveis med tanke på språket. Gaarder skriver omstendelig og gammelmodig, og bruker mange lange ord som for eksempel besynderlig, bedrøvelig og forunderlig. Som voksen leser har jeg ikke noe problem med disse orda, ei heller en påståelig fortellerstemme som repeterer i overkant mye for ofte, men fordi boka primært er for barn mellom åtte og tolv år, reagerer jeg. Mange veit jo ikke hva disse orda betyr, og det er vanskelige ord å komme igjennom når en leser aleine. Og hva er vitsen, når en kan si det enkelt og greit ved hjelp av andre ord, som er bedre tilpassa målgruppa? Gaarder gjør også ved flere anledninger det forfattere ikke skal gjøre; han avslører reaksjoner hos personene før replikkene kommer. Det blir veldig kunstig, og er virkelig ikke stemnings- eller spenningsskapende.

Jeg reagerte også veldig på at forfatteren gjentatte ganger skriver at (det for meg nokså utroverdige) barnet Elisabet, som på ymse tidspunkter rundt i Europa og Lilleasia er i samtale med engler og vismenn og andre folk, ikke skjønner det som blir sagt, men "gjemte ordene i sitt hjerte". Det er tydelig for meg hva forfatteren mener, men det er helt feil uttrykksmåte overfor barn som ikke er klar over at det er dette de gjør, hvis det er det de gjør - strengt tatt gjemmes vel orda i huet. Det er dessuten pinlig tydelig at forfatteren synes denne oppbrukte uttrykksmåten er vakker. Jeg skulle ønske han hadde brukt en annen formulering. Når Elisabet ikke gjemmer ord, løper eller står på en høyde og ser ned på noe, hender det at hun tyr til applaus etter at noen i følget har lirt av seg noen strofer. Det er så malplassert at det blir komisk, og den spontane klappinga bryter tvert av den stemninga som akkurat er skapt.

Det siste elementet jeg vil trekke fram som negativt, er illustrasjonene til Stella East. De er så flate, og det er noe med perspektivet som er helt feil på både mennesker, dyr, landskap og gjenstander. Og det hender nokså ofte at det hun har laga er i direkte konflikt med teksten. For eksempel er det bak ei luke "et bilde av en mann som lå på bakken og kikket opp mot et skarpt lys som strålte ned fra himmelen" (s. 236). Og hva viser illustrasjonen? Jo, en sittende mann som snur seg vekk fra lyset og dekker til ansiktet sitt med handa. Slike generaltabber skal absolutt ikke forekomme og burde være pinlig for alle involvert i produksjonen av boka. Fargebruken til East er som regel grei, men det er noe med måten hun tegner vann, engler, sol o.l. på som er skrekkelig lite flatterende. Det skal nok være drømmende og fabulerende, men resultatet er et uheldig massemarkedpreg som ikke kler bokas innhold. Hilde Kramers strek, som blei brukt til den første utgaven av boka, er mye mer subtil og passende. Der får dette hellige, som boka jo omhandler, forbli hellig.

Bortsett fra illustrasjonene, den meget påståelige fortelleren, deler av språket, tempoet og noe fortellerteknisk, er Julemysteriet uten tvil et sympatisk prosjekt fra en sympatisk forfatter. Gaarder tilbyr et alternativ til advent og tenking om jul enn det en finner hos blånisser og i svinger rundt forbi, og er en særlig sterk kontrast til kjøpejula. Og sjøl om det ikke var så spennende for meg å lese denne boka, kan jeg tenke meg at den er nokså spennende for barn i målgruppa. Naturligvis blir helhetsopplevelsen også sterkere om en har en voksen til å lese for seg, som kan forklare vanskelige ord og hjelpe med forståelsen av denne hurlumheien av abstraktheter. For det er viktige spørsmål som bakes inn i handlinga, som vi i vår mediestyrte, voksne hverdag kanskje ikke tenker på, eller har glemt.

Jeg har faktisk møtt Jostein Gaarder for noen år sida, og hadde en veldig koselig samtale med han. Om jeg hadde lest denne boka da, hadde jeg nok spurt hvorfor han så ofte har valgt denne fortellerteknikken, med avstand og lapper. Det er jo hans suksessoppskrift, men etter et visst punkt er det jo ikke så originalt lenger. Jeg blir i alle fall veldig glad hvis han kommer med noe som er litt annerledes, men som også har i seg kvalitetene han er så kjent for. Og det er en god grunn for at han er kjent, for Julemysteriet er slettes ingen dårlig bok. Men kanskje prosessen gikk litt raskt?