Bildekilde: snl.no Copyright Anon |
Det er noe med disse Vesaasene, Halldis og Tarjei, gården Midtbø og Vinje i Telemark. Naturen er vakker, kulturen er tradisjonsrik, språket synger og forfatterne er skarpe og sansende. De skildrer med en intens livsfølelse enten det gjelder poesi eller prosa, de bruker vakre bilder og blander verseføtter og rimtyper, er uredde og moderne på hver sin måte, men også stolte og ydmyke, alt på et klingende, pustende mål.
Det er Tarjei jeg kommer til å skrive mest om her, men det kunne like gjerne vært Halldis Moren, den unge og modige lyrikeren som debuterte med egen bok, Harpe og dolk, allerede i 1929, da hun bare var 22 år gammel. Før det hadde hun skrevet blant anna for Norsk Barneblad, hvor hun kom på trykk for første gang som niåring. Imponerende! Tarjei var nesten like ung med sine 26 år da romanen Menneskebonn kom i 1923. De to allerede da kritikerroste forfatterne møttes i 1931 og gifta seg i 1934. Resten er historie, som en sier.
Gjennombruddet til Tarjei kom i 1940 med den allegoriske romanen Kimen, som traff okkuperte nordmenn svært sterkt på riktig tidspunkt. Huset i mørkret (1945) er en annen roman med beslekta tematikk, og i begge er symbolikken svært viktig. Det internasjonale gjennombruddet kom med novellesamlinga Vindane (1953). Men det er faktisk ingen av disse bøkene jeg skal skrive om her. Det er den nydelige historia om Mattis, tusten, som i hovedsak ligger til grunn for valget av favorittforfatter. I romanen Fuglane fra 1957 legger Vessas synsvinkelen hos en uvanlig mann. Mattis regnes som stedets idiot fordi han i voksen alder verken har knekt de sosiale kodene eller evner å ha fast arbeid. Men er han egentlig dum? Mattis' perspektiv er annerledes. Han er kanskje i utakt med menneskene rundt seg, men han er veldig i takt med seg sjøl og naturen, som han hver dag tar seg tid til å studere. Romanen er full av symbolikk, men er enkelt formidla, slik at den passer for mange lesere. Det er en utrolig vakker og trist roman, som regnes som ett av Tarjei Vesaas' hovedverk.
Også novellene til Tarjei har jeg lest mange av, da de har vært med på pensumlistene fra og med ungdomsskolen, og i tillegg er å finne i ymse antologier. Her er forfatteren gjerne knapp i språket, men under de langsomme handlingene bobler ei uro, en kraft, som stemningsfullt og nesten helt stille lar seg lokke fram. Jeg husker godt disse tekstene, men det er likevel Mattis som har rørt meg mest. Han er så ærlig og god, men likevel så ubehjelpelig og uvitende. Og Tarjei Vessas fanger det så fint, så fint, hvordan Mattis funderer over livet og er redd for framtida og ensomheten.
Bildekilde: Tones Bokmerke |
Det er vel knapt noen her i Norden som ikke veit hvem den finlandssvenske forfatteren, tegneserietegneren og maleren Tove Marika Jansson var. Og om noen nøler et øyeblikk, vil som regel ordet "mummitroll" få de fleste til å nikke, for det er jo de lubne, hvite greiene med store neser som nesten "alle" har fått med seg gjennom barne-tv og bibliotekbesøk. Men Jansson er mye mer enn mammaen til Mummitrollet, Snusmumriken, lille My, Sniff og alle de andre underlige skapningene som bor i Mummidalen, en verden som blei allment kjent allerede i boka Småtrollen och den stora översvämningen (1945) og seinere gjennom en lang rekke illustrerte bøker for både barn og voksne. Hun har også en omfattende produksjon av romaner for voksne, romaner som er helt utafor det sjarmerende og kontrastfylte Mummi-universet. Og en av disse romanene er Sommarboken (1972).
I den realistiske og symbolrike romanen Sommarboken er det den vesle jenta Sophia og hennes farmor som er hovedpersonene. Gjennom kapitler som også kan leses som korte noveller følger vi disse to, som både utfyller og kontrasterer hverandre. De er på ulike nivåer og ulike stadier av livet, men har likevel mye til felles. For eksempel er begge sjarmerende og sure, sansende og engstelige. Deres indre og ytre konflikter og problemer spilles til stadighet opp mot naturen rundt dem i den finske skjærgården, det voldsomme været som plutselig kan rulle inn over dem og havet som kan ligge blankt som et speil eller bryte faretruende imot svaberg og hyttevegger. Jansson skildrer dem og forholdet dem i mellom så godt at det nesten er som en sjøl har vært på ferie i skjærgården med disse to damene.
Både Jansson og Vesaas skildrer mennesker i harmoni med seg sjøl, i livet og naturen, hvor naturen både er arena, stemningsskaper og et premiss. Men uroa ligger aldri langt unna. Vi veit fra første side at mange vanskelige temaer skal tas opp og at ikke alt kommer til å gå vel til slutt. Men negative følelser, utfordringer, en følelse av disharmoni, noe uavslutta og avbrutt er også naturlig, og etter å ha blitt så godt kjent med både Mattis, søstera Hege, Sophia og farmor som vi blir i disse bøkene, godtar vi deres skjebner, sjøl om vi ikke vil. Og de vakre, sørgmodige litterære landskapene lagrer seg sammen med personene og stemningene for alltid.
Hvem er dine favoritter på T?
Deler du mine favoritter denne gangen, eller må alt vike for Tolstoj eller Tolkien? Eller er det kanskje Carl Frode Tiller som ruver her? Eller er det ingen i hele verden som når opp til Toni Morrison eller Torborg Nedreaas? På bokstaven T finnes det svært mange gode forfattere, enten en bruker fornavn eller etternavn, og flertallet av dem er gode valg. Men uansett om du liker Tove Nilsen, Tracy Chevalier eller Thomas Mann best, vil jeg gjerne høre om det.
Og til slutt, kjære dere, godt nytt bokår! Vi leses i det nye året!
Av Tarjei Vesaas har jeg lest ”Is-Slottet” og likte den veldig godt! Fra Tove Jansson har jeg lest nesten alt og jeg ELSKER henne! 2014 er faktisk Toves 100 år jubileumsår og finske bokbloggere skal lese henne mye i år. Jeg håper selvfølgelig at også norske bloggere kommer med å feire Tove og leser henne i år! :-)
SvarSlettJeg har tenkt til å lese Tove i 2014! Jeg har venta på jubileet, og har flere bøker klare. Si gjerne ifra dersom dere skal lese ei spesiell bok, så kanskje jeg hiver meg med:)
Slett