Døden kommer til Pemberley

Bildekilde: Aschehoug

Etter å ha lest ut Døden kommer til Pemberley (2011, på norsk i 2012) av P.D. James (f. 1920), tenkte jeg at dette burde det i grunn vært laga en film eller tv-serie av. For det hele er jo så filmatisk! Og det var veldig vanskelig for meg å lese romanen uten å se for meg skikkelsene til Matthew Macfadyen og Keira Knightley, som figurerte i den filmatiske versjonen av Stolthet og fordom (2005) som kom da jeg var i tenåra. Lite visste jeg at BBC allerede var ferdige med filming og klipping og det hele; miniserien i tre deler går faktisk på NRK1 allerede i kveld.

I litterær tid har det er gått seks år sia vi forlot paret i Stolthet og fordom, Austen-romanen fra 1813, til vi møter dem igjen i James-romanen fra 2011 (nerden i meg skulle ønske sistenevnte kunne knipe igjen to år til, slik at vi kunne få et jubileum, men den gang ei. Det er kanskje ikke så greit å knipe igjen på tid når du er over nitti år, en veit jo aldri). Uansett, nå har Elizabeth Bennett og Fitzwilliam Darcy gifta seg og fått to barn. De bor på det digre godset Pemberley og lever svært godt. Under forberedelsene til den årlige høstfesten, Lady Annes ball, skjer det noe overraskende: En mørk og stormfull natt kommer det en uventa og uønska gjest. Fra den slingrende landaueren som kommer kjørende i et heseblesende tempo seint på kvelden, høres Elizabeths søster Lydias skingrende stemme: "Dere må finne ham! De er i skogen! Gjør noe! Gode Gud, jeg vet at han er død!" Og da er det jo ikke anna å gjøre enn å trekke i gamasjene. Og med mr. Darcy i spissen, forsvinner en ny landauer ut i uværet. Elizabeth står ved vinduet og venter utålmodig. Etter kort tid er det nesten umulig å se noe i høstmørket.

Slik åpner britiske Phyllis Dorothy James' roman, som i følge henne sjøl forener hennes klassiske krimmysterier og Austens klassiske univers. Den kan ikke tolkes som noe anna enn en rein hyllest til en av britenes mest kjente forfattere, Jane Austen (1775-1817), og det hele er et sympatisk og søtt prosjekt. Men James har dessverre ikke klart å løfte det hele til Austens nivå, og derfor blir Døden kommer til Pemberley ikke så mye mer enn en helt grei underholdningsroman, full av artigheter for de av oss som kjenner Austens skikkelser fra før. For her er det mye intertekstualitet å hente, alt fra direkte sitater til fantasifulle omskrivinger og dulgte hint. Boka byr også på mye britisk humor, men krimmysteriet, som er primus motor i romanen, er en nokså slapp affære. Allerede tidlig var det lett å se hvilken vei dette skulle gå, sjøl om en naturligvis ikke kunne forutse alle detaljer.

James bygger i stor grad på Stolthet og fordom, og tar opp mange elementer fra verket i sin bok. Hun belyser og diskuterer flere aspekter som kanskje ikke er så tydelige eller viktige i Austens klassiske roman, som forholdet mellom Elizabeth og Fitzwilliam, "hva som egentlig skjedde", forholdet mellom Elizabeth og andre familiemedlemmer, Elizabeth og Charlotte Lucas o.l., samt at hun dikter fritt på alt som har hendt i de seks åra. Men sjøl om jeg blei ganske sjarmert av James' versjon, og langt på vei kan være enig i at det hun framholder er plausible tolkninger, klarte jeg aldri å bli så engasjert at jeg glemte at dette er fiksjon om fiksjon.

Døden kommer til Pemberley er delt inn i seks bøker, samt prolog og epilog. Disse er igjen inndelt i kapitler av veldig varierende lengde. Starten gikk litt treigt, fordi James i all sin omstendelighet forsøker å gjenskape Austens verden, stil og språk, men hun er langt ifra så presis som Austen, og i tillegg gjentas flere elementer nokså unødig. Derfor tar det tid, og jeg fikk følelsen av å lese side etter side uten å egentlig få noe særlig ny informasjon. De innledende kapitlene er også ganske mye lenger enn de mot slutten, noe som jo bidrar til å øke følelsen av at det går seigere. Men boka er slettes ikke lang. Med sine 282 sider og nokså innsnevra konfliktlinje, er det grei skuring i ei rolig romjul.

Begynnelsen er presenterende og James legger an et halvbredt perspektiv for å favne fugl og fisk. Hun plukker på mange måter opp strikketøyet etter Austen, og strikker lystig videre på samme plagg. Men etterhvert som hun skriver fram sin historie, snører nettet seg sammen, og hun følger stadig færre personer. Dette går faktisk på bekostning av Elizabeth, som Austenkjennere veit kalles Lizzie, og som jo er den vittige, skarpe og sjarmerende hovedperson i Stolthet og fordom. Det er leit, for det er Elizabeth James bruker mye tid på innledningsvis, det er henne vi kommer tett på og får være sammen med (i tredjeperson). Men fordi hennes huslige og moderlige plikter kaller, og slikt som å farte rundt i skogen nattestid, tilkalle fredsdommere og politi og lignende er veldig ikke-kvinnelige sysler, skrives hun ut. Mr. Darcy overtar, en smule passiv, ganske stiv, korrekt til fingerspissene, fortsatt stolt og langt mer naiv enn sin kone. Han er sjølsagt en fin person å skildre et kriminalmysterium gjennom, fordi alt kommer så himla overraskende på, men skuffende er det likevel. Om James visste at han skulle være så viktig, kunne vel han vært den sansende instansen fra starten?

Denne litt mislykka vekslinga mellom Elizabeth og Fitzwilliam fører til at boka er uelegant og ujevn. Starten er nokså velskrevet - det er godt uttenkt og konflikten er både passende og passelig mystisk. Elizabeth balanserer godt mellom det ytre og det indre, mellom å observere andre og reflektere sjøl, enten over fortid eller nåtid (framtid nevnes lite her). Jeg reagerer på at hun er såpass lite omtenksom overfor barna, som knapt nevnes, men som vi veit, var dette vanlig britisk barneoppdragelse på 1800-tallet, og strengt tatt er de ikke viktige her. Men etterhvert som Fitzwilliam Darcy kommer med, og jeg må bare si at jeg dessverre ikke helt liker James' Darcy, blir fokuset nesten entydig ytre. Vi følger ikke Fitzwilliams tanker og følelser, men de hendelsene han bivåner. Dette gjenfortelles så for leseren direkte i fortid, enten som dialoger (alt for mange av dem) eller monologer, i brevs form, gjennom uvante intime bekjennelser eller lignende. Fitzwilliam, som i bok to er ganske aktiv, men seinere dabber av, blir mot slutten bare en kommuniserende instans som knapt setter farge på det han ser. Derfor gir det heller ingen mening at han i epilogen har verdens lengste emosjonelle utgreiing hvor han virkelig redegjør for hvert element underveis, både fra Stolthet og fordom og Døden kommer til Pemberley. I tillegg har denne utblåsninga et sterkt kvinnelig preg, så jeg godtar den ikke. Og, James, seriøst, lar du sjølveste mr. Darcy forbli taus på side 281?

Men bortsett fra disse innvendingene, og at alle personene i boka snakker usedvandlig stivt og litterært, var Døden kommer til Pemberley en fornøydelig affære. James har gjort sitt beste og behandler stoffet med stor respekt. Men jeg er enig med det hun sjøl skriver i forordet: Austen ville mest sannsynlig gjort det bedre sjøl. Men det er en umulighet, og da er det prisverdig at James har tatt seg bryet. Hun har skapt en fortelling med lett handling, men som likevel tidvis er omstendelig å lese på grunn av alle småorda. Hun har kjørt på med forviklinger i Austen-stil, men sjøl om de er velforklarte, er de kanskje ikke alltid så sannsynlige. Som regel aksepterer en det likevel, fordi det er så koselig å være tilbake på Pemberley. Det er naturligvis tilfredsstillende at alt går opp til slutt, men samtidig også litt frustrerende at vi forlater både Elizabeth og Fitzwilliam i status quo. Det gjelder forresten leseren også, for her er det ikke så mye som blir værende over lengre tid. Men det er moro så lenge det varer!