fredag 20. desember 2013

Kristin Lavransdatter. Husfrue

Bildekilde: Aschehoug
Det går ikke lange stunda fra vi forlater den alvorstunge, lange samtalen mellom Lavrans og Ragnfrid på Jørundgård i romanen Kransen (1920), til vi møter igjen det nygifte paret Kristin og Erlend i oppfølgeren Husfrue fra året etter. Faktisk har de nygifte bare såvidt kommet seg avgårde på ferden opp til Husaby, der de nå skal bo, de reiser til vanns, og Kristin, som i hemmelighet bærer sitt første barn under beltet, er i helt elendig form. Men Erlend, han brauter og koser seg og er blid som ei sol, det er friskt til sjøs, og han gleder seg til å vise Kristin rundt på godset, de underliggende gårdene og ikke minst vise henne morgengaven hennes. Bare synd det hele er i elendig forfatning, for han som er satt til å styre med det, har null peiling.

Ja, og det er jo Erlend, det, som egentlig skal styre med alt slikt. Men å forvalte er ikke hans interesse. Han er litt for krigersk og breikjefta til sånt, og har dessuten ikke så god forstand på nevenyttig arbeid. Ei heller er han en særlig god menneskekjenner, han har ansatt tilfeldige, ukyndige arbeidsfolk, og gir ikke tilstrekkelig opplæring. Tjenestefolka går som de vil, men sitter mest stille, mens kompisene følger Erlend som en hird. Han innser heller ikke at han blir lurt eller snytt, men gir med begge hender når han kan. Det tar derfor ikke lange tida før Kristin både ser og erfarer at Erlend er et grenseløst ødeland, og at det er noe ganske annet som trengs hvis ikke Husaby skal ruinere han - dem - totalt.

Men den kjærlige, forelska og ivrige Erlend, hvor blir det av han? Erlend på Husaby sitter ved ilden og skryter av sine bedrifter til kompisene, eller så er han helt stille og stirrer mutt i den skitne veggen. I grua ligger det matrester, og bordet står uryddig og stinkende. Da de kom var det ikke en gang lagt ny halm i sengene! Erlend planlegger både det ene og det andre, men snakker ikke egentlig med henne. Kristin er brått bondefanga: Fastlåst i et ekteskap med en tolv år eldre mann som virker helt fremmed. En som ikke en gang har skjønt at hun er gravid, og at hun har vært det lenge. Hun snører seg møysommelig for at ikke tjenestefolket skal vite noe, hun vil jo ikke at ryktene skal gå før Erlend veit det, og dessuten kan det før eller seinere nå foreldrene hennes, Lavrans og Ragnfrid, og det ville vært det aller verste for Kristin. At de skulle vite noe så intimt om henne. At hun skulle bringe skam over dem, de fromme, gudfryktige, gode foreldrene, som i alle år har tatt alle utfordringer sammen. Skammen i å ha blitt gravid utafor ekteskapet tynger henne sterkt, og blir et hinder i forholdet til Erlend. Når han ikke ser, eller spør, eller merker noe, bærer hun skam og synd helt aleine.

Hun er over seks måneder på vei da han helt tilfeldig finner ut av at de skal ha sitt første barn. Og det fører ikke paret nærmere sammen, de går tause omkring i mange dager. Hun blir sint fordi han ikke sier noe, han er sint, eller kanskje egentlig mer usikker, fordi hun ikke har sagt noe. På overflata er likevel alt tilsynelatende greit, men det ulmer og suser i underteksten. Kristin er mild og bestemt, og får vaska stuene innvendig, lagt ny halm i sengene og stramma opp tjenestefolket. Det de ikke kan eller skjønner, demonstrerer hun. Om kveldene sitter hun med husarbeid, mens Erlend er taus ved åren. Helt til han en dag vil ha henne med ut på en ridetur, hun skal endelig bli bedre kjent i egnen og hun skal få se morgengavegårdene sine. Men underveis koker de over, begge to. Kristin er skarp og syrlig, Erlend bråsint og fortvila. Han slår. Og hun verdiger han ikke en gang et blikk.

Slik begynner altså ekteskapet mellom Kristin Lavransdatter og adelsmannen Erlend Nikulaussøn. Det blei ikke slik Kristin hadde tenkt! Erlend er en mann som ikke bare har barn fra før, men også barn som er født utafor ekteskap. Med ei død mor, har de to ungene Orm og Margret kommet i en bortimot umulig posisjon. De kan ikke arve Erlend, og er ikke attraktive i feste. Nå har han igjen vært med på å unnfange en liten utafor ektestanden, og hans mangel på bekymring og engasjement sårer og krenker Kristin. Hun holder tankene om synd og skam og bot mest mulig unna, men de innhenter henne stadig hyppigere. Når hans familie overraskende kommer på besøk og fornærmer henne stygt rett foran Erlend, og han ikke en gang forsøker å forsvare henne før det er alt for seint, blir Kristin drevet ut i fortvilelsen. Hun lengter bort, ut, hjem. Til mamma og pappa på Jørundgård, der alt er reint og hyggelig, varmt og ordentlig. Og hun, som nå er høygravid, går. Rett ut fra Husaby, midt på vinteren. Ingen merker at hun blir borte mellom snø og slaps. Hun går vekk fra stuer og stabbur og kirke, forbi gårdene og inn mot skogen.

En skulle kanskje tro at jeg her har gjenngitt hovedhandlinga i romanen Husfrue, og at det derfor ikke er noe vits i å lese boka, for jeg har jo skrevet alt her. Snarere tvert i mot! Jeg har nå bare referert bruddstykker fra den første og korteste av tre deler, "Syndens frukt". Husfrue består også av "Husaby" og "Erlend Nikulaussøn". Alle de tre delene er igjen delt inn i kapitler av ulik lengde. Og hele veien er romanen tettpakka med informasjon og handling, det er indre og ytre spenning, det er personutvikling og konflikter, dialoger med driv og såre kvaler. Forfatter Sigrid Undset (1882-1949) holder egentlig et forrykende tempo, men det føles ikke sånn, fordi hun også er flink til å gi hovedpersonene pause, skildre naturen, plagg, redskaper, eller skikker, diskutere makt og granneland, flytte fokus til Lavrans eller Simon, og i tillegg understreke at dette går over mange år, for det gjør det jo. Og ikke hvert år er via like stor plass. Undset hopper for eksempel fra en vesentlig handling til en betydningsfull konflikt til replikker som biter seg fast og så videre, og hun veksler mellom relasjonsproblematikk samtidig som hun gradvis bygger opp til en storpolitisk strid. Den helheten vi som lesere da sitter igjen med, er full av temperament og kraft, med en undertekst som tidvis dirrer av uro.

Det er fortsatt Kristin Lavransdatter som er Undsets hovedperson, men fordi verket er skrevet i tredjeperson, står forfatteren fritt til å forlate Kristin når hun vil, og heller gå inn i andre. Det gjør hun ofte, og romanen har derfor et kollektivaktig preg, men det er ikke helt gjennomført. Eksempler på viktige personer er mannfolka Lavrans, Simon og Munan, som alle er vesetlige både for Kristin, Erlend og bokas handling. Noen av de flotteste skildringene i romanen er knytta opp mot pappaen til Kristin, Lavrans Bjørgulfssøn. Han er så varm og god, og hans innsikt i tro og tvil, hans evne som menneskekjenner, er rørende. Han ser virkelig Kristin, hele henne, og et slikt maskefall er både smertefullt og godt. Simon Darre fortsetter, helt uventa for meg, å være en viktig person i Kristins liv, men på en helt annen måte enn da han som ung mann i Kransen var hennes festemann. Jeg hadde et indre bilde av Simon som ung, lys og ven, og må innrømme at jeg blei litt skuffa da han viste seg å være halvgammel, mørk og tjukk! Men jeg kom raskt over det, for Simon Darre er på alle måter en framifrå kar, som både er barnekjær, staut og lojal, sjøl om beltet stadig må få nye hakk.

Personutvikling er viktig for Undset, og i denne romanen får Kristin virkelig kjørt seg både psykisk og fysisk. Hun må mestre og overvinne nye problemer hele veien, være seg konkrete utfordringer som å få tjenestefolka til å yte bedre og rett, å hanskes med Erlends humørsvingninger eller å gå fra å være ung mø til å bli voksen, fra festekvinne til hustru, fra å være Lavrans lille jente til å bli husfrue og mor på under ett år. I tillegg er hun mye ensom og aleine på Husaby, og hun plages ved det, og er redd for at det er slik livet kommer til å bli. Hun skammer seg over å ha synda og lider tungt. Hun pines ved tanken på hva Gud, Lavrans og Ragnfrid tenker om henne, og dømmer seg sjøl fryktelig hardt. Og hun er barntung, som Erlend tenker, og føder barn. Det siste var det så fælt og vondt å lese om at jeg grein. Tre døgn tok det for Kristin før det første barnet kom ut. Tre døgn! Og eneste hjelp var synging, urter, bevegelser eller å sitte på fanget til Erlend. Hun uler som et dyr, tenker han, og grøsser, og det gjorde jeg også.

Men der Kristin er tydelig, i sin transformasjon, sin botsgang, sin angst, er det verre med Erlend. Etter å ha lest to av tre bind i romansyklusen, er Erlend fortsatt litt dunkel for meg. Jeg veit ikke hvor jeg har han, han er uforutsigbar, handler i det skjulte, har uvisse motiver og tenker sjeldent en tanke helt ut, virker det som. Han er heller ikke klar over hvilke konsekvenser han satser mot, hvilke snøballer han setter i gang. Jeg skjønner ikke helt hva Kristin ser i han, i dette overmotet, dette gutteaktige og eventyrlystne. Men så blir han skildra som veldig pen, full av energi og kraft, en som går på store prosjekter med entusiasme og kløkt. Han hamler opp med både kareler og samer i nord og gjør et solid arbeid for konge og fedreland. Og når han driter seg ut så det synger fra Nidaros til Husaby, ja, helt ned til Tunsberg, er det hennes skjønnhet han fester seg ved, endelig lar Undset blikket hans hvile, og vi blir rørt av hans intense kjærlighet til Kristin. Hun er alt for han, og han er så evig takknemlig. Bare synd han finner ut av det litt seint.

Kristin og Erlend får ingen en enkel start på samlivet. Og sjøl om åra vi leser om i Husfrue også byr på harmoni og glede, er det når det butter som verst at vi lesere er mest med. Vi ser ikke alt dagligliv, alle praktiske gjøremål og ørsmå detaljer, og er verken med på barneoppdragelse eller matlaging. Og når storkonflikten brettes ut, særlig i del tre, blir det verre enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Alt hoper seg opp og nærmest eksploderer. Uten nær familie og lojale støttespillere, hvem skal Kristin vende seg til i krisetider? Hva skal hun gjøre? Vil hun noensinne få se Erlend igjen?

Sigrid Undset har skrevet en middelalderroman som får leseren til å grine, le, vemmes og skjemmes, tenke, frykte, tvile og tro. Hun byr på spenning av ulik art og på ulike nivåer, for romanen er kompleks, akkurat som hvert enkelt menneske forfatteren skildrer. Ofte er det vondt å være vitne til prøvelsene Kristin må igjennom, for jeg er liksom litt med, jeg også. Og det store spørsmålet blir vel: Er det verdt det? Det kan bare Korset svare på.

5 kommentarer:

  1. Jeg elsker denne triologienog og har lest de mange ganger. Jeg husker når jeg var ung var den føste boka mest spennende. Nå når jeg har er godt voksen er det den midterste boka. Jeg har ikke lest de på mange år nå. Så kansje jeg bør gjøre det igjen. Har du hørt eller sett stykket av Ellen Horn om S.U.?
    http://kleppanrova.blogspot.no/2011/05/sigrid-undset-med-ellen-horn.html
    Der ser du også hatten jeg laget som symboliserer historien om Kristin og Erlend
    Ha en strålende vakker og GOD JUL!
    Hilsen Ingun

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for koselig kommentar, Ingun! Hyggelig at du også setter stor pris på romantrilogien. Jeg gleder meg veldig til å lese den siste boka, men stålsetter meg litt. Jeg veit jo hvordan det ender.

      Ellen Horns stykke om Sigrid Undset kjenner jeg ikke til, men jeg leste om det på sida di. Takk for tips.

      Riktig god jul til deg også!

      Slett
  2. Spennende innlegg om trilogien så langt! Har du startet på Korset allerede? For det er absolutt verdt det :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Jeg kvier meg litt for å komme i gang med "Korset", men skal absolutt lese. Er overbevist om at det er verdt det for meg som leser, men er det verdt det for Kristin? Det blir det spennende å finne ut av.

      God jul, Birthe!

      Slett
    2. Jeg skal ikke si noe mer før du har lest den ;)

      Takk! Ønsker deg og dine en fin juletid!

      Slett