Lest i 2021

Det er ikke til å legge skjul på at det har vært noen særdeles dårlige leseår for meg. Men sånn er det tydeligvis når en skal yte maksimalt på hjemmebane og på jobb samtidig over lengre tid, og i tillegg har flere barn enn normalt og en krevende og til tider altoppslukende jobb. Det har vært dårlig med lesing, dårlig med skriving og dårlig med egentid, sånn i det hele tatt. Og det tror jeg alle rundt meg har merka. Men nå gjør jeg et nytt forsøk på å ta dette opp igjen, og da først gjennom oppsummeringer, slik at jeg ikke kjenner på at jeg skal ta igjen et etterslep. Derfor kommer det her ei kjempesein oppsummering av leseåret 2021 - aller mest for min egen del.

I 2021 leste jeg kun ni bøker. Jeg begynte på flere, tro meg, men tida strakk ikke til, og jeg fikk det ikke helt til grunnet manglende ro og dårlig konsentrasjonsevne. Etter jobb var jeg rett og slett så sliten at jeg måtte velge andre måter å koble av på, for å i det hele tatt få kobla av. Så da, etter mange mislykka forsøk, lot jeg det bare ligge, i håp om at jeg ville finne tilbake til lesinga etter hvert. I tillegg til disse åtte ikke alt for imponerende bøkene, har jeg lest ekstremt mye fag, som artikler, veiledninger, dokumenter, instrukser, lover, strategier, målsettinger, planer og så videre - alt sånt som hører med når en bytter jobb og må lese seg opp. Men det teller naturligvis ikke her, og det er helt greit. Derfor er leselista kort og oversiktlig for leseåret 2021.

Gileads døtre av Margaret Atwood

Den første boka jeg leste i 2021, var Gileads døtre av favorittforfatter Margaret Atwood. Denne dystopiske romanen er en oppfølger til Tjenerinnens beretning fra 1985, og den er neste like god som sin forgjenger. Atwood er en ekstremt dyktig forfatter, som kombinerer viktig tematikk, psykologisk dybde, skarp samfunnskritikk og spennende handling. 

Hunden av Kerstin Ekman

Svensk litteraturs førstedame lar en liten hund og naturen den blir borte i og deretter vokser opp i komme til orde i denne korte romanen. Den er full av flotte skildringer, har et godt språk, vekselvis rørende og brutale passasjer og passer godt enten om du liker ei stor historie i lite format eller er veldig glad i dyr. 

Livet og korleis leve det av Anne Gunn Halvorsen

Livet og korleis leve det er ei humoristisk selvhjelpsbok for deg som plutselig har blitt voksen og ikke helt forstår hvordan det har gått til. Den er lett å lese, har gode tips og triks, og blander forskning og synsing på en tilgjengelig og lite belærende måte. En fin utgivelse, sjøl om den ikke helt traff meg.

Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Hilary Mantel

Ei noe ujamn novellesamling fra en forfatter jeg alltid har store forhåpninger til. Mantel byr på sosialrealisme og reelle problemstillinger, men er springende i tematikken, tid og sted, noe som til tider gjør det litt for krevende for leseren å følge med. Noen svært vellykka tekster, noen som kunne vært redigert litt mer, flere med mange interessante skildringer og poenger.

Berserk av Øystein Runde

Når en først skal lese en norsk tegneserie, kan en like greit ta den helt ut og lese ei nynorsk tegneserie med vikingtematikk i svart-hvitt. Det gjorde i alle fall jeg, og sjøl om dette var uvanlig brutalt for denne leseren, var det både interessant, spennende og underholdende. Boka er en oppfølger til utgivelsen Soga om Olav Sleggja, som er i samme stil.

Frida og jakten på nesehårene av Frode Øverli

Svært tynn historie om Pondus' yngste barn, Frida, som har en tendens til å hamle opp med diverse monstre til alle døgnets tider, men særlig om kvelden og på natta. Her får hun kjørt seg i en fullstendig usannsynlig fortelling som dessverre heller ikke er noe særlig morsom. 

Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson

Ei utrolig rørende bok av en av norsk litteraturs mest spennende forfattere. Her møter vi sauebonden Bjarne, som etter et langt liv og mange forspilte sjanser endelig svarer på brevet han en gang fikk fra Helga. Dette er ei sår, vond og vakker bok som kan leses igjen og igjen.

Winter i verdens rikeste land - Janne S. Drangsholt

Leseåret var på vei inn for landing med denne romanen, ei morsom, håpløs og sjarmerende bok, om den like morsomme, håpløse og sjarmerende Ingrid Winter, som alltid klarer å surre til sitt eget liv slik at det går fra ille til verre ganske mange ganger før det til slutt blir litt bedre. Ei bok å kose seg med på late dager, eller når en trenger litt oppmuntring.

Onkel Arne og månen av Aina Villanger

Årets siste bok blei det prosalyriske verket Onkel Arne og månen, som utkom i 2021. Her bruker Villanger samme teknikk som i Baugeids bok, ved å kombinere kronologiske tekststykker med mange andre typer tekster. Grepet er vellykka, og teksten er god, men først og fremst sår og trist.

Og det var det for 2021. Neste oppsummering blir om 2022, så starter jeg på ny frisk!

Kort & godt: Hunden

Bildekilde: Bokelskere

Det var vinter da jeg leste Hunden (1986, på norsk i 2016) av den svenske forfatteren Kerstin Ekman (f. 1933). Og nå er det vinter igjen. På sett og vis passer det veldig godt, for det er nemlig mange vinterskildringer i boka. Det gjenspeiles både på forsida, som er et vinterlandskap, og i åpninga.

(…) Om vinteren får granene vide kjoler. Snøen når så høyt at den fletter seg inn i den nederste kransen av grener. Når stormen feier den sammen, blir det huler og hi under granene. En rev kan søke ly der på dagtid, vernet mot blåst og farer. Orrhønene ligger under granenes kjoler, men aldri under samme rot som reven. Han krøller seg sammen der inne og venter på natten. På månelyset og skaren venter han. (…)

Og inn i dette ugjestmilde, iskalde og krevende landskapet, kommer en liten hund. En hundevalp. Som ved en tilfeldighet, et instinkt kanskje, eller en trang, løp av sted. Bare for å plutselig befinne seg helt aleine og være så fullstendig overgitt de brutale livsvilkåra ute i skogen. Med skaresnø som skjærer seg nådeløst inn i mjuke poter. Med is og snø på alle flater, og ikke noe vann som kan drikkes. Med fullstendig fastfrosset bakke som ikke gir noe varme, bare kulde. Uten mat. Med rovdyr luskende rundt, fremmede lyder, fremmede lukter. Og månens iskalde sølvglans som eneste lyskilde. Under granenes vide kjoler må han gjemme seg.

Kan noen overleve i et slik landskap? Kan en liten hundevalp klare seg? Ekman skildrer hundens kamp, mot seg sjøl, mot sulten, mot naturen, mot andre dyr, og hvordan den må overkomme den ene utfordringa verre enn den andre, helt uten å ha forutsetninger for å klare disse utfordringene. Kun instinkter, kun små, pipende lyder. En liten, uskyldig hund som var tiltenkt et helt annet liv der hjemme, på det varme kjøkkenet. Ekman er tett på hunden, som hun helt konsekvent skildrer i tredjeperson, men like fullt lar seg gli inn i som om han var en vanlig romanperson. Hun skildrer redselen hans, minnene om et hjem, at han ikke liker søle som klistrer seg fast i pelsen, hvordan han kaster opp av sult, hvordan lukter stikker i den følsomme nesa, hvor vondt det er å gå på de blodige og såre potene.

Og det som gjør denne lille romanen så flott, kan oppsummeres i to hovedpunkter. Gjennom å skildre hunden så levende, gå så nært og gjøre han menneskelig, blir det vanskelig å la være å lese «menneske» framfor «hund». «Han» like gjerne kan være en menneskelig han, en gutt. Her er naturligvis tolkningsmulighetene mange, men det er lett å leve seg inn i hundens sted. En kan sammenligne hundens liv med et menneskeliv, eller med den krevende og nødvendige frigjøringsprosessen barna har når de blir voksne og flytter hjemmefra. Det er mye som er vondt, men det vonde er også en del av livet. Videre menneskeliggjør Ekman dyret og bygger ned skillene mellom mennesker og dyr, kultur og natur, og gir en følsom leser mye å reflektere over.   

Samspillet mellom hund og menneske er det andre hovedpunktet. Hunden i boka kommer fra et godt hjem, og har slik gode forutsetninger. Men tilfeldighetene vil noe annet, og naturen gir hunden dens nye premisser. Fra å ha vært vant til mennesker, må hunden lære seg til å være uten. Fra å kue naturlige instinkter i menneskelige omgivelser, som for eksempel bjeffing, biting og hopping, må hunden lære seg til å stole på de instinktene den har for å skulle klare å overleve. Så møter den mennesker igjen. Og hvordan det går, er helt opp til hvordan menneskene møter denne vesle, sårbare valpen, som nå er en vaktsom, skeptisk og redd hund. Disse møtene er utrolig rørende skildra, og Ekman får så godt fram hvordan tillit og respekt er nødt til å ligge som grunnpilarer i enhver relasjon. Igjen er det vanskelig å ikke trekke paralleller til hvordan vi mennesker behandler hverandre, og hvor raske vi er til å dømme, uansett om det gjelder mennesker vi ikke kjenner, mennesker fra andre land eller flyktninger. Her er det mye lærdom å hente i hvordan Ekman skildrer at mennesket nærmer seg hunden på nytt. Og igjen på det menneskelige planet; det er naturligvis de mest sårbare av oss, de som har vært utsatt for for eksempel vold eller omsorgssvikt, som det vil ta lengst tid å få tillit fra og komme nær. De er som skada dyr.

Samtidig kan en ikke komme unna at Ekman sier klart og tydelig ifra om hvordan vi bør behandle dyr, og at vi bør ha en respekt for det iboende hos dyrene. De er tross alt dyr og natur, ikke mennesker og kultur. Men når vi lærer oss å eksistere sammen og stiller oss inn på hverandre, kan begge parter få så uendelig mye ut av det. Hunden av Kerstin Ekman er ei nydelig lita bok som passer godt for romanleseren, for dyreelskeren og for alle som trenger ei sår og vakker vinterbok. Stemningsfullt oversatt av Elin Brodin (f. 1963).

Vårlesing

Det er vår! Og da blir jo alt så mye lettere, ikke sant? Det stemmer i allefall her hos meg. Væromslaget er på plass, sola skinner, og varmer til og med! Snøen smelter så vannet renner i små bekker nedover gata, det drypper fra hustakene og hele gårsplassen er en eneste diger pytt til glede for alle under halvannen meter, som nå ikke lenger trenger ekstra tjukk ullgenser og tjukk dress for å leike ute. Nei, nå kan de slippe unna med halvtjukk genser og regntøy! Vi har måkt verandaene og kan endelig henge klesvaska ut til tørk igjen, og jammen var det stas å leike i sandkassa også, nå som sanda ikke er bånntæla. Halvveis skjult under snøen ligger pjuske gresstuster, brune og glisne akkurat nå, men vissheten om at det blir grønnere, mildere, varmere, lysere og lettere, gleder noe så innmari. For det er jo vår!

Dante Alighieri

Jeg og Anita er kommet i gang med Dante-prosjektet vårt, sjøl om det for min del går nokså langsomt. Skal en lese Dante, må en ha med seg huet, og huet mitt har vært mye rundt omkring den siste tida. Men kanskje litt sol og litt vår gjør susen?

Elsa Morante

Nå har denne dama vært på leselistene med Historien såpass lenge at det begynner å bli litt pinlig. Men det er ikke første gang her i gården, neida. Så både hun og jeg klarer litt til, og boka leses når tida er inne.

Kerstin Ekman

Jeg henger etter med skrivinga, så noe innlegg om Ekmanboka Hunden har det ikke blitt så langt. Men det kommer! Og inntil videre er Mordets praktik fortsatt med på leselista.

Knut Hamsun

Pan er lest, og innlegg finner du her. Jeg er helt ærlig litt ambivalent til boka, og syns det er vanskelig å bli enig med meg sjøl om jeg liker den eller egentlig ikke liker den. Den er absolutt lesverdig, men samtidig litt snurrig, den er poetisk, men stiv, den er inderlig, men distansert. Det er ei underlig bok som klinger i leseren, men samtidig oppleves som forelda. Jeg tror jeg må lese mer av Hamsun for å finne ut av om dette gjelder ett verk spesielt eller forfatteren generelt. Men det blir ikke akkurat nå.

Gunnar Gunnarsson

Innlegg er på plass om Advent også, ei nydelig lita bok! Den er både lada og stemningsfull, langt mer direkte enn Hamsuns bok, mer enhetlig og samla, men gir samtidig så veldig mye mer til leseren. For her skal ingenting være mystisk eller hemmelig, her er kampen konkret og farlig. Et utfordrende, men behagelig univers å være i. Perfekt gavebok. Anbefales!

Fjodor Dostojevskij

Det står jammen meg på stedet hvil her også, så vi får gjøre et nytt forsøk denne måneden. På et eller annet tidspunkt må det jo begynne å gå framover...

Margaret Atwood

Den dystopiske romanen Gileads døtre er endelig lest og innlegg er rett rundt hjørnet! I kjent Atwoodstil er dette ei skremmende god bok som har alt, for eksempel et feiende godt språk, suveren komposisjon, detaljerte skildringer, spenning på flere nivåer, dialoger med snert, interessante observasjoner, maktkamper, psykologisk spill og nådeløse portretter. Jeg gleder meg til neste Atwoodbok jeg skal lese sammen med Birthe!

Charlotte Brontë

Jeg og Birthe skal kose oss med Professorn i vår, og jeg ser fram til å komme skikkelig i gang med boka. Å lese Brontë er alltid en glede, og jeg ser fram til å la fortellinga ta den plassen den fortjener mens jeg leser. Det betyr vekk med alt anna, ro i huet og fullt fokus.

F. Scott Fitzgerald

Klassikeren Den store Gatsby skal også leses snart, men når det blir, er jeg ikke helt sikker på. Den befinner seg like fullt i lesebunken og bæres med rundt i huset til frustrasjon for alle andre enn meg.

Anne Gunn Halvorsen

Blå bok var temaet for årets første leseutfordring i Bokhyllelesing 2021. Jeg trodde det skulle bli en grei sak å finne blå bøker i egne ulesthyller, men den gang ei. Men plutselig fant jeg sjølhjelpsboka Livet og korleis leve det i en pose, og den var jo ganske blå, så da blei det den. Innlegg kommer.

Hilary Mantel

Den siste måneden har jeg brukt mye tid på å lese novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Bookerprisvinner Hilary Mantel. Dessverre var det ikke full klaff mellom bok og leser denne gangen, så det blei til tider litt strevsomt. Med unntak av et par svært skarpe og sterke tekster, var ikke dette en innertier for meg. Innlegg kommer.

Barne- og ungdomslitteratur

Barnebøker går det fortsatt mye av! Nå er det småbøker som Ellen og Ole, Tassen og Ludde som er mest populære for minsten, så er det Løveunge-bøker for mellomsten, som staver seg framover, side for side, mens eldste har akkurat kasta seg over Pax-serien, oppdaga David Walliams for alvor og koser seg innmari med å lese Harry Potter-bøkene på nytt. I det hele tatt blir det mye lesing!

Alfabetlesing

Her blir Prosessen bytta ut med Professorn, slik at det skal være mulig å komme framover i opplegget og ikke bare stagnere helt. Før eller seinere kommer jeg jo tilbake til P, og da kan Prosessen endelig leses! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I januar var temaet blå bøker, i februar bøker som blei skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. I mars åpner vi kategorien helt og skal lese bøker av forfattere vi aldri har lest før. Det blir utrolig spennende! Hva skal du lese?

God lesemåned!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Stabelen med nattbordbøker bare vokser! Og det kan jo i seg sjøl være litt frustrerende. Det er jo så mange andre tidstjuver der ute at det ikke er hver dag det går framover! Men se på denne fine bunken her, da. Så mange gode tekster å se fram til, spredt over ulike sjangre, til og med på ulike språk (norsk og svensk), og med god spredning i både utgivelsesår og forfatternes kjønn og nasjonalitet. 

Nå er jeg straks klar for å gyve løs på Professorn av Charlotte Brontë, ei bok jeg gleder meg veldig til! Den skal jeg lese sammen med Birthe, samtidig som jeg også holder på med Dantes storverk sammen med Anita. Men der er lesetempoet nokså langsomt hittil. Innimellom blir det russere - de fire små bøkene er noveller av henholdsvis Fjodor Dostojevskij, Michail Bulgakov, Anton Tsjekhov og Nikolaj Gogol. Jeg gleder meg!

Hva leser du akkurat nå?

Vinterlesing, del III

Februar er jammen en bra måned! En har stort sett henta seg inn etter julekaoset, og stresset med alle nyttårsforsettene har lagt seg. Livet er bortimot normalt igjen, de fleste er på plass i hverdagstralten med barnehage, skole, jobb, middag og aktiviteter, samtidig som det ikke er så lenge til det er vinterferie. Da finner en seg i både mange minusgrader og sur vind, for det er jo snart vår! Og fram til våren virkelig er et faktum, kan en alltids lese.

Dante Alighieri

1. februar gikk startskuddet: Jeg og Anita fra Artemisias verden skal lese det omfattende verket Den guddommelege komedie! Helt ærlig har jeg ikke turt å åpne boka ennå, men jeg skal straks gå i gang. Leseprosjektet kommer trolig til å vare ei stund, så jeg er veldig glad for å lese sammen med noen. Jeg ser nemlig for meg at det kan bli noen tunge partier her... Eget innlegg om Dante kommer snart.

Elsa Morante

Historien ligger fortsatt på vent og tas med inn i en ny måned. Jeg håper jeg snart får lest den!

Kerstin Ekman

Her skjedde det noe rart. I stedet for å lese Mordets praktik, som jeg har hatt på leselista i vinter og votter og mer til, leste jeg plutselig Hunden av samme forfatter. Omtale kommer.

Knut Hamsun

Jeg har fortsatt ikke fått surra meg til å skrive om Pan, men det dukker nok opp en omtale om ikke så alt for lenge. Når jeg bare får somla meg til å ta ei lesepause!

Gunnar Gunnarsson

Advent har jeg heller ikke skrevet om - her er det både leseiver og skrivekø, og da går det veldig trått med sistenevnte. Men det kommer.

Fjodor Dostojevskij

Godeste Fjodor får henge med litt til, sjøl om jeg ikke helt har trua riktig ennå - i alle fall ikke på ei så omfangsrik bok som det Idioten er. Jeg er ikke helt i mursteinsmodus om dagen, men klager ikke, for jeg leser jo mye anna. Men leselistene mine kan kanskje bli en smule ensidige etter hvert, for Fjodor risikerer å bli hengende etter... 

Margaret Atwood

Å, som jeg har kost meg med Gileads døtre! Altså, misforstå meg rett, det er virkelig ikke ei kosebok. Tematikken er fæl, hendelsene er grusomme, og det er så ille at jeg ikke tør å leve meg inn i alt sammen. Men for en lesersvir denne romanen er! Alt stemmer jo, fra skildringer av appelsiner og egg ved statuen og klamme samtaler med fører Judd, til Agnes' desperasjon og Perlepikenes overflateglatte kjolestoff. Dette er fenomenalt! Takk til Birthe for nok ei fin samlesing. Omtale kommer.

Charlotte Brontë

Professorn står for tur i løpet av våren, kanskje snart? Jeg gleder meg til å lese Brontë igjen, og til å lese sammen med Birthe!

F. Scott Fitzgerald

Den amerikanske klassikeren Den store Gatsby skal også leses om ikke så lenge, og om jeg har flaks, er Birthe med her også.

Anne Gunn Halvorsen

Ut av det blå kom Anne Gunn Halvorsens Livet og korleis leve det opp i lesebunken. Jeg er snart i mål med min første sjølhjelpsbok noensinne, og kan trygt si at det blir lenge til neste gang, uten at det er Halvorsens skyld. Dette er rett og slett ikke noe for meg.

Hilary Mantel

Da har jeg mer tro på novellene fra Mantels hånd, som jeg gleder meg veldig til å ta for meg! Samlinga Drapet på Margaret Thatcher ligger klar, jeg har bare smuglest litt, men ikke begynt ordentlig. Jeg er spent på om jeg blir like begeistra nå som da jeg leste Ulvetid. 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå er vi tilbake på Harry Potter-kjøret her i huset, samt at det leses Sigge og Teddy og andre hestebøker over en lav sko. Mummitrollet er populært hos småtten, sammen med bøkene om Nora og Julia og ikke minst Minsten og Ingrid. Ellers er vi også kommet godt i gang med lesetrening, og en foreløpig favoritt er Lunda på rideskole. Der er det masse humor i både tekst og bilde!

Alfabetlesing

Prosessen ligger fortsatt klar, men jeg må innrømmet at det frister veldig å bytte den ut med Professorn... Tida vil vise hva jeg gjør! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I første runde var det blå bøker som skulle leses. Jeg hadde egentlig tenkt til at Hunden skulle være mitt bidrag, men det er ikke blå som er hovedfargen på omslaget, for å si det sånn. Men Livet og korleis leve det er ganske så knallblå, så det spørs om det ikke blir den! I februar skal vi lese ei bok som er skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. Jeg skal leite godt i hyllene før jeg foretar et endelig valg. Hva skal du lese? 

Ha en super februarmåned!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Fra kun ei bok på nattbordet til en skikkelig fin stabel! Dette er bøkene jeg koser meg med akkurat nå, og ser fram til å kose meg med i tida framover. Jeg er snart ferdig med den korte romanen Hunden fra 1986 - den opprinnelige Ekmanboka jeg skulle lese, Mordets praktik, blei plutselig forbigått av en annen av samme forfatter... Jeg har akkurat begynt på Livet og korleis leve det, ei sjølhjelpsbok på nynorsk, og er spent på hvordan den tar i vei. Ellers gleder jeg meg noe innmari til de øvrige titlene! For eksempel Mantel, som jo er en helt suveren romanforfatter. Vil hun mestre novellesjangeren like godt? Jeg er i alle fall spent på tekstene jeg skal lese i Drapet på Margaret Thatcher. Den store Gatsby er med på lista over årets ønskebøker, og jeg håper å lese boka om ikke så lenge. Den har vært i ulesthylla ei stund, og er jo en solid klassiker. Og Brontë, hva kan jeg si anna enn at jeg gleder meg så veldig, veldig, veldig? Professorn har jeg hørt veldig lite om, så det blir spennende å dykke ned i Charlotte Brontës univers nok en gang.

Hva leser du akkurat nå?

Vinterlesing, del II

Det er den andre dagen i det nye året. Jeg vil tro at mange der ute gjør seg noen tanker om året som er gått og året som kommer. Det er jo ei spesiell tid vi er inne i, og en kan ikke unngå å bli berørt av anbefalinger og tiltak, rutiner og regler, påbud og hensyn, testing og avstand. Det har vært så mye styr at året har gått sin gang, avlyst som det har vært, nesten uten at vi har tenkt over alt annet som også angår oss mennesker. Et par kilo for mye har liksom ikke så mye å si sett opp mot en pandemi, og ugreie uenigheter på jobben forsvinner jo plutselig med hjemmekontor. Men nå er tenketida her. Og kanskje er det til og med noen nyttårsforsetter på gang? Vel, ikke i dette huset. Her er det full fart med tre barn som alle skal ha sitt, og vi voksne, som er i mindretall, må fordele oppmerksomhet og tid og fokus mellom de små så lenge de er våkne, som seg hør og bør. Når det da først er ro, som regel utpå kvelden en gang, er det ikke nyttårsforsetter, med mindre de er bokrelaterte, som kommer først for min del. Nei, da skal jeg endelig ha egentida mi og lese akkurat det jeg vil! For eksempel noe av dette. 

Dante Alighieri

Det nye langlesingsprosjektet mitt er Dante Alighieris Den guddommelege komedie, ei bok jeg forventer å drasse rundt på gjennom store deler av 2021. Jeg har ikke planlagt når jeg skal begynne, men boka ligger klar.

Elsa Morante

Før Alighieri må turen endelig komme til Morante, som bare har venta gjennom hele fjoråret - i alle fall kjennes det sånn ut (og det er ei ganske tjukk og tung bok, så jeg kjenner godt at jeg drasser den med meg). Historien er ei bok jeg gleder meg til å lese.

Jon Fosse

Kveldsvævd er lest og omtalt her, og den er jammen ei utrolig nydelig bok! Og for en trilogi Fosse har skrevet, med disse tre fortellingene om Asle og Alida. Jeg ser fram til neste Fosse-bok, men det er nok ei stund til.

Kerstin Ekman

Dessverre fikk jeg ikke lest bok nummer to om Dr. Glas i fjor - så da må den vel leses i år! Ekman er derfor med videre inn i det nye året med Mordets praktik. 

Knut Hamsun

Pan er lest og omtale kommer etter hvert. Men nå for tida har jeg mer lyst til å lese enn til å skrive, så da blir det slik.

Gunnar Gunnarsson

Ei julebok måtte med, og for et par år sida fikk jeg Advent. Den har jeg kost meg med i dagene før jul, og blei mest lei for at den slutta så brått. Omtale kommer.

Fjodor Dostojevskij

I fjorårets Bokhyllelesing var det tolv runder, men jeg fullførte bare elleve. Den russiske boka i mai klarte jeg ikke! Den blei rett og slett litt for mye midt oppi alle coronagreiene, og fordi vi ikke fikk barnehageplass, måtte vi ha hjemmebarnehage. Det gikk stygt utover Fjodor, gitt. Men kanskje jeg får til å lese boka i år?

Margaret Atwood

Gileads døtre blir siste bok i 2020 og første bok i 2021 samtidig - for det er nemlig den boka jeg leser akkurat nå. Og den er så god at jeg bare koser meg, sjøl om det er helt grusomt, alt sammen! For et mesterstykke! Jeg leser sammen med Birthe. 

Charlotte Brontë

Etter at jeg og Birthe har lest Atwood, står Brontë for tur, sannsynligvis en eller annen gang i løpet av våren - med mindre det kommer ei snikebok. Da skal vi ta for oss Charlottes roman Professorn, som jeg har på svensk. Jeg gleder meg!

Barne- og ungdomslitteratur

Vi har lest massevis av julebøker, en god del pekebøker og bildebøker, litt høytlesningsbøker og litt i magasiner som Barnas juleroser og lignende i måneden som har gått. Det har vært mange dager hjemme, så det har faktisk blitt en del lesing. Det er veldig kos! Og i tillegg har jeg lest den siste boka om Anton av Gudrun Skretting og Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik, bare for min egen del.

Alfabetlesing

Her har jeg ikke kommet videre, men Prosessen ligger klar. Om jeg gleder meg til lesinga, er jeg ikke helt sikker på, men før eller seinere må jeg gå i gang. Men fordi jeg også er med på et tredje leseprosjekt på jobben, som ikke omtales her, så går hovedfokuset dit i alle fall nå i starten av året. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Jeg har allerede røpa at jeg ikke fullførte femte runde av årets leseutfordring, men hvordan det gikk ellers skal det komme mer om i et eget innlegg. Og jeg kan også avsløre at det blir ei ny runde med Bokhyllelesing for 2021, så følg med!

Riktig godt nytt år til dere alle sammen!

Vinterlesing

Plutselig var det jammen meg adventstid! Jeg må innrømme at jeg har venta litt på den første desemberdagen, for denne høsten har vært så lang og prega av sjukdom, og jeg tror helt ærlig ikke at vinteren blir så mye bedre. Da blir juleforberedelsene og julekosen ekstra viktig! På grunn av en viss virussituasjon er vi allerede ferdige med årets julegaver, og kan derfor gå inn i desember med senka skuldre. Vi skal bare være hjemme og kose oss, henge opp lys rundt garasjen, lage snøfigurer og snølykter, pynte inne og ute, vaske og bake, se på julekalender på tv med barna og nyte tente lys, fyr på peisen, kakao og litt julegodter. Ja, og bøker!

Homer

Etter å ha drassa med meg Homer på leseplaner og leselister i lange tider, er jeg nå både glad og letta og stolt over å kunne si at jeg har lest begge de homeriske verkene - fra perm til perm. Og jeg likte definitivt Odysseen best. Mer om hvorfor jeg likte eposet kan du lese her. 

Dante Alighieri

Fordi jeg har lest ferdig Homer, er det tid for neste langlesingsprosjekt. Men jeg har ikke Aeneiden eller særlig mange andre antikke verker med unntak av noen skuespill, og derfor hopper jeg rett inn i middelalderen med Dantes Den guddommelege komedie. Jeg gleder meg!

Elsa Morante

Historien har jeg dessverre ikke fått begynt på, og kjenner jeg meg sjøl rett, får jeg heller ikke gått i gang på denne sida av nyttår. Derfor får Morante bli med inn i det nye året - men da skal hun leses!

Jon Fosse

Kveldsvævd blei plutselig lest en stille kveld, da lesehumør og vær og stemning og følelser bare stemte, og det blei en kjempefin leseropplevelse. Mer kommer i eget innlegg. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Ettersom jeg likte den snurrige debutboka hennes, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, var det ganske skuffende at Barnet absolutt ikke falt i smak. Stilmessig er den klin lik - ingen fornyelse å skue der, hun kan kanskje ikke skrive annerledes heller - men innholdsmessig er den helt flat. Og attpåtil klarer hun å bryte samtlige etiske prinsipper. Absolutt ugreit, og det frister ikke til gjentakelse. Om du likevel vil lese mer om boka, kan du gjøre det her.

André Bjerke

Kriminalromanen Døde menn går i land blei opprinnelig utgitt under pseudonymet Berhard Borge, og utkom for første gang i 1947. En skulle kanskje tro at ei bok som er mer enn søtti år gammel ikke er så lett å leve seg inn i, eller at skrivestil og kriminalintrige er noe utdatert. Men det stemmer ikke! Jeg var helt med, og kosa meg fra start til slutt. Ypperlig bok for mørke kvelder! 

Marian Keyes

Innimellom alle seriøse leseplaner dukka det plutselig opp ei tjukk bok som jeg brått satt med. Jeg hadde behov for noe lett og morsomt der alt går bra til slutt, og det fikk jeg, men i tillegg hadde boka en flott struktur og overraskende gode skildringer. Det blei altså gøy på flere måter med Rachels ferie.

Kerstin Ekman

Ekman er med videre inn i vintermørket, og jeg håper at jeg snart kan gå i gang med Mordets praktik, som jeg har venta så lenge med å lese.

Knut Hamsun

Da jeg studerte, gikk jeg ei stund sammen med ei jente som sa hun alltid leste Hamsun om sommeren. Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor, for jeg hadde bare lest Victoria og Sult, den første høyst motvillig og den andre med mye større interesse, men den er da vitterlig ingen sommerbok. Men nå leser jeg Pan, og forstår inderlig godt hva hun mener. Men snøføyk og minusgrader kommer ikke i veien for leseropplevelsen!

Fjodor Dostojevskij

Jeg må bite i det sure eplet - eventuelt den vonde julekaka - for det blir ikke Dostojevskij på meg i år. Såpass har jeg også skjønt. Men heldigvis er det noe som heter nyttårsforsetter og sånt, og da tenker jeg å kjøre på! Han må derfor bli med inn i 2021.

Margaret Atwood

Da Margaret Atwood kom med oppfølgeren til Tjenerinnens beretning var det ingen tvil: Den boka måtte jeg ha! Om den kommer ti, tjue eller førti år etterpå har ingenting å si, Atwood er fenomenal uansett! Og nå skal den kanskje leses også, sammen med Birthe. Om vi begynner nå i desember eller om vi venter til utpå nyåret, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg gleder meg!

Charlotte Brontë

Søstrene Brontë har jeg vært fascinert av sia jeg var i tenåra, og da jeg kom over flere av søstrenes verker i nye utgaver på svensk, kjøpte jeg dem. Blant anna Professorn av Charlotte Brontë, som jeg ikke har lest. Kan hende blir det den boka jeg og Birthe leser først?

 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå går det i julebøker for alle sammen! Det er Donald og kompani som feirer med vekslende hell, det er Snekker Andersen og julenissen og Den vesle bygda som glømte at det var jul, det er julehefter fra mange år tilbake, ei faktabok om nissen, Se, Marikken, det snør!, den nyeste LasseMaja-boka, Operasjon Rød sløyfe og ymse julefortellinger, både i bokform og som lydbøker. Og som vi koser oss!

Alfabetlesing

Nå som jeg er i mål med Odysseen, er det Prosessen av Franz Kafka som er neste bok ut. Jeg har ikke en gang lest et utdrag derfra, så jeg aner ikke hva det går i. Men om romanen er som Kafkas noveller, kjenner jeg litt til landskapet likevel. Det blir uansett spennende! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det klart for den aller siste leseutfordringa i Bokhyllelesing 2020: Å lese ei julebok. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Jeg henger bittelitt etter og må gjøre ferdig novemberboka først; å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Derav Hamsun, altså. Men etter den venter ei bittelita bok som heter Advent. Den må vel passe bra nå? Hva skal du lese? Og er det noen som har noen tanker eller innspill rundt leseutfordringas levedyktighet for neste år? Skal vi ta ei runde til? Og hvilke kategorier kunne dere i så fall tenke dere?

Med ønske om ei god adventstid til dere alle!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Nå nærmer det seg årets siste måned med stormskritt, og vi er allerede godt i gang med juleforberedelsene her hos oss. Flere kakeslag er på plass i sine respektive kakebokser, og i morra, første søndag i advent, skal vi begynne pyntinga, med lys på garasjen og smånisser inne. Og så skal vi lage marsipan og kransekake og kanskje sjokoladeboller! Juletemaet avspeiles nok også til en viss grad i bunken med bøker som jeg drasser med meg hvor enn jeg går - og da tenker jeg sjølsagt på den vesle boka Advent, som jeg gleder meg sånn til å lese. Ellers er det ikke mye jul over bøkene ennå. Jeg har to litt tjukkere bøker av to favoritter, naturligvis Atwood og Brontë. Planen er å lese disse sammen med Birthe, men hvilken bok som skal leses først, har vi ikke landa på ennå. Uansett blir det bra, og jeg ser fram til å gyve løs med Birthe igjen, gjerne med en kopp kakao og ei nylaga julekake til.

Hva leser du akkurat nå?

Høstlesing, del III

Jeg veit ikke hvordan det er der du bor, men her har vi allerede hatt den første kakelina. Snøen blei liggende i halvannen dag, og var til enorm glede for de av oss som er under en meter og førti. -Nø! ropte minsten, og da var det gjort: Alle måtte ut for å leike. Og da er det jo ekstra fint å komme inn igjen etterpå! Ellers går denne rare høsten sin skeive gang med et vell av forkjølelser, smittevern, karantenebestemmelser og påfølgende testing - sånn er det når en har barn i barnehage- og skolealder. Jeg gleder meg til at vi på sikt kan komme tilbake til en tilnærma normalisert hverdag. Men inntil videre er det bare å krølle seg sammen i sofaen og lese i vei - med god samvittighet.

Homer

I det antikke eposet Odysseen er persongalleriet på plass, konflikten likeså, og jeg venter spent på at helten Odyssevs, Telemakos' forsvunne far, skal gjøre sitt inntog i teksten i egen person. Inntil videre opplever jeg at teksten flyter lettere enn forgjengeren, og er lettere å komme inn i. Kanskje fordi gudene, da først og fremst Pallas Atene, tar mindre plass og ikke er så omstendelige? 

Elsa Morante

Historien ligger fortsatt på vent, og kommer sannsynligvis til å bli liggende der ut året, da jeg prioriterer bøker til de ulike leseprosjektene. Men leses skal den, så den er med videre inn i november og den kommende vinteren.

Simone de Beauvoir

Denne mesterlige franske filosofens hovedverk er nå ikke bare lest og likt, men også omtalt. Omtale av del 1 av Det annet kjønn finner du her, og del 2 kom nå i oktober. Jeg er så utrolig imponert over hva denne kloke kvinna med navnet Simone de Beauvoir har fått til, og jeg er i nesegrus beundring av intellektet hennes. Tenk å makte å rydde i denne materien! Derfor vil jeg gjerne prøve meg på flere verk fra hennes hånd, men det får bli ved en annen anledning. Like fullt: Det annet kjønn anbefales så innmari! Og tusen takk til samleser Birthe for en flott, sterk og pregende leseropplevelse!

Jon Fosse

Andre bøker og forfattere kommer sjeldent i veien for denne karen, men nå har jeg altså drassa med meg Kveldsvævd rundt i huset i omtrent en måned. Det betyr sjølsagt at den skal leses i november!

Amalie Skram

Amalie Skram har med Lucie begått enda en rystende og svært realistisk roman. Skram skriver så vanvittig godt, og verkene hennes gjør djupt inntrykk på meg. Dessverre, og det er virkelig dessverre, kan det nå virke som om jeg har lest meg igjennom hele forfatterskapet hennes. Så om noen der ute kjenner til noen skjulte perler, som for eksempel ei samling med noveller eller fortellinger, si gjerne ifra! 

Berit Vatne Vik

Å være ung før i tida hadde definitivt noen klare fordeler, men også noen grusomme ulemper. Særlig for Ingebjørg, som vi møter i romanen Dagen om natta. Teksten er nær og varm og skildrer den unge og vakre Ingebjørg som ikke har andre valg enn å leve dagen om natta - hun blir nemlig spedalsk. Berit Vatne Vik har skapt et fint portrett av ei ung jente, som snakker direkte til oss fra sin egen tid rundt 1860.

Lise Knudsen

Å være ung nå om dagen er heller ikke lett! Det får Kari i boka Plastpinner juger ikke erfare med kropp og sinn. For Kari har det nemlig slik at hun både kjenner på sterk sorg, djup usikkerhet og ei intens fascinasjon for Jon  - på samme tid. Og så blir det hele bare så mye verre. Ei av de sterkeste og beste bøkene for unge voksne som har kommet ut de siste åra.

Tommi Kinnunen

Av og til kaster en seg over bøker som en forventer - og tror - er skikkelig gode, men så er de egentlig ikke i nærheten av å innfri forventningene. Det blir alltid litt av en skuffelse! Og slik blei det dessverre denne gangen, med romanen Der fire veier møtes av finske Tommi Kinnunen. Les mer her. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Denne boka var jeg mer skeptisk til enn den over, men det er like fullt kjipt å innrømme at en akkurat har lest ei litt klein bok. Og her vil jeg faktisk gå så langt som å si at teksten som utgjør den tynne boka Barnet ikke burde vært utgitt. Mer kommer i eget innlegg.

André Bjerke

Fra tid til annen leser jeg ei krimbok, men slettes ikke alle er så gode som denne! Med Døde menn går i land må jeg si at jeg virkelig koste meg, med kriminalgåta, personene, intrigene, miljøet og skildringene. Dette var humor og guffen stemning i bra innpakning! Omtale kommer.

Kerstin Ekman

Mordets praktik er som kjent en slags oppfølger til Hjalmar Söderbergs Doktor Glas. Jeg har dessverre ikke kommet i gang med boka ennå, men håper den blir lest i løpet av måneden som kommer. Jeg gleder meg til å lese svensk igjen!

Fjodor Dostojevskij

Ventebok her også, men jeg har fortsatt et håp om å i alle fall begynne på boka før året er omme!

Barne- og ungdomslitteratur

Her leses det som aldri før! Ungene koser seg så med bøkene, så det er klart at vi både kjøper og låner! Nå er både Ludde og Hakkebakkeskogen i vinden for minsten, og den nyeste boka om Tiril og Oliver i Detektivbyrå nummer 2 kan bare ikke leses fort nok. De to eldste sitter musestille i sofaen mens jeg leser for dem etter tannpussen. Guinness rekordbok er også fascinerende greier, i likhet med bøker om dinosaurer, og bildebøker av alle slag. En skal tidlig bebrilles som god leser skal bli.

Alfabetlesing

Odysseen er jeg godt i gang med, og forhåpentligvis blir jeg ferdig i år, slik at jeg kan gyve løs på neste års titler med friskt mot i januar. Jeg har mye å lese, og jeg gleder meg så til å lese det! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det ikke mye igjen av 2020, men to leseutfordringer gjenstår. I november skal vi lese nobelbøker, altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur, og i desember er det julebøker som står for tur. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Her blir det trolig Hamsun nå i november, så får vi se hva jeg følger opp med i neste måned. Hva skal du lese? 

Jeg håper dere koser dere med bøkene i november!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Coronaviruset går sin gang, i likhet med alle andre virus, og det er ikke stort vi får gjort med det. Så det er like greit å flytte fokuset over på noe anna. Det er snart midten av oktober og vi er offisielt i gang med årets julegaveinnkjøp, sjøl om jeg i realiteten har vært i gang lenge - jeg tenker gaver hele året. Men i kveld var årets første julegaveinnpakkingskveld, og det var skikkelig koselig! Når jeg ikke pakker inn, kleber på til-og-fra-lapper, klipper, krøller bånd, skriver julegavelister eller drikker kakao, leser jeg litt i noen av disse:

• Odysseen av Homer
• Mordets praktik av Kerstin Ekman
• Kveldsvævd av Jon Fosse
• Døde menn går i land av André Bjerke

Og det er faktisk ikke så ille.
Hva leser du akkurat nå?

Høstlesing

Her hos oss ankom høsten allerede før august var omme. På det ene treet i hagen er det flere blader som er gule, og epletreet har rett og slett felt mange av sine. Temperaturen har krøpet nedover, og om morran ligger det ei tynn hinne av dogg på bilrutene. Innen september er over, er den hinna blitt til is. Ikke at det blir så mange turer ut. Vi tok like greit også årets første høstforkjølelse nå med en gang, og har barrikadert oss innendørs med bøker, ullsokker, tørkepapir og kakao.

Homer

Jeg er endelig i gang med Odysseen og forventer å bruke godt med tid på dette omfattende verket. Å lese det er en ting - å forstå det en annen. Og jeg vil gjerne forstå. Så her er det på med nærlesingsbrillene, og så håper jeg det blir minst like fint som da jeg leste Iliaden.

Elsa Morante

Homer var først i køen, så Morante med Historien venter fortsatt. Hun blir med inn i årets lesehøst, deretter får vi se hva som skjer etter hvert.

Simone de Beauvoir

Nå er det ikke mye igjen her! Jeg håper at jeg og Birthe er ferdigleste i løpet av september, for sjøl om det er viktig og spennende lesing, blir det også godt å avslutte, og ikke måtte gå rundt og holde på "tråden" i mesterverket Det annet kjønn til enhver tid. Men jeg gleder meg til lesinga, og skrivinga som kommer etterpå. Simone de Beauvoir var virkelig ei utrolig kul dame!

Eleanor Catton

Om du liker romaner med et bredt persongalleri og gjerne hendelser av historisk karakter, eller bare en knakende god whodunnit, eller lange bøker, eller gode romaner, eller briljant fortellerteknikk, eller kul struktur eller kvinnelige forfattere eller Bookerprisvinnere eller bøker fra New Zealand, eller bøker om gullrushet, eller bøker med astrologiske elementer, eller noe anna, da må du absolutt lese Eleanor Cattons De strålende. DEN ER SÅ BRA!

Solveig Aareskjold

Nå blir det tre kule damer på rappen her, men det er jo slettes ikke så ille. I alle fall ikke når det er disse tre! Aareskjold har skrevet ei samling som heter Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games. Der løfter hun fram tekster fra antikken til i dag der jenter og unge kvinner er hovedpersonene. Og det som er ekstra stilig, er at Aareskjold har funnet fram til eksempler der hovedpersonene ikke gjør det som anses som kvinnelig, nei, de ordner opp sjøl! Lesverdig og nødvendig!

Sigrid Undset

I august leste og skreiv jeg om den historiske romanen Madame Dorthea, som er ei av Undsets mindre kjente bøker. Men den var så fin! Og jeg er så lei for at den ikke fikk tid til å bli et flerbindsverk, slik Undset planla, for jeg kunne virkelig tenke meg å lese mer om Dorthea. Ei god bok for alle som liker historiske romaner.

Sommerperler 2013

I løpet av august har jeg også lest og skrevet om Sommerperler 2013, ei novellesamling med tjue ulike tekster av tjue ulike kvinnelige forfattere. At den er fra 2013 bryr ikke meg, for i mine øyne er ikke bøker ferskvare. Men som alltid med slike antologier, får en et spenn: Noen tekster var veldig bra, og andre kunne med fordel ikke vært en del av boka. Les mer her.

Hjalmar Söderberg

For snart ti år sia fikk jeg Mordets praktik av Kerstin Ekman i gave fra brodern. Men den er jo basert på klassikeren Doktor Glas av Hjalmar Söderberg, og kunne derfor ikke leses før jeg hadde lest den første. Jeg er helt rigid sånn sett. Etter mange år med mer eller mindre bevisst leiting, kom jeg endelig over en pocketversjon av romanen tidligere i sommer, til og med på tilbud. Den blei såklart kjøpt, og nå er jeg helt i innspurten av lesinga. Så langt: For ei bok!

Kerstin Ekman

Og da må sjølsagt Ekman være neste kvinne ut, slik at jeg får med meg alt det intertekstuelle disse bøkene i mellom. Mordets praktik ligger klar! Mon tro hva slags perspektiv Ekman går inn i historia med?

August Strindberg

Nå blir det mange svensker her, men jeg skal altså lese Strindberg også i høst, fortrinnsvis i september. Og det er Eit draumspel som ligger i ventehylla. Jeg har lest litt av Strindberg tidligere, men veit ikke helt hva jeg skal forvente her. Det blir spennende!

Fjodor Dostojevskij

Har jeg sagt A, må jeg jo sjølsagt si B også. Idioten ligger klar, men det går nok ei stund ennå før jeg kommer i gang. Det er rett og slett lesekø.

Barne- og ungdomslitteratur

Sommerles er nå over, og vi er tilbake i normalt lesegjenge. Det vil si at det går mest i ulike bildebøker, som for eksempel Alle skal sove av Astrid Lindgren eller bøkene om Brillebjørn, noe i høytlesningsbøker for eldre barn eller lydbøker, og litt gjenfortelling av det som skjer i bøkene som eldstebarnet leser. For tida er det finske Timo Parvelas bøker om Ella og tegneserien Hundemannen som er populære. 

Alfabetlesing

Nå begynner det å rulle på Alfabetlesing, etter lange tider uten at det har skjedd noe som helst. Jeg er nemlig kommet i gang med Odysseen! Og ikke bare det, men jeg har også leselista klar for resten av alfabetet, så det er bare å kjøre på. Høstforkjølelser gjør da ingenting! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Ei lita oppsummering her: Jeg er fortsatt ikke helt i rute, men det kommer seg! Det som forsinker meg nå, er maiboka - bøker som egentlig er skrevet på russisk. Men nå ligger den også klar, og det blir Dostojevskijs Idioten. Ellers har jeg lest juni og julis tjukke bok, som var De strålende. Og for august blei det Sigrid Undsets historiske roman Madame Dorthea. I september skal vi lese ei bok i en sjanger vi vanligvis ikke leser, og der kommer Strindberg-stykket mitt inn. Hva skal du lese? 

Riktig god bokhøst!

Hjalmar Söderberg x 4

Söderbergs fire.
Bildekilde: Boktanker

Hjalmar Erik Fredrik Söderberg (1869-1941) var et ubeskrevet blad for meg helt til jeg leste han for første gang i fjor høst. Naturligvis har jeg hørt navnet flere ganger tidligere, særlig i forbindelse med tittelen Doktor Glas (1905). For mange år sia fikk jeg faktisk en oppfølger til Doktor Glas i gave, Mordets praktik (2009), ført i pennen av Kerstin Ekman (f.1933). Men fordi jeg er en smule rigid når det kommer til lesing, og fullstendig avhengig av å lese bøker i kronologisk rekkefølge, har jeg ikke lest den. Jeg har jo ikke lest Doktor Glas! Men det må jeg kanskje gjøre noe med.

De fire små bøkene jeg har lest, er utgitt av det svenske forlaget Novellix. Ei av bøkene består av fire små historietter, som Söderberg kaller det, et tilsvarende norsk begrep er kanskje skisser, tablåer eller rett og slett kortprosa. Assosiasjonene går også til Alexander L. Kiellands (1849-1906) novelletter - og logikken hos begge er den samme, novelletter er korte noveller og historietter er korte historier. Alle fire tekstene er for øvrig henta fra samlinga med samme navn fra 1898. De tre andre bøkene består av ei novelle hver, Blom (1907), Porträttet (1919) og Aprilviolerna (1929). I hver bok er det også et kort forord til nettopp Hjalmar Söderbergs forfatterskap - perfekt for lesere som ikke kjenner så godt til denne svenske stilisten, meg sjøl inkludert.

I dette forordet står det blant annet at Soderberg skreiv og skreiv om hele livet. Han blei aldri virkelig ferdig med en tekst, det var alltid noe som kunne strammes opp, kuttes, sies på en annen måte. Jesper Högström (f. 1965), som har skrevet forordet og også en biografi om Söderberg, bemerker at Söderberg ville gjøre opprør mot alle disse forfatterne som fylte bok eller bok med "klangfull, musikalsk poesi". Sjøl ville Söderberg ikke at hans ord skulle synge, han ville at teksten skulle være tydelig og klar! Men, legger Högström til mot slutten av forordet, klartekst og sang, det er Hjalmar Söderberg.

Og det må jeg faktisk si meg enig i. I dette utvalget jeg har lest nå, som gir seg ut for å være representativt for Söderbergs lange forfatterskap, fins både klartekst og sang. Det fins dirrende usikkerhet og støyende latter, og vi er ikke i tvil om hva som menes og hva som skildres. Det er lengselen og utroskapen, sviket og nederlaget. Men også lykken! Vi føler hjerteslagene, forte og raske, og hører pusten, skrittene over golvet. Forventingene som bygges opp -. Og vi sitter igjen med den uendelig store skuffelsen etterpå, når vi våkner opp aldeles aleine og forlatt, og oppdager at vi også er blitt bestjålet, og da ikke bare i overført betydning. Og skuffelsen og virkninga blir enda større nettopp fordi den ikke kommenteres og utbroderes, og fordi underteksten får rom.

Mer er det vanskelig å skrive, uten å skulle gå inn på hver enkelt tekst. Men det jeg sitter igjen med etter å ha lest dette knippet, er svært presise og realistiske skildringer av mennesker, interiør og natur, vart formulerte stemninger og stemningsskifter, psykologisk dybde og en klangbunn som også er relvant for mennesker i dag. Det gjorde at møtet med Söderberg ikke bare var lesverdig, men også interessant og aktuelt, samt at det frister til gjentakelse.

Nobelprisen i litteratur 2014

Og så er vi brått veldig med i nåtida. Det er 2014, og nobelprisen i litteratur for inneværende år skal deles ut klokka ett. På Nobelprize.org teller de ned med ei diger digital klokke, og nå er det tre timer og tre minutter igjen. Det er et helt år sia canadiske Alice Munro (f. 1931) blei beæra med utmerkelsen. Vil det bli nok ei canadisk dame i dag? Jeg tror ikke det, men jeg håper likevel. Håper så inderlig at det endelig er Margaret Atwoods (f. 1939) tur.

Klokka er ti, og jeg har allerede åpna de aktuelle nettsidene. Jeg skal følge pressekonferansen i sanntid, i år som i fjor, og jeg gleder meg til øyeblikket når de høye, slanke dørene går opp, de i hvitt og gull, og budbringeren, professor, forfatter, historiker og ständig sekreterare for Svenska Akademien, Peter Englund (f. 1957), kommer ut. Han kommer til å være ulastelig antrukket i år som i fjor, vel vitende om at akkurat nå er hele verdens blikk retta mot han i noen minutter. Han kommer til å være glad, for det er nettopp det det er, en glede, å etter mange måneders intenst arbeid endelig kunne annonsere hvem som blir årets mottaker av verdens gjeveste litteraturpris, som i tillegg til heder og ære, et navn i historiebøkene, en storslått seremoni og selskap med de svenske kongelige, får en god slump penger. Hele åtte millioner svenske kroner! Med litt sunt vett kan forfatteren leve svært godt resten av livet.

Men hvem blir det i år? Det er umulig å vite. Svenska Akademiens veier er like uransakelige som en viss annens. Når jeg ett år tror at jeg endelig har forstått hvordan de tenker og hva de legger vekt på, gir de prisen til en forfatter få visste fantes, som skriver helt annerledes, som utfordrer alle etablerte tanker om litterære verdier og som så absolutt utfordrer en konform litterær smak av høyere sort. Peter Englund lirer fra seg noen strofer - Svenska Akademiens begrunnelse i korthet. Og verden undres, i alle fall gjør jeg, på hvordan i alle dager dette henger sammen.

Det er kanskje ikke så rart at jeg ikke får det til å henge helt i hop. Jeg, og mitt ene hode, mot de atten hodene som er innvalgt til Svenska Akademien (minus Kerstin Ekman (f. 1933), som ikke har møtt sia 1989, i protest mot (den manglende) behandlinga av forfatterkollegaen Salman Rushdie (f. 1947)). Sytten av Sveriges ledende og mest intellektuelle hoder, som hvert eneste år leser ekstremt mange bøker fra hele verden! Jobben deres er å lese, finlese, nærlese, studere, analysere, diskutere, veie opp mot hverandre. De setter seg inn i hele forfatterskap, tragiske skjebner, vonde barndomsår, såre erindringer, forrykende romaner, digre verk, lyrisk språk, fantasifulle virkemidler, i det som ikke blir sagt, men som likevel er der. Og på en eller annen måte, nesten magisk, tror jeg, klarer de å måle umålbare størrelser opp mot hverandre, slik at de, ved sommerens slutt, begynner å nærme seg en endelig kandidat, og når det blir oktober, må de bare bli enige om en. En som er verdig. En som har berika, eller skal komme til å berike, ikke bare dem, men hele verden, med sin litteratur, sitt språk, sin intensitet og livsfølelse.

Hvert år håper jeg at en av mine forfatterfavoritter får prisen. Det er sjølsagt veldig partisk og muligens en smule egoistisk, men like fullt et godt begrunna håp. Jeg har aldri lest noen som skriver som Margaret Atwood, som bruker hele vår kultur- og litteraturarv i sin produksjon, som pakker bøkene fulle med intertekstualitet og fiffige omskrivinger, som har et politisk budskap så vel som et litterært. Jeg har heller aldri lest noen som får meg til å føle slik Per Olov Enquist (f. 1934) gjør. Han stempler orda inn i meg, ned i meg, presser historia inn i sin særegne form, han tvinger historia si fram mer enn han forteller, stadig kjempende med sin egen historie, sitt eget liv. Han har skapt en helt egen sjanger, hvor luft og pust er avgjørende, hvor spenning eksisterer på et annet nivå, hvor alt er som av en annen verden. Og ingen setter seg inn i et materiale som britiske Ian McEwan (f. 1948). Hans sans for detaljer, hans respekt for et grundig bakgrunnsarbeide er imponerende. Gang på gang går han inn i helt nye fagområder, og han skriver imponerende trygt og sikkert, sjøl om prosjektene hans ikke alltid er like vellykka. Grunnsteinene i hans bøker er alltid kommunikasjon mellom mennesker, og der er det svært mange fallgruver. Han utnytter dem til det fulle og skriver mye sant om det moderne mennesket. Og vår egen Jon Fosse (f. 1959), da, som jeg alltid heier litt på, mest i smug, for det er koselig å heie på en norsk, og han, med sine intense, knappe romaner, dikt og skuespill, er den jeg tror har best sjanse av våre nålevende forfattere. Men han er veldig ung - i alle fall i nobelprissammenheng. Likevel, uansett hvor gode de er, favorittene mine, så er det vel lite trolig at noen av dem får denne utmerkelsen i år.

Femti sekunder igjen. Det er sjette gangen Peter Englund skal annonsere årets prismottaker. Han har prøvd nøkkelen i låsen til de doble dørene, kan en fortelle, og den funker i år også. Heldigvis. Bare ti sekunder igjen. Og der kommer han ut av den venstre døra, han lukker igjen etter seg og går opp på den lille scenen som er laga spesielt til annonseringene av prismottakerne, han har rosa slips, rosa sløyfe på brystet, hvit skjorte og svart dress. Og han sier:

Vi har nyss avsluttat vårt møte. Och vi bestemde då at 2014 års nobelpris i litteratur skal tilldelas den franske forfattaren Patrick Modiano (f. 1945).

Det blei altså en av disse uransaklige veiene denne gangen. Han er jo helt ukjent (bare tre av bøkene hans er oversatt til norsk, og de kom ut på 1970- og 1980-tallet)! Jeg klarer ikke la være å tenke at denne franskmannen, ja, for det blei enda en franskmann, den ellevte i rekka, kanskje er et resultat av et kompromiss. De har ikke en gang fått tak i han, kan Englund fortelle. Hvilket sjokk det må være... Like fullt: Gratulerer så mye!

Den amerikanske jenta

Norsk forside ved
Exil Design og Pax

Og på 467 sider var det gjort. Finlandssvenske Monika Kristina Fagerholm (f. 1961) er min nye favorittforfatter. Og egentlig trenger jeg ikke skrive så mye mer enn det. For meg er det mer enn nok. Men for alle andre blir det vel en ganske stusselig introduksjon til romanen Den amerikanske jenta, som jeg nettopp har lest. Boka kom ut på svensk i 2005, og blei oversatt til norsk i 2007. Jeg har lest den norske utgava denne gangen, som Pax forlag og Kyrre Haugen Bakke står for. Men jeg merka det godt underveis, at jeg savna det svenske, syngende målet, den finske krafta, nærheten til forfatter og tekst. Så neste gang blir det Fagerholm på svensk. Ja, for jeg må jo lese oppfølgeren også, Glitterscenen, fra 2009.

Det er vanskelig å oppsummere hva Den amerikanske jenta handler om, fordi jeg ikke vil avsløre for mye av det som skjer i boka. Men denne amerikanske jenta, hun heter Eddie. Og hun drukner i Buletjern i Trakten, et lite sted utafor Helsingfors, i august 1969. Og hva som egentlig hendte den dagen, og natta i forveien, får vi ikke vite før mot slutten av romanen. Ytre sett er romanen en kriminalroman, med ei lang spenningskurve som strekker seg fra begynnelse til slutt, for det fins et lik, og en gjerningsmann, og sammen med ungjentene Sandra og Doris jakter vi noen år seinere på den egentlige løsninga. Men alt kompliseres når det ikke bare er snakk om ett lik, men to. Björn er også død. Hvorfor? Og så blir det tre. Og fire.

Indre sett handler dette om så mye mer enn hvem som har gjort hva. Sandra Wärn, den lille, ensomme jenta med hareskåret, ankommer Trakten for første gang på begynnelsen av søttitallet. Ålendingen har bygd drømmehuset. Men Lorelei Lindberg er ikke så glad og begeistra som hun skal være. Og så rakner alt sammen. Lille Bombay også. Heintz-Gurt får skylda, han og helikopteret som kom og henta Lorelei Lindberg. Tilbake sitter Sandra med alle jaktselskapene og de mange cateringdamene og en Ålending som lukker døra. Ute i myrtraktene, bortafor Buletjern, bor det ei lita, vanskjøtta jente som heter Doris Flinkenberg. Når myrpappaen setter fyr på huset, både en og to ganger, er det Doris som må redde myrmammaen. Og hun svarer med å rundjule lille Doris Flinkenberg, gang på gang. Men endelig får den forbrente og forfrosne Doris komme til søskenbarnmoren. Søskenbarnmoren, som ikke har klart å leve sia Björn døde. I huset i den mer vasstrukne delen av skogen søker Doris og Sandra sammen på bunnen av det nye svømmebassenget uten vann. Og her blir fortellingene virkelige.

Monika Fagerholm skriver sterkt og stødig om den vesle plassen Trakten, skogen, det forlokkende Buletjern og de skadeskutte ungjentene. Hun er alltid på dem, med dem, i dem, men i tredjeperson. Derfor kan hun hoppe mellom dem når det passer henne, bryte kronologien uanstrengt, vende tilbake. Fagerholm skildrer de samme situasjonene fra forskjellige synsvinkler, hun legger lag på lag og tilfører noe nytt hver gang, en detalj, som en rød regnfrakk eller et par støvler, en lyd - som et skudd, et blikk - gutten i skogen. Hendelsene utbroderes langsomt, av og til er det ulidelig spennende, for vendingene er både uforutsigbare og interessante. Romanen har en genial komposisjon og en overlegen dramaturgi; Fagerholm lar informasjonen piple fram i kontrollerte størrelser. Leseren pusler helheten sammen, venter utålmodig på neste bit, bare for å oppdage at puslespillet må legges på nytt, for noe er feil.

Og noe er virkelig helt feil. Med Bencku, som bare tegner rare kart, drikker seg dritings og streifer rundt i Trakten. Med tvillingene Rita og Solveig, som skjuler noe, noe viktig, aner Doris Flinkenberg. Og med huset i den mer vasstrukne delen av skogen, med den lange betongtrappa som går rett ut i ingenting. Doris snoker rundt på egen hånd. På låven til Bencku finner hun tingene til den amerikanske jenta, Eddie, under en hemmelig lem i golvet. Hos Sandra finner hun et bilde i nattbordskuffen til Ålendingen. Dessuten virker ikke telefonnummeret til Heintz-Gurt. Og Ingen Herrmann kan fortelle at Eddie løy og stjal. Hvem var hun egentlig, den amerikanske jenta? Og hvem er Sandra Wärn?

Det er utfordrende å vurdere hvem som er hovedpersonen i Den amerikanske jenta. Jentene betrakter hverandre, seg sjøl og sine omgivelser, og har alltid mye å fortelle, om Bombenedslaget Pinky Pink, Rita, Bencku og Kenny og alle de andre som kommer til og reiser fra Trakten. Men det er Eddie som setter i gang alt sammen, som forener Sandra og Doris. Men vi blir aldri kjent med Eddie, ikke egentlig, og mange hemmeligheter tar hun med seg når hun dør. Ikke en gang Bencku kan svare. Og Björn er jo også død. Fagerholm skriver mest om Sandra, den lille silkehunden, Sandra med hareskåret som går på den franske skolen. Hun er med i jetsettlivet, observerer mye, men forstår ikke alt, hun er jo bare et barn. Det er Sandra vi blir best kjent med, men vi kommer aldri innpå henne. Søster Natt/Søster Dag opprettholder en distanse gjennom hele boka, en distanse som i sin tur er med på å skape Doris' skjebne. Doris, derimot, kommer vi tettere på. Det er hun som bryter ut av de intense leikene, den altoppslukende verdenen til Ensomhet&Angst, til slutt alt sammen.

I tillegg til Sandra, Doris og Eddie, bipersoner som Ålendingen, Lorelei Lindberg, Det Sorte Fåret, Bencku, familien Backmanssons, Micke Friberg og andre originaler, spiller både musikk og steder viktige roller i boka. Sjølve Trakten er tungt vekta i hele teksten, med sine mørke skoger og djupe vann, støvete veier og brått vekslende vær. Buletjern med Loreklippen får symbolsk betydning, i likhet med svømmebassenget uten vann i huset i den mer vasstrukne delen av skogen. Mange gjenstander tillegges også stor verdi og kan brukes i tolkninger av personer og verket i sin helhet. Eksempler er ringeklokka, kassettene til Doris, stoffene fra Lille Bombay, ringen, regnfrakken, kartet, støvlene, pistolen. At disse tinga lades skaper et voldsomt trykk i teksten, og som leser venter en bare på at elementet skal bringes fram igjen og igjen og igjen til en får tak i hva det egentlig symboliserer og hvordan det henger sammen med helheten.

Fagerholm er en unik og fascinerende forfatter. Mest imponert er jeg av språket, som er så mektig, og den spesielle skrivestilen. Jeg opplever at forfatteren nesten opphever setningsnivået, hvor hun setter punktum spiller ingen rolle, for historia sprenger seg fram. Setningene hennes er ofte ikke grammatikalske, men hun er så insisterende og sterk at det er vanskelig å kritisere henne for noe. Forfatteren veksler mellom svært lange fortellende setninger, rask, indre monolog, muntlig språk og setninger på bare ett ord. Hun er så nært disse ungjentene som en kan komme reint språklig, hun speiler dem, er dem, deres nivå, interesser, leiker og fantasi, det barnlig konkrete og det ungdommelig drømmende. Her et utdrag fra side ni:

"Det hendte seg i Trakten, ved Buletjern. Eddies død. Hun lå på bunnen av tjernet. Håret sto ut fra hodet i fyldige, lange lokker, som blekksprutarmer, øynene og munnen var sperret opp på vidt gap. Han så henne fra Loreklippen der han sto og stirret rett ned i vannet, han så skriket som kom fra den åpne munnen hennes, det som ikke hørtes. Han så inn i øynene hennes, de var tomme. Fisker svømte ut og inn gjennom dem og de andre hulrommene i kroppen. Men først senere, da det var gått en tid.
     Han holdt aldri opp å se det for seg.
     At hun var blitt sugd ned i tjernet, som i Bermuda-triangelet.
     Nå lå hun der og var utenfor rekkevidde, på ti meters avstand, synlig bare for ham, i det grumsete og mørke vannet.
     Hun, Edwina de Wire, Eddie. Den amerikanske jenta. Som de kalte henne i Trakten.

Og han het Bengt. Tretten år gammel i august 1969 da allting skjedde. Hun var nitten, Eddie. Edwina de Wire. Det var rart. Når han siden så navnet hennes i avisene, var det som om det slett ikke var henne.
     "Jeg er en fremmed fugl, Bengt. Er du også det?"
     "Ingen kjente min rose i verden, unntatt jeg."
     Hun hadde snakket slik, med underlige ord. Hun hadde vært en fremmed der, i Trakten.
     Den amerikanske jenta. Og han, han hadde elsket henne."

Den amerikanske jenta er herlig original i navn, perspektiv og framføring. Den er også sjangeroverskridende, og har trekk fra mange ulike romantyper som oppvekstromaner, psykologiske romaner og kjærlighetsromaner i tillegg til å være en spenningsroman. Fagerholm skriver direkte og utilslørt, mye er rått og intenst, både tematisk og som leseropplevelse. Forfatteren byr på intelligent intertekstualitet og morsom parafrasering underveis, i tillegg til skildringa av mange sterke sanseopplevelser. Hun spinner et nett av myter rundt Sandra og Doris, myter som begynner med Eddie. Eller er det virkelighet? Fagerholm leiker med hovedpersonene sine, og med leseren.

Underveis i lesinga kunne jeg ikke la være å tenke på to andre forfattere. Den ene er Kerstin Ekman (f. 1933), som med sin Hendelser ved vann (1993) også kretser omkring unge mennesker, kjærlighet, død og et nærmest uløselig mysterium knytta opp mot et tjern. Den andre er Per Olov Enquist (f. 1934) som forteller litt på samme måte som Fagerholm: Begge åpner med det viktigste først. Hvem som dør, når og hvordan. Og etterpå må de rekonstruere alt som virkelig hendte for å forklare hvorfor det blei nettopp slik. Teknikken er totalt overveldende når den er godt gjennomført, fordi alt lades, alt tillegges mening og viktighet, også i en roman på 467 sider.

Den amerikanske jenta er en tragisk beretning hvor veien fra latter til gråt og fra liv til død er forbausende kort. Kontrastene mellom de mørke og de lyse kreftene trekker i hver bokside. Fagerholm framstår som en skarp menneskekjenner som skildrer mennesker i deres vanskeligste fase av livet: tenåra. Fantasien er vilter, ingenting er sikkert, og alt kan endre seg på mindre enn en dag. Bare et kyss, et par skøyter, lyden av et skudd-. Det er utrolig imponerende å ha kontroll på så mange ulike fragmenter, så mange puslespillbiter, og at det komplekse resultatet er såpass intenst hele veien. Jeg har bare to kommentarer, hvorav den ene er retta til forlaget: å ha innholdsliste bakerst i boka er ganske teit. Hva med å ha den foran? Min eneste innvending til verket er at det ikke er rørende. Men det kommer nok av distansen. Dessuten tror jeg ikke at det trengs. Romanen står fjellstøtt mellom de solide, grønne permene.

Favorittforfattere: K

De siste ukene har vært travle og intense på grunn av vårens mange midteksamener (den som fant ut at et slikt overfokus på eksamener og oppgaver var en lur ting, vil jeg gjerne ta en prat med). Men nå, like før påske, er jeg endelig i mål, og da kan jeg vende tilbake til en mer ordinær tilværelse, også her på bloggen. Derfor er det nå tid for et innlegg om mine favorittforfattere på K. Kåringa gikk forholdsvis radig for seg etter en kjapp gjennomgang av bokhyllene, så det er egentlig bare å hive seg uti det.

Knut Hamsun (1859-1952)
En av Norges aller mest kjente forfattere og nobelprisvinner nummer to (tildelt i 1920) blei født som Knud Pedersen i Gudbrandsdalen i 1859. Han levde et på den tida sjeldent langt liv og fikk oppleve noen av de viktigste hendelsene i norsk historie, som det moderne gjennombrudd, framveksta av de politiske partiene, innføringa av parlamentarismen, den norsk-svenske unionsoppløsninga, økonomiske krisetider og de to verdenskrigene. Mye av dette deltok også Hamsun aktivt i; de fleste kjenner vel hans rolle som kverulant og offentlig kritiker av de fire store, samt hans noe tvilsomme engasjement under den tyske okkupasjonen. Den litterære produksjonen hans rommer mye, Hamsun utga mer enn tjue romaner, lyrikk, dramatikk og noveller, og var også i perioder aktiv i dagspressa. Han inntok en posisjon som en suveren, verdensvant kunstner med den største selvfølgelighet allerede i ung alder, sjøl om han slettes ikke var uten rivaler eller motstandere. Men den gamle generasjonen døde ut, og tilbake stod Hamsun i ensom majestet.

Jeg har ikke lest så veldig mye av Hamsun hittil, men både lesinga av Victoria (1898) på ungdomsskolen og lesinga av Sult (1890) ved NTNU har ennå ikke sluppet taket. Victoria var vel alt jeg ikke ville lese da jeg var 14, men detaljene har festa seg likevel, som mose på en stein. Og Sult er en av de vondeste romanene jeg noensinne har lest, med den navnløse jeg-personen så totalt innsurra i håpløsheten og nedadgående spiraler at det er til å bli fortvila og sint av. I tillegg kommer noen dikt, en rekke artikler og essays som jeg stadig vender tilbake til, og som så langt har stått på pensumlistene mine fire ganger. Og det er vel akkurat det som er så vanskelig med Hamsun: en kommer ikke utenom. En må jobbe seg igjennom tekstene hans, borre seg ned i dem, ta tak i dem, prøve dem mot fordommer og mistanker, bli konfrontert og overraska. Etter et større arbeid med et verk, kan en ikke unngå å føle seg nær både hovedperson og forfatter.

Og Knut Hamsun er en forfatter med overlegen kontroll. Han er en gjennomført stilist og en finner profesjonalitet i språk, virkemidler, personer og skildringer i alle tekster. Han er helt vesentlig for utviklinga av den norske romanen, den særnordiske romansjangeren og vår oppfatning av litteratur og litteraritet. Noen hovedpunkter her er hans fornyelse av romanen i sin helhet i 1890, grepet med gjennomført indre monolog, hans sjangermessige helomvendinger underveis i forfatterskapet, tematikken, hans måte å aktualisere og å reaktualisere på, sjøl om han aldri var et fullverdig medlem av realismegjengen. Hamsun preger skoleungdommen, den voksne leseren og den profesjonelle litteraturviteren på mange ulike nivåer. Og en blir liksom aldri ferdig: tankene fra tekstene hans blir værende, messende, noen ganger gnagende. En har stadige spørsmål som en umulig kan få svar på. Han skaper noe mystisk, tvil og uro, både i tekst og utafor tekst, makter å være lengtende og romantisk, effektiv og konkret, feminin og maskulin.

Noe jeg er veldig glad for, er at Hamsun, med sin posisjon og innflytelse, i mange år helt sikkert kunne fått ut hva han ville på samtlige forlag. Men den over søtti år lange karriera er prega av at det nettopp ikke er for mye. Han har ikke overprodusert, har ikke utvanna tematikken, har ikke slitt ut sine grep. I steden har han søkt mot stadig nye steder etter romanstoff, brukt sider ved seg sjøl, skildra, psykologisert, inderliggjort. Knut Hamsun er en av mine favoritter fordi han er umulig å komme forbi, hvilket sier mye om hans udiskutable viktighet og tekstenes bestandighet.


Karen Blixen (1885-1962)
Sjøl om disse to delvis levde samtidig, er det ingenting som vitner om det litterært sett. De er barn av helt ulike kulturer, han fattig bondesønn, hun rik borgerdatter, og deres fokus her i livet, henholdsvis Amerika og Norge versus Afrika og Danmark, avspeiler seg kraftig i deres litterære produksjon. En kan gå så langt som å si at de tilhører helt ulike litterære tradisjoner og at det vanskelig kan finnes intertekstuelle referanser dem i mellom.

Karen Christentze Dinesen er mest kjent for sine fabulerende og merkelige fortellinger inspirert av Tusen og en natt og med hyppig bruk av motiver fra europeisk middelalderlitteratur, eventyr og sagn, samt erindringsboka Den afrikanske farm. Sjøl om hun glimtvis både er lun og humoristisk, skaper spenning og intrikate nett av sammenhenger, personer, hendelser og symbolikk, domineres tekstene hennes av et utprega ikke-kvinnelig ståsted. Blixen skreiv ofte under mannlige pseudonymer, var i perioder nesten utelukkende i mannlige miljøer, og dreiv med typiske mannsdominerte aktiviteter, som å jakte, fly, dra på safari og å drive farm. Hun var et sterkt, nærmest utemma menneske, men danna, med mye pågangsmot og virkekraft. Jeg synes det er befriende og imponerende at hun makter å riste av seg sosiokulturelle konvensjoner og i så stor grad skape noe eget.

Men når jeg leser Blixens fortellinger, er jeg alltid milevis unna, aldri der, aldri nær. Hun kan være ironisk og bisk, streng og sleip, og menneskene får gjennomgå som statister i en film. Poengene hun vil vise fram, fortellingenes mening, er alltid viktigere. Ofte slutter fortellingene litt uforløst, fortsatt delvis hemmelige og uklare. Med dette oppnår Blixen i alle fall to ting: nemlig at historiene hennes aldri slutter å engasjere, og at en aldri blir kjent med forfatteren Karen Blixen. Hvem er hun? Slik flere av fortellingene hennes er lagt fram, er hun bare et "medium". Derfra til den høyst personlige og utleverende Knut Hamsun i 1890 er det svært langt. Men begge var viktige og toneangivende i sin tid, innafor vidt forskjellige kretser, vel å merke.

For å få bedre tak i hvem Karen von Blixen-Finecke var, må en lese Den afrikanske farm. Her kommer en nærmere både forfatteren og det virkelige livet hennes i nært samspill med naturen, rytmen er annerledes, perspektivet varmt, av og til nesten kjærlig. Hun er overhode på farmen, og har ansvaret for økonomi og avlinger, slaver og gjester. Det er mange utfordringer knytta til det klimatiske, og hun presses stadig til å tenke nytt. Men det er vanskelig i et land med lite teknologi, hvor språket er nærmest uforståelig og konsekvensene av krakket i 1929 også kjennes. I tillegg får en også et innblikk i Blixens forhold til Denys Finch Hatton, som forblei et sårt punkt for henne livet ut.

Hvem er dine favoritter på K?
I mine hyller var det jammen ikke mange kandidater, i og med at jeg fortsatt ikke har slengt meg på den evigvarende Karl-Ove-bølgen og enda ikke har somla meg til å lese Brages hedersprisvinner Knut Faldbakken. Knut Nærum tuller jo bare, mens Kyrre Andreassen er krampeaktig i sin harselering - ingen av dem var egentlig relevante i denne sammenhengen. Det var derimot Kerstin Ekman og Kim Småge, og Kate Moses med sin vare og nedtona roman om Sylvia Plath. Men du heller kanskje mer mot Kjell Westö eller, gud forby, Kate Morton?

God lesehelg til alle!