Bildekilde: Bokelskere |
Rachel forlot Dublin mange år før denne historia tar til, til fordel for en ny start i mulighetenes by, New York. Der har hun et liv andre bare kan drømme om, mener hun sjøl: Hun deler leilighet med bestevenninna Brigit, er kjæreste med den sexy og litt harry iren Luke, hun går på byen seint og tidlig, tar seg gjerne en fest eller tre midt i uka og skjemmes ikke når hun er fyllesjuk og må være hjemme fra jobb - det er bare en dårlig jobb på et kleint hotell og hun skal uansett ikke bli der for alltid. Dessuten har hun en kur for absolutt alt: Det er bare å ta et par striper, så er hun på tur opp igjen! Rachel er livsglad og festglad og nyter hvert øyeblikk der hun kan benytte seg av noe som løfter henne opp så hun føler seg enda bedre. Men plutselig blir det alt for mye.
Rachel vender hjem fra sjukehuset i den tro at hun nå bare skal slappe av litt for å hente seg inn igjen. Men en samla flokk av familie og venner har bestemt noe helt anna. Ikke bare må hun reise fra New York og hjem igjen til Irland, hun skal også sendes på avrusning. Hun, som ikke har et rusproblem!? Hun er jo verken alkoholiker eller narkoman! De kan jo ikke mene det? Men så kommer Luke. Han er rasende, rett og slett rasende. Og Rachel forstår ikke hvorfor. Hun ler, men Luke gjør det slutt. Og plutselig virker Irland litt forlokkende likevel, hun vil jo ikke risikere å treffe Luke ute på byen. Det ville vært tidenes festbrems! Dessuten skal hun jo på samme avrusningssted som kjendisene, så hvor ille kan det bli? Det er bare å pakke kjoler og sko, for nå skal hun endelig bli kjent med folk det er verdt å kjenne, og ikke en klein fyr i skinnbukse og verdens sureste venninne som ikke en gang vil låne henne penger!
Men sjølsagt tar Rachel feil om både det ene og det andre. Og ferien hun så innbitt ser for seg, med spabehandlinger og treningstimer og kjekke mannfolk og stilsikre damer med it-faktor og de rette bekjentskapene, erstattes med gruppeterapi, møter i Anonyme Narkomane, brune gensere (Rachels benevnelse på fullstendig uinteressante, middelaldrende mannfolk) og halvgale romvenninner som bare prater og aldri sover. Ei lita stund så det ut til at de i det minste hadde ei badstue på området, men det viste seg å bare være et vaskerom, slik at de innlagte kan vaske sine egne klær. I tillegg må de også ha frokosttjeneste og stå opp tidlig! Jammen bra hun bare skal være der i ei uke. Men det viser seg også å være en feil. Og Rachel blir pent nødt til å gjennomføre et avrusningsprogram på to måneder som hun aldri i verden ville deltatt på frivillig.
Handlinga i boka er lett å følge, det er mye humor, tonen er skravlete og Rachels blikk på verden er som en tenårings: Sjølsentrert og følelsesstyrt, med store behov for aksept og anerkjennelse, ispedd dramatiske utbrudd og en mentalitet som alltid higer etter noe nyere, bedre, mer, best. Og her fins det lite originalitet. Det er måten Rachels historie fortelles på som utmerker seg. Keyes veksler elegant mellom å skildre Rachels motvillige opplevelser i nåtida på avrusningssenteret, og å fortelle Rachel og Lukes kjærlighetshistorie fra start til slutt. Når disse flettes sammen, på en så solid måte som her, og Keyes hele tida holder tilbake informasjon, skapes det ytre spenning på begge tidsplan. Vi lurer på hva som skjer med nåtids-Rachel, og vi vil gjerne vite hva som førte til at hun tok ei overdose. Hele veien er det Rachel som er bokas forteller og fokaliseringsinstans, og vi følger henne tett i jeg-person hele veien. Men er hun egentlig en pålitelig forteller?
Tematikken i romanen er sterkt knytta til de to tidsplana: Det dreier seg om avrusning og kjærlighet, og derfra er veien kort til å tenke på hvordan det er å leve med noen med en avhengighet. Kan kjærlighet og rus kombineres i det hele tatt? Kan Rachel på noe vis makte å sette seg i Lukes sko, å se seg sjøl utafra? Kan hun noensinne forstå raseriet hans? Keyes skildrer svært troverdig ulike faser hos både Rachel og Luke, og det er innmari sårt når vi, og Rachel, forstår hva misbruket hennes betyr for han. Hun behandler det svært overfladisk, han er alvorlig og intens. Gjennom å hente inn hans perspektiv får vi satt ord på sider av Rachel som hun benekter fins. Og denne dynamikken utnyttes til det fulle i boka. Slik utvides romanen, fra en lettbeint, lettlest og humoristisk tekst, til en mer karakterdrevet tekst, der hovedpersonens utvikling er helt sentral, der hun sjangler mellom terapi og gråtetokter, tvang og fornektelse og ulike nivåer av sjølinnsikt, og kjenner på motstand mot erkjennelse, vilja til å gå inn i det vonde og smertefulle, og ikke minst ulike måter å takle realiteten på. I det hele tatt er det et godt kvinneportrett som skrives fram, med et svært nyansert blikk på rusmisbruk og rusmisbrukere.
Romanen er både sår, vond og morsom. I starten var skildringene av Luke og guttegjengen og skinnbuksa ganske underholdende, men så snur det raskt. Vi forstår at overdosa er verre enn Rachel vil innrømme. I nåtidskapitlene blir det etter hvert mye smerte. Her må jeg særlig trekke fram kapitlene der det skildres at de innlagte har besøk av sine nærmeste pårørende. Det var det grusomt å lese om! Samtidig med dette dystre er det en annen, helt nødvendig stemning i fortidskapitlene. Her er det romantikk og humor som dominerer, i takt med at Rachel og Luke kommer nærmere hverandre. Alt dreier seg om dem - inntil et visst punkt. Etter hvert kommer et brudd også her, framprovosert av misbruket hennes. Og Rachel, som i begynnelsen var såpass overfladisk og ufin at jeg vurderte å ikke lese boka, vokser gjennom alt sammen, hun blir mer moden, mer bevisst, mer seg sjøl, kanskje. Det er så fint skildra, og det gir håp.
Og i tillegg går det jo, som feel good-sjangeren krever, bra til slutt. Så, Rachels ferie var en overraskende fin leseropplevelse, mer solid enn antatt og med mørkere tematikk og flere eksistensielle problematiseringer enn forgjengeren. På den måten blei også teksten løfta flere hakk, noe som gjør seg opp mot det overdramatiske og den litt stive situasjonskomikken, blant anna med de brune genserne og Rachels manglende sjølinnsikt. Og om Marian Keyes' progresjon er tilsvarende i neste bok om de fem søstrene, som jeg nå er frista til å lese på et seinere tidspunkt, må jo resultatet bli ikke så aller verst, der heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar