Sommerlesing

Etter å ha lest mye, hyppig og variert over mange måneder, er jeg nå nede i en liten bølgedal. Det har rett og slett vært for travelt her den siste tida, og været har vært bra, så vi har hatt flere uteprosjekter gående, og jeg har jobba mer og farta en del, og da krymper lesetida inn. Sammen med bøker som det tar tid å lese, og som jeg må motivere meg for å ta fatt på, blir det derfor mindre plass til boka i alle ledd. Men det er helt greit, for lesinga, lesehumøret og leselysta svinger, slik livet forøvrig tar seg omveier, blir supertravelt, kullseiler, haster avsted og bråstopper, det også. Snart er jeg i sving igjen! Og inntil videre skal jeg sysle med disse titlene enda ei stund til.

Homer

Homer ligger på vent i hylla med Odysseen, et verk jeg ser fram til å lese, men kvier meg litt for å begynne på. Den tar tid, og krever fokus. Jeg avventer derfor til jeg ikke leser flere slike krevende titler på samme tid.

Elsa Morante

Morante har jeg ikke kommet i gang med, men kanskje sommeren er tida for ei tjukk bok? Det er i alle fall et lesemål...

Simone de Beauvoir

Sammen med Birthe leser jeg meg gjennom denne filosofiske klassikeren fra 1949. Det tar tid å lese ei såpass omfattende og grundig bok, men den er verdt all lesetida! Dette er enormt imponerende. Omtale av første del ligger her. Nå er vi godt i gang med andre del, og allerede kan boka absolutt anbefales videre. Jeg gleder meg til å fortsette lesinga!

Aasmund Olavsson Vinje

Diktsyklusen Storegut fra 1866 er lest, omtalt og kan trygt anbefales videre. Episke dikt er en arkaisk sjanger som ofte glemmes helt bort. Men det er jo så mye å hente i slike verk! Og det burde fortsatt skrives episke dikt! De gir sterke leseropplevelser. Men det er kanskje litt vanskelig å finne fram til disse bøkene, de blir knapt formidla eller løfta fram. Så jeg prøver meg på en readalike, som det så pent heter: Om du liker Haugtussa av Arne Garborg, vil du også sette pris på denne. Løp og lån!

Linn Ullmann

Innimellom kommer det snikebøker. Det er bøker som sniker seg fram i lesekøen sjøl om de egentlig bør og skal vente. Noen ganger skjer det så stille og subtilt at jeg nesten tror boka har lagt seg i veska mi helt sjøl. Men som oftest kan jeg jo huske at det var mine egne hender som pelte den ned fra ulesthylla. I vår var Et velsignet barn av Linn Ullmann ei slik snikebok. Og omtalen ligger her.

Arthur Conan Doyle

Tenk å være hjernen bak et geni som den eminente detektiven Sherlock Holmes! Det er mer imponerende enn sjølve figuren, syns jeg. Likevel er og blir Holmes også ganske stilig, sjøl om krim ikke er min favorittsjanger. Denne gangen har jeg lest romanen De fires tegn. Omtale kommer.

Arne Garborg

Garborg er en forfatter jeg har stor sans for. Jærbumann, målmann, intellektuell og vidsynt! Men også en grinebiter, en grubler og en skeptiker, blir det sagt. Nå leser jeg om Enok Hove i romanen Fred, og syns jeg ser mye av både far og sønn Garborg. Men særlig mye fred er det ennå ikke. Jeg ser fram til å lese videre.

Siri Hustvedt

Så kom det altså ei sånn rampete snikebok igjen, Sommeren uten menn denne gangen. Men for ei som er i ferd med å gå inn i ekteskapet framfor ut, er dette kanskje ikke helt innertier? Likevel har romanen på sett og vis vokst med meg i løpet av lesetida, og nå, som jeg bare har litt igjen, liker jeg den ganske godt. Innlegg kommer etter hvert.

Solveig Aareskjold

Jeg har stor sans for Solveig Aareskjolds essay, og har lyst til å hente henne fram i sommer, denne gangen med verket Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games. Jeg gleder meg!

Bergljot Hobæk Haff

Som tidligere nevnt hender det at det kommer noen pakker fra Bokklubben susende ned i postkassa. Noen ganger på slump, andre ganger med vilje. Sigbrits bålferd kom med vilje. Og jeg klarer nesten ikke vente med å lese den!

Barne- og ungdomslitteratur

Sommerles er i gang igjen og det leses som aldri før her i heimen! Eldste klarer seg sjøl - jeg må bare sørge for jevn tilgang til nye bibliotekbøker for å holde flyten - så i månedene som kommer må jeg lese mye for de minste; alt fra pekebøker til småbarnsbøker og Mummitrollet og Emil. Innlegg blir det nok ikke, men jeg har i alle fall skrevet litt om barnebøker her og ungdomsbøker her. Håper du sommerleser, du også!

Alfabetlesing

Det står fortsatt bom stille her. Men målet er å komme i gang igjen så fort som mulig og deretter ta igjen det forsømte. Om jeg bare får begynt med Odysseen, som er neste tittel ut, er mye gjort! Deretter følger Prosessen og Ramstasagaene. Det blir ypperlig ferielektyre! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Etterslepet lenge leve! Det annet kjønn har virkelig satt kjepper i lesehjula mine. Men det er helt greit, for noen bøker skal og må ta tid, ellers får en ikke lest dem ordentlig. Så fort jeg har mulighet, vender jeg nesa mot bokhyllebøkene igjen - Fred først (mars, korte titler), så De fortapte spillemenn (april, forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris), deretter muligens Idioten (mai, bøker som opprinnelig er skrevet på russisk). I juni og juli skal vi lese tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese, og der har jeg veldig mange kandidater! Hva med deg, hva skal du lese i sommer? 

Håper årets sommerlesing blir fantastisk for alle sammen!

Bokhyllelesing: Aasmund Olavsson Vinje

Kan ein diktsyklus frå 1866 vere forvitneleg for lesarar i dag? Svaret er utan tvil ja. Men då må lesaren vere budd på å gjere seg umak. 

Noko av det eg likar best med leseutfordringar som til dømes Bokhyllelesing og Alfabetlesing, er at ein vert tvinga til å lese heilt vilkårlege bøker frå eigne hyller med ulesne bøker. Nokre gongar har ein hatt boka i hylla i fleire år, om ikkje tiår! Med ei leseutfordring får ein treig lesar, som meg sjølv, eit spark bak for å kome i gang med bøker som har vorte litt gløymt, eller gøymt. Denne gongen er det Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) si imponerande, episke diktsamling frå 1866, Storegut, som eg har lese. Mi utgåve er frå år 2000.

Bilete: nb.no

For å forstå og få eit utbyte av tekstene til Vinje, som er særs bundne til omgjevnadane, vert ein nøydd til å setja seg inn i kva føresetnadar dikta er skrive ut ifrå. Difor er føreordet til Åsulv Edland (f. 1944) heilt vesentleg, innleiinga til Aasmund Olavsson Vinje sjølv med. Der får lesaren forklåra kva menneske me skal lese om, og korleis lagnadene deira hengjer saman. Til dømes skriv Vinje at desse sogene er røynlege. Like fullt veit både me som les og han som skriv at noko også er røynsler, draumar og tankar me ikkje kan vite noko om. Men nett denne innlevinga gjer dikta nære og verkelege. 

Vinje er inspirert av hendingar i nær fortid, og fortelijngar om desse hendingane som var høgst levande i Telemarksbygdene medan Vinje levde. Då Vinje var ung, gjekk det gjetord i bygda om Storegut, kjempekaren som ingen kunne sigra over. Han heitte eigentleg Olav Olavsson Edland og vart fødd på Nordigard på Edland i 1764. Han var storvaksen, høg og sterk - og god. Og nett dette, at han tek parti med dei små og svake, skal seinare vere med på å felle den store guten. 

Men forteljinga - og dikta - tek til før dette. Alt byrjar med far til Storegut, blodtapparen Olav. Av di båe heiter Olav, opner Vinje syklusen med 

Og Olav het son, og Olav het far.

     Det Olav på Olav var,

so lenge som det var spurt til mann

     som eigar av Nordigard.

Og då er me allereie i gong med handlinga. Vinje skriv fram livet deira, ikkje berre til far og son, men heile familien. Alle ungane som kjem, tolv i talet, og dei harde vilkåra deira. Det er ikkje lett å leva frå hand til munn i ei lita bygd, der fut og fogd og prest styrer med hard hand på vegne av monarken i København. Men gamle Olav kjenner seg rik, med borna, med kjærleiken. Og han skildrar ei djup lukke, sjølv om me som les ikkje kan la vere å sjå armodet. 

Kvart dikt har eit emne og si eiga form. Mønster for rim og rytme vekslar også, men eit særtrekk ved dikta i Storegut, er at mange av dei er skrive på nystevmetrum og at dei er sangbare, med rimmønster aabb eller abab. Vinje skildrar sårt og klårt kva som hender. Gamle Olav fortel til oss frå andre dikt i andre del. Han skildrar leseopplæring, krigsteneste og kjærleiken. Så kjem borna, og med dei Storegut. Og det er gamle Olav som held fram med å fortelje om korleis sonen veks til, om barndom og lærdom, korleis han vrir kjeft og brukar vald. Etter kvart står Storegut framom oss som eit levande menneske med tresko, litt stutte bukser, slitt ullvest, digre never og eit endå større hjarte. 

(...)

Han måtte varna åkrens bard

med all den makt han åtte.

Um tora slog, som rædd han var, 

til skogs han endå måtte.

Når ku til skogs fyr kleggen flaug

og sprengde grindarfalsen,

han sprang som i eit sveitte-laug,

og blodet brann i halsen.

Bilete: Bokelskere

Urettane vert fleire og fleire for familen på Nordigarden. Ein lokal mann tek seg til rette og utbyter folket kringom. Det vert dårleg stemning, og det er spennande å lese om korleis konflika utspelar seg. Storegut vert så med til København for å snakke med kongen om saka (noko som truleg ikkje hende i røynda). Men resultatet er ikkje bra: Far og son vert fredlyst.  

So ikring med foten sår

ifrå gard til gard me rømde,

beiske drykken ut me tømde

til den siste dogg og tår. (...)

Men det skal verte verre. Storegut vert dinest send i krigen saman med dei seks brørne sine. Storegut er den einaste som kjem att.  

(...)

Ja, våre søner med dei var

i dette fæle slag.

Det gløymer aldri arme far

i all sin livedag.

Dei hadde døytt dei andre tri;

og tri fell denne dag.

Berr' Storegut var livet i.

Det var eit sonar-slag. (...)

Etter kvart er Storegut ordentleg vaksen, ferdig med krigsteneste og klar for å setje bu for seg sjølve, med eigen familie. Eit av dei mest kjende dikta til Vinje er frå den sommaren då Storegut er i fjellet. Frå ein stad langt unna høyrer han song, "gjente-ljod". Kan det vere ho? Heime på sætra fell han i tankar. 

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;

for um eg søver, eg um deg drøymer. 

Um nott og dag er du lika nær,

og best eg ser deg når myrkt det er. (...)

Det skal visa seg at Storegut aldri vert gift. Sommaren 1791 er han på gjeting i Borddalen, men han kjem aldri heim att. Vinje diktar fram ein lagnad som mange meiner er den einaste forklåringa på kva som eigentleg hende. Så vert det funne ein kropp -. Attende står far, gamle Olav. Heilt åleine no, og på legd. Og han avslutter soga om liva deira slik

(...)

Eg syng fyr folk i haug og horg,

at gut fyr gjenta gjekk i borg

og fridd' a ut.

Eg syng fyr dei um elsk og sorg

og Storegut.

(...)

Det bakken upp fyr alle ber,

og vegen er fyr alle her

so smal og trong.

I livet er slik sorg at der

er nok fyr song.

Vinje & Aasen. Teikning av Olav Rusti
frå 1904. Tilhøyrer Aasen-tunet.

Dinest i boka er ei ordliste over omgrep som Vinje har nytta i dikta. Etter desse kjem folkemusikar Rikard Berge (1881-1969) sine kommentarar til Storegut, som mest er ei attforteljing og forklåring av Storegut-soga. Men heile soga er skrive på Berge sin dialekt, så det tek tid å lesa! Heldigvis finst der ordtydingar til dette med. Og heilt attarst finst det "ættavlur" for den som ønskjer å sjå på dei.

Soga om Storegut er ei historie om bygde-Noreg på 1700-talet og ei forteljing om den norske bonden som ikkje lèt seg kue. Storegut vert eit opphøgd ideal me må hugse, samstundes som lagnaden er ein tragedie. Slik kan både menneskeskildringar og naturskildringar glide inn i ein epoke som nasjonalromantikken. Like fullt må ikkje den brutale realismen verte glømyt. Storegut er kloke, klangfulle og såre dikt om liv - kan hende noko av det vakraste som er skrive på norsk. Om lukka som er så stor, sjølv om den berre kjem i små, små glimt. Om dei harde, vonde tidene, der ein berre saknar og vonar medan føtene er låke og ein må sova ute i sjølv dei kaldaste nettene. Om tap og sorg. Og om kjærleik og død og lagnad, som ein aldri kan verna seg mot. 

Vårlesing, del III

Vi våkner opp til 01. mai - og der er det snø, gitt! Det var en strek i regninga. Men heldigvis lar vi oss ikke stoppe av litt hvitt på bakken, og dagen fyker videre med måltider, arbeid, lesetid, ridning, hviletid, uteleik, tv-tid og kvelds. Og ett eller annet sted, midt i mellom lesinga og rideturen, tror jeg, så forsvinner det hvite dekket. Og bjørka er lysegrønn og frisk, og gresset grønnes, det er knopper på syrinen og det kvitrer og klukker borte i skogholtet, i gatene klasker det lett av nye joggesko, det gnisser i tynne jakker, knirker i trampoliner, det suser i sykkeldekk og smeller fra hoppetau. Snø eller ei: Våren er kommet.

Homer

Ett av mange leseprosjekter er å komme igjennom de homeriske verker og andre antikke klassikere. Jeg leste Iliaden tidligere i vinter, og Odysseen ligger fortsatt klar. Kanskje den blir lest i mai?

Elsa Morante

Ei anna bok som også har vært på vent ei stund, er Historien av Elsa Morante. Den får bli med videre inn i våren, og plutselig blir den lest. Håper jeg!

Bjørn Godøy

Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske er lest, likt og omtalt! Og omtalen ligger her. Dette var kort og godt ei engasjerende, spennende og fæl fagbok som jeg håper mange leser.

Ida Simons

I måneden som har gått har jeg skrevet om Timen før midnatt også, ei bok jeg dessverre ikke hadde så mye til overs for. Den ga meg veldig lite, var lett og ganske uinteressant, og blir nok fort glemt. Innlegg finner du her.

Valmiki

Jeg har veldig mye forskjellig i bokhyllene mine, derimot store deler av Bokklubbens nedlagte serie Verdensbiblioteket. Sjølsagt kutta de ut produksjonen før jeg hadde skaffa meg alle bøkene, noe som er tungt å bære for en serieidiot. Men noen skatter har jeg skaffa meg, deriblant Ramayana, som jeg nå også har lest. Det er utrolig spennende å lese disse gamle eposene, som er noe av det første menneskeheten har skriftfesta. Kan de si oss noe, lære oss noe, flere tusen år etterpå? Absolutt! Les mer her.

Jeffrey Eugenides

Kultromanen The Virgin Suicides, på norsk Jomfrudød, var faktisk ei bok jeg så fram til å lese. Men den blei ikke akkurat den leseropplevelsen jeg forventa. Hvorfor ikke? Det kan du finne ut her.

Simone de Beauvoir

Årets mest imponerende (og overraskende) opptur så langt er fagboka Det annet kjønn av Simone de Beauvoir. Jeg koser meg noe helt enormt! Forfatteren har stålkontroll på sitt eget, nøye utvalgte og strukturerte materiale, er uhyre profesjonell, reflektert, skarp, klok, har en effektiv penn og et ryddig sinn, og lesinga er rett og slett ei glede. Jeg og Birthe har lest oss igjennom første bok, og nå står andre bok for tur. Jeg gleder meg!

Øystein Runde

Den hardtslående herremannen Olav Sleggja gjorde suksess her hos meg, med olme blikk, krasse kommentarer, svart humor og grim skjebne. Øystein Runde har gjort en solid innsats med å fange sagalitteraturens vesen i tegneserieformat. Anbefales! 

Aasmund Olavsson Vinje

Ett av Vinjes viktigste verker er diktsyklusen Storegut fra 1866. Og dette verket har faktisk overraskende mye til felles med Soga om Olav Sleggja! Årstalla er ulike, og hendelsene tar til på forskjellige steder, men i fokus står sterke menn og deres fiender. Og det er sjølsagt mye som skjer når Olav Olavsson Edland, faren hans, som også heter Olav, og Olav Sleggja taler konger og storfolk midt i mot. Omtale kommer.

Linn Ullmann

I april leste jeg også min andre bok av Linn Ullmann, en forfatter jeg gradvis begynner å få sansen for. Boka jeg leste denne gangen var Et velsignet barn, og etter en litt rotete start, var resten av romanen velkomponert og fin. Innlegg kommer.

Arthur Conan Doyle

Jeg er verken en krimentusiast eller en påskekrimtilhenger, men et par ganger i året leser jeg ei krimbok allikevel. Men da holder jeg meg som regel til klassikerne. Og i år blei det sånn at jeg leste De fires tegn ei uke etter påske - altså ei fortelling om selveste Sherlock Holmes. Omtale kommer etter hvert.

Arne Garborg

Det skulle bli den aller siste dagen av april før jeg kom i gang med marsboka i Bokhyllelesing 2020. Men sånn er det når en har tre små og prioriterer å lese et standardverk i moderne filosofi! Uansett har jeg kommet godt inn i historia nå, og ser fram til å lese videre om Enok Hove.

Siri Hustvedt

På leselista for mai står plutselig Siri Hustvedt også. Romanen Sommeren uten menn var hovedbok i Bokklubben en gang i fjor, og når en ikke følger med og avbestiller i tide, får en diverse bokpakker sendt hjem. Blant anna denne, altså. Jeg liker i alle fall ikke omslaget, men innholdet kan jo fenge?

Barne- og ungdomslitteratur

Jeg fortsetter med å lese en del, både for barna og for min egen del, blant anna Anton og andre flokkdyr, Det du ikke vet om Vilde, Snøsøsteren, Det runde problemet, Hvem vil komme i bursdagen min?, bøkene om Johannes Jensen, Margrete 1. og så videre. Om det blir omtaler av alt sammen, er jeg ikke sikker på, men det leses! Første samleinnlegg er her. 

Alfabetlesing

Her har det stått bom stille i måneden som har gått, igjen på grunn av Det annet kjønn. I kombinasjon med ei slik tett fagbok, er det greit med noe lettere. Men Odysseen er første bok ut når jeg er i mål med de Beauvoir, og deretter følger Prosessen og trolig Ramstasagaene. Jeg gleder meg! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Det er etterslep på alle bauger og kanter her hos meg i disse dager! Og det hjelper pent lite å ha hjemmekontor i tillegg, for å si det sånn. Uansett - i januar leste vi grønne bøker, i februar leste vi gamle bøker, i mars leste vi bøker med korte titler, i april skulle vi fokusere på bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris og nå i mai skal vi lese bøker som egentlig er skrevet på russisk. Det er bare å hive seg rundt!

Jeg ønsker dere en nydelig maimåned!

De fire store (1)

Det er en kjent sak at dette med kanonisering av litteratur er en problematisk affære. Skal dagens litteratur få klassikerstempel og bli en del av en norsk litterær kanon, være et ettermæle, i vår egen levetid? Skal vi sjøl få velge våre viktigste? Eller skal dette bli gjort av de som kommer etter oss? Men vil etterkommerne da forstå verkene, virkelig forstå tida vi levde og skreiv i? Og deretter: Hvilke kriterier skal legges til grunn for ei kanonisering? Skal salgstall eller litterær kvalitet være styrende? Og hva er litterær kvalitet? Er det en objektiv eller subjektiv verdi?

"De fire store" er en kjent benevnelse fra norsk litteraturhistorie, og Gyldendal forlags redaktør Harald Grieg (1894-1972) gjorde den, og forfatterne, til allemannseie i mellom- og etterkrigstida gjennom sine bokreklamer. Forfatterne er henta fra "den norske litteraturens gullalder" (sjøl om vi da stort sett skreiv dansk og hadde svensk konge), den gangen da det var nærmest obligatorisk å foreta en kultivert dannelsesreise i utlandet og vende hjem med utsyn, eventuelt ikke vende hjem i det hele tatt. Det var da litteratur var kunst, kultur, politikk, debatt, et premiss for samfunnsdeltakelse, et symbol på dannelse, litteraturen var nødvendig kunnskap og skolert underholdning, det å eie mange bøker var et bevis på mang slags rikdom, og, det var da litteraturen ville noe utover å være litteratur. Det var også i de dager at folk gikk mann av huse for å henge på teatrene.

Jeg skriver sjølsagt om siste halvdel av attenhundretallet, særlig 1870-, 1880- og 1890-tallet, da den realistiske litteraturen stod i høysetet, en impuls som for mange holdt seg sterk videre i inn i det nye århundret. Og alle de fire store hadde sin glanstid i denne perioden: Eksilant Henrik Johan Ibsen (1828-1906) som fra åra etter 1866 var Europas mest kjente og mest spilte dramatiker. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), debattant, hissigpropp og en uvanlig produktiv forfatter, som dessuten mottok Nobelprisen i litteratur i 1903. Samfunnsrefser, borgermester og fylkesmann Alexander Lange Kielland (1849-1906), som hele livet kjempa mot fattigdom og økonomisk uføre, og som av den grunn måtte legge skrivinga på hylla. Og Jonas Lauritz Idemil Lie (1833-1908), med både juridisk embetseksamen og en halvveis fullført utdannelse som sjøoffiser, i dag kan hende den minst kjente av disse fire.

Disse er altså de fire store. Eller, de var det, da redaktørene på 1920-tallet så bakover. Da fant de fire menn som mer eller mindre tilhørte samme generasjon, som hadde sine respektive gjennombrudd på omtrentlig samme tid og som gjennom sine skriverier både stod for tematisering av nye emner i litteraturen og var en norsk port mot det spennende kontinentet. De blei påvirka av impulser utenfra, og de brakte impulsene videre til det norske folk gjennom politisk engasjement, taler, debatter, leserinnlegg, kronikker, kåserier og foredrag, samt episk, lyrisk og dramatisk behandling. Og som om ikke det var nok, så er mannfolka også rimelig samtidige når de går ut av livet. I løpet av fire år har alle gått bort.

Og tilbake sitter da Arne Garborg (1851-1924), den mest vidsynte av dem alle og med et ordtilfang som nesten bare kan toppes av Shakespeare, allerede rundt århundreskiftet stur og sur og tverr å ha med å gjøre, men ikke fordi han aldri blei inkludert i det gode selskap, og i alle fall ikke fordi han skreiv landsmål, noe han gjorde med glede. Det var grublerier av ulik art som opptok han Arne, og hadde det ikke vært for at han grubla sånn, hadde han nok tatt rotta på sin litt yngre forfatterkollega, Knud Pedersen, seinere Knut Hamsun (1859-1952), som var så i harnisk over å ikke få bli med i gutteklubben at han til og med holdt foredrag om det. Ikke at det hjalp. Men hevnen er som regel søt, Hamsun blei steingammal og utkonkurrerte sånn sett alle sammen, og da han endelig fikk kare til seg Nobelprisen i litteratur, han også, i 1920, kunne i alle fall ingen påstå at han ikke var minst like god som Bjørnstjerne Bjørnson. Men han blei aldri noen Henrik Ibsen.

Og vips har de fire blitt til seks. Kunne det like gjerne vært slik, at det var disse seks? Forlag og Harald Grieg og smarte slagord og gode markedsføringsevner til side, det tror jeg. For om en ser disse seks eminente mannfolknavna samla i ei bokhylle, kan en ikke anna enn å nikke og smile anerkjennende. De skreiv god litteratur, svært god litteratur. Litteratur som fortsatt leses og diskuteres, bøker som berører og engasjerer. Og er det noe som er viktig i ei kanonisering, så er det at litteraturen står seg, at den tåler tida og ikke forringes lik papiret den er trykt på. 

Men uansett hvor enig en er i at disse seks er knallgode - ved å kanonisere disse, fortrenges alle andre, alle som ikke blir kanonisert, de skvisjes ut på sida, ned i grøfta og ut i glemselen. Som for eksempel den noe eldre Aasmund Olavson Vinje (1818-1870), som verken får henge med W-gutta Henrik Arnold Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) eller de fire store. Det får forresten ikke Ivar Andreas Aasen (1813-1896) heller, så der er de sammen om å være utafor. Med i klubben er heller ikke den noe yngre Sigbjørn Obstfelder (1866-1900). Men alle disse fem har skrevet verker, særlig dikt, som de fleste nordmenn har et nært forhold til, fra "Ved Rundarne" til "Regn". Og sånn sett kunne det like gjerne være disse fem som var de store.

Og slik kunne jeg holdt på og trukket fram mange, mange flere forfattere, som alle er gode eksempler på 1800-tallsforfattere som skriver realistisk litteratur. Så denne kanoniseringa og benevnelsen "de fire store" kan en så absolutt reise innvendinger til, noe som også er blitt gjort en rekke ganger. Men slik gikk det altså når noen redaktører på 1920-tallet skua bakover mot forrige århundre og forsøkte å trekke ut en slags essens. Helt på bærtur var de ikke. Men at vi ikke hadde kvinnelige forfattere på slutten av 1800-tallet er ei slutning en da raskt kan trekke. Og det stemmer jo ikke.

Gratulerer med dagen!

Ved Rondane

No ser eg atter slike fjell og dalar
som dei eg i min fyrste ungdom såg.
Og same vind den heite panna svalar:
Og gullet ligg på snø som før det låg.
Det er eit barnemål som til meg talar
og gjer meg tankefull, men endå fjåg.
Med ungdomsminne er den tala blanda.
Det strøymer på meg så eg knapt kan anda.

Ja livet strøymer på meg, som det strøymde
når under snø eg såg det grøne strå.
Eg drøymer no, som før eg alltid drøymde
når slike fjell eg såg i lufti blå.
Eg gløymer dagsens strid, som før eg gløymde
når eg mot kveld av sol eit glimt fekk sjå.
Eg finner vel eit hus som vil meg hysa
når soli heim til natti vil meg lysa.

Alt er som før. Men det er meir forklåra,
så dagsens ljos meg synest meire bjart,
og det som beit og skar meg, så det såra,
det gjerer sjølve skuggen mindre svart.
Sjølv det som til å synda tidt meg dåra,
sjølv det gjer harde fjellet mindre hardt.
Forsona koma atter gamle tankar:
Det same hjarta er som eldre bankar.

Og kvar ein stein eg som ein kjenning finner:
for slik var den eg flaug ikring som gut.
Som var det kjempor, spør eg kven som vinner
av den og denne andre høge nut.
Alt minner meg. Det minner, og det minner
til soli bort i snøen sloknar ut.
Og inn i siste svevn meg eingong huggar
dei gamle minne og dei gamle skuggar.


Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870), frå Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861).