torsdag 21. mai 2020

Et velsignet barn

Bildekilde: Bokelskere
Hver eneste sommer møtes tre halvsøstre i farens sommerhus i den svenske skjærgården. Der skal de, frivillig eller ei, feriere sammen i flere uker, før de endelig får tilbake sine respektive liv: Erika, som er eldst, skal ta med seg Molly, som er yngst, og fly hjem til Norge. Der skilles de to jentene og ser hverandre ikke før neste sommer. Laura, som er nesten like gammel som Erika, kjører hjem til Sverige sammen med mora Rosa og jentenes felles far, Isak Lövenstad. Foruten disse intense sommerukene, lever jentene helt adskilt fra hverandre. Helt fram til sommeren 1979, da alt brått tar slutt og de ikke lenger vender tilbake.

Vi følger de tre voksne kvinnene Erika, Laura og Molly i nåtida. De har hver sine liv, er opptatte med sitt og har ikke så mye til overs for den åttifire år gamle faren, som nå har barrikadert seg ute i sommerhuset på Hammarsö sjøl om det er vinter. Rosa er død, og Isak er mutters aleine, kanskje for første gang i sitt liv. Søstrene ser hverandre sjelden, snakker av og til sammen på telefon. Hverdagene deres er ulike, de har forskjellige utfordringer med jobb, nabolag, barn, salg av hus, tidsklemme og samlivsbrudd. Men nå, som det er vinter og snøen faller i tjukke filler og året er 2005, tar samvittigheten overhånd. Erika vil snakke med faren før det er for seint. Hun setter seg i bilen og kjører mot Sverige.

På mange måter er det Erika som er hovedpersonen i boka, for vi vender stadig tilbake til hennes historie og hennes perspektiv. Det er hun som er eldst, og det er hun som husker mest fra de dagene i 1979. Samtidig har også de to andre søstrene sine egne minner fra denne sommeren, og bit for bit kan leseren legge puslespillet og finne ut hva som egentlig skjedde. Hvilke roller spilte de tre jentene? Og hva med faren deres, Isak? Hvordan henger det hele sammen, sett med henholdsvis et barns uskyldige og kan hende uoppmerksomme blikk og en voksen lesers forståelse og visshet?

Linn Ullmann (f. 1966) kombinerer nåtid og fortid, hverdagsfrustrasjoner og avgjørende, livsendrende hendelser, tenåringens frykt, den distré mammaens mange tanker, veslejentas snevre verdensforståelse og manglende kontekst, intense, vonde erfaringer og en fars valg på ei klok og uhyre velbalansert måte. Med språklig presisjon og en lavmælt stil lar hun jentene i 1979 fortelle med egne ord hva som skjedde, og hun lar de voksne kvinnene i 2005 reflektere og erindre rundt hendelsene, hverandre, eget liv og deres felles far.

Jeg opplevde at begynnelsen på boka var hakkete og litt utfordrende å følge. Det var mange navn, årstall og steder å holde styr på, ulike tråder å følge og scener å legge seg på minnet, i tillegg til vekslinger i tidsplan og fokaliseringsinstanser. Men etter å ha lest hele romanen, leste jeg begynnelsen på nytt, og den ga naturligvis mye mer mening da, for en leser med visshet om hva som rulles opp i løpet av boksidene. Likevel mener jeg at det kunne vært rydda bittelitt i starten, slik at historia, som er god og drivende fortalt, blei en smule lettere å komme inn i. Og alle frampek trenger kanskje ikke å komme på en gang?

Boka åpner med et kort avsnitt der det står at Erika er på vei mot Sverige og faren Isak i bil. Hun er ingen god bilist, men hun kjører likevel. Telefonen ligger på setet ved sida av henne. Hun kan når som helst stoppe og ringe, avlyse, velge å ikke reise, å snu, dra hjem, og det vil være en lettelse for både henne og faren. Men hun gir seg ikke. Hun kjører videre. Dette fikk meg til å forvente at boka skulle inkludere gjensynet, eller oppgjøret, mellom Erika og faren. Men det gjør den ikke. Hele romanen er bygd opp over den bevegelsen Erika gjør - ei reise på flere plan og i flere betydninger - og etter hvert som avstanden mellom Oslo og Hammarsö krymper, bringes hun stadig nærmere faren og fortida og blir tvunget til å huske det hun ikke vil huske. Den fysiske reisa er altså ramma for fortellinga, mens dypdykket tas i den indre reisa, erindringa og erkjennelsen av faktiske forhold. Det er klokt komponert.

Før jeg leste Et velsignet barn, hadde jeg lest Det dyrebare av samme forfatter. Og med utgangspunkt i disse to litt like romanene - begge har enkle grunnfortellinger som formidles med en kompleks fortellerstruktur, begge handler om familieforhold, tragiske hendelser og noe dramatisk som involverer unge mennesker - må jeg bare si at Ullmann er svært god på å skildre nettopp dette. Hun tar generasjonskonfliktene på alvor, får fram sårhet og usikkerhet hos de unge, følelsen av maktesløshet hos de eldre, og hun får til å skildre hele familier uten at det blir kaotisk. Styrken hennes ligger i å tone fullstendig ned de store hendelsene, skildre dem rett fram, uten overdrivelser eller mange detaljer. Ullmann er nøktern, rolig og sikker, og slik makter hun ikke bare å holde på leseren, men også skape spenning og uro i leseren. Da jeg leste Det dyrebare trakk jeg paralleller til bøkene til Monika Fagerholm, og det gjorde jeg denne gangen også. Det er noe med den intense, nesten skumle stemninga, det svenske miljøet og de repeterende elementene som gjør at bøkene vekker assosiasjoner til hverandre. 

Et velsignet barn er ikke ei kosebok, men ei bok som fortjener å bli lest, og som kanskje har sterkest appell hos dem som deler Ullmanns oppveksttid og som tar referansene som er hjemla i søttitallet. Det var noe av dette som gikk under radaren her hos meg, men ikke i så stor grad at jeg ikke klarte å henge med. Av hensyn til framtidige Ullmannlesere vil jeg ikke diskutere tittelen i det hele tatt. Og det i seg sjøl burde være et hint om at den er svært meningsbærende. Men hvem som er det velsigna barnet, og hva det innebærer, må dere finne ut av sjøl. Romanen anbefales til alle som vil lese ei dyster og vond men også stødig og god roman med eksistensiell tematikk der det etiske utforskes både i og mellom linjene.

2 kommentarer:

  1. Hei Hedda og tusen takk for bokgaven :) Den kom i posten nå på onsdag g der var det mange fine bøker. Gleder meg til å lese Cora Sandel og boken Syngja spesielt.

    Ha en riktig fin helg og takk igjen :)

    Gro

    SvarSlett
    Svar
    1. Bare hyggelig! Beklager at det tok så lang tid! Men godt å høre at den er kommet fram og at du fant noe der du ønsker å lese:) Jeg har vært på leiting etter den boka av Sandel i lang tid, og som jeg skreiv, så var det den eneste utgava jeg kom over. Beklager at den ikke var så ny som de andre!

      Riktig god les! :)

      Slett