Trollkvinnen fra Firenze

Bildekilde: Aschehoug

Det blei et overraskende seigt førstemøte med forfatter Ahmed Salman Rushdie (f. 1947). Ikke fordi det egentlig var noe galt med boka jeg valgte meg, romanen Trollkvinnen fra Firenze fra 2008, men fordi særlig de siste kapitlene var så uhorvelig lange. I en travel hverdag er det ikke alltid like greit å finne lesetid, og vi kjenner vel alle til disse småtinga som stadig må gjøres. Selma Lønning Aarø (f. 1972) karakteriserer denne evigryddinga som småbarnsfamilier utsettes for som det reine Sisyfosarbeidet, og så langt i september ser det ut til å stemme smertelig her hjemme hos meg også. Men så spratt jeg over dørstokkmila, og da leste jeg resten av boka på en kveld.

Før jeg kom i gang med egen lesing, tok jeg for meg hele omslaget med dens forside, bakside, bokrygg og innbretter, samt illustrasjonene som fins først og sist i boka. Forsida har jeg tidligere nevnt her, og om du ikke helt ser det som foregår på forsida eller trenger mentale bilder, kan jeg be deg tenke på gamle illustrasjoner fra Kama Sutra eller lignende. Helheten ga mildt sagt et nokså kaotisk inntrykk. Ei bok med forankring både i Italias renessanse og Indias mogultid - med hekser, elefanter, vannpiper og stilisert kopulering? Så leste jeg et sitat fra en viss anmelder i The Financial Times (som muligens ikke er så høy i hatten nå i ettertid). Vedkommende var så sikker på at den nyeste Rushdieromanen skulle motta årets Man Booker-pris, hvis ikke skulle han jaggu krydre prøveeksemplaret sitt med curry og spise det. Men Rushdie vant som kjent ikke - i 2008 var det Aravind Adiga (f. 1974) og hans The White Tiger som stakk av med hele greia. Og Trollkvinnen fra Firenze er med sine fire hundre sider relativt omfattende, i alle fall om den skal inntas oralt, så jeg håper at anmelderen nå har kommet seg etter cellulosesjokket.  

Det var ikke bare dette sitatet jeg beit meg merke i. Damebladet Elle var på sin side sitert med at denne boka var en "erotisk fryd". Og det er jo ikke akkurat det jeg higer etter. Jeg skal innrømme at jeg la boka fra meg akkurat da, i noen minutter, før jeg begynte å lese. Konklusjonen var at det fikk stå til, samme hva, boka var allerede valgt og tatt ned fra hylla, og boka skulle derfor leses. Rushdie var det uansett, og det var et mål i seg sjøl. Det fikk bare være underlig og uvant.

Men så kom jeg i gang med boka. Den var overraskende lett å lese. Rushdie leiker seg med språket, det er rikt, konkret, fullt av motsetninger, farger, sansinger, dobbeltbetydninger, humor. Rushdie er annerledes, det skal sies, så en må jo sette pris på, like, eller i alle fall akseptere, de vendingene han tar. Jeg brukte litt tid på å bli vant til rytmen hans, orda, bildene og metaforene, på å komme inn i det voldsomt store universet han skriver fram, et univers som glir over flere verdenshav og store landområder, som strekker seg fra renessansetenkeren Machiavellis (1469-1527) ungdomsdager i Firenze til keiser Akbars (1543-1605) gedigne mogolrike og nye by, Fatehabad, seinere kalt Fatehpur Sikri, og som gjennom skildringer og beretninger forsøker å belyse både europeisk og asiatisk historie, kultur og tenking.

Det er med andre ord et gedigent prosjekt Rushdie har satt i gang med. Og kanskje gaper han over alt for mye - det er i alle fall relativt mange elementer som ikke nevnes eller som kun streifes. Men at forfatteren har foretatt sitt utvalg, må være greit. I følge han sjøl, er Trollkvinnen fra Firenze den boka som har krevd mest feltarbeid så langt, han har lest, tatt notater og reist i mange år for å få detaljene på plass. Det gjenspeiles også i den lange kildelista bakerst i boka, der leseren kan gå videre i Rushdies fotspor ved behov. Er dette da egentlig en historisk roman i en litt annerledes innpakning? Nei. For Rushdie er hele tida veldig klar på at han skriver fiksjon. På kolofonsida kan vi lese følgende beskjed fra forfatteren: "Dette er fiksjon. Noen historiske hendelser er endret i sannhetens tjeneste." Jeg må innrømme at jeg satte pris på den direkte ærligheten her, samtidig som jeg syntes det var en smule arrogant. Er det greit å endre på historia? Er det greit å blande fakta og fiksjon helt uhemma?

Trollkvinnen fra Firenze, som fortelles i tredjeperson, begynner med at en reisende, en europeer, ankommer Sikri. Han har langt, gult hår, en diger frakk med mange lommer, et brev fra en europeisk regent og en hemmelighet som bare keiseren kan få høre. Men før han i det hele tatt kommer i kontakt med keiseren, erindrer han sin reise til India, ei reise som ikke har gått for seg helt uten problemer. Så trekkes vi tilbake til nåtida, og blir med på mannens ferd oppover i systemet, med keiseren som sitt endelige mål. Dit når han, sjølsagt, og den ensomme, intelligente keiseren er vennlig stilt overfor den fremmede og hans historie. Og det er egentlig ikke før den reisende begynner å fortelle, at boka virkelig kommer i gang. For hans historie utgjør hele bindeleddet. Men sjølsagt støter vi fort på problemer, også her. Ikke alle i Sikri ser ut til å like at en fremmed på kort tid kan innynde seg hos Verdensherskeren. Dermed går boka fra å ha ei konfliktlinje til å få (minst) to parallelle; ei i bokas nåtid og ei i fortellingas nåtid. Disse veves så sammen, og en del av leserjobben blir derfor å nøste opp de forskjellige trådene.

Rushdie hopper som regel nokså elegant i tid, og særlig er første halvdelen av boka stramt komponert. Alle elementer er med på å drive fortellinga framover, det er forviklinger, humor og spenning. Deretter blir både tidshopp og innhold litt mer ufokusert, som om forfatteren er gått lei eller ikke er helt klar for å skrive slutten. Noen etapper blir derfor litt langdryge, og særlig spriker det når han forteller om de to prostituerte, Skjelettet og Madrassen. Det er et underholdende element, men det trekker på ingen måte historia framover. En forklaring på dødtida kan være at Rushdie på mange måter opererer med fire hovedpersoner, som alle kniver om å slippe til i boka. Det er vanskelig å holde på stil og tekstlig kraft over mange sider med så mange folk. Alle hovedpersonene er herskere i sine egne fortellinger, som inkluderes i en annen fortelling og så videre (noe som forøvrig minner litt om teknikken til Louis de Bernières). Det er lett å kjenne igjen mønsteret fra Tusen og én natt og lignende komposisjoner, samtidig som verket til Salman Rushdie er så komplekst og annerledes at det ikke lar seg sette i bås. Igjen er det hovedpersonene som utfordrer, for de holder seg ikke i sin egen sfære, men beveger seg også utafor - uten at det blir problematisk (men med et snev av magisk realisme). Det er godt gjort.

I nåtida har vi fortelleren, som kalles Mogor dell'Amore. Den lenge mystiske mannen figurerer ved hoffet i Sikri, og etter hvert i sin egen fortelling. Den filosofiske og snille keiser Akbar er på mange måter feil mann på feil sted. Han liker ikke å krige, og fordi ingen av dronningene virkelig elsker eller ser han, skaper han en fantasidronning, Jodha. Keiseren får fortellinga til Mogor dell'Amore servert i ujevne porsjoner utover i boka. I hovedhistoria til den fremmede blir vi kjent med den italienske trioen Argalia, Ago og Il Machia som fomler rundt i skogene ved Firenze på jakt etter alrune. Argalia drar så av sted og opplever verden, og blir det vi i dag ville kalt en dreven leiesoldat. På et punkt i hovedhistoria treffer han ei kvinne ved navn Qara Köz, og etter det handler nesten alt i boka om henne. Gjennom keiserens mange og lange tankerekker, om historie, identitet, røtter og tid, klarer Rushdie nesten å bryte ned tidsskillene i sin egen bok, og samle de fire hovedpersonene. Men bare nesten.

Forfatteren utviser svært stor kontroll over stoffet, faktisk i så stor grad av det av og til blir litt platt og uspennende. Jeg har allerede påpekt likheten med Tusen og én natt, men jeg får aldri den magiske følelsen, følelsen av at alt kan skje, som jeg fikk da jeg leste fortellingene. Det hele blir mer en hypotetisk historisk parentes enn et parallelt univers - men så skulle det sikkert ikke være et parallelt univers heller, bare en fabel. Rushdie er solid forankra her i vår verden, og det er tydelig at boka er planlagt og gjennomarbeida. Midt i alle bearbeidingene har romanen kanskje mista noe av sin spontanitet og evne til å overraske, for slik den er i dag, er den nokså forutsigbar. Likevel fabulerer Rushdie i vei om virkelighet og fantasi, drømmer og faktisk historie, og alle personene hans gjør seg ymse refleksjoner omkring sin plass i verden. Som alltid synes jeg det er underlig at høyst ulike mennesker kan ha så like tanker, men i denne boka forklares disse tankene, i alle fall til en viss grad.

Videre er det verdenshistoria som utgjør bakteppet for romanen, og dynamikken skapes av de mange kontrastene. Viktigst er skillet mellom Vesten og Østen, som kanskje egentlig er mer likt enn ulikt, når en ser etter i sømmene. Det hele avhenger jo av perspektiv, og Rushdies perspektiv er naturlig nok samlende og basert mer på forklaring og forståelse enn fordommer og fordømmelse - forfatteren står sjøl midt i to kulturer som indiskfødt brite. Andre kontraster er kvinne og mann, tro og vantro (eller all tro, for den på mange måter ikke-troende keiseren tillater alle trosformer), det magiske eller eksotiske mot det hverdagslige, frihet versus ufrihet, Firenze mot Sikri, som begge må ha vært spennende steder. Rushdie kontrasterer godt og gir leseren verdifulle perspektiver angående det å være to- eller flerkulturell i en stadig mer avansert og samhandlende verden hvor folk til enhver tid bryter opp og flytter på seg. Jeg merker meg at Rushdie, i likhet med Mantel, er fascinert av minner og hukommelse. Bøkene deres er forøvrig lagt til omtrent samme epoke.

Viktige spørsmål i boka dreier seg om tid, forholdet mellom historie og fiksjon, mellom rykter og sannhet, om skapinga av en fast identitet, om hva som ligger nedfelt i oss, om mennesket egentlig har fri vilje eller er styrt (og av hva?), om hva kjærlighet er (men den erotiske fryden har ikke jeg sett snurten av), om hva kultivering betyr for mennesket, om det er mulig eller i det hele tatt ønskelig å gå tilbake til en slags naturtilstand. Gjennom å anvende forskjellige synsvinkler på de samme temaene og tankene, får Rushdie fram ulike perspektiv. Jeg opplever likevel at grensene mellom fiksjon og virkelighet er tydelige i boka. Alle skildringene av kriger (men ikke nødvendigvis krigere), klima, kultur og skikker, klær, dyr, bygninger og framkomstmidler og så videre er så langt jeg kan se korrekte. Og mange av personene har faktisk eksistert på 14-1500-tallet. Men Rushdie lever seg inn i både tanker og følelser hos flere av dem, og da er vi helt klart i fiksjonens verden. For sjøl om kildene er aldri så rike, kan ikke forfatteren, av soleklare grunner, vite hva keiser Akbar ville mene om Qara Köz, den fiktive, mogulske prinsessa. Ei heller kan han vite om hva den godeste Il Machia (Machiavelli) tenkte på da han lå med kona si. Derfor synes jeg ikke at Rushdie blander fiksjon og fakta helt uhemma - riktig nok er det en salig blanding, men den er meget bevisst framstilt av en profesjonell.

Trollkvinnen fra Firenze er ei bok svært langt ifra min egen virkelighet og min foretrukne litterære sjanger, som er den realistiske, skandinaviske romanen hvor inderlighet er så viktig. Her er det lite inderlighet og mye overflate. Likevel har boka mangt å komme med. Rushdie gir oss i nord et innblikk i noe annerledes, og leserne får større bakgrunn for å forstå kulturkonflikter mellom Vesten og Østen. Dessuten skildrer forfatteren en av de mest spennende epokene i europeisk historie - overgangen fra middelalder til renessanse, fra kollektivisme til individualitet, fra tradisjon til de første spirene av modernitet - med alt perioden har av møkk og sjukdom, forfinahet og paver. Høyt og lavt blandes sammen, Rushdie viser ikke respekt for noe eller noen. Enkelte avsnitt kunne fint vært kutta uten at helheten hadde blitt vesentlig annerledes - her tenker jeg blant anna på de prostituerte. Og en skjønner tidlig hva som er utfallet av historia til Mogor dell'Amore, men Rushdie drøyer til det siste før det blir fortalt. Her kunne en gjort det litt mer effektivt og litt mindre overtydelig.

Jeg likte det fabulerende universet til Salman Rushdie, og kikker opp mot den tjukke romanen Midnattsbarn (1981) som står i bokhylla til venstre for skrivebordet. Det er fristende å lese den også, nå som jeg er kommet i gang med forfatterskapet. Men jeg veit med meg sjøl at det egentlig ikke kommer til å skje i år, det er alt for mye som venter. Dessuten har jeg fått min dose med curry og magi - for denne gang.

Lesesommer: Hølleland

Bildekilde:
Tussilago forlag

Årets sommerlesing har så langt bestått av bøker som har tatt meg med langt vekk, til vakkert skildra landskap som det er lett å se for seg, til sterke indre monologer, intense situasjoner og av og til humoristiske sprell - variasjonen har vært stor. Her hinter jeg sjølsagt til blant anna (ikke i rekkefølge) Virginia Woolf, Louis de Bernières, Morten A. Strøksnes, P. G. Wodehouse og Merethe Lindstrøm. Og nå kan jeg også legge til Øistein Hølleland. Hølleland har skrevet ei fagbok om kaptein James Cooks (1728-1779) store jordomseiling og oppdagelsesreise, som foregikk mellom 1768-71, med tittelen Det siste landet (Tussilago forlag 2010).

Endeavour hadde fått ordre om å skifte ankerplass, og da ankeret ikke festa seg ved første forsøk, ble det firt inn igjen og kasta ut på nytt. Kvartermesteren om bord, den 35 år gamle skotten Alexander Weir, vikla ved et uhell leggen sin inn i repet. På et øyeblikk, før noen fikk tid til å reagere, ble han slengt over bord etter ankeret og drukna. Døden hadde kommet om bord.

To dager etter ulykken ble tre av sjøfolka dømt til tolv piskeslag hver. I hele mannskapets påsyn. Grunnen var at de ikke hadde spist opp biffkjøttet sitt, men satt det til side, demonstrativt.
     Slagene satte tydelige merker i huden, tynt blod pipla ut. Det sjette og sjuende slaget traff åpne sår, og skrikene ble skarpe og hjerteskjærende å høre på. Kaptein Cook hadde vist seg som en streng dommer.

Utdraget er henta fra side 23-24 av Det siste landet og viser hvor skjørt livet om bord på Endeavour er. Flere sjøfolk dør brått. Disiplinen er knallhard. Kaptein Cook må i tillegg til å være bl.a. navigatør, observatør og karttegner, også være både lovgivende, utøvende og dømmende makt. Å bli straffa så hardt for å ikke ha spist opp maten sin, virker uforståelig og fælt for oss i dag. Men når en setter seg inn i situasjonen og forstår at Cooks formål var å forebygge skjørbuk og beholde god helse hos mannskapet, virker det hele mer logisk. Og sjøl om metodene hans ikke var de beste, oppnådde han det han ville: sunne og friske sjøfolk. Kaptein James Cook var forut sin tid på mer enn én måte. Det, og mye mer, kan du lese om i Det siste landet.   

Påminnelse: Wodehouse

Bildekilde: Aschehoug

Neste bok ut i sommerens samlesingsprosjekt med Labben (hittil uten Labben), er egentlig La Psmith greie det! fra 1923 av den britiske forfatteren Pelham Grenville Wodehouse (1881-1975). Men den har vært så vanskelig å få tak i at jeg ikke har klart det enda (men jeg tror at den, etter mye att og fram, er på vei nå). Heldigvis røska jeg med meg Jeeves og Wooster-romanen Takk skal De ha, Jeeves! fra 1934 for ei stund sia, så jeg vil nå lese den. Og det oppmuntrer jeg alle andre til å gjøre også! Altså, har du ei bok av P.G. Wodehouse liggende et sted, samme hvilken, les den nå! Wodehouses bøker er regna som klassikere, særlig utpå holmen, og er etter sigende svært morsomme og veldig lette (noe helt anna enn lidelsene hos de Bernières, altså, og like langt unna de djupt alvorlige, impresjonistiske skildringene til Virginia Woolf). Takk skal De ha, Jeeves! gir deg også et 1001-kryss etter leste 196 sider. Og det er jo ikke så ille på en fin sommerdag!

Bloggdatoen for P.G. Wodehouse var egentlig satt til søndag førstkommende, men den kolliderer med Virginia Woolfs Til fyret (1927) i lesesirkelen 1001 bøker. Derfor skyver jeg Wodehouse-blogginga til fredag 5. juli, og håper mange er med. God leseuke!

Fugler uten vinger

Bildekilde: Pax

Fugler uten vinger, en tjukk, historisk roman skrevet av Louis de Bernières, er andre bok ut i mitt og Labbens første felles sommerlesningsprosjekt. Første bok ut var Doris Lessings (f.1919) debutroman Det synger i gresset fra 1950. Britiske Louis de Bernières (f. 1954) fikk sitt store gjennombrudd i 1994 med romanen Kaptein Corellis mandolin (på norsk ved Bodil Engen, 1995). Der er handlinga lagt til øya Kefallenia i tida rundt andre verdenskrig. I Fugler uten vinger har de Bernières flytta seg til fastlandsbyen Eskibache, og handlinga begynner rundt år 1900. Han følger byen og dens innbyggere fram mot og under første verdenskrig.

Utgangspunktet for romanen er uhyre spennende. Området Anatolia i dagens Tyrkia var rundt 1900 befolka av kristne, muslimer og jøder, armenere, tyrkere, grekere o.l. Folk og religion var kleisa sammen på et vis som fungerte for de fleste, og gjennom hundrevis av år hadde det utvikla seg sterke og viktige tradisjoner med rot i begge kulturer. Rundt år 1900 befinner også det osmanske riket seg i en kraftig nedadgående spiral. Maktkampene er mange, kriger bryter ut og dabber av, unge gutter blir sendt ut i militærtjeneste som varer i flere tiår, og mange kommer aldri hjem igjen. Nasjonalismen er stadig økende og presser på det skrantende riket både utenfra og innenfra. Sultanen har store problemer med å holde på makt, soldater og folk, og bukker raskt under (Abdul Hamid II tvinges til abdikasjon i 1909). Som vi veit, nå i ettertid, er det i 1900 kun 14 år til første verdenskrig bryter ut. Og det osmanske riket deles mellom de europeiske stormaktene, mens Tyrkia vokser fram som en egen stat gjennom opprør, vold, borgerkrig, deportasjoner og etniske utrenskninger.

Som sagt er dette et spennende utgangspunkt. Forfatteren kunne lagt opp til ei brei folkelivsskildring og formidla hverdag, skiftende stemninger, humor og musikk, som en kontrast til det skitne politiske spillet som vi jo veit vinner fram til slutt. Men isteden legger forfatteren opp til en storstilt tragedie, allerede fra begynnelsen. Dessverre holder de Bernières seg ikke til ett grep eller ett perspektiv, og det gjør framstillinga i dette tilfellet rotete. Mye av boka fortelles i tredjeperson, og på grunn av en ironisk, nesten slentrende og poserende distanse, holdes jeg som leser langt unna alt som skjer. Men enkelte personer får av uvisse grunner boltre seg i førsteperson over mange lange sider, hvor flere av dem ofte henvender seg til leseren på en misforstått fortrolig måte. Det blir fort klamt, og fordi digresjonene til de ulike fortellerne er mange og helt på sida, blir det også uinteressant. Hva er for eksempel egentlig poenget med størstedelen av kapittel 45? Å introdusere byen Eskibache for n-te gang, omtrent midt i boka, er ikke akkurat med på å drive handlinga framover. I tillegg kommer kapitlene om Mustafa Kemal, som er en tørr oppramsing av historiske fakta, som knapt nok er forsøkt gjort litterære. Jeg forstår at den godeste Atatürk er en spennende skikkelse, men dette ville jeg kutta helt ut. Jeg vil heller på egen hånd supplere en godt skrevet historisk roman med enkelte biografiske opplysninger underveis, enn å få en tilfeldig framstilling forsøksvis innbakt i verket.

Vel, så perspektivet er ikke alle tiders. Men hva med det som faktisk fortelles? Det er et vell av personer som dukker opp i den 661 sider lange romanen. Men med sine mange små kapitler (95, pluss epiloger og etterskrift) og endringer i perspektiv, rekker en ikke helt å kjede seg underveis. Og det er kanskje det smarteste grepet til de Bernières i denne boka. For da jeg var nær side hundre, hadde det enda ikke skjedd noe som helst. Og hvordan går det egentlig an? Jo, for forfatteren skriver uendelig mye om personene sine og skal liksom få med alt, uten at det går så bra. Problemet ligger blant anna i at forfatteren ikke makter å karakterisere personene sine så godt, slik at det stort sett bare går i surr i begynnelsen. Når folk bare ramses opp, og ikke gis noe substans, forsvinner de raskt igjen. De som jeg fort klarte å skille ut, var de som blei gitt tilnavn: Iskander Pottemaker, Ali Snøhenter og Mohammed Iglesanker. Tilnavna ga effektive knagger i dette svulstige stoffet hvor det vrimler av mennesker med alskens navn.

Louis de Bernières

Fordi de Bernières skal få med absolutt alt, fra Philotheis fødsel og framover, tar det vinter og votter før boka egentlig kommer i gang. Og i tillegg fortelles mange elementer flere ganger, slik som de mange klutene i trærne, familien i trestammen, Hundens fryktelige smil og muslimenes hvitkalka gravstøtter. Hva som egentlig er poenget med det, vites ikke, men konsekvensen er at alt går seigere enn lus på tjærekost, og at jeg som leser blir sløv. Når han likevel gjenforteller både viktige og uviktige ting, trenger jeg jo ikke å følge med. Jeg kan lese ufokusert, rett og slett dårlig, og likevel få med meg det vesentligste. Boka er heller ikke fri for det jeg kaller forfatterkommentarer. Disse lugger av og til nokså kraftig, og det er utrolig irriterende at de har fått komme på trykk. Her foregriper forfatteren ofte begivenhetenes gang, men på en totalt spenningsløs og usedvanlig lite elegant måte - helt motsatt av den svenske mesteren Per Olov Enquists (f. 1934) grep. Og ikke bare kommenterer han historia og sin egen versjon av den, men han griper forsøksvis også inn i min tolkning av teksten. Der det av og til fins et sårt tiltrengt pusterom, skal de Bernières styre i vei så jeg ikke får være i fred med egne tanker og assosiasjoner. Det er rett og slett uproft.

På overflata er Fugler uten vinger en rik roman som rommer mange skjebner i en vanskelig og spennende flettverkskultur, hvor grekerne ikke lenger kjenner til det greske språket, men kun snakker tyrkisk, og hvor muslimene er en naturlig del av den kristne påskefeiringa. Det bobler av mennesker og sangfugler, klokker og esler. Men det er kun på overflata. Her finnes ikke undertekst eller noe å lure på, for alt males opp i skrikende fager. Svært mye formidles med klisjeer, svulstige beskrivelser og upresise bilder, her fra side 87: "De sto forlegne og beklemte blant alle kvinnene ved graven, og følte seg som makrell plutselig omgitt av delfiner." Når dette skal skildre tre sønners deltakelse under oppgravinga av moras lik, synes jeg sammenligninga er både ufølsom og upassende. Og Polyxeni er på samme side "uvel av nervøsitet, voksende sorg, spenning og oppgløddhet". Dette overføleriet gjør meg både forvirra og utilpass. Hva skal jeg fokusere på? Hva skal jeg tro? Uansett er det bare påstander, for de Bernières klarer ikke å vise meg hvorfor jeg skal føle noe av det samme.

Så er det personene i boka - som først og fremst er for mange til at romanen får sårt tiltrengt kontinuitet og driv. Stort sett er det hakkete og rotete. Teksten domineres av et mannlig perspektiv. Det er i og for seg greit nok, men forfatteren evner ikke å endre stil eller tone, språk eller perspektiv når han plutselig befinner seg i de kvinnelige gemakker, hvilket gjør at nesten alt som omhandler kvinner får et gutteromsaktig preg. Blant anna er det ei kvinne som framstilles som om hun liker å bli kjøpt som en vare, og som til sin herres store glede er en ivrig luksusprostituert. Det er flaut. Personene i seg sjøl er fulle av motsigelser og kan sånn sett kalles realistiske. Det som er verst, er at de, til og med imamen og presten, er så ureflekterte at en knapt kan forstå at det går an. Et lik graves opp, og ingen tenker over saken. En mann dreper en annen mann, men det hadde han jo rett til, så en trenger ikke tenke mer på det. Ei kvinne steines nesten til døde av en amper, uvitende gjeng som ikke tar noen kritikk i ettertid. Sjøl ikke mannen hennes, som er ansvarlig for herligheten, baler med egen samvittighet! Ingen angrer, ingen kvier seg, ingen bidrar frivillig. Kvinna er fallen, og man må ikke ta i henne, for slikt smitter. At hun i det hele tatt fikk hjelp, er et under. Men når hun seinere plasseres på et bordell, kommer alle mannfolka for å kjøpe seg et ligg eller fem. Merk at dette var de samme som steina henne - naturligvis fortsatt totalt uten refleksjon rundt egne handlinger og dens fæle konsekvenser. En tilfeldig mann bankes opp på gata, og ingen griper inn for å forhindre skader. Isteden heier de på overgriperen. Jeg tar meg sjøl i å lure på hva slags grenseløst samfunn dette er, og hvorfor de Bernières ønsker å fortelle om det.

Mye er unødvendig i Fugler uten vinger. Annet virker ubearbeida og er rett og slett dårlig skrevet, sjøl om jeg lett ser hva som er intensjonen bak. Her igjen et utdrag fra side 87: "Kirkegården var full av kvinner, og de som nyligst var kommet i sorg, sto ved kanten av graven, slik at den nesten var usynlig bak alle de flagrende svarte ermene og slørene, og de mer moderat sørgende dannet suksessive ringer av mindre dystre farger, som strakte seg helt bort til den lave og skjeve kirkegårdsmuren, som stedets barn satt eller hang på." Dette er en av de verste setningene jeg har lest i hele mitt liv. Den er rotete, perspektivet flyttes hakkete og urolig, handlinga drives ikke framover, vi får ikke viktig informasjon og den er helt tappa for stemning. Dessverre er den ikke aleine i dette verket. Her kunne kanskje oversetteren tatt noen andre valg - i alle fall av og til, sjøl om det ville bety å bevege seg litt bort ifra originalen.

I tillegg liker jeg ikke de intertekstuelle bånda romanen har til sin forgjenger Kaptein Corellis mandolin. Jeg forstår forfatterens fristelse, men mener han ikke burde brukt samme karakter på nytt. Han burde også valgt en annen framstilling av eller tilnærming til stoffet. Hva med en hovedperson, ett synspunkt? Å hoppe fra tid og sted og person når det passer, er ikke vanskelig. Det å få alt til å henge sammen, være helhetlig og en del av helheten på samme tid, gi transportetappene mening og personene substans, er vanskelig. Hva står så igjen å like for en usedvanlig surmaga bokblogger? Egentlig ikke så mye, sjøl om jeg gjerne vil. Romanen, og personene, føles ikke ekte. Spenning er et fremmedord. Det hele er formidla uten inderlighet, varme eller humor - som nettopp gjorde Kaptein Corellis mandolin så fin. Og til slutt er det også uklart hva som egentlig er forfatterens prosjekt. Fugler uten vinger anbefales altså ikke. Dessverre.

Påminnelse: de Bernières

Neste bok ut i samlesingsprosjektet til meg og Labben, er Fugler uten vinger av Louis de Bernières (f. 1954). Romanen, som blei utgitt i 2004, er nokså omfangsrik, min norske utgave fra 2005 er på gode 661 sider. Det er altså bare å komme i gang, jo før, jo bedre! Oversetter er Bodil Engen, som også tok for seg den store suksessen Kaptein Corellis mandolin tilbake i 1995. Og det er faktisk noen intertekstuelle referanser å finne!

Fugler uten vinger henter sin handling fra kysten av Anatolia i dagens Tyrkia. Når romanen begynner, er vi rundt år 1900. Det ottomanske riket er i ferd med å bryte sammen, og de mange konsekvensene skal bli både grusomme og langvarige. Å bygge den nye staten tar tid. Flettverkskulturen, som besto av kristne og muslimer, og folk som tyrkere, grekere og armenere, skal for alltid bli ødelagt. De Bernières følger både høy og lav, kvinner og menn, kristne og muslimer, i sitt omfattende epos.

Bloggdato er søndag 23. juni.

Sommerlesing

Etter at vårens eksamener endelig er over, er det tid for en ekstremt etterlengta sommerferie her hos meg. Vi skal ingen steder i år, og ambisjonene er å rydde i boden, ordne litt i hagen og huske å bestille ved før høstregnet er et faktum. Det tror jeg at vi skal klare på de drøye tre månedene før høstsemesteret tar til. Jeg planlegger dessuten å lese vanvittig mye i sommer, som vanlig. Alle bøker i hyllene som er kjøpt før 2010, og litt ekstra, skal helst være ferdigleste til september! Jeg legger terskelen høyt, men regner med en middels god gjennomføring, særlig om været er bra. Da skal jeg virkelig benytte meg av solskinnet, og boka blir nok som regel liggende igjen inne. Kiellands samlede verker må derfor kanskje stå ei stund til, i likhet med tre-fire forfatterbiografier. Og det er greit. Men mye skal leses, og jeg gleder meg til hver bok. For dette blir koselesing!

Nytt i sommer er at jeg og Labben fra bokbloggen Migrating Coconuts har bestemt oss for å lese litt sammen. Vi har laga en aldri så liten leseplan, basert på hva vi ønsker å komme igjennom. Vi prioriterer romaner i sommermånedene, og veksler mellom tjukke og tynne bøker, som vi henholdsvis regner med å bruke tre uker og ei uke på. Det er fordi vi også skal ha tid til å lese andre bøker samtidig. Datoene som nevnes er de dagene vi forventer å blogge om bøkene. Lesestart er lagt til 25. mai, etter at vi er i mål med eksamenene våre. Vi har valgt bøker som er tilgjengelige på både norsk og engelsk, slik at jeg får lese på norsk, som jeg liker, og Labben får lese på engelsk, som hun liker. Og hvis du også har lyst til å være med, er det bare å slenge seg på!

Her er en foreløpig oversikt:
02.06.  Doris Lessing: Det synger i gresset
23.06.  Louis de Bernières: Fugler uten vinger
30.06.  P.G. Wodehouse: La Psmith greie det!
21.07.  Hilary Mantel: Ulvetid

I tillegg skal vi antageligvis lese ei bok av Salman Rushdie og mest sannsynlig ei bok av Selma Lagerlöf før det blir høst. Og etter at samlesinga av Tolstojs imponerende epos Krig og fred, i regi av Lines bibliotek, er gjennomført, skal vi kaste oss over en annen murstein: Middlemarch av George Eliot. Pretensiøst? Kanskje. Verdt et forsøk? Ja! Dersom alt fungerer godt, fortsetter vi nok utover høsten og vinteren også.

Men nå er det tilbake til eksamenslesinga for min del. Riktig god helg, alle sammen!

Favorittforfattere: L

Å kåre mine favorittforfattere på L har gitt meg overraskende store problemer nå i april. Med utgangspunkt i mine egne bokhyller og lange leselister fant jeg først ut av at det ikke var mange nok å velge i med fornavn på L. Mange er gode, men er de egentlig favoritter? Lang grubling på arbeidsrommet ga negativt resultat. Jeg måtte derfor ty til juks for tredje gang hittil i alfabetet (bokstavene D og F var heller ikke greie), og endre kriteriene fra fornavn til etternavn. Og da fant jeg ut at det var alt for mange å velge i med etternavn på L. Luksusproblemet tok lang tid å løse. Men nå er valget tatt, og som vanlig representeres både kvinne og mann, død og levende.

Selma Lagerlöf (1858-1940)
Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf er ei utrolig imponerende dame. Karriera hennes strekker seg over mer enn førti år, spenner over mange sjangre og ga henne raskt stor internasjonal anerkjennelse (Nils Holgersson bør være stikkord nok her).
I tillegg kan en føye til at Lagerlöf satt på stol nummer sju i Svenska Akademien fra 1914 til sin død i 1940 - og det etter sjøl å ha mottatt den gjeveste prisen, Nobels litteraturpris, som verdens første kvinne og tiende forfatter (det var to som fikk i 1904) i 1909. Merittene er uslåelige, men like fullt inspirerende.

Og attpåtil skriver Lagerlöf ekstremt godt. Tekstene hennes er presise i skildringer, karakteristikker og replikker, hun viser varme og medfølelse for dem hun skriver om, til og med de "onde". Hun skriver leikent og lett, samtidig som vare og sanselige stemninger får plass og ro. Tempo og temperament slynger seg elegant gjennom historiene, skaper dynamikk, spenning, kontraster. Hun veksler mellom ytre og indre spenning, og mellom psyke og fysikk. Fortellingene hennes er ofte så komplekse at de kan leses mange ganger - med ulikt utbytte hver gang. Umerkelig tegner Lagerlöf opp flere konfliktlinjer, mange lag, benytter undertekst og symbolikk på en subtil og lite prangende måte. Alt er der bare, rede til å bli oppdaga. Og gjør en det ikke, fungerer historia likevel. Det er en høyst sjelden kvalitet.

Lagerlöf bruker mye folkedikting i verka sine, som for eksempel i Liljecronas hem fra 1911, hvor hun omskriver eventyret om Snøhvit. Det mytisk-historiske er bakteppet for de mange folkelivsskildringene hennes, som flettverket Gösta Berlings saga fra 1891 eller den elegant komponerte, men skremmende romanen Herr Arnes penningar fra 1904. Disse, og flere verk, utspiller seg som regel i en ikke alt for fjern fortid, hvor det som fortelles har mange fellestrekk med Lagerlöfs egen samtid. Dessuten har verkene også vist seg levedyktige inn i vår tid, mye fordi Lagerlöf gir historiene og menneskene sine ro og rom. Her får de utvikle seg, eller ikke, her får det som skal skje, skje. Menneskene lever langt på vei i harmoni med en natur som kan være lunefull og uforutsigbar, men som også er kilden til deres eksistens. Slik er det jo også i dag. Stor respekt for folk, natur og kultur er sjølsagt i Lagerlöfs verk, samt et engasjement for dem som står nederst i samfunnet eller blir urettferdig behandla. Moralske prinsipper og tro ligger hele tida bak og er sterke, men aldri påtrengende. Allmennmenneskelige erfaringer står sentralt uten at det blir klissete emosjoner som skildres. Balansegangen(e) er uten tvil vanskelige, men Lagerlöf mestrer lett og uanstrengt.

Per Olov Enquist (f.1934) og Selma Lagerlöf har vært mine store svenske favoritter i mange, mange år, faktisk så til de grader at jeg vurderer å oppkalle ungene mine etter dem. De er særprega på hver sin måte, sjøl om fellestrekk naturligvis også kan oppdrives. Jeg har aldri vært borti noen som skriver som dem, eller som makter å treffe meg på den måten de gjør. Kanskje det er en egen svensk følsomhet, ei nerve, om du vil, som med sin tilstedeværelse gjør tekstene så rike. Kanskje forfatternes melankolske perspektiv og vekslinger mellom ro og uro fyller et nødvendig behov i meg som leser. Eller kanskje det er suset fra de svenske skoger som når meg fra boksidene.

Sigmund Løvåsen (f. 1977)
Like stor som Lagerlöf er nok ikke trysilgutten Løvåsen. Men fy søren, han skriver så godt! Den første boka jeg leste var romanen Brakk fra 2006, oppfølgeren til Nyryddinga fra 2003. Kanskje litt dumt å starte bakerst når de to romanene hører sammen, men det hadde virkelig ingenting å si. Jeg satt på Gran Canaria, det var januar og omtrent tretti grader der det fantes skygge, og jeg var helt med på de tunge arbeidsoppgavene til Geir hjemme på gården i kalde Norge, og jeg strigrein fordi han hadde det så vanskelig og alt var så trist. Boka lot meg tre helt ut av mitt eget, den var en hel verden, på egne premisser, med den flotteste norske forfatterstemmen jeg hadde vært borti på lenge.

Sigmund Løvåsen har på få år markert seg i det litterære landskapet i Norge, og det er med rette. For meg er nettopp hans stemme, hans bøker og hans mennesker viktige av flere årsaker. For det første representerer Løvåsen noe veldig norsk: bøkene hans er lagt til små samfunn hvor menneskene lever under harde vilkår, både sosialt og økonomisk.
Med det tar han flere skritt tilbake fra alle navlebeskuende dagboksnotater og følger en tradisjon etter Tarjei Vesaas (1897-1970), hvor det er mennesket og naturen som er i sentrum (ikke helt uten paralleller til Selma Lagerlöf heller, altså). For meg er det i alle fall lett å se likheter mellom Mattis/Tusten og Geir, sjøl om rammebetingelsene deres er fundamentalt annerledes. Begge jobber på spreng for å mestre livet, som er fylt med store utfordringer. Så var det vel også veldig passende at nettopp Sigmund Løvåsen mottok Tarjei Vesaas' debutantpris i 2003 for Nyryddinga.

For det andre er det nynorske skriftspråket hans utrolig stilig. Det er så flott å lese et fargerikt og sterkt språk, det er imponerende at Løvåsen har sjøltillit til å holde på dialekt og kløyvd infinitiv. Gamle ord glir rett inn i samfunnene han skildrer, og sjøl om både språk og situasjon kan få et strøk av noe fra ei anna tid, så er det bare sjarmerende, solid gjennomført som det er. Dessuten mener jeg jo at det han skriver om er høyst relevant for oss i dag. Er det egentlig så mange andre forfattere som tematiserer hvor vanskelig det er å leve av å være bonde, og som skildrer hvor skjør næringa er? Og Løvåsen veit godt hva han skriver om, for så vidt jeg har hørt, var han en del av det, han også. Enda mer respekt til Løvåsen der altså, som var både bonde og forfatter (men som nå har gjort bymann av seg, om jeg ikke tar feil).

For det tredje er jeg innmari glad for at Løvåsen slipper til med sine litterære personer.
I Nyryddinga fins et av de beste far-sønn-portrettene jeg har lest, og i Brakk er det Geirs sterke sorg som er i fokus. Det første trengs fordi litteraturen i våre dager oversvømmes av dysfunksjonelle familieforhold, noe som er langt i fra normalen. Og Brakk er spesielt vakker fordi Løvåsen portretterer sorgarbeidet og aggresjonen til Geir på en naturlig måte, fri fra alle maskuline tvangstrøyer og kvasipsykologiske spekulasjoner. Det er ekte mennesker som trer fram fra boksidene her, og de skildres varmt, ærlig og med lun humor.

Og så en kommentar til deg, Sigmund Løvåsen: du skriver så utrolig knallbra. Hvorfor i all verden gikk du med på å være leder i Den norske Forfatterforeninga? At du gjør en god jobb i vervet, hersker det ingen tvil om. Og at du var ønska dit, tror jeg så gjerne. At du er opptatt med slikt arbeid, gjør nemlig at middelmådige forfattere får glimre i det litterære rampelyset med sine høyst ordinære bøker, helt uten konkurranse fra deg. Mitt tips er: si opp, dra hjem, skriv. Mange kan administrere og lede. Av ditt kaliber er det kanskje tre eller fire i Norge.

Hvem er dine favoritter på L?
Om du klarte å holde deg til fornavnet, var det kanskje Ludvig Holberg som vant denne gangen? Jeg lurte lenge på han, fenomenal som han er, men helt ærlig måtte jeg innrømme at lesegleden blir en smule redusert av det foreldra språket, sjøl om innholdet skinner like klart. Louis de Bernières er god, men ikke min yndling. Lise Knudsen og Liv Køltzow er solide, mens Linn Ullmann og Laurence Sterne fortsatt er uleste. Hvis du, som jeg, må over til etternavnet, blir det brått mange flere å velge i. Blei det Doris Lessing eller Jonas Lie? Jeg vil gjerne vite.

Riktig god bokuke!

I krig og kjærlighet

Jeg begynte på romanen, Kaptein Corellis mandolin, for første gang i 2006, året etter at jeg kjøpte den, og tror at jeg tilsammen har lest det morsomme åpningskapitlet hvor doktor Iannis fjerner en ørevoksbefengt ert ut av en øregang og kurerer Stamatis' nesten livslange døvhet kanskje fem ganger, seinest i fjor høst. Jeg har kost meg hver gang, ledd av Stamatis og kona som gnåler og gneldrer, humra av legens vurderinger, forkledning av problemet og fjerninga - som han får til gjennom å først bløte opp den urgamle erta ved å helle vann inn i øregangen, og deretter lirke den ut, og det faktum at han sparer på erta, som om den var et legevitenskapelig klenodium. Det er ei knallgod scene, og nesten like gode er sidene om doktor Iannis hjemme, der han forsøker å skrive øya Kefallinias historie. Total mangel på objektivitet gjør det nokså vanskelig, og når han avslutter med en susende replikk om de frekke geitene (jamfør geita til datteren Pelagia, som spiser på manuskriptet), er kapitlet over, og jeg har av ymse grunner lagt boka fra meg. Men denne gangen fikk jeg lest den ferdig!

Jeg synes det er vanskelig å blogge om et så mangefasettert verk som Kaptein Corellis mandolin (skrevet i 1994, på norsk i 1995 ved Bodil Engen). Det er ei omfattende bok, som rommer høy og lav, krig og kjærlighet, liv og død. Den er djupt tragisk, utrolig morsom, til tider svulstig og pompøs, av og til brutal og skitten. Den er søt og stygg, spennende og underholdende, interessant og annerledes. Det er et episk verk, og samtidig ikke: der epikken er imponerende med sine mange omskrivninger og skildringer, der vi kommer inn på heltinnene og heltene i deres mange og eviglange kamper mot overmakta, virker humoren, de uviktige detaljene og vekslingene i fortellerstemmene hos Louis de Bernières som et skjold. Jeg kommer aldri helt innpå disse menneskene. Jeg er ikke med når de sanker snegler i krattet, er på stranda eller vingler avgårde på motorsykkel. Til og med landsbyen er uklar for meg. Men doktorhuset er greit, der er jeg. Og jeg ser havet over den varme steinmuren, det store oliventreet midt på tunet, geita, Psipsina, Pelagia. Ja, og doktor Iannis.

Det er doktor Iannis som er boka for meg, det er han som er bokas sjel, drivkrafta, som tilfører dette som er annerledes, det skrå blikket som han betrakter øya, menneskene og seg sjøl igjennom. Han har reist over hele verden, er sjøllært lege, snarrådig og klok, språkmektig og svært kjærlig ovenfor Pelagia, sjøl om han prøver å brumme i skjegget. Det er han som tar de viktigste avgjørelsene, det er hans stemme som kommenterer begivenhetenes gang. Samtidig kretser hovedfortellinga kanskje mest om Pelagia og hennes skjebne. Dette spriket er uprofesjonelt, samtidig som det er forståelig. Det er Pelagias livsløp vi følger, og det er en virkelig Pelagia, bestemora til Louis de Bernières, som er inspirasjonen bak historia. Likevel dør litt for mye av boka indre når doktor Iannis også forsvinner, og sidene etter det er med få unntak ubetydelige. Jeg skulle ønske forfatteren hadde mot til å avslutte tidligere, jeg har ikke noe behov om å få vite hvordan det går med alle sammen til slutt.

De forskjellige fortellerstemmene gjør romanen variert og pratete, uten å være innholdsløs, men samtidig uten å holde på spenning og kontinuitet slik forfatteren kunne gjort dersom fortelleren var den samme boka igjennom. Samtidig kunne ikke boka vært skrevet uten nettopp disse vekslingene, romanen består helt tydelig av to hoveddeler, som begge er for svake og endimensjonale til å bli ei bok aleine. Krigskapitlene og livskapitlene støttes av hverandre, utfyller hverandre, tilfører boka kraft, er verdifulle og viktige kontraster og er spennende å sammenligne. Etterhvert veves de sammen. Ulike stemmer kommer til orde, noen av dem, som Il Duce, bare surrer og er i sitt eget og er inkludert i boka for å si noe om den dramatiske tida hovedhandlinga finner sted (ca. 1940-1945), andre, som Carlo, er rørende og såre, og gir krigen og livet et viktig ansikt. Ja, for det er ei krigsbok, dette, og samtidig ikke. Krigen kommer til Hellas, til Kefallinia, rett inn i legehuset. Hadde den bare kommet som en utydelig tåke, som et lokk, som ei mørk overmakt en kan hate. Men den kommer som den unge italienske soldaten, musikeren og mennesket Antonio Corelli.

Jeg har ikke lyst til å avsløre så mye handling i dette innlegget, av den enkle grunn at hovedhandlinga i boka er tynn og rettlinja, forutsigbar og ikke så veldig spennende. Det er kjærligheten med stor K. Og krigen veit alle hvordan gikk, så heller ikke der er det de store overraskelsene. Men brutaliteten og bestialiteten er likevel overraskende umenneskelig, der den skildres gjennom Carlo, Francisco, Mandras og Corelli. Det gir sterke sanselige inntrykk, og mye av bokas kraft og evne til å bevege ligger der, i kontrastene i skyttergravene. Men mest av alt er det bihistoriene og bifigurene, som Stamatis og Kokolios, Lemoni, Drosoula, Psipsina med mange flere, som tilfører boka varme, humor og liv. Det er her kosen ligger. Og med Corelli kommer Antonia, og med henne kommer den vidunderlige musikken.

Med musikken blir spriket komplett. Fra å ta liv, drepe, til å komponere musikk, lage liv, skape. Det er musikken som lindrer, som er friminuttet til alle i legehuset, som fyller drømmene med håp og Pelagia med begeistring og Corelli med melodi. Sjøl om jeg naturlig nok ikke kunne høre den faktiske mandolinmusikken som de Bernières har tenkt på gjennom boka, hørte jeg min variant, og den var mer enn bra nok, der den hviler mellom linjene, er lavt klimprende i bakgrunnen i naturskildringene, og hvor de hurtige tremoloene går raskere og raskere når romanen nærmer seg et høydepunkt, som for eksempel når Weber har fått ansvaret for å ta livet av sine tidligere venner, eller når Mandras vender tilbake. Gjennom å skildre musikken, gir de Bernières boka et lydbilde som blir gjort levende av de som ønsker, eller evner, det.

Mange kaller boka en krigsroman eller en antikrigsroman. Og den er begge deler. Men den er først og fremst en kjærlighetsroman. Forfatteren formidler sin kjærlighet til, innsikt i og respekt for det greske, øya Kefallinia, folket, kulturen og musikken. Menneskene i boka viser stor kjærlighet i sine handlinger, og demonstrerer at sjøl om krigen er nærværende, kan ikke det hindre dem i å elske. Kjærligheten har mange former i boka, den er mellom far og datter og seinere mellom mor og datter, den er mellom soldaten Corelli og musikken, den er skjult i Carlo, men ikke dårligere eller mindre sterk av den grunn, den er mellom Pelagia og Mandras, og til slutt mellom Pelagia og Corelli. Det er dette forholdet som preger boka mest, sjøl om det ikke er den viktigste, såreste eller vakreste kjærligheten som skildres. Der vinner Carlo, med sin enestående ofring, og doktor Iannis med det samme. Og akkurat her skulle jeg ønske forfatteren hadde stolt nok på sine egne skildringer og sine egne ord, og ikke hadde utbrodert ytterligere. Å ofre sitt liv for en annen er mer enn sterkt nok, sjøl i krig, og i kjærlighet.