Trollkvinnen fra Firenze

Bildekilde: Aschehoug

Det blei et overraskende seigt førstemøte med forfatter Ahmed Salman Rushdie (f. 1947). Ikke fordi det egentlig var noe galt med boka jeg valgte meg, romanen Trollkvinnen fra Firenze fra 2008, men fordi særlig de siste kapitlene var så uhorvelig lange. I en travel hverdag er det ikke alltid like greit å finne lesetid, og vi kjenner vel alle til disse småtinga som stadig må gjøres. Selma Lønning Aarø (f. 1972) karakteriserer denne evigryddinga som småbarnsfamilier utsettes for som det reine Sisyfosarbeidet, og så langt i september ser det ut til å stemme smertelig her hjemme hos meg også. Men så spratt jeg over dørstokkmila, og da leste jeg resten av boka på en kveld.

Før jeg kom i gang med egen lesing, tok jeg for meg hele omslaget med dens forside, bakside, bokrygg og innbretter, samt illustrasjonene som fins først og sist i boka. Forsida har jeg tidligere nevnt her, og om du ikke helt ser det som foregår på forsida eller trenger mentale bilder, kan jeg be deg tenke på gamle illustrasjoner fra Kama Sutra eller lignende. Helheten ga mildt sagt et nokså kaotisk inntrykk. Ei bok med forankring både i Italias renessanse og Indias mogultid - med hekser, elefanter, vannpiper og stilisert kopulering? Så leste jeg et sitat fra en viss anmelder i The Financial Times (som muligens ikke er så høy i hatten nå i ettertid). Vedkommende var så sikker på at den nyeste Rushdieromanen skulle motta årets Man Booker-pris, hvis ikke skulle han jaggu krydre prøveeksemplaret sitt med curry og spise det. Men Rushdie vant som kjent ikke - i 2008 var det Aravind Adiga (f. 1974) og hans The White Tiger som stakk av med hele greia. Og Trollkvinnen fra Firenze er med sine fire hundre sider relativt omfattende, i alle fall om den skal inntas oralt, så jeg håper at anmelderen nå har kommet seg etter cellulosesjokket.  

Det var ikke bare dette sitatet jeg beit meg merke i. Damebladet Elle var på sin side sitert med at denne boka var en "erotisk fryd". Og det er jo ikke akkurat det jeg higer etter. Jeg skal innrømme at jeg la boka fra meg akkurat da, i noen minutter, før jeg begynte å lese. Konklusjonen var at det fikk stå til, samme hva, boka var allerede valgt og tatt ned fra hylla, og boka skulle derfor leses. Rushdie var det uansett, og det var et mål i seg sjøl. Det fikk bare være underlig og uvant.

Men så kom jeg i gang med boka. Den var overraskende lett å lese. Rushdie leiker seg med språket, det er rikt, konkret, fullt av motsetninger, farger, sansinger, dobbeltbetydninger, humor. Rushdie er annerledes, det skal sies, så en må jo sette pris på, like, eller i alle fall akseptere, de vendingene han tar. Jeg brukte litt tid på å bli vant til rytmen hans, orda, bildene og metaforene, på å komme inn i det voldsomt store universet han skriver fram, et univers som glir over flere verdenshav og store landområder, som strekker seg fra renessansetenkeren Machiavellis (1469-1527) ungdomsdager i Firenze til keiser Akbars (1543-1605) gedigne mogolrike og nye by, Fatehabad, seinere kalt Fatehpur Sikri, og som gjennom skildringer og beretninger forsøker å belyse både europeisk og asiatisk historie, kultur og tenking.

Det er med andre ord et gedigent prosjekt Rushdie har satt i gang med. Og kanskje gaper han over alt for mye - det er i alle fall relativt mange elementer som ikke nevnes eller som kun streifes. Men at forfatteren har foretatt sitt utvalg, må være greit. I følge han sjøl, er Trollkvinnen fra Firenze den boka som har krevd mest feltarbeid så langt, han har lest, tatt notater og reist i mange år for å få detaljene på plass. Det gjenspeiles også i den lange kildelista bakerst i boka, der leseren kan gå videre i Rushdies fotspor ved behov. Er dette da egentlig en historisk roman i en litt annerledes innpakning? Nei. For Rushdie er hele tida veldig klar på at han skriver fiksjon. På kolofonsida kan vi lese følgende beskjed fra forfatteren: "Dette er fiksjon. Noen historiske hendelser er endret i sannhetens tjeneste." Jeg må innrømme at jeg satte pris på den direkte ærligheten her, samtidig som jeg syntes det var en smule arrogant. Er det greit å endre på historia? Er det greit å blande fakta og fiksjon helt uhemma?

Trollkvinnen fra Firenze, som fortelles i tredjeperson, begynner med at en reisende, en europeer, ankommer Sikri. Han har langt, gult hår, en diger frakk med mange lommer, et brev fra en europeisk regent og en hemmelighet som bare keiseren kan få høre. Men før han i det hele tatt kommer i kontakt med keiseren, erindrer han sin reise til India, ei reise som ikke har gått for seg helt uten problemer. Så trekkes vi tilbake til nåtida, og blir med på mannens ferd oppover i systemet, med keiseren som sitt endelige mål. Dit når han, sjølsagt, og den ensomme, intelligente keiseren er vennlig stilt overfor den fremmede og hans historie. Og det er egentlig ikke før den reisende begynner å fortelle, at boka virkelig kommer i gang. For hans historie utgjør hele bindeleddet. Men sjølsagt støter vi fort på problemer, også her. Ikke alle i Sikri ser ut til å like at en fremmed på kort tid kan innynde seg hos Verdensherskeren. Dermed går boka fra å ha ei konfliktlinje til å få (minst) to parallelle; ei i bokas nåtid og ei i fortellingas nåtid. Disse veves så sammen, og en del av leserjobben blir derfor å nøste opp de forskjellige trådene.

Rushdie hopper som regel nokså elegant i tid, og særlig er første halvdelen av boka stramt komponert. Alle elementer er med på å drive fortellinga framover, det er forviklinger, humor og spenning. Deretter blir både tidshopp og innhold litt mer ufokusert, som om forfatteren er gått lei eller ikke er helt klar for å skrive slutten. Noen etapper blir derfor litt langdryge, og særlig spriker det når han forteller om de to prostituerte, Skjelettet og Madrassen. Det er et underholdende element, men det trekker på ingen måte historia framover. En forklaring på dødtida kan være at Rushdie på mange måter opererer med fire hovedpersoner, som alle kniver om å slippe til i boka. Det er vanskelig å holde på stil og tekstlig kraft over mange sider med så mange folk. Alle hovedpersonene er herskere i sine egne fortellinger, som inkluderes i en annen fortelling og så videre (noe som forøvrig minner litt om teknikken til Louis de Bernières). Det er lett å kjenne igjen mønsteret fra Tusen og én natt og lignende komposisjoner, samtidig som verket til Salman Rushdie er så komplekst og annerledes at det ikke lar seg sette i bås. Igjen er det hovedpersonene som utfordrer, for de holder seg ikke i sin egen sfære, men beveger seg også utafor - uten at det blir problematisk (men med et snev av magisk realisme). Det er godt gjort.

I nåtida har vi fortelleren, som kalles Mogor dell'Amore. Den lenge mystiske mannen figurerer ved hoffet i Sikri, og etter hvert i sin egen fortelling. Den filosofiske og snille keiser Akbar er på mange måter feil mann på feil sted. Han liker ikke å krige, og fordi ingen av dronningene virkelig elsker eller ser han, skaper han en fantasidronning, Jodha. Keiseren får fortellinga til Mogor dell'Amore servert i ujevne porsjoner utover i boka. I hovedhistoria til den fremmede blir vi kjent med den italienske trioen Argalia, Ago og Il Machia som fomler rundt i skogene ved Firenze på jakt etter alrune. Argalia drar så av sted og opplever verden, og blir det vi i dag ville kalt en dreven leiesoldat. På et punkt i hovedhistoria treffer han ei kvinne ved navn Qara Köz, og etter det handler nesten alt i boka om henne. Gjennom keiserens mange og lange tankerekker, om historie, identitet, røtter og tid, klarer Rushdie nesten å bryte ned tidsskillene i sin egen bok, og samle de fire hovedpersonene. Men bare nesten.

Forfatteren utviser svært stor kontroll over stoffet, faktisk i så stor grad av det av og til blir litt platt og uspennende. Jeg har allerede påpekt likheten med Tusen og én natt, men jeg får aldri den magiske følelsen, følelsen av at alt kan skje, som jeg fikk da jeg leste fortellingene. Det hele blir mer en hypotetisk historisk parentes enn et parallelt univers - men så skulle det sikkert ikke være et parallelt univers heller, bare en fabel. Rushdie er solid forankra her i vår verden, og det er tydelig at boka er planlagt og gjennomarbeida. Midt i alle bearbeidingene har romanen kanskje mista noe av sin spontanitet og evne til å overraske, for slik den er i dag, er den nokså forutsigbar. Likevel fabulerer Rushdie i vei om virkelighet og fantasi, drømmer og faktisk historie, og alle personene hans gjør seg ymse refleksjoner omkring sin plass i verden. Som alltid synes jeg det er underlig at høyst ulike mennesker kan ha så like tanker, men i denne boka forklares disse tankene, i alle fall til en viss grad.

Videre er det verdenshistoria som utgjør bakteppet for romanen, og dynamikken skapes av de mange kontrastene. Viktigst er skillet mellom Vesten og Østen, som kanskje egentlig er mer likt enn ulikt, når en ser etter i sømmene. Det hele avhenger jo av perspektiv, og Rushdies perspektiv er naturlig nok samlende og basert mer på forklaring og forståelse enn fordommer og fordømmelse - forfatteren står sjøl midt i to kulturer som indiskfødt brite. Andre kontraster er kvinne og mann, tro og vantro (eller all tro, for den på mange måter ikke-troende keiseren tillater alle trosformer), det magiske eller eksotiske mot det hverdagslige, frihet versus ufrihet, Firenze mot Sikri, som begge må ha vært spennende steder. Rushdie kontrasterer godt og gir leseren verdifulle perspektiver angående det å være to- eller flerkulturell i en stadig mer avansert og samhandlende verden hvor folk til enhver tid bryter opp og flytter på seg. Jeg merker meg at Rushdie, i likhet med Mantel, er fascinert av minner og hukommelse. Bøkene deres er forøvrig lagt til omtrent samme epoke.

Viktige spørsmål i boka dreier seg om tid, forholdet mellom historie og fiksjon, mellom rykter og sannhet, om skapinga av en fast identitet, om hva som ligger nedfelt i oss, om mennesket egentlig har fri vilje eller er styrt (og av hva?), om hva kjærlighet er (men den erotiske fryden har ikke jeg sett snurten av), om hva kultivering betyr for mennesket, om det er mulig eller i det hele tatt ønskelig å gå tilbake til en slags naturtilstand. Gjennom å anvende forskjellige synsvinkler på de samme temaene og tankene, får Rushdie fram ulike perspektiv. Jeg opplever likevel at grensene mellom fiksjon og virkelighet er tydelige i boka. Alle skildringene av kriger (men ikke nødvendigvis krigere), klima, kultur og skikker, klær, dyr, bygninger og framkomstmidler og så videre er så langt jeg kan se korrekte. Og mange av personene har faktisk eksistert på 14-1500-tallet. Men Rushdie lever seg inn i både tanker og følelser hos flere av dem, og da er vi helt klart i fiksjonens verden. For sjøl om kildene er aldri så rike, kan ikke forfatteren, av soleklare grunner, vite hva keiser Akbar ville mene om Qara Köz, den fiktive, mogulske prinsessa. Ei heller kan han vite om hva den godeste Il Machia (Machiavelli) tenkte på da han lå med kona si. Derfor synes jeg ikke at Rushdie blander fiksjon og fakta helt uhemma - riktig nok er det en salig blanding, men den er meget bevisst framstilt av en profesjonell.

Trollkvinnen fra Firenze er ei bok svært langt ifra min egen virkelighet og min foretrukne litterære sjanger, som er den realistiske, skandinaviske romanen hvor inderlighet er så viktig. Her er det lite inderlighet og mye overflate. Likevel har boka mangt å komme med. Rushdie gir oss i nord et innblikk i noe annerledes, og leserne får større bakgrunn for å forstå kulturkonflikter mellom Vesten og Østen. Dessuten skildrer forfatteren en av de mest spennende epokene i europeisk historie - overgangen fra middelalder til renessanse, fra kollektivisme til individualitet, fra tradisjon til de første spirene av modernitet - med alt perioden har av møkk og sjukdom, forfinahet og paver. Høyt og lavt blandes sammen, Rushdie viser ikke respekt for noe eller noen. Enkelte avsnitt kunne fint vært kutta uten at helheten hadde blitt vesentlig annerledes - her tenker jeg blant anna på de prostituerte. Og en skjønner tidlig hva som er utfallet av historia til Mogor dell'Amore, men Rushdie drøyer til det siste før det blir fortalt. Her kunne en gjort det litt mer effektivt og litt mindre overtydelig.

Jeg likte det fabulerende universet til Salman Rushdie, og kikker opp mot den tjukke romanen Midnattsbarn (1981) som står i bokhylla til venstre for skrivebordet. Det er fristende å lese den også, nå som jeg er kommet i gang med forfatterskapet. Men jeg veit med meg sjøl at det egentlig ikke kommer til å skje i år, det er alt for mye som venter. Dessuten har jeg fått min dose med curry og magi - for denne gang.