Uten dekning

Bildekilde:
Tussilago forlag

En av høstens mest intense og overraskende leseropplevelser kommer fra forfatter Lise Knudsen (f. 1962). I årets utgivelse, kortromanen Uten dekning, trodde jeg at jeg skulle lese om ung, vanskelig kjærlighet eller noe slikt - røft dømt ut ifra bokas omslag. Men det var virkelig ikke det jeg fikk. Og nå som boka er ferdiglest, trekkes blikket mye mer opp mot det svarte hullet øverst på forsida, et hull som rommer det vanskeligste i hele verden. Og jeg lurer på hvordan jeg kunne unngå å fokusere på det - nå er det som om jeg nesten ikke kan se noe annet.

Det vanskeligste i hele verden er å miste en som er umistelig, en du ser opp til og stoler på, en du aldri så for deg som borte, en du savner mer enn du kan tenke eller si. Som for eksempel en forelder. Søsknene Olav og Kari, som er tidlig i tenåra, befinner seg i en slik situasjon. De forsøker å få hverdagen til å fungere igjen, sjøl om ingenting er som det skal være. Såret sprekker opp hele tida, og de plages i tillegg av en fæl uvisshet: De veit ikke hva som egentlig skjedde. Var det en ulykke? Eller med vilje? Men kroppen blei aldri funnet. Er det en mulighet for at...?

Vi følger Kari, jeg-personen, tett gjennom hele boka. Hun sanser med hele sitt skadeskutte selv, full av motvilje, trass og sinne. Hun kjemper med og mot sanseinntrykka, baler med hukommelsen, med å forholde seg til virkeligheten. Ofte virker det ikke som om hun klarer å skille; hva er virkelighet, hva er drøm? Er jeg fortsatt her? Hva er sant, akkurat nå? Å sette virkelighet og drøm opp som kontraster er kanskje feil av meg i dette tilfellet. Kari er intenst tilstede i seg sjøl og sine egne problemer, men utelater i stor grad andres. Hun forholder seg til de andre i familien som om de ikke er helt virkelige, som om det ligger en tåke, eller en søvn, mellom henne og dem. Hun kan virke sløv, apatisk, utafor, men er egentlig lys våken i sitt eget mareritt - om igjen og om igjen. For marerittet er virkeligheten, og drømmen fins ikke mer.

Kortromanen foregår over noen intense timer en dag seint på året. Hovedhistoria handler om Kari og Olav, men i bakgrunnen ligger det mye og ulmer - ikke bare det utenkelige. Knudsen gir oss noen få pekere og mulige løsninger, men mange tråder er det opp til leseren å nøste sjøl. Jeg setter pris på underteksten, spenninga, og liker å måtte leite etter informasjon i de presise, stutte setningene. Noe er det heldigvis enklere å få tak på, og det er overraskende normalt også: En mormor på hjertemedisin, en ny kjæreste, en tenåring som søker ut og vekk, som juger og som dekker over alt det vonde. Normaliteten blir ei livbøye oppi dette andre, dette unormale.

Karis syn på nåtida og fortida dominerer helt klart historia, men også lillebror Olav får slippe til. Samspillet dem i mellom, søskenrivaliseringa, sjalusien, kranglinga, omsorgen, nærheten, er viktig, og nok en kontrast i romanen. Og uten hverandre er de så uendelig aleine, de trenger hverandre, sjøl om de ikke vil si det. Dynamikken mellom dem foregår på mange nivåer, men viktigst for leserne er nok det de numne hovedpersonene sjøl ikke ser: At de er, tenker og mestrer helt ulikt. At de får djupere kontakt seg i mellom gjennom sine forsøk på å bevege seg ikke rundt, men sammen gjennom smertene. For sorgen har slått dem helt ut, og å finne styrken i sorgen kan virke som en umulig oppgave.

Språket i boka er kraftfullt, følsomt og nyansert. Forfatterens innsats er tydelig, med mye rytme, assonans og allitterasjon. Tankene går til norrøne versemål, uten sammenligning for øvrig. De nydelige skildringene som teksten er ikledd, er grå, skumringsaktige, avdempa og avpassa Karis tanker og følelser - men likevel fulle av uro og angst for hva som er, akkurat som Kari. Det mentale og det konkrete landskapet er passe utydelig og vakkert, med skogen og elva som viktigste rekvisitter, med all sin symbolske styrke. Knudsen skriver poetisk om stiene ned i vannet, om å være et tre, om å rope på noen som kanskje ikke fins mer. Og om alle følelsene som det ikke settes ord på. Kari blir så liten og forferdelig sårbar i sine sterke sanseopplevelser, og kommer kanskje for første gang i kontakt med slik hun egentlig har det, inni seg. Det er veldig sårt å være vitne til.

Det er en stram, sterk og stilsikker komposisjon som slår mot leseren i kortromanen Uten dekning. Knudsen bruker rammene bevisst, og lar en stor fortelling, delt i tre, utspille seg over 79 korte sider med sju knappe linjer på hver. Et lyrisk oppsett, altså, men et episk innhold. Det er imponerende godt balansert og solid gjennomført. Men fordi boka er så stram som den er, er den også vanskelig å omtale. Og jeg ønsker ikke å avsløre mer enn jeg allerede har gjort. Jeg håper mange tar seg tid til å lese denne enestående boka, lese sakte og kjenne etter, legge merke til hvordan forfatteren skriver Kari og Olav ut av det grå, hvordan de alle tre trekker leseren med seg. For det fins alltid ei stripe av lys.