Fernanda Mona

Bildekilde: Aschehoug

Etter å ha fått store mengder ved i hus - og på grunn av det voldsomme regnværet måtte det jo inn umiddelbart - er det endelig min tur til å skrive et innlegg om romanen Fernanda Mona (1905). Romanen er skrevet av den skandaleomsuste og genierklærte forfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908), og jeg leste boka sammen med Birthe i uka som gikk. Hun har allerede blogga om boka, og innlegget finner du her.

Fernanda Mona er en tydelig fortsettelse av den deterministiske og gotiske romanen Rikka Gan fra 1904. Flere hevder at bøkene kan leses frittstående, men det vil jeg fraråde. Jølsen støtter seg nokså tungt til Rikka Gan underveis i Fernanda Mona, både verket og den litterære personen, og sjøl om de viktigste elementene gjentas i sistenevnte, og universet langt på vei er det samme, er det noe utrolig spesielt ved førstenevnte, ved hovedpersonen, i historia, i skildringene og den sterke krafta som ligger bak det hele.

I Fernanda Mona får vi bekrefta våre bange anelser om Rikka Torsen, og et tiår seinere står fortsatt katastrofen som en monumental hendelse på gården Gan. Jon Torsen har gitt helt opp det aller meste, det eneste som gir han glede, er å egle seg innpå ymse kvinnfolk, forsøksvis også sin eldste datter, Fernanda. Verken faren, Fernanda eller de to yngre søstrene Gyrild og Brynhild, kalt Gangaupene, gjør stor nytte for seg på gården, og å si at den blir forsømt er ikke å ta i. Jon Torsen har like mye tæl som et gresstrå, Gangaupene er bare ondskapsfulle, og Fernanda befinner seg et sted mellom barn og voksen, tradisjon og modernitet, fortid og framtid, kollektivisme og individualitet, godt og ondt. Det skumle, dystre Gan med alle sine mørke minner er ikke et bra sted å være, og Fernanda lengter annetsteds, hvor slektens lenker ikke er så tunge, hvor hun kan være fri. Men mange valg må tas og fortida må konfronteres og ryddes til side før Fernanda får leve.

Fernandas hjelper blir den gamle prokuratoren på Haug, som også forsøkte å hjelpe Fernandas faster Rikka da hun i sin tid blei slitt mellom viljer, behov, forventninger og drømmer. Prokuratoren ser det samme i Fernanda som hos Rikka, og satser alt: kanskje han kan redde henne! For Gankvinnene har styrke og mørke, sårbarhet og lys. Det er nesten som om de huser to forskjellige personligheter. Gjennom forsiktig påvirkning, vakre blomstermetaforer, samtaler, tro, ro og støtte forsøker prokuratoren å lede Fernanda inn på en bedre vei, til et bedre liv. Han forteller om Rikka, hva som egentlig hendte og at det er Rikka som har sørga for gavebrevet fra Aga - dokumentet som igjen gjør Gan til slektas eiendom, og ikke Agas. Denne takknemlighetsgjelden vil Fernanda fri seg ifra, og møtet med Aga setter i gang en sterk dynamikk i romanen. Rike Mattias Aga, som kun er ute etter forlystelser, ønsker det motsatte av prokuratoren. Han vil lenke Fernanda til Gan og til seg sjøl for alltid. Når også Daniel Falbe kastes inn i kapitlene, blir det svært mye - og mange - som trekker i Fernanda.

Samtidig som alle disse faktorene skrives fram og Fernanda beveger seg midt mellom alt, som mellom barken og veden, dukker det flere ganger opp uventa hendelser som gjør at både leseren, fortellinga og Fernanda må endre retning. En bæres ut og en annen bæres inn, står det i boka. Fernanda låses sakte fast mellom natur og kultur, opp i mot det trekkfulle vinduet på Agas værelse. Den forutbestemte skjebnen henger tung over henne, en forventer nesten at Fernanda gjør akkurat det samme som sin faster. Men Fernanda skal vise seg å være vanskelig, ikke bare for Jon Torsen og Gangaupene, men også for prokuratoren og Aga.

Jølsen skriver fram et levende og sterkt portrett av ei ung kvinne som lever midt i ei komplisert brytningstid. Universet er ikke fullt så mystisk og mytisk som i Rikka Gan, sjøl om Jølsen også her benytter seg av kjente eventyr og myter, symbolikk som å ro over vannet, nøklene og oksen, blomstene og lutten. Lystspillet på Herby blei for meg et litt overtydelig element, men kanskje dette glade og lette trengtes mot det mørke, og kanskje alle skildringene måtte med for at vi skulle forstå Fernandas fortryllelse og forelskelse. Likevel er aldri hennes forutbestemte skjebne langt unna. Du kan endre navn og skjebne, sier prokuratoren, og gir Fernanda mellomnavnet Mona, som han synes passer så godt til hennes lysere side. Og Fernanda Mona tror på han, i alle fall for ei stund. Men så innser hun at hun gjerne kan endre navn, men at det ikke gjør noe med skjebnen, med hvem hun egentlig er og hva hun kommer fra. Navnebruken er også et poeng i Rikka Gan.

Det er et paradoks at denne romanen, som er en fortsettelse, en kontinuitet, omhandler brudd. I stor grad tematiserer Jølsen ulike brudd på flere nivåer, i en bevegelse fra innerst (identitet) til ytterst (samfunnet), der det innerste er det aller viktigste. For hva skjer om en bryter med slekta, alle innlærte mønstre og fortrenger minnene? Og kulturen som en er oppvokst med, språket, sedvanene, historia? Skal en glemme kunnskap, teknologi og tradisjoner? Hvordan skal en kunne leve videre, så langt fra seg sjøl? Den slektsbindinga og lojaliteten som skildres er utrolig sterk, nesten litt for sterk til å være sann. I Rikka Gan opplevde jeg at alt hang på Rikka, og at hennes offer derfor var forståelig. Men det samme gjelder ikke Fernanda. Hun risikerer liksom ikke nok underveis, og offeret hennes er ikke fullstendig.

Jeg koser meg med språket i boka, det gammelmodige, langsomme, formelle. Mange uvante dialektord gjør skildringene frodige. Språkdrakt og fortelling glir godt i hop med det gamle bondesamfunnet og den tradisjonsbundne plassen som skildres. Men en av styrkene ved Rikka Gan var at Jølsen lå så tett på Rikka, hele veien. Vi fikk komme rett inn i hodet til Rikka, være med på de ville kastene over kanten, kjenne de voldsomme svingningene i kroppen, se de grufulle bildene hun mana fram i drøm og mareritt. Det var en forferdelig intens opplevelse. I Fernanda Mona har Jølsen tatt ett steg bakover, og inkluderer mer i synsvinkelen. Konsekvensen er at hun ikke er så stramt fokusert på Fernanda. Blant anna får vi være med både Gangaupene, Aga, prokuratoren og Jon Torsen. Jeg hadde likt det bedre om Jølsen hadde holdt på synsvinkelen fra Rikka Gan, slik at vi som lesere hadde kommet ordentlig inn i konfliktene i og utafor Fernanda. Slik romanen er, blir Fernanda den personen boka dreier seg om, mens vi egentlig leser og tolker en stor del om henne gjennom andre. Noe blir bare løse tanker og bekreftes aldri av hovedpersonen. Er det Jølsens mening at bøkene om Gan også i stor grad skal dreie fra et kvinnelig til et mannlig ståsted?

Det er mange innganger til romanen. Den kan leses som en en oppfølger, og med Fernanda Mona blir den tragiske slektskrøniken fullendt. Fordi mange av skildringene til Jølsen er historisk korrekte, kan den også leses som en kritikk av det nye, moderne samfunnet. Romanen kan leses som et frittstående deterministisk verk med en del løse tråder og tydelig inspirasjon fra Amalie Skram (1846-1905). Den er også et slags etterskrift over Rikka Torsen, en forklaring, en oppsummering. Jeg hadde egentlig ikke trengt det, for Rikka Gan står så støtt på sine egne bein, og aldri vil jeg glemme at Rikka roper ut over vannet: Hålå - jeg bryr mig hverken om Gud eller Fan - for jeg er Rikka Torsen på Ga-a-an. Fernanda har sin egen variant, som kommer til henne når hun kretser omkring på vannet, nær det det hendte med faster Rikka: Hate skal du livet ut/mennesker, dyr, djevel og Gud./Hate skal du i døden med/alt som deg gjorde av livet kjed. Likheten er stor, men jeg opplever at det kun er Rikka som mener det. Fernanda mer prøver ut forskjellige sider ved seg sjøl, går opp i sterke Rikka, for så å trekke seg igjen. Det voldsomme hatet er ikke henne. Til forskjell fra både Ve's mor (1903) og Rikka Gan utøves det ingen direkte vold mot den kvinnelige hovedpersonen. Er det på grunn av distansen, både i teksten og hos Fernanda?

Alle kontrastene er godt plassert utover i romanen - den blir rikere og mer dynamisk jo lenger ut i boka en kommer. Både språk og spenning driver teksten framover, sjøl om jeg savner mer av den indre spenninga fra Rikka Gan. De mange frampekene er interessante, men jeg hadde klart meg med noen færre. Det virker som om Jølsen ville være mer entydig her, og jeg forstår at hun som forfatter hadde behov for å ende sagaen om Gan. Å fordype seg i noe så destruktivt må være krevende. Men det er ett element jeg ikke blir fortrolig med. Fernanda er kun fokusert på sin faster, og aldri får vi høre noe om den andre som var sammen med Rikka da ulykka inntraff ute på sjøen. Når en tenker på det svært nære slektskapet, er det vel ikke sannsynlig at Fernanda aldri ville tenke på vedkommende? Hvorfor Jølsen har valgt å ekskludere hele personen, er noe jeg ikke forstår.

På slutten av innlegget om kortromanen Uten dekning av Lise Knudsen skreiv jeg at det alltid fins ei stripe av lys. Fernanda hadde lyset i seg, prokuratoren hjalp henne med å se det. Hun fikk også oppleve lyset, kjenne det, savne det, sørge over det. Men likevel klarte hun ikke å holde fast i lyset. Vant det mørke? Nei, ikke egentlig. Ingen vant. Men lyset var ikke nok, det lindra ikke smertene ved å fornekte seg sjøl. Så kanskje det ikke alltid fins ei virkelig stripe av lys, et håp å gripe fatt i. Eller kanskje vi velger å tro at det sterkeste lyset er et annet sted.