Den magiske tittelen

Mange mener at tittelen er noe av det viktigste ved ei bok. Den skal være gjennomtenkt, passe til bokas innhold, helst være underbygd i teksten underveis og gjerne inneha en dobbel betydning. Samtidig skal den, sammen med forsida på boka, kommunisere til sine potensielle lesere gjennom å spille på elementer som gjenkjennelse, mjuke emosjoner, humor, forventninger, stemninger, spenning, intertekstualitet eller lignende i ordvalg, farger og forsidas motiv. Tittelen er som regel noe av det siste forfatteren pønsker ut. Og det er, ikke uten grunn, ofte utrolig vanskelig. Vi kan jo alle tenke oss til hvor feil det blir om tittelen faktisk ikke reflekterer bokas innhold.

Ettordstittelen har lenge vært populær her til lands, mens de i engelskspråklige land ofte må bruke minst to eller tre ord, som "The Ett-eller-annet", eller rett og slett et egennavn. Mange forsøker krampaktig å skvisje alt for mye inn i tittelen sin, mange etterstreber først og fremst å komme med noe "nytt". Men i og med at bokmarkedet ekspanderte ekstremt både i bredden og dybden allerede tidlig på 1800-tallet, og seinere ikke har vært til å stoppe, er det nesten umulig å holde den slags brukttitteloversikt i dag. Det meste er brukt før. Det nye ligger da i konteksten. Et godt eksempel her er Karl Ove Knausgårds (f. 1968) bevisste bruk av Adolf Hitlers heller belasta tittel, Min kamp. Et lurt valg, vil mange si, fordi de allerede har en knagg å henge verket på. Smakløst, sier jeg.

Blant ettordstitlene varierer det fra et navn, som Orlando, Jenny eller Rebecca, til noe mer beskrivende, som Ulvetid, Dronningsagaen, Timene og Brakk, til noe mer symbolsk som Draumkvedet, Haugtussa, Maskespill og Forrådt. Akkurat hva tittelen betyr og hvor bærende den er, vil vi som regel ikke få full innsikt i før boka er ferdiglest. Titlene med egennavn er sånn sett mye flatere enn de andre: vi skjønner jo at det dreier seg om et bestemt menneske, og at dette mennesket er viktigst i verket. Det er begrensa hvor mye spenning en kan knytte opp til et navn. De beskrivende titlene blir gode hvis de klarer å gi oss doble signaler; som navn på boka vi holder i handa akkurat nå, og i tillegg en eller flere assosiasjoner. Spenninga kan da umiddelbart ligge i om assosiasjonene er riktige eller ikke. De symbolske titlene er de mest lukka, de mest uigjennomtrengelige, men også de mest spennende. For hva betyr maskespill i denne konteksten - har forfatteren henta handling fra teateret, bruker hovedpersonene faktiske masker i boka eller er det kun i overført betydning? Og på hvilket nivå blir noen forrådt - handler det om krigsforræderi, utroskap, om å bli fryst ut av vennegjengen eller å bli tysta på? Ofte er grensa mellom de beskrivende og de symbolske titlene litt flytende. En tilsynelatende innovervendt, beskrivende tittel kan etter endt lesing ha åpna seg opp og blitt sterk nok til å bære hele boka. Først da skjønner vi hvor god tittelen er.

Toordstitler er det også flust av. Igjen fins det mange navn, fra Jane Eyre via Eugénie Grandet og Anna Karenina til Peter Pan. Men disse titlene sier oss egentlig ikke så mye om boka. De gir oss heller en forventning om bokas episke innhold: verket skal inneholde ei unik og sterk livshistorie. Ofte forbindes slike titler med klassikere. Derfor bryter det med en veletablert tradisjon da Gyldendal velger å kalle den nyeste boka til Ian McEwan (f. 1948) for Serena Frome, når originalen heter Sweet Tooth. Mer beskrivende er da Litterær salong og Egalias døtre, Hett blod og I kjølvannet, eller rammegivende titler som Svendsens catering og Mansfield Park. Titler som Stormfulle høyder og Styrtet engel har med all sin styrke og symbolikk for alltid gått inn i litteraturhistoria som bærende, gode prakttitler som makter å vekke følelser hos den som holder boka.

Treordstitler kan fort bli litt klumpete, men også her fins det mange gode eksempler på velfungerende titler. Forskjellen er at det mer sjeldent er ett egennavn, unntak er som for eksempel Gösta Berlings saga og Fru Marta Oulie. Oftere består tittelen av "Den/Det ett-eller-annet", eller "Den og Det". Derfor opplever jeg at titlene ikke lenger er så flate når de består av tre ord eller mer, de er mer påståelige: Den onde hyrde, Den blinde morderen, Den engelske pasient, Den elskelige giftblandersken. En må rett og slett akseptere at tittelen er en karakteristikk av den eller det som boka i stor grad omhandler. Også blant treordstitlene finner vi rammetitler som Den afrikanske farm og Det siste landet - det interessante her er at de røper en geografisk avgrensing, noe som forekommer mer sjeldent når titlene består av ett eller to ord. Tittelen trenger derfor ikke å avspeile noe tematisk ved boka. Et unntak her blir Kejsarn av Portugallien - alle som har lest denne boka veit at den ikke handler om en regent i Portugal. Den må derfor forstås i overført betydning, noe som er vanskelig om en ikke kjenner til bokas innhold, noe en som regel ikke gjør forut for lesinga. De mer beskrivende titlene kan her være Kaptein Corellis mandolin, Stemmen som hvisket, De tre musketerer og den mindre vellykka Musikk og stilhet. Titler som må forstås mer symbolsk er Den lukkede bok, Alt som er, Borte en vinter, Trost i taklampa og Ping pong luftballong.

Og hittil fungerer det meste. Men hva skjer når det ikke lenger er tre ord å forholde seg til, men fire eller fem? Får de lange titlene egentlig sagt mer, eller blir det bare rot? Romanen Utvalgte emner i katastrofefysikk kunne fint hatt en annen tittel, men forfatteren skiller seg ut ved bruk av det siste, lange ordet. Forøvrig har ikke boka noe med katastrofefysikk å gjøre, men en kan jo si at den ender i en slags katastrofe. Soga om Tristram og Isond er en konkret, flat tittel, som ikke avspeiler tematikk eller hendelser, men hovedpersonene. Saman er ein mindre aleine er beskrivende og gjør det motsatte, men som vi ser, fungerer begge deler. Vi kan godt kysse er et eksempel på en tittel som ikke fungerer så veldig godt, rett og slett fordi den avslører for mye. Kvinnen og den svarte fuglen avslører på sin side veldig lite. Mer symbolske er da Av måneskinn gror det ingenting og Huset med den blinde glassveranda.

Ett premiss er viktigere enn alle andre når det kommer til titler. Setter en, som forfatter, redaktør, bokhandler, leser eller anmelder, ikke sin lit til det tittelen formidler, blir det vanskeligere å tro på bokas innhold. Tittelen aleine er en vei inn i boka, forsida en annen, baksida en tredje. Disse skal helst fungere sammen og trekke i samme lei, eller i alle fall ikke sprike vilt. Når titlene blir lange, går det ofte på bekostning av hva forsida og baksida formidler av farger og bilder. Eksempler her er Ekstremt høyt og utrolig nært, Aske i munnen, sand i skoa, Folk har begynt å banke på, Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu og Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut. Forsidene som består av disse orda, kommuniserer ikke så mye annet - i alle fall er sistenevnte utrolig flat. Men Pettersons bok gir i alle fall leseren en distinkt følelse, og det mener jeg er noe bra. Det gjør ikke Breiteig, han forsøker heller å spille på forventningene, og kommer kanskje til kort. Men Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede klarer å gi informasjon både via tekst og bilde, og diktsamlinga Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter skaper indre bilder, som mange av de symbolske titlene også gjør.

Inntil nylig trodde jeg at det var nettopp Rune Christiansen (f. 1963) som stod for en av de lengste titlene noen kunne finne på å sette på et verk. Diktsamlinga hans fra 2002 heter nemlig Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut. Det er mulig mange finner dette utrolig poetisk, men jeg synes det blir litt mye, forfatteren legger to bilder oppå hverandre (de skakke trærne og de trange skyggefulle hagene) og forventer at jeg i tillegg skal være enig i påstanden han kommer med. I tillegg tror jeg mange leser så lange titler litt fort, og derfor sitter de igjen med noe sånt som "Om trær som skakke i skyggefulle inntrykk livet ut". Og det gir jo ikke mening. Styrken ved en slik tittel er definitivt at den skiller seg ut, men den er nesten umulig å huske for andre enn forfatteren. Vi får jo ingenting å henge den på, og den blir stående aleine i en krok, der diktsamlingene ofte står i bokhandelen. Er kort derfor godt? Uansett er Christiansens tittel ingenting i forhold til den tittelen jeg kom over her om dagen, og som er årsaken til at jeg begynte å tenke på titler i sin helhet. I 1577 ga den eventyrlystne nederlenderen Hans Stadens (f. 1525-1579) ut ei bok med følgende deskriptive utgreiingstittel: Sannferdig beretning om og beskrivelse av et vilt, nakent, grusomt, kannibalistisk folks land, beliggende i den nye verden Amerika, som både før og etter Kristi fødsel har vært helt ukjent i Hessen inntil for to år siden, da det ved selvsyn av Hans Staden fra Homberg i Hessen ble kjent og nå ved dette skrift kommer for en dag.

Noen bedre?