Vårlesing, del II

Tenk at det er blitt april allerede! I denne stille og rare tida er det en trøst at i alle fall årstidene fungerer som de skal, og at våren langsomt kommer, sjøl om både snø og hagl, sterk vind og iskaldt regn kommer om hverandre. Dag for dag blir det lysere og varmere, og det er herlig og nødvendig å være ute - med hjemmebarnehage, hjemmeskole og hjemmekontor blir aktivisering og utetid ekstra viktig, for alle. Og nå er snart all snøen i hagen vår smelta, gjett om det er noen som er glade for det! Snøfri hage betyr nemlig at trampolina kan komme opp. Men inntil videre får det holde med klatretre og huskestativ og leikehus og sandkasse. Og lesing, da!

Margaret Atwood

Innlegg om The Handmaid's Tale: The Graphic Novel er på plass, og jeg anbefaler boka til alle som ønsker en visuell inngang til Atwoods forfatterskap eller hvis de er interesserte i den opprinnelige historia bak den suksessrike tv-serien. Eller om de bare har lyst til å lese ei skikkelig god bok! Les mer her.  

Amalie Skram

Innlegg er det også blitt om Amalie Skrams aller siste roman, Mennesker. Jeg forstår at noen kanskje kvier seg for å lese den, da den er uferdig, men det er ingenting å grue for. Boka er svært god, full av nydelige skildringer og gode observasjoner, og Skram briljerer virkelig som menneskekjenner og gir menneskene sine effektivt psykologisk dybde. Og kanskje er det like greit at den slutter som den gjør? Les mer om boka her. 

Tarjei Vesaas

Kimen er lest og omtalt, og innlegg finner du her. Kimen er ei bok som dessverre alltid kommer til å være aktuell på grunn av de etiske spørsmåla forfatteren reiser i teksten. Med andre ord er det også ei bok det er viktig å lese. 

Sofi Oksanen

Minst like aktuell som Kimen er den virkeligheten Sofi Oksanen skildrer i romanen Norma, der ulovlige og høyst uetiske virksomheter brer om seg, akkurat som i vår egen samtid. Men dessverre er ikke romanen helt vellykka, slik at det hele framstår som rotete og uferdig. Les mer her.  

Homer

Nå som jeg har lest og skrevet om Iliaden, er alt klart for at jeg kan ta for meg Odysseen også. Og det gleder jeg meg til! Boka ligger klar i lesehylla og venter bare på å bli åpna, men om jeg får gjort det denne måneden, er jeg ikke helt sikker på. 

Elsa Morante

Historien har jeg fortsatt ikke kommet i gang med, men jeg beholder den på leselista ei stund til. Kanskje april blir måneden for tjukke romaner? 

Emma Healey

Ulike leseprosjekter fører ofte til noen nye bekjentskaper! Og det er egentlig ganske moro, sjøl om hovedprosjektet alltid er å lese ut av egne ulesthyller. I løpet av vinterens bokbingo leste jeg Elizabeth er borte, og nå er omtalen også på plass. En sjeldent god debut!  

Bjørn Godøy

Sakprosa blei det også lest i vinter, og neste bok ut i omtalebunken er faktisk denne, Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske. Der fortelles ei utrolig spennende historie som jeg ser fram til å formidle videre. Men jeg tror nok det fort blir litt ordrikt... 

Ida Simons

Nok en ukjent forfatter for meg, som jeg blei kjent med gjennom vinterens bokbingo. Timen før midnatt er ei lita og ganske ordinær bok, sjøl om jeg naturligvis ser verdien den hadde da den kom ut. Men det er jo slik at tidene alltid forandrer seg, og nå er verken tematikken eller synsvinkelen særlig original. Når boka da heller ikke er spesielt velskrevet, sitter leseren ikke igjen med så mye. Mer kommer i eget innlegg.

Valmiki

Gammel litteratur er stilig! Jeg finner en kompromissløshet der som jeg ikke finner noe annet sted, det er ei overlegen grunnstemning og ei urokkelig tro på at det er skjebnen eller gudene som rår og at det de bestemmer er rett. Sett opp mot vår moderne litteratur, som ofte preges av tvil og usikkerhet, blir disse gamle tekstene faktisk ganske forfriskende, uansett om de er skrevet av Valmiki eller Homer, og uansett om det er Akillevs eller Rama som må til pers. Mer kommer!

Jeffrey Eugenides

The Virgin Suicides - på norsk Jomfrudød - er ferdiglest og ligger klar i skrivebunken. Det var en overraskende seig roman om et viktig tema som står støtt i en pratete, amerikansk tradisjon. I tillegg kan jeg jo ikke la være å påpeke synsvinkelproblematikken her, men det skal jeg ta i et eget innlegg.

Simone de Beauvoir

Hurra! Jeg er godt i gang med Det annet kjønn, og det som bedre er: Jeg koser meg med lesinga! Med en filosofisk klassiker er det ikke gitt at det skal være særlig hyggelig å lese, men det syns jeg altså at det er, sjøl om lesinga preges av lange argumentasjonsrekker, filosofiske utgreiinger, historiske redegjørelser og presise analyser. Kanskje det kommer av at jeg så langt er helt enig med forfatteren...? Jeg er spent på fortsettelsen og gleder meg til å lese videre!

Øystein Runde

Soga om Olav Sleggja dumpa plutselig ned i postkassa her en dag, og sjøl om det langt ifra var planen, hadde jeg plutselig lest den. Ei rå og brutal bok der inntrykket ikke akkurat blir mildere av de krasse, kantete svart-hvitt tegningene. Men for ei bok!

Aasmund Olavsson Vinje

En gang fagidiot, alltid fagidiot. Og da må en naturligvis lese klassikerne. Storegut er en slik. Og jammen var det ikke både interessant og spennende å tre inn i en poetisk verden igjen, der to livshistorier, far og sønn, flettes sammen og formidles på vers. Et imponerende verk.

Barne- og ungdomslitteratur

Hjemmekontor er en unik mulighet til å få lest seg opp innafor eget fagfelt og gjøre det som en aldri ellers får tid til å gjøre. Mitt fagfelt er barne- og ungdomslitteratur, og der får en aldri god nok oversikt, så jeg leser i vei! Her kommer det, forhåpentligvis, samleinnlegg etter hvert om bøker som er blitt lest i denne tida: Katt savna, Tigermannen, Heartstopper, Over grensen, Blyanthjerte, Anton og andre uhell, Plastpinner juger ikke, Elven og så videre.

Alfabetlesing

Neste bok ut i Alfabetlesing er fortsatt Odysseen. Jeg har ikke kommet i gang med den ennå, fordi jeg leser Det annet kjønn og syns at det holder med ei slik bok av gangen. Men lese, det skal jeg, og etterpå skal jeg ta for meg Prosessen. På Q har jeg ingen titler, og derfor hopper jeg videre til R. Men hvilken bok som da skal leses, veit jeg ikke. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget!

Bokhyllelesing 2020

Her henger jeg også litt etter, igjen på grunn av Det annet kjønn (vi snakker nesten åtte hundre sider her). Men jeg har lest januarboka, som skulle være grønn (Katt savna) og februarboka, som skulle være ei gammal bok (Storegut). I mars var det korte titler som stod for tur, der skal jeg etter hvert komme i gang med Fred av Arne Garborg. Tror jeg. I april skal vi lese forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris, og der har jeg foreløpig henta fram De fortapte spillemenn av William Heinesen. Hva skal du lese?

God vårlesing!

Alfabetlesing: Kimen

Bilete: Bokelskere

Det er ein nydeleg sommardag. Ute på den grøne øya er alt slik det brukar å vere. Nokre arbeider med jorda, nokre i frukthagen, nokre med dyra. Ei purke skal til å ha små. To mannfolk, han Haug og han Dal, drikk øl og surrar. Ho Kari Nes driv rundt slik ho alltid gjer. Ei ungjente sankar i hop plantar og blomar. Ei anna er så glad og lett av di ho er med barn, men det er ein løyndom. Mest alle er ute og gler seg over den fine dagen.

Ute på havet putrar båtane. Sola blenkjer i vassflata, bølgjene er mjuke mot strandkanten. Nokre drog inn til byen i morgontimane, mellom anna han Karl Li, busett på garden Li, den største garden på øya, garden med den store, raude låven. Han er gift med Mari og far til Rolv og Inga. Om nokre timar er han på veg heim att. Men då er det allereie for seint -. For nokon kjem. Frå ein båt kjem det plutseleg ein ny, ung mann til øya. Ein framand. Raskt veit mest alle at han er komen, men dei veit ikkje kven han er eller kvifor han er komen. Kva vil ein som han, her hjå dei?

Så vert den eine ungjenta borte. Dei søkjer etter ho, kvar kan ho vere? Nokon har sett noko i eit kratt, eit andlet, ein mann? Så finn dei ein kropp. Vekk frå staden spring ein mann -. Folka på øya startar ein intens leiteaksjon etter den framande, som alle meiner er brotsmannen. Dei spring og spring medan skuggane vert lange, og til sist vert han kringsett. Han får ikkje ein gong sagt noko.

Og heim til garden ber dei lekamen til ei ung jente, ei jente med heile livet framom seg, med draumar og lengt, von og kraft og ei trong til å leva. Ho vert lagt i senga på sitt eige rom. Om ein berre kikar fort på ho, er det mest som ho søv. Men ho skal aldri meir sove, aldri meir vakne. Utanfor, i det svale sommarmørkeret, gjer øybuarane det dei meiner er rett. Dei søkjer ei desperat hemn for det utenkjelege, dei let urkreftene i seg agere, tettare og tettare kring manneskrotten. Så vert det så underleg stilt.

Med romanen Kimen frå 1940 har Tarjei Vesaas (1897-1970) skrive ei tett og sår bok om noko av det verste eit menneskje kan røyne. Han skriv realistisk, men poetisk, og med ei sjeldsynt kraft. Teksta er stram og knapp, og berre det viktigaste vert skrive. Boka har ein allvitande forteljar som vekslar kven han følgjer - til dømes Haug og Dal, den framande, familien Li og så vidare. Slik får mange menneskje kome til orde i romanen, og me som les får eit gløtt inn i kva dei tenkjer og føler. Vesaas skildrar presist og tydeleg, og skapar ei sterk kontrast mellom idyllen me møter i opninga og det fælslege som skal kome til å hende seinare.

Ute på den grøne øya røyner dei at uskuldig jente vert drepen, heilt utan årsak. Ho er ein ven, ei syster, ei dotter. Etter at hemnen er fullbyrda må øybuarene takle det dei har vore med på. Sorg og anger kjem mest på same tid. Men det som var så naturleg då, då dei sprang, jaga og kringsette den framande, er ikkje lenger greitt no. Korleis skal dei erkjenne si eiga skuld i det vonde, og gjere bot? Kven er eigentleg ansvarleg, kven eggja, kven slo fyrst? Eller har det ikkje noko å seie, av di alle var med? Vesaas syner fram korleis ein dyrisk flokkmentalitet lett kan vekse fram og kva massesuggesjon i verste fall kan leie fram til. Han peikar også på kva som er problematisk med slik kritikklaus og instinktstyrt adferd. Og når alle er med og har skuld, skal ikkje alle óg då ha skuldkjensle viss ein gjorde eit brotsverk?

Eg vart fascinert av romanen, jamvekta mellom ro og uro, presset som ligg mellom orda og linene frå alt som ikkje vert sagt, det klåre språket, dei etiske utfordringane, rolla hennar Kari Nes og kva ho faktisk gjer med og for øybuarane. Eg kjente meg att i reaksjonar og kjensler, alt frå sinne og otte til desperasjon og resignert sorg. Om dette hadde vore dotter mi! Like fullt er bodskapen tydeleg gjennom heile boka: Sjølv om me vert såra på det verste, skal me ikkje gje att med same mynt. Me må halde på det menneskelege, sjølv i det desperate og vonde.

Kimen er kjend som ein av Vessas sine allegoriske romanar, og her er det mykje å hente for den som ønskjer å lese boka slik, til dømes i samband med okkupasjonen i Noreg frå 1940-1945. Men ein kan også lese teksta som ein studie i menneskeleg psyke, eller for å finne ut kva ulik innverknad tragediar har på ulike menneskje. Det viktigaste er like fullt ikkje korleis ein les, men at ein les, og at ein lyttar til det Vesaas har å seie, den klokskapen han vil gje og dei perspektiva han ønskjer å dela. Kimen er ei vakker og vond bok som framleis er viktig og sann, og som eg har von om at mange lesarar vil lese i mange år til.

Vårlesing

Jeg er så klar for vår! Men det hjelper jo ingenting når februar oppfører seg som april og byr på lurevår med prikkende varme i de spede solstrålene den ene dagen før jeg puster frostrøyk på trappa og hutrer i den stive, kalde vinden den andre. Så, altså, snø. Igjen. Over de vasne, brune gresstustene fra i fjor ligger tjukke, hvite filler. Fillene dekker trær og busker, isen på gårdsplassen, søpla i grøftekantene, grusen som noen få steder allerede var blitt kosta opp av en ivrig vårsjel. Brøytebilene går varme på ny, og med fyr på peisen blir det godt og varmt hos oss også. Og da er det bare å lese i vei.

Margaret Atwood

Atwood er og blir en favoritt! Hun mestrer ulike sjangre og formater, skriver med kløkt og kraft og er så utrolig dyktig, klok og stilig. Jeg håper jeg blir en slik åttiåring! Men jeg er ikke en gang halvveis verken aldersmessig eller intellektuelt, og må derfor kose meg med bøkene hennes i mange tiår til. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel med illstrasjoner av Renée Nault er lest, og fjorårets suksess, Gileads døtre, skal kanskje leses snart, den også.

Hjalmar Soderberg

Fire noveller av svenske Söderberg er lest, likt og omtalt. Og sia jeg likte det så godt, kommer det nok noe mer fra denne karen etter hvert.

Truman Capote

Innlegg om den vesle boka Frokost på Tiffany, som overraskende nok var ei novellesamling, er endelig på plass. En sorgmunter utgivelse, der Capote demonstrerer sitt presise blikk for svært ulike og nokså komplekse menneskeskjebner. Et fint bekjentskap.

Amalie Skram

Jeg vender stadig tilbake til Amalie Skram, og finner hele tida noe nytt å begeistres eller undres over i hennes forfatterskap. Nå har jeg lest Mennesker og håper å skrive om den snart.

Tarjei Vesaas

Jeg er ikke fullt så bevandra i Vesaas' forfatterskap som i Skrams, men det har blitt noen bøker her også etter hvert. Kimen ligger nå øverst i skrivekøen, så der kommer det nok et innlegg om ikke så lenge.

Marisha Pessl

Den tjukke spenningsromanen Nattfilm gikk unna som bare rakkern, og innlegg har det også blitt. Uten å avsløre for mye, kan jeg vel si at dette ikke var en rein innertier for meg - jeg setter nok mer pris på mer ektefølt litteratur, altså mindre staffasje og kav. Men det er like fullt ei solid bok.

Sofi Oksanen

Forfatter og dramatiker Sofi Oksanen må jo være en av Finlands mest originale og kraftfulle litterære stemmer! Romanen Norma var nokså annerledes enn det jeg forventa, og ikke nødvendigvis en favoritt, men jeg slutter ikke å følge forfatterskapet av den grunn! Innlegg kommer.

Homer

Denne karen blir nok ikke borte fra leselista med det første. Jeg har lest Iliaden, som jeg også snart skal skrive om, men jeg skal jammen komme meg gjennom Odysseen også! Det kan ta litt tid, for nå er jeg akkurat ferdig med bokbingoen og skal kaste meg over et par forsømte lesesirkelbøker. Men lese, det skal jeg.

Elsa Morante

Morante er fortsatt ulest, men beholdes på leselista litt til. Jeg har tross alt veldig lyst til å lese Historien, men jeg klarer ikke helt å holde på med to veldig tjukke bøker samtidig. Alt til sin tid, tenker jeg, og stresser ikke.

Eugene O'Neill

Det er alltid spennende å lese forfattere en ikke har lest før! Jeg kjente kun O'Neill av omtale og var vel litt redd for at han skulle være for destruktiv - skrekkeksempelet i dramatisk sammenheng er alltid Sarah Kane. Men jeg blei positivt overraska over Lang dags ferd mot natt og hadde en veldig fin leseropplevelse, sjøl om familien Tyrone ikke hadde det noe særlig fint.

Gabriel Scott

Jeg lo godt av tante Pose, underlig som hun er! Og stemninga i romanen minte meg faktisk om Jane Austen, der det også alltid er en Kirsten Giftekniv og en sabotør til stede. Det blir fort underholdende intriger av slikt! Men der stopper sammenligninga mellom det norske juleeventyret og flere britiske romanklassikere. Innlegg finner du her. 

Elizabeth Strout

Jeg har blitt kjent med ei dame ved navn Olive Kitteridge, hvis egenskaper og interesse for tilfeldig småprat er enda verre enn broderns. Et godt kvinneportrett, fin formidling av livssituasjonen hennes og interessante perspektiver på familiekonflikter er noe av det jeg kan trekke fram. Mer kan du lese her.

Agatha Christie

Siste bok ut i 2019 var Guds kvern maler langsomt, en klassisk Agatha Christie-krim med like klassisk intrige, plot og løsning. Det er godt jeg ikke leser slikt hver dag, for da hadde jeg blitt lei! Men innimellom har det så absolutt sin sjarm.

Emma Healey

Som jeg tidligere har nevnt, har jeg vært med på bokbingo i vinter. Og det er moro! Men plutselig satt jeg der og var på jakt etter ei bok om demens. Det er jo ikkeeksisterende i mine egne ulesthyller. Jeg måtte derfor ty til biblioteket, og valget falt på Elizabeth er borte av Emma Healey. Innlegg kommer.

Bjørn Godøy

Litt sakprosa har også klemt seg inn i februar, denne gangen Bjørn Godøys Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske fra 2014. Den blei kjøpt på Mammutsalget for noen år tilbake, og viste seg å være ei svært interessant bok som jeg ser fram til å skrive om. 

Ida Simons

Men det er ikke bare på Mammutsalget det kjøpes bøker. Bokklubben har også sine salg, og innimellom havner det derfor ei pakke eller sju i postkassa. Denne gangen tok jeg fram Timen før midnatt av Ida Simons - ei bok som fikk god omtale, men som dessverre ikke var noe særlig likevel. Mer kommer i eget innlegg.

Valmiki

Ramayana er lest ferdig, og med det har jeg lært ganske mye om forfatter Valmiki og indisk skriftkultur, tidlige litteratur og trosforestillinger. Interessant! Innlegg dukker nok opp her også, med tid og stunder.

Jeffrey Eugenides

The Virgin Suicides - på norsk Jomfrudød - gikk som en farsott da den kom, og på nytt noen år seinere da den blei filmatisert av Sofia Coppola. Jeg har lenge vært nysgjerrig på romanen, og er nå godt i gang med lesinga.

Simone de Beauvoir

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av kort tid gyve løs på mesterverket til selveste Simone de Beauvoir - Det annet kjønn! Jeg grugleder meg, for boka er tjukk som bare rakkern, og om jeg ikke finner flyt, vil det bli en pine å komme seg igjennom. Naturligvis håper jeg at den både er interessant, spennende og morsom, slik at jeg kan danse meg igjennom tanker, eksempler og teorier. Den som leser, får vite...

Maja Lunde

Jeg forsøker å lese både i bredden og dybden, hvilket vil si ulike sjangre og vidt forskjellige temaer, gjerne god spredning innafor en og samme måned. Med tre små i hus hører også barnelitteraturen med - heldigvis! Der er det veldig mye bra, og akkurat nå ser jeg fram til å lese Over grensen av Maja Lunde.

Alfabetlesing

Neste bok ut i Alfabetlesing er Odysseen, forhåpentligvis tett fulgt av Prosessen. På Q har jeg ikke ei eneste bok, hvilket betyr at jeg med god samvittighet kan vende nesa mot bokstaven R. Der har jeg derimot mange titler, så det blir spennende å velge. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget!

Bokhyllelesing 2020

De grønne bøkene blei lest i januar, og i februar var det gamle bøker som stod på tapetet. Boka skulle helst være utgitt mellom 1850-1950, eller være en historisk roman fra samme periode. For de av dere som er i mål med disse to kategoriene, er det bare å gyve løs på kategori nummer tre: Bøker med veldig korte titler. Knut Nærums Å og Arne Torps R er de korteste jeg veit om - noen bedre? 

Jeg ønsker alle sammen en flott marsmåned!

Vinterlesing, del III

Akkurat når vi trodde at våren skulle komme for godt, for snøen hadde smelta såpass at vi kunne se fjorårets vasne gresstuster sprike under et tynt islag uti hagen og fuglene kvitra så lystig i busker og kratt, det var en anelse varmt i sola og en kunne faktisk gå ute med åpen jakke, i alle fall litt, og bilruta var ikke full av hard is hver morgen lenger, bare litt dogg, da, når vi så alt dette, og trodde at nå kommer våren, så kom det jammen mer snø. Og ikke bare det, det frøys på også, så issvullene ligger store og buklete på fortauene, akkurat som for fire uker sia. Jeg måtte minne meg sjøl på at det faktisk er januar, men følte meg likevel litt lurt. Det er jo så herlig med vår! Jammen bra jeg kan lese mens jeg venter.

Øystein Morten

Forfatter og religionshistoriker Øystein Morten er blitt en ny mann å følge med på. Jeg har nå lest og likt både Jakten på Olav den hellige og Jakten på Sigrud Jorsalfare, og venter spent på neste bok.

Margaret Atwood

Denne dama blir jeg aldri ferdig med, og ikke vil jeg bli det heller! Hun er rett og slett helt fenomenal! Plutselig hadde jeg lest The Handmaid's Tale: The Graphic Novel og det var en unik leseropplevelse. Ei utrolig kraftfull historie formidla med snert, grufulle detaljer, bevisst fargebruk og uttrykksfulle ansikter. Imponerende samarbeid! Omtale kommer.

Hjalmar Söderberg

I høst leste jeg fire noveller av Hjalmar Söderberg også, men på grunn av stort etterslep på innleggene, har det fortsatt ikke blitt skrevet noen omtale. Men den kommer.

George Eliot

Middlemarch er lest for lenge sia og innlegg har omsider kommet på plass, men jeg er fortsatt ikke på noe vis ferdig med verken boka eller forfatteren. Jeg liker romanen utrolig godt og tenker stadig på menneskene jeg blei kjent med gjennom den, og håper det ikke blir lenge til jeg skal lese Eliot igjen. Slike bøker og slike leseropplevelser unner jeg alle!

William Shakespeare

De fleste kjenner kanskje til sitatet fra Hamlet: Something is rotten in the state of Denmark. Vel, denne gangen er det noe som er ytterst råttent på Kypros. Og den råta brer om seg lik middelalderens liktrå, en guffen spedalskhet som infiserer alt og alle rundt seg. Svært lite appetittvekkende, altså, men mesterlig skrevet om generalen Othello, fenriken Iago og den altoppetende sjalusien.

Truman Capote

Frokost på Tiffany, boka bak den velkjente filmen med samme navn, blei lest før jul. Og til min store overraskelse var det også tre andre noveller i boka, men de var alle mye kortere enn tittelnovella. Omtale kommer.

Vera Henriksen

De historiske romanene til Vera Henriksen er og blir klare favoritter her i huset! Nå før jul leste jeg Kongespeil, som er lagt til slutten på norsk vikingtid, altså i 1066. Omtale finner du her. I løpet av året håper jeg å lese flerbindsverket Bodvars saga også. Bli gjerne med!

Amalie Skram

Den siste romanen til Amalie Skram blei dessverre aldri fullført, da hun døde alt for tidlig i 1905, bare 58 år gammel. I Mennesker står det unge søskenparet Sven og Annette Rask sentralt, og vi er med på ei rundreise på Sunnmøre mens de forsøker å finne ut hvilken framtid de skal gå i møte. Interessant, språklig solid og med mange nydelige skildringer. Innlegg kommer.

Tarjei Vesaas

I Kimen handler det om det som ingen vil oppleve: En fremmed ankommer det fredelige lokalsamfunnet, og like etter skjer et drap. Øyboerne reagerer raskt, men var det til det beste? Og hvordan kommer en seg videre etter noe slikt? Ei interessant bok som jeg ser fram til å skrive om.

Marisha Pessl

Pessl debuterte med Utvalgte emner i katastrofefysikk og fulgte opp med Nattfilm, ei bok som beveger seg i grenselandet mellom krim og roman. Gravejournalist Scott McGrath forsøker å finne ut hva som skjedde med den unge Ashley Cordova, som plutselig blir funnet død. Var det sjølmord? Drap? Var hun sprø? Eller blei hun tvunget til å ta sitt eget liv av familien? Teoriene er mange, men Scott gir seg ikke før sannheten legges på bordet. Innlegg kommer.

Sofi Oksanen

På leit etter ei bok på N kom jeg over romanen Norma, som jeg har hatt stående et par år. Jeg likte godt forrige bok av Oksanen, Da duene forsvant, og satte derfor i gang med denne. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg blei litt skuffa. Mer kommer i eget innlegg.

Homer

Det er ikke barebare å gi seg i kast med antikkens store epos, Iliaden og Odysseen. Men nå har jeg kommet igjennom første bok, og da tenker jeg at det bare er å kjøre på med neste også! Om det er klokt eller ikke, gjenstår å se. Lesverdig er det uansett, og det er ganske moro å lese noe som er så gammelt!

Elsa Morante

Januar har vært full av all mulig slags lesing, bare ikke Historien av Elsa Morante. Kanskje den blir lest i februar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt er lest i forbindelse med Alfabetlesing. Innlegg kommer.

Gabriel Scott

I fjor blei jeg kjent med selveste tante Pose i løpet av jula, og det var jammen meg litt av et bekjentskap! Kanskje det er like greit at min egen tante ikke er akkurat slik. Det kommer nok en omtale her også, med tid og stunder.

Elizabeth Strout

Jeg fikk akkurat med meg at Strout har skrevet ei ny bok om Olive Kitteridge, men jeg veit ikke helt om jeg kommer til å lese den. Sjøl om jeg likte Olive Kitteridge og forsåvidt også den beske hovedpersonen, er slike litt stillestående hverdagsfortellinger med fokus på småbyliv ikke noe jeg ønsker å lese hvert år. Innlegg dukker opp etter hvert.

Agatha Christie

I jula blei det mye lesetid, og jeg vendte også nesa mot Agatha Christie igjen, etter å ikke ha lest henne på mange, mange år. Det var et fornøyelig, men raskt glemt gjensyn. Mer om Christie, Poirot og Guds kvern maler langsomt kommer. 

Valmiki

Jeg er også med på bokbingo i vinter, og har lest en god del, men jeg mangler seks titler for å få ferdig bingobrettet. I februar skal det sprengleses! En av kategoriene er å lese ei bok av en ikke-vestlig forfatter. Derfor har jeg plukka fram Valmiki og boka Ramayana, som er godt hjemla i hinduistisk tradisjon. Det blir spennende!

Alfabetlesing

Her har det gått unna! Jeg har nå lest ut Iliaden, og bøkene på J, K og L er også lest - Jakten på Sigurd Jorsalfare, Kimen og Lang dags ferd mot natt. I tillegg har jeg lest ut Mennesker og Norma, hvilket betyr at alt ligger til rette for å begynne på boka på bokstaven O, nemlig Odysseen! Jeg har også avgjort hvilken bok som skal leses på P, og det blir Prosessen. 

Bokhyllelesing 2019

Endelig kom jeg i mål med Bokhyllelesing 2019 - Iliaden er lest ut! Jeg føler at jeg har juksa bittelitt med å bruke samme bok i begge leseprosjekter, men jeg tenker at det for en gangs skyld er lov, slik at jeg kommer meg videre på den alt for lange leselista.

Bokhyllelesing 2020

Nytt år, nye lesemål! I første runde skulle vi lese ei grønn bok, men hvilken grønne bok? Først trodde jeg at jeg skulle lese Historien, deretter Zenos bekjennelser. Men ingen av dem er lest. Derimot har jeg lest Katt savna av Camilla Otterlei, og den er ganske grønn (kan det passere at den ikke har vært en hyllevarmer så innmari lenge?). Om det blir et eget innlegg om boka, veit jeg ikke. I februar er det bøker utgitt mellom 1850 og 1950 som står på tapetet, og da tror jeg tida er inne for å lese Storegut fra 1866, skrevet av Aasmund Olavsson Vinje. Hva skal du lese?

God vinterlesing til dere alle!

Vinterlesing, del II

Riktig godt nytt år! Tenk at det er 2020 allerede! De to siste månedene av 2019 gikk unna som en vind, og plutselig er vi altså her, allerede i det nye året. Tradisjonen tro er de første nyttårsdagene her hos oss dager for familiekos og rydding. Vi legger puslespill og leser ferdig bøker, aker og lager snøfigurer, spiser opp julekaker og julegodt, støvsuger, vasker golvet, rydder gaver, rydder opp etter gårsdagens raketter, legger kakeboksene på plass i kjelleren og setter pinnekjøttkjelen ned i skuffen. Og innen helga er omme, er nok juletreet ute også, og vi legger jula og 2019 bak oss og er helt klare for alt det nye som 2020 kommer med. Heldigvis forblir bøkene de samme!

Margaret Skjelbred

Det er ikke så ofte jeg leser og skriver om lyrikk, men det er veldig fint når jeg først kommer i gang. Og endelig fikk jeg på plass en omtale her også. Les mer om sonettkransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde her. 

Jon Fosse

I samme omtale som over, finner du også omtalen av Jon Fosses Poesiar over Henrik Wergeland. Begge titlene blei lest til Bokhyllelesing 2019 i august, og faktisk var det fint å se dem opp mot hverandre. Men er de veldig ulike, eller veldig like, eller noe midt i mellom? Les og finn ut!

Øystein Morten

Jakten på Sigurd Jorsalfare er lest, men ikke omtalt. Kort sagt: Boka var god, men første utgivelse der Morten skriver slik som dette, dokumentarbiografisk eller hva det nå kan kalles, Jakten på Olav den hellige, var enda bedre!

Margaret Atwood

Romanen Hjertet gir seg ikke har endelig fått sin omtale, og den finner du her. Ei god og original bok, der Atwood skremmende nok (og dette er et løst sitat fra forfatteren) bare beskriver og skildrer ideer, påfunn og handlinger som vi mennesker faktisk har funnet på og gjort mot hverandre. Grøss og gru! Men les, du!

Agatha Christie

Det svenske novelleforlaget Novellix er en ny favoritt hos meg, med sine nydelige, bittesmå bøker med all slags noveller i. Perfekt for alle typer lesere! Her tar jeg for meg fire noveller av krimdronning Agatha Christie, en forfatter jeg knapt har lest på femten år. I kommentarfeltet blei jeg tipsa om ei anna Christiebok, og den hadde jeg jo på lur! Vips, så var Guds kvern maler langsomt lest også. Det innlegget kommer seinere.

Selma Lagerlöf

Denne dama har jeg derimot lest mye mer hyppig opp gjennom tjueåra, men mest romaner og lange fortellinger, ikke så mange av novellene. De var det også fint å lese. Fire stykker her også, altså, og innlegg ligger her.

Hjalmar Söderberg

Jeg leser novellene fra Novellix i rykk og napp, og i desember leste jeg plutselig fire små bøker av Hjalmar Söderberg, en forfatter jeg nesten ikke har vært borti tidligere. Innlegg kommer.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Igjen et knippe med Novellixforfattere - og her er et eksempel på grunnkonseptet hos det svenske forlaget. De utgir fire og fire bøker med for eksempel ett overordna tema, fra en epoke, fra en sjanger, fra samme tiår, fra en forfatter eller fra bare nobelforfattere, bare nordiske forfattere og så videre. Det grafiske designet på bøkene gjenspeiler dette og bøkene utgjør til sammen en helhet. Her er det sjangeren feelgood som binder de fire forfatterne sammen, og innlegg finner du her.

George Eliot

Hvordan skal jeg klare å skrive om Middlemarch? Det lurer jeg veldig på, til tross for at jeg er i gang med et innlegg. Men å få hode og hale på ei tekst om ei slik bok, er ikke lett. Uansett: Ei helt suveren bok, og en helt enestående leseropplevelse! Jeg leser gjerne mer av Eliot.

William Shakespeare

De kalles ikke klassikere for ingenting - og denne gangen har jeg lest Othello. Morsomt nok leste jeg kort tid etter Guds kvern maler langsomt, der blant annet Desdemona er en intertekstuell referanse. Gøy å kunne henge med på den! Innlegg kommer.

Truman Capote
Jeg hadde litt ledig tid mellom to intense og tjukke bøker, og fant ei lita ei i ulesthylla. Det var Frokost på Tiffany av Truman Capote. Boka inneholdt fire noveller; ei lang og tre korte. Med tid og stunder skal jeg skrive om denne også.

Vera Henriksen

Det er fortsatt kø i skrivebunken, og et godt stykke ned ligger Kongespeil, en veldig fin og nokså dialogdrevet roman av Henriksen, også denne godt hjemla i ei historisk vikingtid.

Amalie Skram

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang med Mennesker, men utpå nyåret må jeg, da jeg har valgt å ta den som en del av Alfabetlesing. Men tvangslesing funker som bare det, og for min del gjelder det ikke forfatteren eller boka i seg sjøl, men at jeg først må lese ferdig Iliaden, slik at jeg ikke drasser rundt på to store verk.

Tarjei Vesaas

Jeg er i gang med den allegoriske romanen Kimen, og er foreløpig fascinert av dette rolige og tradisjonelle øysamfunnet. Men under prosaen gnistrer det ei uro... Kimen er også en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Marisha Pessl

Nattfilm! Altså, jeg skulle bare kikke litt på den, og plutselig var jeg i gang med lesinga. Men jeg skulle lese sammen med Birthe, så jeg måtte legge den vekk for ei stund. Men nå i jula har det gått hardt for seg, og plutselig satt jeg der med Nattfilm igjen, nokså oppslukt.

Elsa Morante

Historien er ei bok jeg gjerne vil lese, kan hende det blir i januar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt gikk som en farsott rundt i landet for noen år tilbake, og det førte til at jeg kjøpte boka. Det er spennende å lese dramatikk, ikke minst av en ny forfatter. Og her var det veldig mye å ta tak i - og veldig tydelig at Ibsen var en av O'Neills forbilder. Innlegg kommer. 

Gabriel Scott

Jeg hadde store ambisjoner for årets julebøker - mange og lange! Men lesehumøret virrer hit og dit, og det blei med Snøsøsteren for barna og to bøker for meg sjøl, hvorav en av dem var Tante Pose av Gabriel Scott. Og makan til tante tror jeg en skal leite lenge etter. Forøvrig har jeg ikke sett filmen, så dette var et helt nytt bekjentskap for meg. Innlegg dukker opp etter hvert.

Elizabeth Strout

I romjula snørra vi rundt hele hurven, og da gikk det hardt utover bøkene for min egen del. På et par kvelder hadde jeg lest Olive Kitteridge, ei bok som møtes i grenselandet mellom novelle og roman. Omtale kommer.

Alfabetlesing

Jeg er omtrent halvveis i Iliaden, som er boka på I. Videre har jeg lest Jakten på Sigurd Jorsalfare og Lang dags ferd mot natt på henholdsvis J og L. Kimen er jeg også i gang med. Ergo får jeg snart gyve løs på neste års titler, som innledes med Mennesker og Norma! Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Jeg har hengt litt etter i Bokhyllelesing 2019, og holder fortsatt på med oktoberboka, som er Iliaden. Nobelboka mi blei Lang dags ferd mot natt, da O'Neill mottok prisen i 1936. Julebøker blei Christie, Scott og Lunde. Og snart braker det løs med ny runde! 

Ha en finfin januarmåned!

Høstlesing, del III

For en kosehøst vi går i vente! Bokhøsten ser ut til å være fenomenal, med selveste Margaret Atwood som leder an i spissen. Sjøl har jeg ikke gått til anskaffelse av Gileads døtre enda, men jeg har utrolig mye annet bra å se fram til nå som vi snart går inn i den mørkeste tida på året. Og jo mørkere det blir ute, jo lysere blir det inne! I alle fall når du har nok av gode bøker å se fram til.

Johan Falkberget

Trilogien Christianus Sextus er avslutta, og innlegg finner du her. Bøkene anbefales varmt og inderlig, dette er store bøker og intense leseropplevelser! Perfekt for alle som liker historiske og realistiske romaner av en viss størrelse, og med et innhold som tidvis er krevende. Jeg for min del gleder meg veldig til å lese om An-Magritt seinere i livet.

William Faulkner

Romanen Larmen og vreden, som jeg leste sammen med Birthe, blei ferdiglest for mange uker sia, men på grunn av det lange etterslepet på skrivefronten og den nokså dominerende lesegleden, har det ikke kommet innlegg enda. Men det er i eiminga!

Frida Nilsson

Heller ikke Det tynne sverdet er blitt omtalt, sjøl om den blei ferdiglest i sommer, men boka er neste tittel ut i skrivekøen. Jeg gleder meg til å skrive litt om boka, og håper at den har et langt bokliv foran seg, med mange, mange lesere. En flott barneroman!

Thorvald Steen

Innlegg om Det usynlige biblioteket er på plass, og kan leses her. Steen er en forfatter som ofte får ros for å fornye sjangeren han så ofte beveger seg i, nemlig den historiske romanen. Det er nok ikke jeg så enig i. Les mer om hvorfor i innlegget.

Margaret Skjelbred

Lyrikken som jeg leste til åttende runde av Bokhyllelesing 2019, venter fortsatt på innlegg. Det er delvis på grunn av lyriker nummer to, som jeg leser nå, som også skal være med i omtalen. 

Jon Fosse

Jeg begynte på Poesiar etter Henrik Wergeland, men glemte den litt bort oppi alle romanene tidligere i høst - den blei liggende nede på arbeidsrommet framfor å være med rundt i huset i bokbunken. Derfor begynte jeg på nytt, og er snart i mål.

Jenny Erpenbeck

Alle dagers ende var ei så god bok at jeg måtte kjøpe mer av forfatteren! Erpenbeck har noe helt spesielt, hun er så stilsikker og formidler så stramt, i tillegg til at historiefortellinga hennes er nokså unik. Imponerende! Går, gikk, har gått ligger klar til en annen anledning.

Øystein Morten

Øystein Morten ligger både i skrive- og lesekø: Jakten på Olav den hellige skal snart bli omtalt, og Jakten på Sigurd Jorsalfare skal snart leses. Og i tillegg må han kanskje med på årets ønskeliste, da Jakten på Olav Tryggvason nettopp er utgitt!

Margaret Atwood

Som nevnt i innledninga ser jeg fram til å lese den nye og Bookerprisvinnende Gileads døtre, men før den tid kommer, skal jeg skrive om Hjertet gir seg ikke, som kom på norsk i 2016, og som jeg leste tidligere i høst. Også her befinner vi oss i det dystopiske landskapet som Atwood er blitt så kjent for, men på et tidligere stadium enn katastrofene vi møter i Tjenerinnens beretning og i trilogien om Oryx, Crake og Maddaddam. 

Agatha Christie

Fire krimnoveller er lest, og et samleinnlegg kommer. Det var fornøyelig å lese Christie igjen, jeg har knapt gjort det sia jeg leste en del av henne i slutten av tenåra. 

Selma Lagerlöf 

Novellix har utgitt fire noveller av Lagerlöf også, og disse blei lest nokså radig. Lagerlöf har samme finstemthet her som i romanene sine, og er alltid behagelig å lese. Samleinnlegg kommer her også.

Hjalmar Söderberg

Også denne karen har fått fire noveller på Novellix, og nå har jeg lest to. De to andre følger nok på ganske snart.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Det svenske forlaget Novellix er en ny favoritt her i huset, med sine små, nydelige bøker med ei novelle i hver bok. Og mens høstmørket har senka seg, har jeg lest de fire lette novellene til Jojo Moyes, David Nicholls, Sophie Kinsella og Nora Ephron. Planen er å skrive om tekstene i et samleinnlegg etter hvert.

Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa

Jeg leste fagboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk, til niende runde av Bokhyllelesing 2019. Omtale finner du her. 

George Eliot

Oktober viste seg å stå i Eliots navn! Sammen med Birthe har jeg tatt fatt på Middlemarch, ei bok jeg forventa å holde på med til tett opp under jul, om ikke inn i det nye året. Den er nokså omfattende, med sine nær på nihundre sider, og jeg tenkte at ei såpass gammel bok sikkert også er omstendelig og tidkrevende. Men jeg må visst bite i meg alle antagelser. Lesinga er en fryd, språket glir og alt er så engasjerende! Jeg koser meg noe så innmari med det jeg tror er den beste romanen jeg så langt har lest, og er trist fordi jeg snart er ferdig!

Amalie Skram

Og på grunn av Eliot har jeg jo ikke kommet i gang med Mennesker av Skram. Men det gjør ingenting, alt til sin tid! Jeg tar derfor med meg Skram inn i november også.

Tarjei Vesaas

Ei heller Vesaas er blitt lest i måneden som har gått, jeg har ikke fått meg til å ødelegge Middlemarch-bobla med noe særlig mer enn et par noveller, og da ikke av Vesaas. Men Kimen skal leses i år, den også.

Alfabetlesing

Huckleberry Finns opplevelser er utlest, og ligger klar i skrivebunken. Neste på lista nå er Iliaden av Homer, men jeg venter til jeg er ferdig med Middlemarch. Deretter skal jeg, om planen slår til, ta for meg bokstavene J, K og L også, før vi går inn i det nye året. Om det blir slik, gjenstår å se. Mer om Alfabetlesing ligger her. 

Bokhyllelesing 2019

Det går mot slutten av Bokhyllelesing 2019, da det kun er to ordinære runder igjen. Jeg har ikke lest oktoberboka mi enda (som er bok nummer elleve i ulesthylla), men det kommer. Etterpå følger novemberrunden, der vi leser Nobelbøker, altså ei bok skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er usikker på hvilken bok det blir for min del - alternativene er mange!

Kos dere med årets siste høstmåned!

Bålet

Bildekilde: Bokelskere

Bergljot Hobæk Haff (1925-2016) er enda en av disse forfatterne jeg er vokst opp med, men som jeg aldri har hatt et sjølstendig forhold til. Det vil si at jeg er vokst opp med navnet hennes, som stadig blei nevnt hjemme, og kjennskap til enkelte verk hun har skrevet. Jeg er vokst opp med referanser til temaer i forfatterskapet hennes og ikke minst med de konkrete, fysiske bøkene i de store, kirsebærbrune bokhyllene til mamma inne på biblioteket oppe i tredjeetasje. Bergljot har liksom alltid bare vært der, sammen med alle de andre, og jeg har latt pekefingeren gli over de mange bokryggene med navnet hennes på flerfoldige ganger.

Men før jeg fikk sjansen til å lese noe av henne og bli kjent med henne på egen hånd, døde hun. Hun og Umberto Eco (1932-2016), uten sammenligning forøvrig, fulgte hverandre med bare noen dagers mellomrom i løpet av februar 2016. Nå, sommeren to år etter, har jeg tatt meg tid og ro til å lese begge to, og det egentlig helt tilfeldig. Først ut var Rosens navn (1980), ei omfattende og ordrik bok lagt til middelalderens Italia. Deretter fulgte Bålet (1962), ei knapp og stram bok lagt til vår nære fortid et lite sted her i Norge.

Boka fokuserer på tre personer, uten at jeg egentlig vil kalle noen av dem for hovedpersoner. For ingen av dem er fokaliseringsinstanser her, de blir konsekvent skildra utenfra, slik resten av bygda og de øvrige personene også skildres. Det er som om en navnløs opinion fører ordet, der noen etterpåkloke og kjølige kommentarer av og til stiger fram. Det er en helt særegen stil som fungerer svært godt, og valg av perspektiv gir masse spillerom for den tilbaketrukne fortelleren, som kan endre fokus slik det finner henne for godt.

Den første personen vi blir kjent med er lærerinna, som driver skolen i bygda. Eller, vi blir ikke egentlig kjent med henne, for hun skildres bare. Vi kommer aldri tett innpå, vi får aldri hennes versjon av det som skjer. Men vi kan ane den. Bygdefolket har respekt for lærerinna fordi hun gjør en god jobb. I tillegg til lærergjerninga kan hun mye om urter, omslag og salver, og hun hjelper barna og familiene deres med å holde seg friske. Det eneste de egentlig har å utsette på henne, er at hun har veldig lange bein. Men det kan like gjerne skyldes klærne hun bruker, som har et underlig snitt.

Den andre personen som introduseres, er skomakeren. Han ankommer kafeen en dag, fulgt av ei lang rekke av bygdas unger. Fremmedkar som han er, som atpåtil skjærer grimaser og driver gjøn med dem! Skomakeren er en stillferdig fyr, med nedluta nakke og store, grove håndverkerhender. Han er like mørk som lærerinna er lys, og like kort i beina som hun er lang. Han pusser opp et lokale og lager seg et verksted der, og blir fort en populær mann. Ikke fordi han er spesielt pratsom eller morsom, men fordi han er behagelig å være rundt, fordi han utfører arbeidet sitt godt og fordi han lar skoleungene sitte i ovnskroken og holde på med skinn- og lærrester.

Noe mer enn ett år etter skomakeren, kommer det enda en mann til den inneklemte bygda, der hun ligger mellom høye fjell. Han er den eneste av dem som gis et navn, og det er Allan. Allan er en slange i bygdeparadiset, en som sprer mistenksomhet og sår skepsis blant venner og naboer. Han spotter og henger ut, lurer og narrer, men på en slik måte at bygdefolket, som aldri har møtt en slik kar før, ikke skjønner hva som foregår. Kun fortelleren forstår, og vi som leser forstår, fordi Allan skildres helt og sant: Den utapåklistra elegansen, som egentlig er gammel, slitt og hullete fajanse - tankene går til vagabonden - de voldsomme faktene, den insisterende latteren og de så smått vulgære utsagnene går hand i hand med gustne kjaker, unaturlig hår, kvapsete, bleik kropp og et ellers plirende og usympatisk utseende. Men før noen egentlig har forstått hva som har hendt, er det sådd splid mellom bygdefolket, og ondsinna sladder rår.

Hva som skjer videre i romanen, skal jeg la være å skrive noe om. Den er såpass god og såpass kort at den bør leses av mange, mange! Her er det svært mye å hente både for en konkret og spenningssøkende leser, og for en som går mer etter symbolikk, det som står mellom linjene og indre spenning. Bergljot Hobæk Haff gir begge deler i rikt monn, og det gis med eleganse, spissfindighet og intensitet.

Det vesle bygdesamfunnet som skildres gir assosiasjoner til blant annet tekster av Alf Prøysen (1914-1970) og Olav Duun (1876-1939), som begge skreiv om småkårsfolket med alle deres særegenheter, med like stor varme for alle. Dette følger også denne forfatteren, som aldri gjør narr av jenta med det vansira ansiktet, den surrete gamlingen eller bygdas tulling - den tilbakestående unggutten med det store hodet. Derfor blir det så sårt når noen andre i boka gjør det. Det intense og såre i romanen lar også tankene fare til Tarjei Vesaas (1897-1970) og hans bygderomaner.

Men teknikken til forfatteren, det litterære grepet om teksten, historia og personene er her helt annerledes. Boka er svært interessant teknisk sett, da jeg så å si aldri har vært borti en lignende kombinasjon tidligere. Måten å fortelle på, med skildringer av skjebnens lunefulle veier, med rom for noe litt underlig og kanskje så smått umenneskelig, kan minne om fortellingene til Karen Blixen (1885-1962), dog sistenevnte ofte tar steget fullt ut i gotikken. Det gjøres ikke her, forfatteren holder hele tida på sin egen, stramme tråd og mister aldri sin vei av syne.

Bergljot Hobæk Haff står med andre ord i en solid litterær tradisjon med sin bygderoman, og bygger på elementer fra både romaner og fortellinger. Så er også de korte kapitlene hennes på mange måter lik små fortellinger i seg sjøl, slik at teksten får preg av å være lag på lag med korte tekster. Når disse legges oppå hverandre, gir de oss til sammen mye mer informasjon enn hver for seg. I alle fall når det er så godt gjort som her. 

Det er sjelden jeg leser så elegante romaner. Men her stemmer alt, og boka kan slik sett leses i ett jafs. Jeg for min del tok mange pauser - jeg ville at boka skulle vare! - men også på grunn av tematikken i romanen, den utrolig intense stemninga og tidvis svært sterke spenninga. For sjøl om forfatteren kommer med mange frampek og leseren tidlig veit hvordan alt kommer til å gå, er det veien dit som er det interessante. På hvilken måte skjer det? Hva sies, og hvordan sies det? Hvem gjør hva mot hvem, og hvorfor? Og bygdefolket, da, hva står de igjen med, etter alt sammen, etter bålet? Jeg anbefaler at du også leser og finner ut av det. 

Krimfri påskelektyre

Det er forsatt ei stund igjen til påske, men mange bokelskere liker å planlegge ferielesinga i god tid i forveien, uansett om det blir bypåske, fjellpåske, hyttepåske, sydenpåske eller jobbpåske. Og sjøl om et stort flertall nordmenn setter pris på å drukne seg med påskekrim i ti dager til ende både i bokform, på tv og kino, i blader, på radio, gjennom spill, på nett, melkekartongen og i kryssordet, er det også noen som foretrekker å holde seg til annen litteratur. Her kommer derfor noen alternativer til den påskeglade bokelskeren som vil ha krimfri ferie.

Tarjei Vesaas - Isslottet

Ei nydelig og følsom roman om de unge jentene Siss og Unn, om vennskapet som vokser fram dem i mellom og om hva som skjer når en av dem en dag plutselig er borte. Hvordan møte hverdagen aleine? Hvordan leve videre uten å vite? Spenninga dirrer i teksten etter hvert som de sirkler den bortkomne inn. Varmt og sterkt skrevet i et stilsikkert, knapt språk, med mye symbolikk og mange assosiasjonsmuligheter. Ei bok en kan lese mange, mange ganger, og som passer ekstra godt i påska, når vinter blir vår, snøen smelter og isen slipper sitt strenge tak. Boka er trist, men gir ro.  

Solveig Aareskjold - Valkyrjesong

I ei rekke stilige, kloke og poengterte essays går Solveig Aareskjold den norrøne kulturen nærmere etter i sømmene. Hun belyser enkeltelementer, som vold, kvinners stand og ære, og setter disse opp mot moderne verdier, filmer, bøker eller allmenne ideer. Aareskjold er humoristisk på en lun måte, og hun har en grunnleggende respekt for vikingene som smitter over. Ei ypperlig bok å lese i mens du tilbereder påskelam og venter på gjestene. Tekstene er korte og tilgjengelige, innholdet er informativt og opplysende.

Honoré de Balzac - Far Goriot

Etter at påskelammet er fortært, kan det være godt å sette seg ned med ei anna bok. Om en ønsker å være litt inspirert av påska reint tematisk, kan en se nærmere på dette med offer, synd, skyld og skam. Vi befinner oss på et lurvete pensjonat i Paris, der den gamle mannen far Goriot holder til. Sett gjennom den unge Eugène, jusstudenten som også bor på pensjonatet, er den gamle et null. Men underlige lyder får den unge til å smugkikke inn gjennom nøkkelhullet en sein kveld. Og det han får se, skal komme til å endre leserens oppfatning av far Goriot for alltid. Romanen er velskrevet og velkomponert, alt henger sammen og alt løser seg til slutt. 

A. S. Byatt - Besettelse

Om en derimot ikke har så mange påskegjester og heller ønsker seg ro og fred til å dykke ned i ei lengre bok, kan Besettelse anbefales. Boka er som en lang, god drøm, en virvlende, spennende, romantisk drøm, der den veksler mellom nåtid og fortid og lar leseren gå på oppdagelsesferd i gamle hemmeligheter sammen med hovedpersonene. Byatt er en mester med øye for detaljer, og hun skildrer natur og gjenstander, mennesker og psyke med imponerende presisjon og stor følsomhet. Hun er mer krevende enn Balzac, men gir også mye mer tilbake. En nydelig leseropplevelse! 

Sigmund Løvåsen - Mamsell Iversen

Mens en jobber med å klekke ut gode gjemmesteder for årets påskeegg og kanskje lager til ei lita hinderløype, ei skattejakt eller et finurlig lappesystem for de små for å få moroa til å vare lenger, kan det være kjekt å ha noe å more seg med for sin egen del også. I så fall anbefaler jeg Mamsell Iversen, ei original bok om ei original dame. Alt bråket begynner den dagen Pauline Lindstad blir funnet drept i moltemyra. Hvem står bak ugjerninga, og hvordan henger det hele sammen? Det er ikke mye fart i lensmannen på stedet, så Mamsell blir nødt til å ta saken i egne hender. Den vesle romanen er ei herlig bok med masse språklig kraft, stilige skildringer og spesielle løsninger. Ei kriminalbok som ikke er ei kriminalbok!

Kate Atkinson - Liv etter liv

For lesere som vil ha et roligere tempo og mindre humor, og som kunne tenke seg å fordjupe seg i én idé, gjentatte handlinger og bestemte strukturer, er Liv etter liv et godt startsted. Jeg er svært fascinert av grunnideen i boka - hvem er ikke det? For, spør Kate Atkinson, hva om vi kan leve flere ganger? Hva om vi får flerfoldige muligheter, hva om vi kan leve livet til det blir slik vi ønsker? Slik er det nemlig for Ursula Todd, bokas hovedperson. Hver gang hun dør, vender hun tilbake til start, til fødselen, til vinterdagen i 1910 med det store snøfallet. Etter hvert begynner hun å huske fra liv til liv, og hun forsøker å finne ut av sin funksjon. Hva er det meninga at hun skal gjøre, få til, oppnå? Til slutt lager hun en plan som hun følger til punkt og prikke. Boka er bygd over et spennende tankeeksperiment og er vel verdt lesetida. 

Dette er altså mine forslag, hva er dine? Eller har du lagt påskekabalen allerede? Uansett om du velger krim eller ikke, håper jeg du finner fram til noen gode titler, slik at du sitter igjen med solide leseropplevelser. Og hvem veit, kanskje det er helt passelig med lesepåske i år. Godt bokvalg!

Bokhyllelesing 1: Rød bok

Temaet for første runde av Bokhyllelesing 2016 var å lese ei bok med rødt omslag. På alt anna stod du som deltaker helt fritt, så lenge boka var henta fra egne ulesthyller. Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de røde bøkene:

Hedda leste Troilus og Criseyde av Geoffrey Chaucer

Elida leste The Scarlet Letter av Nathaniel Hawthorne

Beathe leste Folkelesnad av Agnes Ravatn

Tone leste Det røde rommet av August Strindberg

Gro leste Kimen av Tarjei Vesaas

Berit leste Duft av parfyme av Kathleen Tessaro
Åslaug leste Kjærlighetens tango av Carolina De Robertis

Ingalill leste Sisters Brothers av Patrick deWitt
Elisabeth leste The crimson petal and the white av Michel Faber

Før runden begynte, var vi 14 påmeldte, men verken Silje eller Pia hadde valgt seg bøker. Derfor var vi 12 klare lesere. Med noen omrokeringer og utskiftning av bøker underveis, har nå åtte bokhyllelesere kommet i mål med årets første leseutfordring. Ikke verst! Videre veit jeg at Silje er godt i gang med sin bok av Zadie Smith, mens Elisabeth like greit åpna året med en murstein av Michel Faber. Der kommer det innlegg etter hvert som de blir ferdige. Men hva med Monika og Birthe, som leser henholdsvis Jeanette Winterson og Jane Austen, er dere i mål? Eller er leseutfordringa blitt helt borte i kulde og storm? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet. Og til alle som leser eller har lest: Bra innsats i første runde!

Det er ei veldig variert leseliste over, noe som viser at det å lese etter farge av og til kanskje ikke er så dumt. I kategorien røde omslag møtes svært ulike bøker, fra alvorstunge og lange til lette og korte. Det leses på norsk og engelsk, det leses gammelt og nytt, underholdning og mer kunstferdige utgivelser, og bøkene er skrevet av både kvinner og menn. Sjangermessig er det likevel ei overvekt av romaner. Som det eneste unntaket har Beathe har kost seg med essays. 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 9, fra 29. februar til 6. mars. Da skal vi konsentrere oss om bøker som opprinnelig er skrevet på tysk, enten av avdøde eller nålevende forfattere. Om du vil lese boka på tysk, eller i en norsk oversettelse, er opp til deg. Sjangermessig står du også helt fritt. Jeg har planer om å ta for meg Goethe for aller første gang, og for min del blir det så absolutt på norsk. Jeg gleder meg! 

Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Vårlesing, del III

Endelig er det blitt mai måned, og endelig har jeg kommet i mål med masteroppgava. Alt er levert! Før tida! Og jeg tror ikke det blei så verst, heller, men jeg venter med feiringa til etter muntlig sensur. For jammen er jeg sliten. Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har intellektuell kapasitet på nivå med ei skilpadde. Lesetempoet er omtrent like radig, og det å formulere meg skriftlig er en risikosport jeg helst ikke bedriver. Jeg har ingen styring på hva som kan komme ut! Hjernen er full, eller tom, jeg veit ikke helt, men den har i alle fall behov for litt pause. Derfor er det ikke sikkert det kommer til å skje så mye her på bloggen de nærmeste ukene. Men det stopper ikke meg fra å oppsummere april eller å planlegge lesinga for tida framover. Det får heller falle litt i fisk.

Ragnhild Jølsen

Det er siste gang på rimelig lenge at denne dama er med på oversikta og leseplanene, da jeg nå har lest alt hun har skrevet. Hun er så absolutt lesverdig, og jeg anbefaler henne gjerne, men det er mest godt å få henne unna vei akkurat nå. Jølsen har nemlig vært en klamp om foten ei stund, slik det fort blir med alle bøker en skal lese eller alle ting en skal gjøre når tida ikke strekker til. Innlegg om Ragnhild Jølsens verker finner du her: Ve's mor, Rikka Gan, Fernanda Mona, Hollases krønike, Brukshistorier og Efterlatte arbeider. God les!

Sturlason & Henriksen

Etter et nesten permanent opphold på skrivebordet de siste to åra, har Snorre Sturlason nå endelig flytta tilbake i bokhylla. Boka er ikke ferdiglest, derfor kommer det ikke et lesekryss nå, men jeg har ambisjoner om å innkassere det i framtida. Vera Henriksen, derimot, håper jeg å lese ut om ikke så lenge.

Selma Lagerlöf

Mens hjernen slurrer på et lite samarbeidsvillig gir, leser jeg siste bok i trilogien om den aristokratiske familien Löwensköld. Det er akkurat passelig avansert for meg nå, og veldig koselig lesing. For er det noe jeg veit, er det at det kommer til å gå bra med de viktigste hovedpersonene. Slik har det i alle fall vært så langt i trilogien... Omtaler finner du her: bind I og bind II. Så kommer jeg forhåpentligvis snart i mål med bind III også.

Tarjei Vesaas

Denne mannen trenger neppe noen introduksjon etter to innlegg om samme bok i april. Kort sagt: lesekryss til meg, og Isslottet anbefales til deg! Jeg vil svært gjerne lese mer av Vesaas, og har noen andre titler på lur i ulesthyllene. Men det blir kanskje ikke før til vinteren.

Raymond Chandler

Nathaniel Hawthorne stod bak aprilboka i lesesirkel 1001 bøker. Men jeg bytta han i siste liten ut med Raymond Chandler og leste kriminalromanen Det lange farvel i stedet - også ei 1001-bok. Årsaken er hovedsaklig Hans H. Skei. Omtale finner du her.

Hans H. Skei

Litteraturprofessor Hans H. Skei har i den interessante sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen samla et knippe av sine viktigste artikler om norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra startskuddet for sjangeren gikk omkring 1840, til hva som beveger seg mellom permene litt utpå 2000-tallet. Og da temaet i Ingalills biografisirkel plutselig var forbrytelse og straff, passa det godt å lese denne. Jeg er klar over at boka ikke egentlig er en biografi, men jeg fikk den godkjent likevel. Lesekryss!

Nikolaj Gogol

I fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 er det russernes tur. Etter mye att og fram har jeg endelig klart å velge både forfatter og bok, og falt ned på romanen Døde sjeler. Det kan hende jeg ikke kommer i mål denne gangen, på grunn av det tidligere nevnte lesetempoet, men jeg vil like fullt forsøke. Om du er usikker på om du skal delta eller ikke, kan du lese mer på samlesida. Jeg vil også minne om at alle deltakere denne gangen står helt fritt når det kommer til sjanger og tema. Eneste kriterium er at boka opprinnelig er skrevet på russisk!

Charlotte Brontë

Å, jeg skulle mer enn gjerne vært med resten av 1001-gjengen og lest romanen Villette! Men jeg vil ha overskudd når jeg skal gjøre det, jeg vil kose meg, og ikke presse meg igjennom med dårlig lesetid og et hue som ikke helt følger med. Det er så ødeleggende! Derfor vil Brontë bli bytta ut, men jeg aner ikke med hvem. I ulesthyllene er det ikke veldig mange 1001-damer igjen, så det spørs om jeg ikke bare må ta ei tilfeldig bok. Men det er helt ok. Å lese ut fra ulesthyllene er blitt et av årets viktigste prosjekter. Målet er å få klemt inn alle uleste bøker i en reol, og holde det slik. Inntil videre er det svært lite sannsynlig, og golvet, eventuelt bøkene, lider.

Linn Ullmann

Da jeg var i innspurten med masteroppgava, lovte jeg meg å sjøl å velge ut minst to titler fra bokhylla som jeg kunne kose meg med i tida fram mot muntlig sensur. Den ene jeg har valgt, er skrevet av Linn Ullmann, som jeg ikke har lest noe av før. Det er en signert utgave av Det dyrebare, og nå tenker jeg at det er på tide å lese den. I tillegg virker boka som en typisk, gjennomsnittlig norsk roman, det vil si ikke alt for intellektuell og avansert (som jeg er redd Gogol er, russer som han er), og derfor overkommelig slik situasjonen er nå.

Carl Frode Tiller

Om mai tryller fram mye mer lesetid enn april, vil jeg også gjøre rom for Carl Frode Tiller og den andre boka i den kritikerroste Innsirkling-serien. Han er dessuten, i likhet med Linn Ullmann, et koselesingsvalg for mai, og et av mine ønskelesemål for 2015. Det er egentlig bare å få ut fingern. Jeg har bok tre et sted i stablene også, så jeg kan fortsette om jeg blir hekta.

Faglitteratur

I april koste jeg meg faktisk med to slags sjangerbiografier. Først ut var Jónas Kristjánsson med sin Eddas and Sagas. Iceland's Medieval Literature, ei fascinerende og spennende bok om middelalderlitteraturen. Deretter var det Hans H. Skei og kriminallitteraturen. Og nå som fagbøkene på golvet er redusert til kun én ulest tittel, som jeg håper å lese snart, ser det ut til at det, med få unntak, blir ei aldri så lita fagbokpause i månedene framover. Puh!

Og noe mer enn dette tør jeg verken satse på eller regne med. Jeg skal jo ha en muntlig sensur, noe som vil kreve en del arbeid, jeg må få tid til å hente meg inn igjen, og dessuten er det en diger bunke med ymse gjøremål som har hopa seg opp mens jeg har vært borte i masterland. Etter ei lita pause, er det på tide å ta fatt der. Men først skal jeg nyte soldagene. Det håper jeg du gjør også. God vår!

Favorittbøker: I

På bokstaven I fant jeg, frustrerende nok, bare tre mulige favorittbøker i bokhyllene: Isslottet (1963) av Tarjei Vesaas, I kjølvannet (2000) av Per Petterson og Innsirkling (2007) av Carl Frode Tiller. Med andre ord: tre solide bøker av tre norske menn, alle blant våre viktigste etterkrigsforfattere (Vesaas debuterte før krigen, men hadde som kjent ei lang karrière). Alle tre er svært anerkjente og har mottatt kritikerros, stående ovasjoner og flerfoldige priser. Jeg måtte derfor gruble ei stund før jeg kom fram til hvilken bok jeg skulle velge, og hvorfor.

Bildekilde: Bokelskere

Isslottet

Med bevissthet om at dette kan bli en lett repeterende bokblogg, der de samme forfatterne og de samme bøkene blir løfta fram i det uendelige, vil jeg for andre gang på en måned velge å fokusere på Isslottet. Og det er rett og slett fordi Tarjei Vesaas (1897-1970) har skrevet ei tidløs bok. Historia om Siss og Unn er så djupt hjemla i det menneskelige, i det mellom-menneskelige, i det eksistensielle og i det følelsesmessige at jeg vanskelig kan tenke meg en leser som ikke blir berørt.

Den korte romanen om Siss og Unn, to jenter på elleve år, er lagt til ei lita, norsk bygd. Det er seint, seint på høsten, og svært kaldt. Isen knaker etter hvert som den blir tjukkere og sterkere, og rundt den veldige, buldrende fossen har kulda nærmest innkapsla det sprutende, rennende vannet og fryst store deler av det til is. Resultatet er en isfoss, der kuppel på kuppel og tårn på tårn minner om et slott. Et tiltrekkende slott, et farlig slott, et eventyrslott, et isslott. Som glitrer i sola og er berusende vakkert å se på. Som oser av rå kulde inni, en fornummende, bedøvende kulde. Det er her, ved og i isslottet, at de vesentligste delene av boka utspiller seg. Og det er herfra Vesaas henter mye av symbolikken, metaforene og de poetiske bildene som dominerer teksten. Det er natur mot menneske, naturen i mennesket og mennesket som natur som skildres.

Bortsett fra akkurat disse konkrete miljømarkørene, handler store deler av resten av boka om nettopp de menneskelige og følelsesmessige erfaringene vi gjør oss i møte med andre mennesker, som forelskelse, skam, sjokk og sorg. Det er følelser alle kan kjenne seg igjen i, følelser som er skildra åpent, nydelig, med klokskap og varme. Det er dette som gjør boka tidløs og allmenngyldig, som gjør at appellen burde være sterk i alle land der det kan bli kraftig kulde vinterstid, og i alle land der leserne er i stand til å tolke den ytre kulda som et uttrykk for den indre kulda.

Noe av det magiske ved boka, er at den i all sin ytre enkelhet i form, språk og hovedhandling - er så fortryllende kompleks under. Det er lag på lag av betydning i tekst og undertekst, i symbolikk og metaforer. En ung og utrent leser kan derfor hente ut det som passer til hans nivå, mens den erfarne leseren kan hente ut uendelig mye mer - hun kan tolke, lese mellom linjene, ta assosiasjoner og intertekstuelle referanser (for eksempel til Rasmus Løland og folkeeventyra). Boka, handlinga og tematikken bygges da gradvis utover og utover, teksten vokser med leseren, inn i leseren. Slik blir også sjølve boka litt av et isslott.

Men sjøl om jeg påpeker enkelhet i form, språk og hovedhandling, må det ikke misforstås. Det at boka er leservennlig, betyr ikke at den nødvendigvis er enkel. Det er mye som er hemmelig i Isslottet. Mye ligger mellom linjene. Mye får vi aldri vite, fordi det er irrelevant - og det gjør ingenting. Men boka er likevel tilgjengelig, og en ressurs som bør benyttes mer, for eksempel i undervisningssammenheng. De korte kapitlene, de korte setningene og den spennende, lettfulgte ytre handlingsgangen er ideell for elever i ungdomsskolen og på videregående, mens den komplekse, underliggende historia med fokus på det indre nivået hos hovedpersonene er et funn av ei analyseoppgave for voksne studenter. Her er det vanvittig mye å hente.

Også skriver jo Tarjei Vesaas så vidunderlig vakkert. En bør lese sakte for å få med seg hvor gjennomtenkt den språklige strukturen er, med veksling mellom korte og lange setninger og bruk av tegnsetting for å variere tempo og intensitet, med konsonantrim og vokalrim, med ei sterk indre rytme og nøye utvalgte ord. Det er manende, noen ganger angstskapende, gjenkjennelig og sårt. Teksten er gjennomarbeida og svært stramt og bevisst komponert, og resultatet er ei bok en blir glad i og vender tilbake til, rett og slett fordi den betyr så mye. Vesaas gjør Siss og Unns erfaringer våre, han gjør dem til noe i oss, til oss, og kampen deres blir derfor også leserens kamp, på godt og vondt.  

Hva er din favorittbok på I?

Det var ikke helt lett å velge denne gangen, trass i at det ikke var så mange alternativer å velge i. Men jeg er veldig fornøyd med avgjørelsen, sjøl om den første Innsirkling-boka ikke ligger langt unna. Jeg kan tenke meg at Innsirkling (boka eller bøkene) kommer høyt opp som favorittbøker hos mange. Eller kanskje du har noen helt andre potensielle favoritter på lur? Hvorfor liker du akkurat disse bøkene så godt? Tarjei Vesaas klarer i Isslottet å gjøre noe som få andre forfattere får til: å leve seg inn i mennesker langt unna en sjøl i alder og erfaring, å skildre dem både utafra og innafra på en troverdig og varm måte, å få det hele til å virke uendelig lett, mens det egentlig er uhyre komplekst. Og det hele gjøres i et elegant utforma språk som får en til å grine.

Isslottet

Bilete: Bokelskere

Eg har nett lese ut den stutte romanen Isslottet (1963) av Tarjei Vesaas (1897-1970), ei bok det er vanskeleg å skrive mykje om utan å avsløre kva som er den ytre hovudhandlinga. Like fullt vil eg freiste å klåre meg utan slike irriterande referat som øydelegg for andre lesarar.

Eg er faktisk ei av dei som har gått igjennom norsk skule utan å lese Isslottet, ei bortimot segnomsust bok ein ikkje kan unngå å høyre eller lese om. Men det har aldri falle seg slik, at eg skulle lese ho sjølv. Før no. På ungdomsskulen måtte me lese mellom anna Soga om Gunnlaug Ormstunge og Victoria av Knut Hamsun, seinare kom drama frå Ibsen, dikt av Garborg og noveller frå Kielland og Skram. Nyare verk var det Bjørneboe som stod for, før me hoppa fram til moderne tider med Erlend Loe. I det heile eit underleg utval! Eg ville tatt heilt andre val som lærar - mellom anna ville Isslottet kome høgt opp på lista. Det kjem både av at hovudpersonane i boka er born, born forfattaren tek på alvor, og av di teksta er lett å lese, samstundes som ho rommar mange perspektiv og moglege tolkingar.

Det er Siss og Unn som er hovudpersonane i boka. Dei er båe 11 år, og går i same klasse på skulen. Me møter dei for fyrste gong om hausten, seint i den sprengkalde og mørke hausten, då Siss er på veg bort til Unn. Unn er ganske ny på staden. Ho kom flyttande på våren, til moster si, etter at mor hennar døydde. Far hennar er heilt fråverandre. Einebarnet Siss såg Unn fleire gonger rundt i bygda om sumaren, men dei prata aldri. Så kom dei i same klasse. Siss har ein leiarposisjon i klassen, og ho har freista å få med Unn i gjengen. Men Unn vil ikkje, og Siss skjøner ikkje kvifor. I friminutta merkjer ho at Unn ser på henne. Unn står heilt stille på same staden og berre ser. I timene med. Og Siss byrjar å sjå attende. Ho vert så nyfiken at ho ikkje kan la vere, for det er noko med Unn, det kan ho sjå og kjenne, og blikket hennar varmar, kriblar, er godt. Så kjem ein lapp. Unn vil møtast!

Og det er mest det einaste som står i hovudet på Siss. Unn vil møte henne! Og ho vil sjå Unn med. Sjå og prate og vere i lag heilt utan dei andre på skulen. Difor er ho no på veg bort til mosterhuset. Det er etter skulen, men allereie heilt mørkt. Ho går midt i vegen, innpakka i tjukke klede, det er iskaldt, det knakar brått frå isen på vatnet og i fossen, den blir sterkare og sterkare i mørkret og kulda. Siss veit det, men skvetter til, ho vil ikkje vere redd, ikkje for mørkret og ikkje for ljodane og ikkje for noko anna, men er det like fullt. Difor vert ho glad då ho endeleg kan sjå ljoset frå mosterhuset. Like etter ser ho Unn med.

Inne på rommet til Unn vert det snøgt intenst. Jentene ser på kvarandre i ein spegel, og i ein augneblink ser dei mest rett inn i kvarandre. Dei ser mykje kjend, noko nytt, noko spanande og rart, auga er liksom heilt ope og dei kan sjå kvarandre i den andre. Det er leikande, lokkande, samstundes som det er djupt fascinerande. Augneblinken er lang, det er vanskeleg å rive seg laus. Det er godt å sjå, og verte sett, det er godt å vere i lag. Så tek dei av seg alle kleda. Men det er kaldt på kammerset til Unn, kleda kjem fort på og etterpå er det klemt stemning mellom dei to. Siss vil heim, men Unn vil ikkje at Siss skal gå. Ho har noko å fortelje, noko ho aldri har sagt til nokon før, ikkje til moster og ikkje til mor, noko ho berre vil seie til Siss. Siss vert redd for kva det kan vere, vil ikkje høyre på Unn, lar henne ikkje ein gong starte. Siss kjem seg raskt ut or mosterhuset og spring mest heile vegen heim.

Ho kjem heim for tidleg. Far og mor er framleis vakne, og dei ser på ho at det er noko, at noko har hendt, og dei freistar å få det ut or ho. Siss er brå og vil ikkje prate. Vil ikkje seie noko! For ho veit jo ikkje eigentleg kva det er, korkje det som har hendt eller det som Unn ville seie. Ho vil berre vere i fred. I morgon vil alt bli betre, tenkjer Siss. Då vil eg sjå Unn att, og me kan prate saman. Siss vil gå ifrå gjengen og leiarposisjonen for å vere meir i lag med Unn, ho vil velje Unn, denne nestenframande jenta ho hadde ein augneblink med, denne jenta som får alt til å krible. Og kan hende vil ho høyre historia hennar med.

Men Unn er ikkje på skulen dagen etter. Ikkje er ho heime hjå moster heller. Unn er borte.

Mykje meir kan verte skrive, både om handlinga, personane og symbolikken, som ligg tung over verket. Her vil eg halde det på eit minimum av di eg ikkje ønskjer å gå inn i tittelen, sjølv om den er freistande og interessant og nesten umogleg å sjå bort ifrå. Boka om Siss og Unn er fint komponert og spanande på fleire nivå samstundes. Og alle nivå er med på å trekkje teksta framover. Me har til dømes det ytre og konkrete - kvar er Unn og kva er hendt med Unn? - og det indre og meir abstrakte - kva skjer med Siss? Attmed er det fleire lag mellom linene, til dømes kva som eigentleg hende mellom jentene, kva Unn skulle fortelje og kva som har hendt med ho i fortida. Her er det mange spekulasjonar som eg ikkje skal ta opp att av di det vert for dumt. 

Nett dette med spaning på fleire nivå er eit av dei elementa som gjer at boka eignar seg for skuleelevar (ungdomsskule og vidaregåande). Jo betre lesar ein er, jo større utbyte får ein av boka, samstundes som også dei svake lesarane ikkje kan unngå å kome inn i forteljinga og verte gripne av kva som hender. Kan hende nokre elevar ikkje vil lese boka av di ho handlar om "småjenter", men då er det viktig å hugse på at boka faktisk vart skrive for vaksne, har ein vaksen tematikk og vann ei av dei viktigaste prisene - Nordisk Råds Litteraturpris - i 1964. Det er imponerande for ei så kort og stram bok! Og boka er mykje meir avansert enn ein lesar i tenåra kan fatte, til dømes symbolsk, med mellom anna lys og mørker, is og vatn, varme og kulde, fuglen, trea, lovnaden med meir. Store parti, om ikkje heile boka, kan også verte lest og tolka allegorisk. Romanen er heilt klårt ein av dei bøkene som kan lesast fleire gongar, og som gjev lesaren noko nytt kvar gong.

Men ikkje slik å forstå at boka ikkje er eigna for vaksne. For det er ho absolutt - eg ville berre likt å ha lest ho sjølv i tenåra. Og då ville eg kan hende fått endå meir ut or ho i dag. Isslottet insisterer på lågare lesetempo. Her kan ein ikkje haste av stad som i ein kriminalroman. Oppbygginga av spaning, av handling, av personane, konfliktane og symbolikken, går langsamt og stegvis. Viss ein slurvar, misser ein kan hende viktig informasjon. Ein vil også misse kjensla av å verte innestengd, avsondra, isolert, ei kjensle som i enkelte parti er reint klaustrofobisk. Alt berre stagnerer, og ein anar ikkje korleis ein skal kome seg ut, vekk. At lesaren er i stand til å dele slike kjensler og røynsler med hovudpersonane, er særs viktig for forståinga av romanen. Og alt vert sjølvsagt formidla gjennom det unike språket til Vesaas, som er klangfullt, sterkt, presist, poetisk og rytmisk, med mykje allitterasjon og assonans, bilete og ei medvite veksling mellom stutte og lengre setningar. 

Eg nemnde i innleiinga at forfattaren tek borna i boka på alvor. På sett og vis kan ein seie at han ikkje skildrar dei som born i det heile, men som menneske. Han ser ikkje ned på dei, han infantiliserer dei ikkje, samstundes som han ikkje lar dei vere noko dei ikkje er, vaksne. Vesaas skildrar dei utanfrå, i tredjeperson, men det er nært og varmt, aldri sveitt og klamt. Han lar jentene sanse med både kropp og intellekt, men mykje vert ordlause røynsler av di dei vantar språk - men ikkje forståing - for det dei kjenner. Dette er gjort særs fint, slik at lesaren kan tre inn i desse ordlause romma som forfattaren skapar, og berre vere der i lag med Siss og Unn og kjenne på kriblinga, usikkerheita, einsemda. For å underbyggje det eg nett har skrive, vil eg påpeike at det berre er Siss og Unn som har namn i boka. Alle andre er læraren, jenta, guten, moster, far, mor og liknande. Dei er bipersonar eller kulisser. Det er Siss og Unn det handlar om, og dette eine møtet dei har. Det er Siss og Unn som er viktige, det er deira historie som er sentral. Og det er ei historie med to aksar, ein går opp, ein går ned, og på eitt punkt, møtest dei. Det er her Vesaas byrjer forteljinga, og det er her me kjem inn. Men historia er mykje større, og strekkjer seg langt utanfor boka.

Tematikken i boka hengjer til ein viss grad saman med symbolikken. Båe jenter røyner at dei vert stengd inne, og at det er ein lang kamp for å kome ut att. Den frie, ville naturen som vert skildra, vert soleis ein stor kontrast til det som hender, både konkret og abstrakt. Samstundes er også jentene ein del av den frie, ville naturen, og det er noko dei kjenner på seg. Slik skildrar Vesaas presist og poetisk ei gryande og sårbar tenåringsfase, ei smertefull overgang frå det kjende (barndom) til det ukjende (vaksenheit). Og ekstra rørande vert det når har lar jentene tre inn i og berre såvidt få røyne den fyrste forelskinga. 

Isslottet er til å grine av, på meir enn eitt vis. Det er mykje sterkt og vondt i boka. Men ho er også vakker. Dei psykologiske portretta forfattaren gjev, er så fine, av di han er så audmjuk og var. Men særleg naturskildringane, bileta og symbolikken skapar kraft og von.