Bokhyllelesing: Umberto Eco

Bildekilde: Bokelskere

Vi skriver året 1327 og den atten år gamle novisen Adso fra Melk blir med på ei dannelsesreise av de sjeldne sammen med sin læremester, broder William fra Baskerville. I november ankommer de et stort abbedi i Italia, trolig å finne i regionen Liguria, der William har et offisielt ærend som sendebud fra keiser Ludvig IV av Bayern (1282-1347). Benediktinerklosteret ligger svært kronglete og øde til oppi fjellene. Men innafor klostermurene skal det vise seg at en finner det meste, fra hemmeligheter, forsvunne bøker og uskyldige laster til grådighet, smålighet, maktbegjær, ulovlige seksuelle relasjoner, reine utbyttingsforhold og ikke minst også drap, ondskap og galskap.

Det er den unge Adso som forteller historia, som nesten er seks hundre sider lang, til oss i førsteperson. Det vil si, når han skriver ned disse hendelsene, er han ikke lenger så ung. Da er han en gammel munk på rundt åtti år som betrakter sitt liv i retrospektiv, og som særlig konsentrerer seg om denne begivenhetsrike høstuka og som inngående skildrer sin læremester. Derfor er det somme stunder rom for etterpåklokskapens kommentarer, men også glimrende frampek. Og det skal vise seg at Adso har flere grunner til å huske på alt det som skjedde.

Men for å komme til rammefortellinga må vi faktisk hoppe enda ett hakk ut, forbi Adsos prolog og ut til det fiktive forordet, som Eco utgir for å være ekte. I denne romanen finner vi både kløktig komposisjon og sinnrik oppbygning på svært mange nivåer - det gjelder ikke bare bokas tredje "hovedperson", byggverket Kolossen. Ja, for det hele begynner med et manuskript. Funnet av et tapt og ukjent manuskript, for å være presis. Og det er dette underfundige manuskriptet vi nå leser en versjon av, og det er slik vi tas med tilbake til 1327.

Mange kjenner godt til romanen og forfatter Umberto Eco (1932-2016), da boka utkom for første gang på italiensk i 1980 og blei en umiddelbar suksess. Den norske oversettelsen forelå i 1984 ved Carsten Middelthon (1915-2005). Og sjøl om jeg nå har lest hele greia, tjukk og lang som den er, så syns jeg likevel det er litt underlig at den skulle slå an så innmari. Det er imponerende, og det er velfortjent, misforstå meg rett! Men boka krever sin leser og er så absolutt ingen lettvekter. Her er det mange detaljer og ulike lag å følge med på - årstall, personer, historie, filosofi, investiturstrid, kjetterbevegelser i fleng, etikk, logikk, utsmykning, arkitektur, relikvier og så videre. Også alle munkene, da, som ofte nevnes med både fornavn, stedet de kommer fra og yrkestittel. For min del kom rollelista i starten svært godt med. For dette er et massivt verk!

Men sjølve hovedhandlinga er ganske enkel, og det er vel en vesentlig årsak til bokas suksess. For den kan nemlig alle henge med på. Adso og William ankommer altså dette klosteret som ligger så kronglete til, og der kommer de relativt raskt i møte med abbeden. Han er urolig, og kan fortelle at en av klosterets åtti munker nylig er funnet død, og det på en mistenkelig måte. Er han blitt drept? Før Adso og William, den store logikeren og tidligere inkvisitoren, egentlig rekker å komme skikkelig i gang med etterforskninga, det vil si samtalene og undersøkelsene i forbindelse med funnet av kroppen til den unge miniatyrmaleren Adelmo, dukker lik nummer to opp. Også dette er en munk. Er det helt tilfeldig, dette, eller er det for alvor noe skummelt ute og går?

Det digre bygget Kolossen fascinerer både Adso og William. Det er ei arkitektonisk perle, strukturert etter kristendommens hellige tall, som tre, fire og sju, både med tanke på etasjer, rom og vinduer. I første etasje finner vi kjøkkenet og refektoriet, i etasjen over ligger scriptoriet, der munkene arbeider med miniatyrmalerier, avskrifter og oversettelser, for å nevne noe. I tredje etasje ligger det sagnomsuste biblioteket, kristenhetens største bibliotek, utforma som en labyrint og som visstnok innehar mange svært sjeldne bøker i sin enorme boksamling. Men her er det bare bibliotekaren Malachia som har adgang, en nokså brysk, beinete og sur gammel munk som helst ikke vil ha Adso og William hengende rundt i scriptoriet en gang. Det er klart at den oppførselen pirrer nysgjerrigheten til våre to helter. Men de må vente til det er natt før de kan forsøke å komme seg inn etter stengetid. Men hvor er egentlig inngangen? Og hvordan skal de komme inn uten å bli sett? Og hvor skal de få tak i lys?

Slik ruller den ytre handlinga i gang, tett fulgt av lange, dvelende skildringer av kunst, refleksjoner rundt ulike former for tro, Williams deduksjoner og heftige diskusjoner mellom ordensbrødrene, som viser seg å ikke alltid være av samme orden likevel. Mer enn én munk bærer på en hemmelighet, og ikke så sjelden er den av det mer skitne slaget enn det abbeden skulle like å vite. Ja, for tilsynelatende veit han faktisk ingenting! Eller kanskje han bare ikke bryr seg, så lenge han sjøl sitter trygt? Her, som i mange andre tilfeller i denne boka, er det flerfoldige tolkningsmuligheter, og det er noe av det som gjør romanen både interessant og spennende.

Ja, boka er lang og den er tidvis tung - jeg regner nemlig med at ikke alle finner filosofiske diskusjoner, kjetterrettssaker og investiturstrid så fascinerende som det jeg gjør. Men her er det altså svært mye å hente bare en kommer i gang! Og til min store glede bruker Eco mange virkelige historiske personer og hendelser i romanen, slik at den som lurer på noe underveis i lesinga faktisk kan konsultere andre kilder for å komplettere inntrykket eller den historiske bakgrunnen. Og det er mye humor her også, særlig William er ironisk, mens Adso skjønner svært lite av hva som egentlig skjer - for å ikke si omfanget av det. Vel lærer han seg etter hvert en del av Williams teknikker, men han viser mot slutten at han ikke helt klarer å ta alt sammen innover seg. Kanskje skjebnen til det enorme biblioteket blei for mye å bære?

Rosens navn er ei bok for bokormer, for historieinteresserte, for de som liker lange tekster med intertekstualitet, referanser, mange digresjoner, assosiasjoner og retninger, og der ikke nødvendigvis alt blir oppklart til slutt. En må også takle små og noe større mengder latin underveis, da det var kirkespråket i middelalderen. Slik sett treffer Eco svært godt på troverdighet. Det gjelder forsåvidt også alle de andre detaljene han strør om seg med - være seg klesdrakter, gamle bøker, lukter og vær. For min del er det eneste som trekker litt ned at jeg ikke helt får taket på Adso som karakter, og jeg ser virkelig ikke poenget med hans erotiske eskapader. Men det er ikke så ille at boka ikke er lesbar, for det er den i aller høyeste grad.

Bakerst i boka finner vi et kart over abbediet, der alle viktige bygninger er framheva. Dette var svært nyttig underveis for å se for seg personenes bevegelser rundt på området. Videre finner en ei lang liste med ordforklaringer, også veldig greit å ha for handa om det skulle bli for mange fremmedord på en gang (ja, for Eco er litt svulstig av seg, særlig når han legger replikker i Williams munn). Et fyldig etterord følger også, kalt Randbemerkninger. Dette essayet må leses helt til slutt, da vesentlige poenger i teksten diskuteres her, inkludert hvem som egentlig har gjort hva. Og når disse munkene fortsetter å dø, blir jo det ganske viktig... Eco kjører også på med sitt litteratursyn, her får en bare ta det han skriver med ei klype salt. Han er veldig prega av skrivetidspunktet og sin egen lærde posisjon.

Helt til slutt må jeg bare presisere hvor godt det var å endelig lese denne boka. Jeg har hatt lyst til å lese den i mer enn ti år, men da jeg slumpa til å se filmen tilbake i 2010, fant jeg ut at jeg måtte vente litt før jeg tok opp den litterære tråden. Og jeg er veldig glad for at Birthe ville lese den sammen med meg i sommer! Jeg dikta ikke inn noen horribelt stygge munkesveiser, for de hadde jeg jo nesten glemt innen nå, veldig få av mine indre munker hadde vorter og lange gule negler, og ingens hengende lem var plagsomt dinglende og tilstedeværende underveis. I tillegg fikk jeg mye mer av alt det som ikke fikk nok plass i filmen, og slukte det meste med fornøyd mine. Rosens navn kan trygt anbefales videre.