Bålet

Bildekilde: Bokelskere

Bergljot Hobæk Haff (1925-2016) er enda en av disse forfatterne jeg er vokst opp med, men som jeg aldri har hatt et sjølstendig forhold til. Det vil si at jeg er vokst opp med navnet hennes, som stadig blei nevnt hjemme, og kjennskap til enkelte verk hun har skrevet. Jeg er vokst opp med referanser til temaer i forfatterskapet hennes og ikke minst med de konkrete, fysiske bøkene i de store, kirsebærbrune bokhyllene til mamma inne på biblioteket oppe i tredjeetasje. Bergljot har liksom alltid bare vært der, sammen med alle de andre, og jeg har latt pekefingeren gli over de mange bokryggene med navnet hennes på flerfoldige ganger.

Men før jeg fikk sjansen til å lese noe av henne og bli kjent med henne på egen hånd, døde hun. Hun og Umberto Eco (1932-2016), uten sammenligning forøvrig, fulgte hverandre med bare noen dagers mellomrom i løpet av februar 2016. Nå, sommeren to år etter, har jeg tatt meg tid og ro til å lese begge to, og det egentlig helt tilfeldig. Først ut var Rosens navn (1980), ei omfattende og ordrik bok lagt til middelalderens Italia. Deretter fulgte Bålet (1962), ei knapp og stram bok lagt til vår nære fortid et lite sted her i Norge.

Boka fokuserer på tre personer, uten at jeg egentlig vil kalle noen av dem for hovedpersoner. For ingen av dem er fokaliseringsinstanser her, de blir konsekvent skildra utenfra, slik resten av bygda og de øvrige personene også skildres. Det er som om en navnløs opinion fører ordet, der noen etterpåkloke og kjølige kommentarer av og til stiger fram. Det er en helt særegen stil som fungerer svært godt, og valg av perspektiv gir masse spillerom for den tilbaketrukne fortelleren, som kan endre fokus slik det finner henne for godt.

Den første personen vi blir kjent med er lærerinna, som driver skolen i bygda. Eller, vi blir ikke egentlig kjent med henne, for hun skildres bare. Vi kommer aldri tett innpå, vi får aldri hennes versjon av det som skjer. Men vi kan ane den. Bygdefolket har respekt for lærerinna fordi hun gjør en god jobb. I tillegg til lærergjerninga kan hun mye om urter, omslag og salver, og hun hjelper barna og familiene deres med å holde seg friske. Det eneste de egentlig har å utsette på henne, er at hun har veldig lange bein. Men det kan like gjerne skyldes klærne hun bruker, som har et underlig snitt.

Den andre personen som introduseres, er skomakeren. Han ankommer kafeen en dag, fulgt av ei lang rekke av bygdas unger. Fremmedkar som han er, som atpåtil skjærer grimaser og driver gjøn med dem! Skomakeren er en stillferdig fyr, med nedluta nakke og store, grove håndverkerhender. Han er like mørk som lærerinna er lys, og like kort i beina som hun er lang. Han pusser opp et lokale og lager seg et verksted der, og blir fort en populær mann. Ikke fordi han er spesielt pratsom eller morsom, men fordi han er behagelig å være rundt, fordi han utfører arbeidet sitt godt og fordi han lar skoleungene sitte i ovnskroken og holde på med skinn- og lærrester.

Noe mer enn ett år etter skomakeren, kommer det enda en mann til den inneklemte bygda, der hun ligger mellom høye fjell. Han er den eneste av dem som gis et navn, og det er Allan. Allan er en slange i bygdeparadiset, en som sprer mistenksomhet og sår skepsis blant venner og naboer. Han spotter og henger ut, lurer og narrer, men på en slik måte at bygdefolket, som aldri har møtt en slik kar før, ikke skjønner hva som foregår. Kun fortelleren forstår, og vi som leser forstår, fordi Allan skildres helt og sant: Den utapåklistra elegansen, som egentlig er gammel, slitt og hullete fajanse - tankene går til vagabonden - de voldsomme faktene, den insisterende latteren og de så smått vulgære utsagnene går hand i hand med gustne kjaker, unaturlig hår, kvapsete, bleik kropp og et ellers plirende og usympatisk utseende. Men før noen egentlig har forstått hva som har hendt, er det sådd splid mellom bygdefolket, og ondsinna sladder rår.

Hva som skjer videre i romanen, skal jeg la være å skrive noe om. Den er såpass god og såpass kort at den bør leses av mange, mange! Her er det svært mye å hente både for en konkret og spenningssøkende leser, og for en som går mer etter symbolikk, det som står mellom linjene og indre spenning. Bergljot Hobæk Haff gir begge deler i rikt monn, og det gis med eleganse, spissfindighet og intensitet.

Det vesle bygdesamfunnet som skildres gir assosiasjoner til blant annet tekster av Alf Prøysen (1914-1970) og Olav Duun (1876-1939), som begge skreiv om småkårsfolket med alle deres særegenheter, med like stor varme for alle. Dette følger også denne forfatteren, som aldri gjør narr av jenta med det vansira ansiktet, den surrete gamlingen eller bygdas tulling - den tilbakestående unggutten med det store hodet. Derfor blir det så sårt når noen andre i boka gjør det. Det intense og såre i romanen lar også tankene fare til Tarjei Vesaas (1897-1970) og hans bygderomaner.

Men teknikken til forfatteren, det litterære grepet om teksten, historia og personene er her helt annerledes. Boka er svært interessant teknisk sett, da jeg så å si aldri har vært borti en lignende kombinasjon tidligere. Måten å fortelle på, med skildringer av skjebnens lunefulle veier, med rom for noe litt underlig og kanskje så smått umenneskelig, kan minne om fortellingene til Karen Blixen (1885-1962), dog sistenevnte ofte tar steget fullt ut i gotikken. Det gjøres ikke her, forfatteren holder hele tida på sin egen, stramme tråd og mister aldri sin vei av syne.

Bergljot Hobæk Haff står med andre ord i en solid litterær tradisjon med sin bygderoman, og bygger på elementer fra både romaner og fortellinger. Så er også de korte kapitlene hennes på mange måter lik små fortellinger i seg sjøl, slik at teksten får preg av å være lag på lag med korte tekster. Når disse legges oppå hverandre, gir de oss til sammen mye mer informasjon enn hver for seg. I alle fall når det er så godt gjort som her. 

Det er sjelden jeg leser så elegante romaner. Men her stemmer alt, og boka kan slik sett leses i ett jafs. Jeg for min del tok mange pauser - jeg ville at boka skulle vare! - men også på grunn av tematikken i romanen, den utrolig intense stemninga og tidvis svært sterke spenninga. For sjøl om forfatteren kommer med mange frampek og leseren tidlig veit hvordan alt kommer til å gå, er det veien dit som er det interessante. På hvilken måte skjer det? Hva sies, og hvordan sies det? Hvem gjør hva mot hvem, og hvorfor? Og bygdefolket, da, hva står de igjen med, etter alt sammen, etter bålet? Jeg anbefaler at du også leser og finner ut av det.