Dagsferske nyheter!

Jeg er ikke den som er raskest til å lese nye bøker, det skal jeg gladelig innrømme. Her kan det fort gå både vinter og votter, eller dager og år, uten at verken jeg eller boka lar oss affisere av tida som går. Vi har en stilltiende enighet og gjensidig forståelse om at boka blir lest når jeg er klar. Den maser ikke, og jeg stresser ikke. Og det er slik det bør være, mener jeg. At vi lesere finner de bøkene vi er klare for når vi er klare, for lesehumøret og leselysta påvirkes av så mangt. Det må få svinge, i takt og utakt med livet. Det som er viktig, er at vi av og til lar oss skyve ut av komfortsonen og leser noe vi vanligvis ikke ville ha lest, for å utvide horisonten, utfordre oss sjøl og kanskje få en helt unik leseropplevelse.

Men likevel er det umulig å ikke føle på dette jaget. Det brøles på nettsidene til kjedebutikker, nettbokhandler og bokklubber. Det skrikes i reklamer på e-post og det jaller fra reklamen i postkassa og de mange annonsene i avisene. I butikkene er det ikke noe bedre. Det buldrer fra de enorme bokstablene - det er så vidt jeg kan skimte personalet bak der et sted - og det dundrer fra plakatene som dingler fra taket eller opptar plass i vinduet. Alt er konsentrert rundt det eneste ene: At jeg som kunde skal kjøpe den boka akkurat NÅ.

Ja, for boka er jo ei ferskvare som skal fortæres innen holdbarhetsdatoen går ut. Den må kjøpes fort, fraktes varsomt og raskt hjem i riktig emballasje, om nødvendig legges på et kjølig sted uten støv, smuss, sakser, solskinn og barnefingre, og deretter inntas så kjapt som overhodet mulig. Og du må ikke glemme deg bort! Å innta ei bok for seint må være noe av det verste. Da blir du som leser hengende etter. Skrekkelig langt etter. Og du går uten tvil glipp av Den Litterære Sensasjonen, Årets Store Boksnakkis, Den Bejubla Forfatteren og Det Unike Bokverket. Og da - ! Hvem veit hvilken grim skjebne som venter en boktreiger? Og hvem er det som tør å finne ut av det?

Vel, jeg har venta. Mangfoldige ganger. Faktisk er det det jeg stort sett gjør. Jeg boktreiger. Og det går fint. Jeg har ikke pådratt meg stygge skavanker eller store hull med uvitenhet, jeg har ikke blitt straffa med grått hår, knuste lesebriller eller kjeft fra kritikerne, ingen forlag ringer og avhører meg om hvorfor jeg ikke har lest den og den boka og bokhandelen fortsetter å tillate at jeg av og til er kunde. Jeg befinner meg ikke på utsida av den litterære samtalen eller diskusjonen i lunsjen på jobb. Det er overhodet ikke sårt å ikke ha detaljrik innsikt i de siste store verkene til de sensasjonelle poppisforfatterne fra utlandet, eller å ha unngått enda en norsk oppfølger. Jeg føler faktisk at jeg ikke har gått glipp av noe som helst, for lesing og litteratur handler om så vanvittig mye mer enn å være først til å lese det siste.

Ja, om det ikke skulle være tydelig nok: Jeg syns at bøker ikke trenger det nyhetspreget og det ferskvarestempelet de ofte gis. Og jeg blir helt ærlig nesten satt ut av alle de førstemann til mølla-bestillingene og gnålet om å motta boka dagen før alle andre og denslags tull. Hva i all verden er vitsen? Er boka mindre god om du leser den en dag seinere? Koser du deg mindre fordi det er blitt neste uke? Har boka mista all sin kraft, styrke, sjarm, vidd og eleganse måneden etter? Og for å ikke snakke om hvordan den tar seg ut til neste år - har papiret begynt å smuldre opp, er teksten blitt uleselig og er boka plutselig ikke lenger lesverdig?

Jeg kan forstå at nyhetsbegrepet i alle fall til en viss grad er relevant når vi snakker om ulike sakprosautgivelser. Da brukes gjerne ord som aktuell og tidsriktig i forhåndsomtalene, eller formuleringer som at boka er nødvendig for å forstå den eller den konflikten, eller at teksten gir deg innsikt i den eller den hendelsen og så videre. De siste åra kan vi for eksempel si at bøker om Syria har havna i denne kategorien. Og spesielt for oss i Norge er også utgivelser som på ulike måter tematiserer og behandler det som skjedde 22. juli 2011. Men en biografi om Karl den store, eller Carl I. Hagen, har ikke samme aktuelle slagkraftighet, og det med rette. Det samme gjelder Kleopatra og Cher.

Men når vi snakker om romaner, er det da i det hele tatt et poeng å trekke fram dette med aktualitet? Er det ikke slik at mange temaer alltid er aktuelle, ettersom hvor vi er i livet? For eksempel tidsklemma, sjuke foreldre, jakta etter en partner? Eller hva med det å føle seg annerledes, utafor, deprimert? Drikke seg dritings, streve med å velge yrke, opponere mot familiens ønsker? Eller å skue tilbake på et langt liv, angre på valg en har gjort og sjanser en ikke har tatt? Kan vi kalle noen av disse temaene for dagsferske nyheter?

Absolutt ikke. Men ei god bok, ei velskrevet, gjennomtenkt og solid komponert bok med fine skildringer, elegante konfliktlinjer og godt språk, som formidler tematikken på en balansert måte, den vil stå seg. Gjennom vinter og votter, måneder og år. Og den er like god på torsdag som på mandag uka etter, og i april som i oktober. Det er det viktig å huske på i reklamejaget der en pådyttes og påmases stadig nye titler, slik at lesinga fort bærer preg av stress snarere enn kos, ro, refleksjon, berøring og glede.