Barneloven

Bildekilde: Bokelskere

Ian McEwans (f. 1948) bøker er bøker jeg alltid bruker lang tid på. Helt sia jeg blei introdusert til forfatterskapet hans ved en snål tilfeldighet for snart femten år sia, har han hatt en helt spesiell plass i leserhjertet mitt - og i bokhyllene. Det er noe ved teknikken hans, ved skildringene, stilen, språket, betrakningene og blikket som appellerer til meg. Og tematikken han velger fra bok til bok oppleves som viktig, relevant og ikke minst troverdig formidla, sjøl om den ofte står svært fjernt fra meg og min virkelighet.

Og det er en stor glede å kunne skrive at Barneloven (utgitt som The Children Act på engelsk i 2014, norsk oversettelse ved Halvor Kristiansen (f. 1969) i 2015) ikke er et unntak! Misforstå meg rett, jeg er ingen småsprø tilbeder som sluker alt McEwan skriver, ukritisk og rått. For eksempel hadde jeg en del å usette på novellesamlinga jeg leste i fjor høst, Kjærlighetens handlinger og andre noveller (norsk utvalg fra 1992). Og sjøl om jeg har lest nesten hele forfatterskapet, betyr ikke det at jeg liker alle bøkene. Langt ifra! Noen av dem er så ille, tematisk sett, at jeg nesten skulle ønske at de var ulest.

Men Barneloven er heldigvis ikke i den kategorien, sjøl om tematikken også her er alvorlig og brutal. Hovedpersonen er Fiona Maye, høyesterettsdommer for familieretten i London. Hun er snart seksti år, godt gift med Jack og bosatt i et flott område av byen. Fiona og Jack er barnløse, men slettes ikke ulykkelige, og er svært glade i og har ofte besøk av nevøer og nieser. Det var bare det at det liksom aldri passa for dem å få egne barn - Fiona har hele veien opplevd det som meningsfylt nok å være tante og ikke minst å arbeide. Hun har arbeidslyst, masse arbeidsglede og finner enormt med mening i å verne om barna hun møter gjennom rettsapparatet.

Vi følger Fiona i tredjeperson, og hele veien er vi så tett på at vi også får innsikt i tanker og følelser. McEwan skriver med stor overbevisning om ei kultivert middelaldrende kvinne, og har lagt til et imponerende antall detaljer fra en dommers hverdag, som han uten å blunke holder styr på. Fiona har en krevende hverdag der arbeidet er i fokus fra morgen til kveld, og hun opptrer profesjonelt og saklig i alle saker som skildres i boka. Med ett unntak.

En kveld hun er på vakt som dommer, ringer telefonen. Det er en hastesak, der en kreftsjuk mindreårig gutt og hans foreldre har nekta blodoverføring med grunnlag i deres religiøse overbevisning som Jehovas vitner. Sjukehuset ønsker å behandle den snart 18 år gamle gutten mot hans og familiens vilje. De mener det er den eneste måten han kan berge livet på. Men for vitnene er blodoverføring synd, og konsekvensen av et slikt valg er total eksklusjon fra trossamfunnet. Det er en kompleks og vanskelig sak med mange hensyn å ta, men hvilket hensyn skal veie tyngst? Fiona er den som til sjuende og sist, når saken er presentert, drøfta og behandla i retten et par dager seinere, skal fatte beslutninga. Hun aleine har ansvar for guttens framtid, for om han overlever eller dør.

Samtidig med at dette skjer, kommer ektemannen Jack og ber om Fionas tillatelse til å ha en affære. Han er misfornøyd med den samme gamle tralten som er sexlivet deres, med hennes dedikasjon til arbeidet og mangel på oppmerksomhet mot han og oppfinnsomhet med han. Derfor kunne han tenke seg et aldri så lite sidesprang med Melanie, en yngre statistiker, samtidig som de to skal fortsette å holde på ekteskap og tosomhet, selskapeligheter og livet i leiligheten. Fiona svarer med å kaste han ut. Mannen hennes, gjennom hele livet, sammen i alt, blir dermed borte. Hun er ikke forberedt på å møte alderdommen aleine og blir rett og slett vippa av pinnen. Kanskje det er derfor hun engasjerer seg så sterkt i den nyeste saken hun har fått i fanget? Kanskje det er derfor hun bestemmer seg for å møte 17 år gamle Adam der han ligger på sjukehuset, for å vurdere om han faktisk har tatt innover seg konsekvensene ved å nekte livreddende behandling?

Saken får store ringvirkninger, uten at jeg skal gå inn på dem her. Til å avsløre det er boka alt for god - du kan rett og slett lese den sjøl! Men sjøl om tematikken er vond, alvorlig og realistisk, og krever innlevelse og tilstedeværelse hos både forfatter og leser, er det godt å lese og være i bokas univers. Fiona er sympatisk, progresjonen i saken og i privatlivet hennes er gradvis og logisk, og hun reflekterer konsekvent rundt valg, avgjørelser, nåtid og framtid og trekker leseren med videre i stadig nye tanker og arbeidsoppgaver. Det gjør at vi føler at vi er sammen med henne, snarere enn at vi observerer henne.

Romanen har lite ytre spenning, men er svært tett og intens og oppleves derfor som veldig spennende likevel. Spenningspunktene oppstår når Fiona går i dialog med andre personer i boka, og mye plass brukes på å skildre hvordan menneskene forholder seg til hverandre og hvordan balansen dem i mellom hele tida forskyves, hårfint og ørlite. Ektemannen Jack gir romanen et uforutsigbart tilsnitt med sitt barduse utspill og sin ukonvensjonelle oppførsel, noe som gir den juridiske ryddigheten en nødvendig kontrast.

Boka har en suveren flyt, slik at en nesten ikke føler at en leser, og McEwan har virkelig veid sine ord, hele veien. Han er verken utmalende eller skravlete, men uhyre presis, kontrollert og svært bevisst på hva han skriver og hva han ønsker å skildre og fortelle. Han utporsjonerer informasjon med omhu, samtidig som vi lesere aldri føler oss snytt eller lurt. Vi er jo der, med Fiona, og ser, hører og føler gjennom henne, med henne. 

Barneloven er ei særdeles god bok, som turnerer valg av emne svært elegant. Det som forundrer meg, er at tematikken er så vanskelig, samtidig som romanen er så lett å lese. Det må ha vært en utfordrende balansegang å få til, sjøl for en så rutinert forfatter. I tillegg til McEwans penn og valg av perspektiv, tror jeg det også kommer av at boka har få andre konfliktlinjer enn de to jeg allerede har nevnt, slik at leseren faktisk får konsentrere seg om disse. Det gir et ryddig og oversiktlig inntrykk, som kler Fiona både privat og profesjonelt.

I tillegg til at Barneloven er ei mesterlig bok, der leseren blir berørt og ikke kan unngå å gjøre seg refleksjoner omkring konfliktene og tematikken underveis, er den også ei viktig bok. Ian McEwan velger å ta barnas ve og vel på alvor gjennom karakteren Fiona, og han våger å la noe så betent og utfordrende som tvungen medisinsk behandling være hovedtematikk. Det er en problemstilling en fra tid til annen kan lese om i avisene, så at det er høyst reelt, er det ingen tvil om. Så er også romanen inspirert av to ulike, men virkelige saker. Men fordi McEwan behandler det så seriøst og respektfullt, blir det aldri spekulativt. I stedet sitter leseren igjen med en berika følelse, og den enorme gleden det er å ha lest en nærmest plettfri roman.