Dameroman m/menn

Bildekilde: Bokelskere

Det fins ingen fin måte å skrive dette på. Og ikke er det mye hyggelig heller. Jeg skreiv nemlig særemnet mitt om Kim Småge (pseudonym for Anne Karin Thorhus, f. 1945) og diskuterte feministisk kriminallitteratur med sensor på muntlig eksamen på videregående. Kim Småge var på mange måter min vei inn i voksenlitteraturen. Jeg har lest alt hun har skrevet med unntak av noen få noveller de seinere åra. Og jeg har alltid hatt den største respekt for henne som forfatter og sett på henne som ei nødvendig og sterk motvekt til dillete damer, navlebeskuende sutrekopper, skrævende mannfolk og trendfikserte hipstergjøker. Men nå, etter å ha lest Dameroman m/menn (2016), ei bok med en helt elendig tittel, kjenner jeg at det kan bli vanskelig å opprettholde respekten og de gode følelsene. For boka er virkelig ikke god.

Og det er så trist! Jeg hadde et sterkt ønske om at boka skulle være god, at forfatteren skulle motbevise den grusomme tittelen allerede på første side, og jeg gleda meg til humor og snert og spissfindige replikker, elegante setninger og gode skildringer av stilige damer med bein i nesa. Jeg så fram til noe vettugt og slagkraftig, sjøl om det var pakka inn i kiosklitteraturens glansa omslag. Jeg tenkte at forlaget Juritzen, et forlag jeg assosierer utelukkende med dårlige bøker, ikke hadde klart å fjerne alt som er Kim Småge, jeg så for meg at hun skulle skinne som en sjelden skatt blant alle deres råtne epler. Men noe har skjedd. Kim Småge er ikke lenger Kim Småge. Hun er blitt borte her eller i en annen prosess, hva veit jeg. Det jeg veit, er at jeg blei skuffa.

Jeg ønsker ikke å slakte ei bok, virkelig ikke. Det er ikke hyggelig i det hele tatt! Men når jeg sitter her og skal være ærlig med meg sjøl om leseropplevelsen, med dere som leser innlegget, med forfatteren - som faktisk har brukt masse tid og krefter på å skrive boka - føler jeg at jeg ikke har noe valg. Alle har krav på ærlighet, sjøl om den er av det vanskelige slaget.

Romanen Dameroman m/menn har så mange slurvefeil at det blir pinlig. Navn skrives feil (for eksempel skriver faktisk forlaget (!) at den ene hovedpersonen heter Eldbjørg på smussomslaget, men hun heter da for svingende Eldrid!), endelser er uteblitt, det er bøyinger jeg ikke har vært borti før, stavefeil og en underlig sammenblanding av riksmål og et mer radikalt bokmål, som ikke er gjennomført. Tidsrot er det også, noen ganger til og med i samme setning. Og det er tidvis en helt grusom syntaks. Det er tydelig at språkvasken er uteblitt, og det får meg til å lure på om forlaget i det hele tatt prioriterer slikt. Hvordan kan en ellers unngå å se så massive feil? Men det som verre er, er at det virker som om redaktøren har sett en annen vei gjennom hele prosessen med manuset. For her er det så mye som er ugreit, og det burde vært rydda opp i fra ende til annen om boka i det hele tatt skulle ha hatt en sjanse.

For eksempel er det jevnlig problemer med å plassere historia og personene innafor klare tidsmessige og av og til også stedsmessige rammer. Når boka begynner, har jeg ikke filla peiling på hvor vi er og hva vi skal, jeg veit ikke hvem som snakker og hvorfor. Og det er i ei bok der det fortelles i tredjeperson! Jeg aner ikke hvilket år det er en gang, og småbyen det fortelles om innimellom er anonym og utydelig, helt tappa for detaljer og sjarm. Slik fortsetter det over i alle fall de første åtti sidene, og det er slitsomt for leseren å ikke vite hva en skal forholde seg til. Boka virker retningsløs og ustrukturert, hva er egentlig poenget her, tenkte jeg mange ganger underveis.

Vel, poenget er vel at dette er en dameroman, der vi blir kjent med tre damer. De heter Oda, Karin og Eldrid, og Oda trer fram som en slags hovedperson i starten, uten at jeg skjønner hvorfor, for etter hvert er hun den mest fjerne av dem. Jeg veit ikke hvor gamle disse damene er, jeg veit ikke når jeg kommer inn i livene deres, men det som binder dem sammen er bakgrunnen i småbyen. Hvorfor de er venner og hvorfor de holder kontakten boka igjennom, aner jeg heller ikke. De forteller hverandre svært lite, og telefonsamtalene dem i mellom framstår som tvungne og ufrivillige. Det er ille når det primært er slik de holder kontakt. Og jeg skjønner i alle fall ikke hvorfor de sendes ut på de himla dramatiske reisene sine, en etter en, til Paris og USA og Mexico og Amman og Bhutan og jeg veit da søren hvor, for reisene deres endrer jo ingenting. Teksten er i beste fall usammenhengende, umotivert og svært usannsynlig.

De tre hovedpersonene tenker såpass likt at det er vanskelig å skille dem fra hverandre, og ofte overlapper de hverandre, slik at det blir sådd tvil om hvem vi følger og hvem som tenker og føler hva. Det er ikke bra, verken for boka eller leseren. Begynnelsen på romanen er rotete. Fortsettelsen er hakkete og helt uten forklaringer, det forventes bare at leseren henger med på stort og smått og engasjerer seg like lite som hovedpersonene. Slutten er brå og nesten like rotete som starten. Kapitlene er korte, stakatto og ofte uten hode og hale. Det samme gjelder setningene. Bruddene mellom kapitlene er mange og ulogiske eller totalt fraværende, alt ettersom. Vi kan følge en og samme person gjennom noen linjer, eller over flere kapitler, og skiftene kan komme midt i ei setning.

Hvorfor skal jeg egentlig lese om disse damene? De fins ikke interessante. De er stereotypier, alle tre, på hver sin måte. De opptrer forutsigbart og utsettes for godt oppbrukte hendelser som heller ikke ser ut til å prege dem noe særlig. Noen av hendelsene er mer nyskapende enn andre, som Karins reaksjon etter møtet med politimannen i Amman. Men sjøl om ideen er god og forsåvidt troverdig, er gjennomføringa helt ekstremt utroverdig. Når ville dette vært mulig å gjennomføre? Overfor alle tre kommer forfatteren med stadige påstander, men de underbygges aldri i teksten. For eksempel sies det at Oda kjempa for døtrene sine, men vi får aldri høre noe om det. Vi får bare høre om hva legemannen hennes gjorde. Oda sjøl virker snarere resignert og uengasjert, også i forhold til sine egne barn. 

Følelsesregisteret jobbes trofast igjennom, men ingenting treffer. Det blir bare for mye, av alt, sjøl i ei bok med 82 korte kapitler fordelt på 337 sider, der det i tillegg er et utall blankesider. Skjebnene til Oda, Eldrid og Karin formidles overtydelig og utapåklistra, alt er formulert, og gjerne flere ganger, rett etter hverandre. Jeg slipper å lure på noe som helst, men jeg kjeder meg jo noe så innmari! Hvor er spensten, drivet og krafta? Hvor er de subtile skildringene? Hvor er energien til Kim Småge, slik jeg kjenner henne?  

Kjære Kim Småge, dersom du mot all formodning skulle komme til å lese dette: Jeg er så lei for å radbrekke boka di! Men jeg vil at du skal vite at jeg fortsatt følger forfatterskapet ditt, og at jeg kommer til å lese neste bok også, av rein lojalitet. Jeg håper bare du finner tilbake til noe som er mye mer deg, at du gjenoppdager krafta du hadde i debuten, motet du hadde da du nådeløst tok opp tøffe temaer og posisjonen du hadde som ei nødvendig og sterk motvekt til det overflødige og unødvendige, framfor å bli en del av det sjøl.