tirsdag 29. januar 2013

Liljecronas hem

Å lese Selma Lagerlöf (1858-1940) er for meg en utrolig stor glede. Hun er rett og slett magsik! Og Liljecronas hem fra 1911 er så absolutt intet unntak. Romanen er komponert over kjente elementer fra folkedikting og myter, særlig står eventyret om Snøhvit sentralt. Lagerlöf både utvider fortellinga og er tro mot dens hovedmomenter. Men i og med at hun har lagt handlinga til år 1801, får eventyret et mer moderne tilsnitt med en forsiktig kristen overbygning, som i dag fortsatt er gjeldende. Det er imponerende godt gjort.

Lagerlöf er eksperten på breie skildringer av natur og kultur, og av høy og lav i et sammensatt samfunn. Hun briljerer med ordrikhet, klang og rytme - det svenske språket er levende og nært. Alle personene hennes, også de mindre gode, skildres med varme og omtanke, som om Lagerlöf forsøker å vise at alle tar dårlige valg, og at årsakene til det er viktige. I Liljecronas hem blir til og med stemora skildra upartisk, og enkelte avsnitt er så gode at en får sympati med den hardtarbeidende prestekona, sjøl om leserens lojalitet egentlig ligger hos prestedatteren, mamsell Maja Lisa. Mest av alt dominerer de følsomme skildringene i denne romanen. Vi får det meste gjennom 13-åringen Nora, nyansatt på prestegården, som kalles Nora Bläsväder av den faderlige skikkelsen i boka, presten sjøl, men som ellers går under lilljänta. Det hun ikke opplever sjøl, gjenfortelles ofte for henne. Og i disse gjenfortellingene bretter det seg ut store scenarioer hvor leseren skjønner mer enn Nora.

Fortellerstemmen er likevel allvitende, og Lagerlöf kan ikke dy seg for å ta noen sveip, som for eksempel når hun forteller om den katastrofale og veldig morsomme rideturen til Örneclou. Örneclou, en jovial, omreisende snylter, er av det mer enfoldige slaget, og som så mange andre er også han velsigna med en utrolig sjøltillit. Kombinasjonen er uslåelig, og hans indre monologer er tragikomiske. At prestekona setter han på plass, etter at han har prøvd seg på både henne og prestedatteren, er rett og rimelig. Verre er det med bokas hovedtematikk: det sørgelige forholdet mellom Maja Lisa, prestekona og den dumsnille, sjuke presten. Her er blir det fort tydelig hvem som misbruker sin stilling og hvem som bare er god. Denne konflikttrekanten henger indirekte sammen med det andre trekanten i boka, som baserer seg på noen stemningsfulle møter og mange misforståelser mellom Maja Lisa og brødrene Liljecrona.

Romanen har påfallende mange sentrale kvinner, mens mannfolka befinner seg litt mer i kulissene. Det er i grunn helt greit, for på den tida var det jo slik at kvinner ofte jobba sammen med f.eks. spinning og veving, mens mannfolka tok seg av andre ting - presten skriver sine prekener og arbeidskarene holder styr på både dyr og bygninger, som regel (unntaket er når den ene bukken slipper ut og kommer seg inn i huset). Et av Maja Lisas hjertesukk er at hun føler at faren, presten, forandrer seg etter å ha gifta seg på nytt. De som tidligere hadde et nært og varmt forhold, har nå problemer med å kommunisere. Begge vil den andre godt, men dessverre kommer det alt for mye i veien, og ofte er dette personifisert i prestefrua. Lojaliteten settes på prøve flere ganger. Dette gjør at Maja Lisa søker ut av prestegården, ned til mormor, til tanta, og sjølsagt til lilljänta, som hun deler rom med. Og ved flere anledninger treffer hun altså brødrene Liljecrona, som virkelig går opp i sin gjerning, og som bringer med seg et nytt folkediktingsmotiv: spelemannen som spiller så godt at folk dør.

I tillegg til alle de konkrete episodene som skildres i boka, er det lett å se at den handler den om mye mer. Viktigst er kontrastparene som Lagerlöf maler opp, mange av dem i Maja Lisa eller lilljänta. Hos den snart voksne Maja Lisa er det mye som dreier seg om identitet, om framtidsutsikter, om sorg og tapt glede, om tvil og tro. Likevel er det ingen tvil om at hun er følsom, klok og sterk. Lilljänta er på mange måter fastere i identiteten, hun er fortsatt et snusfornuftig barn, men hun går av og til rett i fella, til sin egen, og andres, store fortvilelse. Hun tviholder på oppdragelsen hun har fått hjemme, og bruker sitt moralske kompass for å navigere rundt på prestegården. I tillegg har hun en utrolig sterk vilje, og nettopp den både redder og kompliserer.

Lagerlöf er usentimental og direkte, og lar Maja Lisa gå igjennom mange kvaler og stor sorg. Men det er jo slik hun vokser! I Liljecronas hem leverer Lagerlöf flere parallelle nedadgående spiraler for både prestegården og menneskene. Mye kan reddes. Men noen har satt seg helt fast. Og noen kommer aldri opp igjen. Og tittelen, som er mer en dobbel og som rommer så veldig mye mer enn det jeg trodde da jeg begynte å lese, har bitt seg helt fast i meg, blitt et mantra, en slags trøst. Og en viktig sannhet. Som i mange av Lagerlöfs romaner går det også her bra til slutt. Men det er ikke en udelt fin slutt, mest av alt er den faktisk trist. Det som gjør de siste sidene vakre, er håpet.

torsdag 24. januar 2013

Favorittforfattere: I

På bokstaven I var det jammen ikke lett å finne særlig mange favorittforfatterkandidater. Enten har jeg lest alt for lite, eller så er det rett og slett for få forfattere med fornavn på I! (Og det er virkelig noe å tenke på når vi bokbloggere skal gi vesla og poden navn.) Jeg hadde kun fire menn og to kvinner på lista mi, og fant ei dame til i hylla over de uleste bøkene. Mannen var svært enkel å kåre, men i kvinnas tilfelle valgte jeg å lese boka jeg hadde liggende. Derfor blei det slik:

Ian McEwan (f. 1948)
Ian McEwan har vært en av mine absolutte favoritter i mange år. Jeg husker fortsatt hvordan jeg "oppdaga" han for mer enn ti år sida. Det var februar, jeg var på jobb, det var stille. Jeg hadde pakka ut de aller siste bøkene og lagt dem inn i systemet. Alle skulle leveres til samme kunde, en mann i førtiåra som i mange år hadde bestilt engelske bøker fra oss. Jeg kikker på bøkene, blar i dem, og gjør noe jeg nesten aldri gjør: jeg begynner å lese. Det er ei ung jente som forteller, og hun observerer et ungt par. På mindre enn en setning er jeg med henne, ved siden av, jeg holder pusten, ser alt hun ser, hører, føler. Etter ei side er det noen som kremter, og jeg ser opp. Kunden har kommet for å hente bøkene sine. Vi snakker lenge om britisk litteratur, før han tar med seg stabelen sin hjem. Når jeg kommer hjem, er det noe som ikke stemmer. Stemninga fra boka har satt seg. Dagen etter bestiller jeg Om forlatelse.

Om forlatelse (norsk 2002, engelsk 2001) var altså mitt første møte med den britiske romanforfatteren Ian McEwan. Jeg likte boka utrolig godt og identifiserte meg både med Briony, Cecilia og Robbie. Miljøet som tegnes opp, skildringene, karakteristikkene - alt er solid gjennomført og godt planlagt. I tillegg er historia fin og sår. Etter Om forlatelse gjorde jeg som jeg ofte gjør: jeg tar for meg forfatterskapet i kronologisk orden, så langt det er mulig. Jeg blei sjokkert komposisjon og tematikk i Sementhagen (1978) og synes Hjelp fra fremmede (1981) var skremmende ekkel, mens den politiske, melankolske og langsomme Tidebarn (1987) var en liten nedtur. Svarte hunder (1992) ga et innblikk i ekteskap mellom vidt forskjellige personligheter, politikk og verdensanskuelser. Denne tematikken tar McEwan i stor grad opp igjen i den såre, triste kortromanen Ved Chesil Beach fra 2007. Med Bookerprisvinneren Amsterdam (1998) er han på mange måter tilbake til det groteske fra romandebutdagene, men er mye mer spissfindig og smart. I Den uskyldige (1989) briljerer McEwan med mange typer komikk, men mister samtidig aldri alvoret. I Lørdag (2005) er det nesten omvendt; boka er svært alvorlig, men har mange uforglemmelige og humoristiske situasjoner.

Resten av forfatterskapet står også i hylla, og jeg gleder meg veldig til å ta fatt på Solar, som kom ut for allerede tre år sida. McEwan er litt ujevn i bøkene sine, men han er en ytterst stabil forfatter og forteller. Uansett hva slags tematikk han belyser, makter han å finne personer som passer godt til historia. Han velger sine prosjekter med omhu, bruker lang tid på å finne kilder og erverve seg kunnskaper, noe som skinner klart igjennom prosaen. Likevel er det alltid historiene som får dominere, i et sterkt språk, fylt med relevante sansninger og lange tankerekker. Resultatet er som oftest mer enn svært godt, i uttenkning, komposisjon, rytme og intensitet. Noen ganger er det kanskje bare en smule lite spontant, og av og til litt ordrikt. Jeg synes han er hakket bedre når han klarer å være knapp og holder visse elementer av fortellinga i skyggen. McEwan er herlig uforutsigbar i valg av emner, kunnskapsrik og oppvakt, og jeg finner han interessant både som forfatter og privatperson. Dessuten er han en av mine fremste Nobelpriskandidater.


Irène Némirovsky (1903-1942)
Jeg har nylig lest min eneste bok av Némirovsky, nemlig Hett blod (2007, på norsk i 2008) og er blitt veldig interessert i forfatteren. Jeg har tidligere skrevet at jeg helst vil velge meg favorittforfattere som jeg har lest en del av, men av og til er det ikke mulig. Av og til er det noen som bare dukker opp, og som er helt riktig der og da. Slik var det med Irène Némirovsky. Og hun har en utrolig spennende og tragisk historie. Hun blei født i Kiev, var jøde og tilhørte overklassen. Hun flykta med foreldrene under den russiske revolusjonen, og kom til Frankrike i 1919. Hun har derfor en veldig sammensatt bakgrunn, både russisk, fransk og jødisk. Hun fikk god utdannelse og begynte å skrive da hun var 18 år. Fra 1927 kom utgivelsene, som regel romaner og fortellinger, som perler på ei snor. På 1930-tallet var hun en av de mest populære forfatterne i Frankrike. Så kom krigen. Némirovsky med familie konverterte til katolisismen i 1939, men i nazistenes øyne var hun fortsatt jødisk. Hun blei deportert og døde i en konsentrasjonsleir i 1942. Samme skjebne rammet mannen, mens det blei drevet klappjakt på døtrene i krigsåra.

Men sjøl om hovedpersonen er død, fortsetter fortellingene, både de hun skreiv og de om henne, å leve. Flere av Némirovskys mest kjente bøker er blitt utgitt lenge etter hennes død, blant dem Hett blod, som var bortgjemt fram til 2007. Storm i juni, som er et ufullført verk lagt til Frankrike under krigen, gjemte Némirovsky før hun blei deportert. Døtrene hennes fant seinere teksten, og den blei en internasjonal suksess i 2004.
Det er klart at Némirovskys personlige skjebne vekker interesse. Kulturkræsjen som hun daglig levde med og måtte forholde seg til, ga nok et rikt bakteppe som kunne benyttes i romaner. Men det ga henne også viktig innsikt og menneskekunnskap. Sjøl om jeg bare har lest ei bok, er jeg ikke i tvil om at Némirovsky må ha vært veldig begava, og at hun forvalta talentet sitt godt. Men også hun følte seg innesperra, i alle fall om jeg forstår forordet i Hett blod rett. Némirovsky hadde ofte ideer til større og mer komplekse verker, men måtte holde både skrivetempoet og utgivelsestempoet oppe for å forsørge familien på fire. I mellomkrigstidas Europa var hun ei intellektuell kvinne fanga i et nett som stadig blei strammere.

Jeg synes det er imponerende at ei så ung kvinne hadde en så høy litterær produksjon (i følge engelske Wikipedia er det 14 utgivelser t.o.m. 1940 og åtte posthumt), at hun blei lest og at hun kunne leve av forfatterskapet. Og jeg er blitt glad i den lille boka Hett blod, som på omtrent hundre sider formidler en stor fortelling med mange involverte. Den knappheten som McEwan kanskje av og til mangler, har Némirovsky i dette verket. Det blir sårt og stemningsfullt og veldig virkelig. Og fordi hun i Hett blod har holdt seg til temaer som kretser rundt identitet og kjærlighet, er boka også aktuell i dag. Dette er det flere som påpeker når det gjelder Némirovskys verker (se her). Jeg er også langsomt blitt mer og mer glad i det franske, etter mange år som overbevist anglofil. Hos Némirovsky ser jeg de realistiske trekkene som også finnes hos Balzac, intensiteten som en finner hos Marguerite Duras og noe av stemninga fra Anna Gavalda. Némirovsky fyller nok et hull, og det er vemodig at hun ikke fikk skrive mer.

Hvem er dine favoritter på I?
Det var skrint i mine hyller, og foruten disse to, hadde jeg kun Italo Calvino, Italo Svevo, Ivar Aasen, Inger Hagerup og Ingvild Rishøi å by på. Calvino er krevende og spesiell, Svevo har jeg kun lest begynnelsen på, Aasen er genial, men det skjønnlitterære forfatter-skapet er begrensa. Hagerup opplever jeg at jeg ikke kjenner godt nok, sjøl om jeg har lest en del, mens Rishøi kun er middelmådig og ingen reell kandidat. Men du har kanskje vurdert dem helt annerledes enn meg? Og hva med Ivan Turgenev, Isabel Allende, Nobelprisvinner Ivan Bunin eller ferskingen Ida Løkås?

God lesehelg!

søndag 20. januar 2013

Mine lesevaner

Med jevne mellomrom dukker det opp spørsmålsrunder her på bokbloggene, og jeg hiver meg på (sjøl om de fleste svarte på denne i god tid før jul). Denne gangen handler det om lesevaner. De er som kjent svært ulike, ofte ubevisste, men veldig viktige. Jeg har henta denne fra Line.

Har du et fast lesested?
Både ja og nei. Jeg leser overalt, men det blir mest på arbeidsrommet (mest skjerm og fag), i sofaen på stua (med pledd og puter og ekstra godt leselys) og ved spisebordet i stua (kompendium, fagbøker o.l. som tar stor plass). Jeg foretrekker jo å sitte. Men hvis boka er skikkelig interessant, bra eller spennende, leser jeg mens jeg lager mat også, og boka blir med på sengekanten hvis den ikke allerede er utlest. Noen ganger leser jeg også mens jeg pusser tenner.

Bokmerke eller tilfeldig papirlapp?
Begge deler. Finner jeg et bokmerke, tar jeg det, hvis ikke blir det gamle handlelister, kvitteringer, et flak fra gårsdagens avis, en post-it-lapp og så videre. I flytteprosessen, da det var mangel på alt, brukte jeg ei tresleiv (men den var det noen som nappa ut) og en teiprull. Jeg legger også ofte bøker inni hverandre og har sånn sett ei bok som bokmerke i ei anna bok og omvendt.

Må du lese ferdig kapittelet før du legger fra deg boka?
Ja. Og det neste. Og det etter det. Osv, osv. Jeg må som regel slutte på et "kjedelig" sted, slik at det er mulig å få nattero. Hvis ikke boka er forutsigbar eller litt uengasjerende, da kan jeg slutte hvor som helst. Men jeg foretrekker egentlig bøker uten kapitler, for der er det lettere å slutte på et passende sted (pluss at en slipper hele den greia med at kapittelet avsluttes så spennende at lesinga fortsetter i det uendelige).

Spiser eller drikker du noe mens du leser?
Sjelden. Jeg synes fort det blir klinete og irriterende med brødsmuler mellom sidene, fettete fingermerker og dråpeflekker fra vann, jus eller noe annet. Hvis jeg spiser, er det som regel yoghurt eller frukt. Om vinteren går det mye i kakao. Hvis jeg leser aviser, derimot, synes jeg det er mer greit å spise - det er liksom ikke det samme med smuler i Aftenposten! Men det gjelder kun når jeg er aleine. Å lese når en spiser sammen med noen synes jeg er provoserende asosialt. Men mest av alt har dette noe med konsentrasjon å gjøre. Hvis jeg spiser og leser samtidig, går lesinga mye treigere, og jeg koser meg ikke slik jeg gjør når oppmerksomheten kun er vendt mot det litterære.

Går det greit å høre på musikk eller se på TV mens du leser?
Jeg foretrekker så absolutt ikke det, nei. Men det kommer veldig an på. Når jeg kjører tog eller buss, klarer jeg å stenge ute andre lyder og kun konsentrere meg om boka. Hjemme er det ikke fullt så greit (særlig ikke når andre ler og peker og sier "Se på det her!"). Derfor er tv-en som regel av. Musikk går greiere dersom låtene er "gode og gamle" (for meg, altså, ikke generelt). Jeg har flere leste bøker hvor tekst og musikk tilsammen utgjør en helhet i minnet. Men det første jeg gjør når jeg ankommer et hotellrom, er å dra ut alle ledninger til tv og radio. Da er det ikke så lett å falle for fristelsen, og bøkene får briljere. Når jeg er sliten, orker jeg ikke engang tanken på å dele oppmerksomheten, og det blir da et enten-eller-forhold mellom bok og tv (boka vinner nesten alltid).

Leser du flere bøker samtidig, eller holder det med en om gangen?
Alltid mange på samme tid, uten at det egentlig er det jeg foretrekker. Vanligvis leser jeg i tre-fire pensumbøker samt kompendium, og fra en til fire andre bøker i løpet av et par dager. For eksempel har essay- og artikkelsamlinger det med å bli liggende, det samme med novellesamlinger (dessverre) og trilogier o.l. Det er ikke fordi jeg ikke har lyst til å lese bøkene, men fordi mange tekster krever at jeg er i et bestemt humør eller modus, og har tid til å la teksten ta plass. I en hektisk hverdag er det ikke alltid like lett.

Leser du helst hjemme hos deg selv eller overalt?
Før hadde jeg alltid med ei bok, sjøl om jeg bare skulle på matbutikken, men nå ligger de oftere hjemme. Det er både fordi jeg ikke får lest når jeg er på matbutikken (sjølsagt...), og fordi mange bøker blir litt stygge på omslaget etter å ha tumla rundt i veska eller sekken i noen dager. Når jeg skal på lengre reiser, har jeg alltid med bøker (gjerne tre titler for en overnatting) og leser stort sett hele tida. Det er herlig å lese i fred, i eget tempo! På besøk hos andre synes jeg det er en smule arrogant å trekke fram ei bok etter middag, men på venterommet til lege eller tannlege er det mest en befrielse (Allers er ikke helt i min gate). Men jeg leser desidert mest hjemme, av praktiske årsaker.

Høytlesing eller stillelesing?
Jeg får mark når noen insisterer på å lese høyt for meg, så stillelesing. Når noen leser høyt, henger jeg meg opp i alt fra intonasjon til tempo, mister fort konsentrasjonen og klarer sjelden å danne meg indre bilder. (Her skal det legges til at noen er mye bedre til å lese høyt enn andre.) Jeg synes heller ikke det er greit at jeg skal lese høyt for andre i tide og utide (spesielt tvangslesing av dikt jeg ikke har noe forhold til og derfor ikke klarer å inderliggjøre, er ille), men gjør det en sjelden gang. Stillelesing i eget tempo er aller best, da får teksten størst klangrom i meg.

Hopper du over sider eller snikleser forover i boka?
Som prinsipp: nei. Jeg synes sniklesing er en stygg uvane! Men visse unntak er det jo. For eksempel pleier jeg å bla litt fram og tilbake i ei fagbok før jeg begynner å lese. Det er for å bli kjent med bokas system. En sjelden gang kommer jeg over irriterende dårlige bøker, og da snikleser jeg forover i boka for å se om den blir bedre. Hvis ikke, er det bare å legge den vekk (det har jeg gjort to ganger). Når det er ei bok jeg liker, ser jeg rett og slett ikke poenget med å hoppe over sider eller sniklese. For meg er spenningsoppbygninga i språk, personutvikling og ytre og indre handling for viktig til at jeg kan rote rundt i kronologien på egen hånd. Når jeg leser ei bok på nytt etter kort tid, er jeg derimot mer tilbøyelig til å bla over sider som jeg fortsatt husker veldig godt.

Knekker du bokryggen eller prøver du å bevare boka som ny?
For meg er det en glede at bøkene ikke bare er gode, men at de ser fine ut også. Men kommer det en flekk, ei rift eller et knekk, så er det absolutt ingen krise (sjøl om brodern er oppriktig lei seg når han ikke klarer å finne "penere" utgaver enn den med flekk, rift og knekk). Om jeg er i tvil om boka er ny eller ikke (av og til har jeg fått leste bøker til jul), hender det at jeg knekker boka for å sjekke. Men det er bare hvis jeg faktisk kunne tenke meg å lese den sjøl.

Skriver du i bøkene dine?
Pensum ja, alt annet nei. Jeg noterer heller i ei notatbok det jeg synes er verd å merke seg, og bruker det som basis for omtaler seinere. Men navnetrekket mitt setter jeg i alle bøker.

Fortsatt god lesekveld!

mandag 14. januar 2013

Orlando, Orlando

Den siste boka i 2012, og den første i 2013 (påbegynt midt i romjula, fullført noen timer ut i første nyttårsdag) er den intense, sanselige og humoristiske romanen Orlando (1928) av ingen ringere enn britiske Virginia Woolf (1882-1941). Den var en rein fornøyelse fra begynnelse til slutt, en herlig kontrast til alt pensum og et viktig innspill i debatten om kvinner, menn og likestilling både da og nå. Hovedpersonen Orlando, og den navnløse biografen, for Woolf kaller det en biografi, er begge arrogante og litt nedlatende, men det hele er gjort på en slik måte at en ser det poserende og jålete og ikke kan la være å le.

Orlando er en utradisjonell roman (eller biografi) på alle måter. Først og fremst gjelder dette personen Orlando, som ved bokas begynnelse øver seg på fekting rundt slutten av 1500-tallet. Århundrene går, og Orlando lever fortsatt i beste velgående, er fortsatt ung, men er blitt kvinne. Verken hovedpersonen eller biografen oppfatter dette som særlig problematisk, og med største selvfølgelighet skildres det hvordan hun mottar gjester i fine aftenkjoler og seinere skifter til bukse og jakke for å gå ut. Gjennom å harselere med kjønnsrollene og våre forventninger til, oppfatninger om og lover for de ulike kjønnene, får Woolf sagt svært mye om mennesker, om kultur og normer, om urettferdighet og historisk hjemla holdninger. Eksempel her er at Orlando forlater Storbritannia som en ung adelsmann og returnerer som ei ung adelsdame. Da får både samfunnet et stort problem, for ei kvinne kan umulig eie og disponere slike rikdommer. Hun har heller ikke rett til noen tittel.

Orlando fratas altså store verdier kun i kraft av sitt kjønn. Etter å ha levd i flere århundrer som rik, ettertrakta, adelig, pen og kunnskapsrik, skulle en tro at det materielle ville bety mer, at det kanskje ville være et savn. Men det er det ikke. Ettersom rikdommene tappes, blir Orlando friere. For Orlando er det nesten mest en lettelse å kunne stå på utsida av det materielle statusjaget fra victoriatida og framover. Hvorfor? Jo, for sjøl om Orlando er arrogant, er han (ja, han, for dette er i begynnelsen av boka) også svært følsom og kunstnerisk. Hans største drøm er å skrive, være forfatter. Men det er en lite ærefull syssel for en mann av hans byrd, og hans forsøk gjøres narr av. Rådende oppfatning er at han heller bør krige eller drive i politikken (som da ofte gikk ut på ett). Det gjør han. Når Orlando blir kvinne, er det brått legitimt å gi etter for sine følelser, å gråte, å dåne, og å ha sysler som å tegne, gå tur, skrive. Endelig kan hun få arbeide i fred, virkeliggjøre den store drømmen. Men omkostningene er enorme. Ikke bare må Orlando tåle å stå på utsida av det materielle og de rådende kjønnskonvensjonene (som da i praksis betyr på utsida av samfunnet), hun må også i lang tid være helt aleine.

Boka handler derfor ikke bare om kjønn og identitet, friheten til å skape, til å kunne være den en vil. Den handler også om kjærlighet og ensomhet. Å skrive er et ensomt arbeid. Å bli sett som den en ønsker å være, kan være vanskelig. Å bli misforstått kan bli fatalt. Orlando har ingen å dele kunsten med. Det gjør henne sårbar og aleine. I tillegg er det kjærligheten: Orlandos første, store kjærlighet som ung, preger han resten av livet. Sjøl ikke forholdet til hennes seinere ektemann kan by på samme intensitet. En liten flik av den unge adelsmannen Orlando er for alltid ødelagt, og Woolf skildrer sårbarheten svært godt. Så er det også mange som sier at Orlando er Virginia Woolfs helt spesielle kjærlighetserklæring til Vita Sackville-West (1892-1962), som hun visstnok hadde et langt og lidenskapelig forhold til. Noe som underbygger dette, er at det er Vitas familie og Vita sjøl som står for fotografiene og maleriene i boka (en biografi må jo ha bilder). Men hva som skjedde mellom de to kvinnene, interesserer jeg meg ikke for. Likevel tror jeg at tiltrekninga, begjæret, kjærligheten, lykken, sjalusien, desperasjonen og ensomheten Woolf følte, er sann. Det er så godt skildra, på både ytre og indre vis, i Orlando. Det er så solid at det er umulig at forfatteren ikke skriver ut ifra egne erfaringer.

Orlando er et komplekst menneske. Jeg tror han/hun har mye både fra Vida og Virginia. Viktigst er det at Orlando først og fremst er et menneske, ikke kvinne eller mann. Spiller det noen rolle? Det burde ikke bety noe, roper Woolf tidvis mellom linjene. For inni er vi like, sjelene er like, intellektet kan oppnå det samme. Men historisk, sosialt, kulturelt, akademisk og økonomisk spiller det stor rolle. (Passende nok blei det innført stemmerett for kvinner i Storbritannia i 1928, samme år som Orlando kom ut.) Orlando har begge kjønns gode og dårlige erfaringer. Begge kjønn fanger og setter fri - som adelsmann kan Orlando gå hvor han lyster, arbeide, være sjølstendig og ufyselig, om han vil, som kvinne kan hun la seg bevege, skrive, få barn, men er underlagt helt andre normer for oppførsel. Jeg opplever at Orlando forsøker å ikke la seg fange, men hun fanges likevel: av tida hun lever i, av kjønn, av lovene og normene, av kjærlighet, av ensomhet, av kreativitet. Er da mennesket fritt?

Orlando byr på harselering med svunne tiders pomp og prakt, nye perspektiver på etikette og idealer, lun humor og djupt alvor. Vi-et, representert gjennom biografen, er alltid tilstedeværende, sansende og forklarende. Tempoet er av og til forrykende og effektivt, men det er også rom for langtrukne øyeblikk og detaljfokusering. De mange, lange setningene skaper tidvis dyster stemning, som når Woolf skildrer tida som går. Mange utrop og trivielle observasjoner skaper lystighet og letthet. Overgangene er imponerende, og skildringa av tankens sprang er kompleks og rørende. Virginia Woolf briljerer i dette sprudlende verket, her er overskudd og eleganse på hver side. Woolf beveger seg lett fra et tungt tema til et annet, og makter å komme med verdifulle innspill om livet, friheten, kjærligheten, ensomheten og evigheten.

Men boka ender trist. Orlando er fortsatt ikke så fri som hun ønsker, sjøl om livet, tida, har gitt henne alt. Men hva betyr tid, om en alltid er ensom? (Ja, hun gifter seg, men mannen som forstår henne så godt er alltid borte.) Avslutninga er både fortvilende og fin. Trøsten er kanskje at når Orlando, som har levd så lenge (og Virginia, som var så klok), ikke har funnet svarene på de store spørsmåla, er det nok ikke håp for oss heller. Kanskje er det noen sannheter vi aldri får innblikk i. Kanskje er det best å akseptere at noe, som kjønn, tid, livet og døden, ikke kan betraktes, ikke kan fanges, ikke kan forstås. Kanskje, hvis vi av og til lar nettopp det hvile, kan kjenne et streif av lykke.

onsdag 2. januar 2013

Godt nytt leseår!

Og med det er det blitt 2013! Jeg ønsker deg et fantastisk flott bok- og leseår, og håper du tar deg tid til å bli kjent med både nye forfattere og deres produksjoner, og nye sjangre og ny tematikk i året som kommer. Jeg håper du lar deg utfordre av litteratur som er ukjent og annerledes, stimulerende og tankevekkende, at du lar deg sjøl kjenne etter, tenke etter, og at du koser deg med det kjente og kjære. Og ikke minst håper jeg du fortsetter med å blogge om det du leser, og med å lese andre bokblogger.

Min lesing for 2012 har vært hulter til bulter. Jeg kom ikke gjennom de etterlengta klassikerne, for eksempel står Kristin Lavransdatter fortsatt i hylla. I året som har gått har jeg følt at jeg ikke har hatt nok tid til lange og krevende bøker, derfor har det blitt mange romaner på under 250 sider. På tampen av året har det også blitt noen samlinger med essay og artikler og lignende. Jeg tror det er veldig viktig å kunne kose seg med de bøkene en leser, ha tid til dem. Kristin må kanskje vente lenge, men hun er verdt det! (Jeg leste Kransen for halvannet år sida.) Et mål for 2013 er derfor at jeg skal ta meg tid til de bøkene som krever tid, og heller lese færre titler.

Det har blitt mye mannfolk i år, nesten dobbelt så mange menn som kvinner (58% mot 32%, samt 10% uten kjent forfatter, hovedsaklig middelalderlitteratur). Det er mest på grunn av pensumlitteraturen at mennene "seirer", og den er jo som kjent vanskelig å endre på. Et viktig mål for 2013 blir derfor å være enda mer bevisst på å hente fram de gode damene, sånn som jeg var i 2011. I år er det i tillegg Camilla Colletts jubileumsår (200 år sia hun blei født), og hun fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Jeg vil forsøke å skrive om henne av og til, og kanskje andre viktige kvinner fra samme periode.

I 2012 hadde jeg stor glede av å fordype meg i mye god litteratur på nynorsk. Det har ført til at jeg har en veldig jevn fordeling mellom målformene for 2012: 48,52% på bokmål mot 44,11% på nynorsk. I tillegg kommer 4,42% på svensk og 2,95% på engelsk. Jeg er utrolig godt fornøyd med denne statistikken, og vil gjerne fortsette med å lese mye nynorsk. Men jeg har også lyst til å lese mer svensk, så det vil jeg forsøke i året som kommer. I 2012 har jeg blogga om nynorske bøker på nynorsk. Det vil jeg gjøre i 2013 også. Men jeg utvider ikke til flere språk, bare så det er sagt.

Sjangermessig har det vært mye faglitteratur i forbindelse med studiene (totalt ca. 39%), og mye skjønnlitteratur på fritida (61%). Men på grunn av litteraturemnene jeg har tatt, har jeg kost meg med en del romaner der og. Dette vil jeg ikke få muligheten til våren 2013, og jeg må derfor være flinkere til å oppsøke gode romaner sjøl. Jeg har lest en del dikt i 2012, men vil bli enda flinkere i 2013. Dramatikk har jeg nesten ikke fått gleden av å lese i 2012, og vil derfor prioritere det der det er mulig i 2013.

Når det kommer til antallet innkjøpte bøker for 2012, er det såpass høyt at jeg ikke en gang tør å skrive det her. De som har fulgt med her, veit at jeg kjøpte en drøss nye bokhyller i august, og allerede nå har jeg ikke plass til alle bøkene jeg eier. Derfor blir det strenge restriksjoner for 2013. Pensum og gaver må jeg sjølsagt kjøpe, men bortsett fra det, ligger grensa på ei bok i måneden til eget bibliotek. Ellers er jeg redd jeg kommer til å miste resten av golvplassen allerede i april.

Lesetempoet for 2012 var verken ekstremt høyt eller lavt - det var rett og slett det jeg klarte i en hektisk hverdag, med mer enn full studiebelastning, flytting og barn og mer til. Totalt blei det ca. 70 titler i år. For 2013 ønsker jeg å lese minst like mye (gjerne mer), noe som blir omtrent seks bøker i måneden. I tillegg kommer kompendium, artikler, essays, aviser o.l. som utgjør store mengder lesestoff i forbindelse med studiene, men som ikke er egne bøker. Fordi det hoper seg opp på arbeidsrommet, vil jeg heller ikke gå inn for å kjøpe absolutt alt i år. Det finnes mye på biblioteket! Mitt siste mål for 2013 blir derfor å bruke det flotte folkebiblioteket mer. Og jeg begynner i morra: da skal jeg på biblioteket for å hente årets første pensumbøker.