Doktor Moreaus øy

Bildekilde: Bokelskere

Et skip legger fra kai i Chile i januar 1887. Ti dager seinere, den 01. februar 1887, kolliderer skipet med vrakgods, og blir så søkk borte. Med skipet forsvinner også nesten alle menneskene om bord. Sju stykker dukker opp atten dager etter forliset. Elleve måneder og fire dager seinere dukker det opp én overlevende til. Og det han har å fortelle er så underlig at folk tror han er fullstendig sprø. Denne mannen er min onkel, skriver Charles Edward Prendick. Og dette er hans historie.

Ja, slik åpner rammefortellinga i science fiction-romanen Doktor Moreaus øy fra 1896, skrevet av den britiske forfatteren Herbert George Wells (1866-1946). Her tas vi med ut på havet, gjennom et forlis, det er åtte døgn på havet i en lettbåt hvor drikkevannet tar slutt allerede på dag fire. Etter et brått basketak går to av tre i havet, og det er bare én igjen. Usikker på hvor lenge han kommer til å leve, driver han videre, uten mat, uten vann, med steikende sol og blankt hav, helt aleine i ei lita jolle. Minuttene er som timer, og hele tida kan han ikke la være å tenke på døden, døden som snart kommer, han er overbevist om at han er død, der han duver på det store havet, helt aleine. Han er ikke ved sine fulle fem når han, som ved et lykketreff, blir oppdaga av ei skute. Slik er første kapittel; vi er så vidt i gang, og vi har blitt kjent med onkelen til Charles, Edward Prendick.

Svært kort fortalt handler dette om Prendicks opplevelser på ei øy langt unna det som er hans referanse for sivilisasjonen: London. Men London, og sivilisasjonen, har aldri vært fjernere. På øya, som kalles doktor Moreaus øy, er ingenting som det skal være. Skuta som oppdager Prendick har med seg flere dyr, blant annet en panter. Og både på skuta og da skuta blir lossa av, er det mange menneskelignende vesener i bandasjer som framstår som svært merkelige. Men Prendick kan ikke være helt sikker på det han observerer - tida på skuta tilbringer han i en feberrus der det lenge er usikkert på om han i det hele tatt kommer til å overleve. Når skuta først skal losses av, vil de ikke ha Prendick med inn til øya. Men Prendick vil gjøre alt, absolutt alt, for å unngå å være på havet noe lengre. Havet har han fått nok av! Det er tydelig at han ikke er velkommen på øya, og at han voktes på. Når dørene låses, får vi følelsen av at han er en slags fange. I tillegg blir det tidlig klart at øya, og menneskene der, huser mange hemmeligheter.

Det tar tid før vi får møte doktor Moreau, og lengre tid før vi får vite bakgrunnshistoria hans. Men når vi først har kommet så langt, har allerede Prendick gjort noen egne oppdagelser. Han har blant annet møtt på noen i skogen, noen underlige skapninger som han aldri har sett før. De oppfører seg veldig uvant. Noen snakker, andre ikke, de beveger seg stivt og rart, både naturlig og kunstig på samme tid. Om de ser han, stirrer de, særlig på hendene hans. Han finner også døde kaniner. Skapningene minner om mennesker, men også om dyr, og kalles etter hvert Dyremenneskene. Prendick hører videre mange skumle og uvante lyder, særlig fra doktor Moreaus laboratorium. Prendick er helt sikker på at panteren er der inne, og at det er den som hyler av smerte når doktoren utfører sine eksperimenter. Og så blir alt mye, mye verre.

Da Wells utga romanen i 1896, blei den kalt en science fiction-roman. Men i dag, med en teknologi som har skutt fart på måter vi knapt kan begripe, hvor det utføres dyreforsøk og eksperimenter om hverandre etter mer eller mindre gode etiske prinsipper, hvor genspleising og genmanipulering ikke lenger er fremmedord, hvor prøverørsbarn er blitt normalt og hvor sauen Dolly ikke bare har blitt født, men også dødd - i dag er ikke dette en science fiction-roman. I dag er dette langt på vei en realitet. Vi har kanskje ikke forskere og leger som gjør akkurat det doktor Moreau gjør, men vi er i nærheten når vi transplanterer dyreorganer over i mennesker, når vi avler fram bestemte egenskaper hos dyr for å skape et bedre dyr som vi igjen skal bruke eller kose med, når vi bortimot bestiller babyer etter egne kravspesifikasjoner og når vi griper inn i det magiske skaperverket og filtrerer ut, endrer, opererer, fjerner. Det er ikke rart hovedpersonen kjenner seg uvel, for det gjør leseren også.

Boka er viktig nettopp fordi Wells, gjennom skildringene av doktor Moreaus handlinger, gjennom øysamfunnet (om det kan kalles det), gjennom møtene med Dyremenneskene og gjennom Prendicks opplevelser med ulike skapninger i skogen, gjennom alt som skjer - stiller ekstremt viktige spørsmål som appellerer til alle mennesker: Hvor mye menneskelighet og empati er det greit å ofre i forskningas navn? Skal menneskene heve seg over alle andre arter, og bruke disse artene akkurat slik vi vil? Er det greit - eller lov - å med viten og vilje utsette andre levende vesener for smerte og fare? Og videre inn i det som er aktuelt i dag; skal vi ha anledning til å "designe" våre egne kjæledyr og våre egne barn? Hvilke spørsmål en som leser opplever er viktigst, er avhengig av leserens perspektiv og sympati. 

Doktor Moreaus øy er en høyst ubehagelig roman, og ikke bare for hovedpersonen. Sjøl om vi veit det går bra "til slutt", i form av at rammefortellinga har røpa at Prendick kommer tilbake til sivilisasjonen allerede på side fem, aner vi ikke på hvilken måte, og til hvilken pris. Hvilke konsekvenser har det hatt for Prendick, som menneske, å være på øya? På samme måte møter leseren seg sjøl i døra underveis, og kan ikke la være å ta det innover seg. Hva kan vi gjøre for at vi, som samfunn, ikke kommer dit, til Moreaus øy? De som sier at det nå er alt for seint, er inne på noe. Men det er samtidig en ganske frekk ansvarsfraskrivelse. Bare fordi noe har gått helt skeis og hatt uante konsekvenser, betyr det ikke at vi kan la være å ta ansvar, rydde opp og forsøke litt bedre neste gang - kloke av skade.

Men da må en ha i alle fall litt moral på plass. Slik er det interessant å se nærmere på de tre mennene som er de viktigste i denne historia. Prendick har et tydelig moralsk kompass. Han får et fysisk ubehag av å være vitne til det som skjer på øya, og han gjør ikke det han gjør før han faktisk er tvunget til det. Moreau har på mange måter ofra menneskeligheten sin for vitenskapen. Han skildres uten kvaler, uten skrupler, og hensyntar ikke det som er så innlysende for leseren. Han skaper sitt eget samfunn der han er gud, og hans ord er lov, noe vi veit, fra mange reelle historiske eksempler, er svært farlig. Til slutt har vi Montgomery, som befinner seg på midten. Han forstår Moreaus prosjekt, men liker det ikke. Han hjelper til, men vil ikke utøve. Han tilbringer kveldene med å drikke seg dritings, kanskje aller mest for å glemme det han har lært seg til å leve med. Og det vitner jo om at han har jevnt over ganske dårlig samvittighet.

Så er det også Montgomery som er den mest interessante for meg. Prendick får sitt livs heisatur, og preges naturligvis av det, men han velger ikke å tre inn i dette på samme måte som Montgomery. Montgomery velger aktivt å være en del av dette øysamfunnet, hver dag han ikke reiser. Han ser hva som skjer med Dyremenneskene, og vender ryggen til. Han velger å bli, og låser seg fast i en nærmest umulig situasjon. Kommentarer, oppførsel og alkoholmisbruk viser oss en mann som pines. Han lager riktignok ikke så grufulle lyder som panteren, men han lider. Slik kontrasterer Wells fysisk og psykisk smerte på en effektiv måte. Kontraster blir det også når de "utdannede" engelskmennene settes opp mot de "udannede" Dyremenneskene. Skillelinjene mellom sivilisert og primitiv går ikke nødvendigvis på samme sted.

Doktor Moreaus øy er en klassiker som fortsatt har mye å si en moderne leser - flott oversatt av Knut Ofstad (f. 1957). Men vi skal nok ikke lese den som en science fiction-roman i dag. Til det er den alt for virkelig.