Den vanskelige overgangen

Livet består på mange måter bare av faser og overgangsfaser. Som mennesker er vi konstant i bevegelse, fra det ene til det andre og stadig videre, mentalt, emosjonelt og fysisk. Vi preges av alt vi ser, hører, lukter og smaker, av alle vi møter, av bøker vi leser, filmer vi ser, musikk vi hører, tanker vi tenker og sinnsstemninger vi utsettes for. Men dette er vi som regel ikke bevisste på, i alle fall ikke før vi blir voksne og ser det hele i en større sammenheng. Når vi er midt i en slik overgangsfase, som for eksempel fra å være barn til å bli ungdom, er det hele ganske tåkete.

Ta følelser, for eksempel. De går fra å være vanlige til å bli helt usannsynlig sammenfiltra og forvirrende. Lite er vel mer intenst enn sanseopplevelsene og følelsene vi har i tenåra! Ett ord kan få oss til å tenne på alle plugger og bli rasende fortvila over hvor teite folk er som kan si sånt. For meg var det "ålreit". Fortsatt et gyselig ord. Men jeg får ikke frysninger på ryggen lenger.

Bildekilde: Bokelskere

Uansett: Den ene dagen er alt helt vanlig. Anton er Anton. Men så, dagen etter, har det skjedd. Dette ubestemmelige noe har sniki seg inn, som i løpet av natta, og mye som før var greit, er ikke lenger greit. Vi blir flaue av foreldra våre. Av den stygge, gamle og bulkete bilen de kjører. Av den sjuke lyden bilen lager. Av jobbene foreldrene våre har. Av hvordan de ser ut. Av maten de lager. Av huset vi bor i og hvor rotete det er, hvor kleint det lukter og hvor barnslig rommet egentlig er. Hvem trenger vel sånne teite kosedyr?! Og like etter er et kosedyr verdens beste venn. Livet er blitt et sammensurium, opp-ned og bak-fram på samme tid, det snurrer i rasende fart, og samme hvor mye en snur og vender på det, blir det ikke som før.

For noen skjer denne endringa tidlig, for andre seint. Spennet er i mange tilfeller på omtrent ti år, fra tiårsalderen til en bikker tjue. Og det verste av alt: Overgangen kan vare i mange, mange år. For Anton er det den siste perioden på barneskolen som er helt avgjørende. Boka om Anton, Anton og andre uhell (2016), har jeg skrevet om før. Men jeg vender stadig tilbake til den, både i tankene og når jeg snakker om bøker, fordi det er ei utrolig god bok. Gudrun Skretting (f. 1971) tar Anton og situasjonene han gjennomlever aldeles på kornet, og det er herlig morsomt uten å være slemt. Derfor var det jo bare et spørsmål om tid før jeg leste videre om Anton i de to oppfølgerne Anton og andre flokkdyr fra 2017 og Anton den store fra 2018.

I den første boka går Anton de siste ukene på barneskolen. Og det er ei ekstistensiell krise som setter i gang hele fortellinga. For mens Anton lapper slangen i sykkeldekket, forteller pappa at det var sånn han blei til. På grunn av ei rift i gummien. Han blei skapt på slump, han var ikke meninga! Det gjør at Anton vil, skal, må! bli meninga. Men hva er meninga med han? Hva er hans livsoppgave? Jo, sier Ine, å gjøre pappaen din glad igjen. For eksempel ved å skaffe han en kjæreste. Og slik setter to tolvåringer i gang noe som virkelig vokser ut av deres kontroll. I tillegg er det i denne boka at Anton får kallenavnet Speedo, at han skjønner hva pappa virkelig driver med på jobben, at han må reddes av brannvesenet og at han plutselig ser bestevennen Ine på en litt annen måte. Men det er også så innmari mye han ikke forstår.

Bildekilde: Bokelskere

Og det blir ikke lettere av å begynne på ungdomsskolen. Første skoledag står de der, i den nye skolegården, Anton, Ine og Ole. Anton er mest opptatt av å ikke legge seg ut med de litt skumle og veldig kule guttene, som har sånne hettegensere og kaster stilig på håret og banner tøft. Ine vil ikke at noen i hele verden skal vite hva som egentlig foregår mellom henne og Anton, og har bestemt at det er helt hemmelig, og Ole vil snakke om sopp, eller kjuker, som om skolegården var årsmøtet i en eller annen soppklubb. Og så blir det bare verre. 

For allerede første dag klarer Anton å legge seg ut med læreren og kaller han pervers foran hele klassen. Og de kule guttene tror Anton også er kul, sjøl om han virkelig ikke er det. Men Anton får lyst, veldig lyst, til å være blant de kule. Han vil slenge på håret, ha svart hettegenser og et kroppspråk som signaliserer makt og alfahann. Han vil svare småfrekt i timen, smugsnuse på klassetur og henge ut den tjukke jenta i klassen. Eller, han vil det egentlig ikke, men han føler at han må. Han må jo passe inn! Ja, han har så lyst til å passe inn at han rett og slett ikke tror han kan være ordentlig venn med Ole lenger. Plutselig er det så flaut med Ole, som ikke skjønner noen verdens ting, og i alle fall ikke forstår at sopp ikke er kult. Og så kommer pappa inn i bildet, med den visne hestehalen sin, og Anton må bare late som om han ikke veit hvem det er, og må løpe vekk fra han på kjøpesenteret. Hvordan skal alt bli normalt igjen? 

Heldigvis har Gudrun Skretting masse omsorg for Anton, Ole, Ine og alle de andre personene vi møter i romanen, så sjøl om de kaver verre i denne boka også, går det bra til slutt. Men ikke før en både har ledd og grått flere ganger, og kjent seg igjen i forvirring og desperasjon og et følelseskaos uten like. For hvem vil vel ikke passe inn? Hvem vil vel ikke bli sett på riktig måte? Men de færreste av oss må snuse halve druer og påstå at pappa er en ravende gal mann som slår med baguetter for å komme dit. Så om det skal koste så mye, er det kanskje ingen vits likevel? Kanskje det er like greit å bare være ukul for alle penga?

Bildekilde: Bokelskere

Og penger trekker oss rett inn i det som er hittil siste bok i serien om Anton, nemlig Anton den store. I denne boka blir Anton kjent med ei ny jente, ei jente som har innendørs svømmebasseng og massevis av penger. Og det kunne igrunn Anton tenke seg også. Ja, endelig veit han hva han vil bli når han blir stor: Han vil bli rik! Men det er ikke noe håp om å få noe hjelp hjemmefra med det første, for pappa skal bruke alle sparepengene på å gifte seg på nytt, og Anton får ikke en gang en egen brusmaskin. Derfor må Anton ta saken i egne hender. På Internett står det mye smart, og Anton leser seg opp på konjunkturer og ledelse, strategier og markedsføring. Så trommer han sammen de ukule vennene han har, og setter i gang med å lage en elevbedrift. Bedriften får det velklingende navnet Scones, data & fitting dogs, og det er Ole og Anton som har ansvaret for både baking av scones og lufting av hunder. De leverer nybakte scones på døra til ferierende tyskere, bruker sviktende tyskkunnskaper og tjener gode penger. Men det baller fort på seg når de ikke bare må lufte hunder, men også gamle menn i rullestol. Hvordan skal de få løpe nok, egentlig?

Det hjelper ikke stort at Ine er bortreist heller. Anton savner hennne veldig, og det gjør leseren innimellom også. For er det noen som kunne fått Anton ut av det intense rotet han surrer seg inn i denne gangen, så er det Ine. Men hun er på Island, og derfor må vi bare lese videre og se hva som skjer med for eksempel den store statuen Anton knuser ved et uhell, vel vitende om at det kommer til å bli så mye, mye verre før det endelig løser seg. 

Bøkene om Anton kan trygt anbefales til alle fra tolv år og oppover - til alle som skal bli, er, eller har vært tenåringer. Her er det mye moro, men også nødvendig alvor, vesentlige påminnelser og viktig lærdom for både små og store. Det er tross alt ikke så lett å være midt oppi den vanskelige overgangen. Disse bøkene får oss til å ta et steg bakover og puste litt, før vi på ny trår ned i vårt eget kaos. Og når det da stormer som verst, kan vi alltid huske på at Anton hadde det verre - og det gikk bra med han!

Julegavetips

Er du som meg, som mener at harde pakker er aller best både under treet og ellers? Men har du kanskje ikke alltid tid til å finne ut hva som faktisk fins der ute? Her er ei lita liste med noen boktips. Bøkene får en kort omtale, samt anbefaling om hvem boka passer for. Her skal det være litt for en hver smak!

Norske kvinner i krig 1939-1945 av Mari Jonassen

Her kommer endelig ei bok som skildrer kvinners innsats under okkupasjonen, og det er et kjærkomment skifte i perspektiv fra det systematisk mannsdominerte blikket! Kvinners bidrag under andre verdenskrig er det skrevet lite om. Men etter å ha gått igjennom flere hundre intervjuer fra Norsk Hjemmefrontmuseums arkiver, er det duka for et storverk fra Mari Jonassen. For fakta er at kvinner var med på alle nivåer i motstandskampen.

- Anbefales til de som er interesserte i krig, sakprosaelskere og alle som setter pris på historisk presisjon.

Høyt av Erika Fatland

Nå som vi ikke kan reise sjøl, kan vi reise i bøkene! Som for eksempel i denne solide boka. Sosialantropolog og sakprosaforfatter Erika Fatland har reist i åtte måneder i det enorme fjellmassivet Himalaya. Og resultatet er denne boka. I Himalaya møtes mange land og enda flere daler – med nytt språk og ny klesdrakt og ny kultur for hver dal – det er et vanvittig kulturelt mangfold som skildres, fra reine matrilineære kulturer til steder der kvinner ikke får lov til å forlate huset, fra nakendansfestival i Bhutan til bloddryppende sjamanritualer. Det eneste fellestrekket for alle de menneskene vi møter i boka hennes, er at de bor høyt.

- Høyt er gaven til den som har alt, til den som elsker å reise, og til drømmeren. 

9. april 1940/8.mai 1945 av Jon Ewo

Dette er ei sakprosabok for barn og ungdom. Jon Ewo tar hovednedslaget sitt på to utvalgte datoer, de to viktigste i krigssammenheng. Det er dagen for invasjonen, 9. april 1940, og frigjøringsdagen, 8. mai 1945. Det er et innmari fint grep for å begrense historia, slik at det ikke blir alt for mye å komme igjennom for leseren. Hver dag har fått sin bok, og en må snu boka for å lese begge deler, noe som i sin tur er et godt bilde og ei fin konkretisering av situasjonene han skildrer. Solid utgangspunkt for samtale og refleksjon.

- Leservennlig, illustrert og anvendelig bok for unge mellom 12 og 16 år.

Insektenes hemmeligheter av Anne Sverdrup-Thygeson

Visste du at mygglarver puster med snorkel? Og at maur melker bladlus for å få sukkervann? Det fins larver som dreper andre insekter ved å prompe på dem, det fins biller som kan blinke og biller som har giftkanon i rompa, bare for å nevne noe. Og lurer du på hvorfor fluene alltid setter seg på maten, så du må vifte dem bort? Det er sjølsagt fordi de har tunga under beina. Så for å kunne smake, må de traske litt rundt. Anne Sverdrup-Thygeson skriver varmt og begeistra, lett og godt, slik at ungene ler og koser seg når de leser om for eksempel gullveps og snorkelmygg. Og for å ikke snakke om zombieveps!

- Boka passer helt ypperlig for vitebegjærlige småfolk mellom 8 og 12 år.

 

Fenrisulven. Første bok i Ragnarok-serien av Odin Helgheim

Debutanten Odin Helgheim har gjort reint bord med den første boka i en ny tegneserie-serie blant anna ved å vinne Arks barnebokpris for 2020. Serien heter Ragnarok og første bok heter Fenrisulven. Og som vi ser av titlene, er dette godt inspirert av norrøn mytologi. Den unge gutten Ubbe har alt han kan ønske seg. Ei sterk mor som er glad i han, en storebror som hjelper han og gode venner. Men så endres alt. Den skumle Fenrisulven hopper over gjerdet og går til angrep, og Ubbe må plutselig bli voksen. Han må bli en ekte viking. 

- Flott for Nordlys-elskere og Amuletten-entusiaster, og samtidig et godt alternativ for de barna som egentlig ikke liker å lese. Her er det masse spenning som trekker sjøl den mest motvillige leser med seg inn i bildene. Boka passer godt for både jenter og gutter i alderen 9 til 14 år. 

Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik

Ei hestebok med et helt herlig utgangspunkt! Der «alle andre» hestebøker begynner med ei overivig hestejente som maser etter egen hest, begynner fortellinga om Hedda i motsatt ende: Hun er ikke hestejente, og vil ikke ha hest. Faktisk vil hun ikke ri i det hele tatt. Hester er store og sannsynligvis både skumle og utilregnelige, og de lukter ikke akkurat godt. Men så møter hun Wolfgang. Den store, hvite hesten med det lange arret som ingen får lov til å ri på. Som elsker lakrisbåter og som snøfter til alle. Men ikke til Hedda. 

- En veldig fin, varm og realistisk barneroman for alle dyreelskere, som sjølsagt vil falle ekstra godt i smak hos hestejentene. Hovedmålgruppa er barn mellom 9 og 13 år.

 

Gutten, muldvarpen, reven og hesten av Charlie Mackesy

Vi møter fire venner i denne boka, en ensom gutt, en muldvarp som er veldig glad i kake, en forsiktig rev og en klok hest. De er på vei gjennom et naturlandskap, i varierende vær, for å komme hjem. Underveis snakker de med hverandre, og det er i samspillet mellom disse replikkene og de nydelige pennetegningene og akvarellene til forfatteren, at magien i boka virkelig skinner igjennom. Her får vi enkel livsvisdom i beste Ole Brumm-stil. Det er sårbart og vondt, litt morsomt og veldig trøstende.

- Ei unik allalderbok, og uten tvil årets besteforeldregave!

Bøkene om Anton av Gudrun Skretting

Gudrun Skretting har skrevet tre ungdomsromaner som kom ut i 2016, 2017 og 2018. De kjennetegnes av lun, varm humor, gjenkjennelige situasjoner og et skrått blikk som virkelig tar det vanskelige, hormonelle og svært svingende tenåringslivet på kornet. Bøkene er eksistensielle i tematikken og handler om å finne seg sjøl, finne ut hvem en vil være og å passe inn i ei større gruppe. Det er realistisk og nært, og ustyrtelig morsomt! Bare hør hvordan Anton har det: Han den laveste gutten på skolen og samtidig den med desidert størst ører. Det er ingen heldig kombinasjon. Og pappa er dessverre en ukuelig, stolt, usjenert og svært entusiastisk forhandler av hyttedasser. En hyttedassforhandler med vissen hestehale, som svir grandiosaen, er dårlig på å vaske klær og som sjeldent husker å betale strømmen. Men det hele går fra vondt til verre når Anton forsøker å finne en kjæreste til pappa.

- Bøkene passer ekstra godt for ungdommer mellom 12 og 16 år, og kan naturligvis leses av både jenter og gutter, og mer enn gjerne av den eldre garde også. Dette er bøker for alle som er eller har vært tenåringer!

Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting

Vi møter Vilma Veierød, en ensom pianolærer på 35 år som bruker svært mye tid på å bekymre seg. For bananer, for eksempel. For hun har lest at de er radioaktive, og at hvis du spiser tusen bananer, forkortes livet ditt med en milliontedel. Og Vilma er aller mest redd for døden. Men en dag står det to menn på døra, en prest og en patolog, som begge jobber med det hun frykter mest. Og de forteller henne at faren hennes er død, en far hun aldri har kjent. Men han har etterlatt seg en bunke brev adressert til henne, og disse bruker Vilma som en slags julekalender. Og med det skal det være duka for både julestemning, musikk, alvor, komikk, vemodighet og framtidshåp.

- Årets venninnegave! 

Speilet og lyset av Hilary Mantel

Dette er ikke egentlig ei bok, men tre! Speilet og lyset er det siste og svært etterlengta bindet i serien om Thomas Cromwell, en trilogi som endelig blei avslutta nå i høst etter at forfatter Hilary Mantel hadde brukt åtte år på å skrive boka. Til sammen er verket på svimlende 1948 sider, og Mantel har, som eneste kvinne, mottatt Bookerprisen to ganger for de to tidligere romanene om Cromwell. Det burde si sitt om det litterære nivået i disse bøkene. Det er rett og slett bare å gi seg hen!

- Anbefales for alle som liker gode romaner, historiske romaner eller bare lange bøker med skyhøyt nivå.

God bokjul til dere alle sammen!

To for tenåringen

For seksten-søtten år sia, da jeg var midt i mellom ungdom og voksen, opplevde jeg at det ikke fantes så mange relevante bøker jeg kunne lese. Det var som om bøker for litt modne ungdommer rett og slett ikke blei utgitt, og jeg hadde mange turer i bokhandelen og på biblioteket som ikke endte med ei bok i veska. Ungdomsbøkene hadde jeg lest "ferdig", og med unntak av noen titler av Kari Bøge, som skreiv for unge voksne eller voksne ungdommer (bøker jeg leste, bare så det er sagt), var det bemerkelsesverdig få bøker å velge i etter fylte seksten år. Vanlige ungdomsbøker begynte allerede å bli barnslige eller bare uinteressante - det var mye hormonelt pjatt, litt klein amerikanskinspirert underholdning og veldig mye handla om ulike forsøk, som regel mislykka, på å ha sex. Voksenbøkene var jeg redd for å gyve løs på, i frykt for at jeg ikke skulle forstå dem, og etter et par romaner som overhodet ikke klaffa med meg som leser, vendte jeg nesa mot kriminalromanene. Der visste jeg i alle fall hva jeg fikk, og der blei jeg et års tid før jeg tvang meg sjøl videre.

Noen år etter dette, virka det som om flere også blei gjort oppmerksomme på dette "hullet" i det norske bokmarkedet. Dette var omtrent på samme tid som Harry Potter-feberen raste over hele verden i sin siste litterære fase, og mange lurte på hva i alle dager de skulle lese etter dette sjubindsverket? Mange gikk videre inn i fantasysjangeren, som fikk en enorm oppsving i åra etterpå. Det gikk fra trylling på Galvort til tidsreiser og parallelle univers, vampyrer og varulver farta rundt i verden, snakkende dyr blei normalisert, all slags hekser heiv seg med, og mang en skapning fra mytologien blei levendegjort i mer eller mindre troverdige kulisser. Og kom du igjennom det, ja, da kunne du alltids gyve løs på tolv hundre sider med enter, hobbiter og orker, eller dra ut i galaksen. Men for den som ikke blei oppslukt av alt dette, da? Jo, der fikk vi etter hvert en bølge med det som blei hetende YA - young adult - eller bøker om og for unge voksne. Det som kjennetegner disse bøkene er grovt sett tre elementer: Bøkene er stort sett realistisk forankra. Bøkene er hovedsakelig beregna på ungdom fra 13-18 år. Bøkene leses av et langt større publikum, der hovedtyngden er mellom 16 og 24 år.

Denne bølgen med voksne ungdomsbøker eller tilpassa voksenbøker kom for seint for meg, men den var nok kjærkommen for veldig mange, også de fra den mer modne garde. Og naturligvis oversettes i alle fall åtti prosent av alle titlene; hele greia kommer jo fra USA. Trenger jeg å skrive mer enn John Green? En skulle tro markedet kunne mettes, men hittil ikke. Men også suksesser må fornyes! Derfor blei jeg veldig glad da jeg i år kom over to bøker som ville ha truffet meg utrolig godt da jeg var 17-18 år, og som jeg gjerne vil anbefale videre, da det fortsatt er mangel på gode, norske bøker for unge voksne.

Bildekilde: Bokelskere

Plastpinner juger ikke

Det er ikke lett å være Kari. Hjemme er nemlig ingenting som det skal være. Lillebror Olav er så annerledes og sint, og pappa veit ikke hva han skal gjøre med det. Pappa er ikke seg sjøl, bare en matt pappa. Kari er ikke seg sjøl, hun heller. Hun føler seg stor og tung og vil løpe det vekk, alt sammen, tankene, kiloene, følelsene. Alt blei så annerledes etter at mamma blei borte. Og Kari, som ikke er helt voksen ennå, men snart, må være voksen. Nå. Hun må, for lillebror og pappas skyld. Hun må ikke forsvinne. Må ikke løpe seg helt bort. Særlig ikke nede ved elva.

Men av og til setter hun seg inn i bilen til Jon. Og de kjører, kjører. Og Jon har ro og spør så lett og når Kari ser på han, skvetter hun, for der er han. Så tydelig. Og de kjører. De snakker. Og de går på fest, og det er bare de to, midt mellom alle de andre, og han ser henne. Bare henne. Og etterpå blir alt annerledes likevel. Kari også.

Lise Knudsen (f. 1962) har skrevet ei utrolig god bok for unge voksne, der tanker, følelser, usikkerhet og skråsikkerhet skildres presist og ømt. Kaostida forklares ikke, unnskyldes ikke, unngås ikke, den bare er, slik Kari er. Og Kari er nær, sjøl om hun opptrer i et knapt språk, med kun sju linjer på hver side. Likevel trekkes leseren rett inn i hennes verden, vi sitter med henne og pappa og hører lillebror skrike, vi løper med henne og kjenner på den desperate følelsen av å ville komme seg vekk, men ikke kunne komme seg noe sted, vi sitter baki bilen til Jon og kjenner duvinga, giringa, svinginga, ro. Og det er hjerteskjærende sårt det som skjer videre i boka, uten at jeg vil nevne det her. 

Forfatteren har stilt store krav til seg sjøl gjennom å gi innholdet så stramme rammer, men resultatet er helt overlegent. Boka blir ekstra sterk slik, og den knallharde tematikken gjør den ikke mindre vanskelig å lese. Dette er ei bok som ikke skal leses av for unge lesere - den burde rett og slett ha nedre aldersgrense på seksten år. For her er det mye som ligger mellom linjene og som en ikke kan begripe intellektuelt før en er gammel nok, og i alle fall ikke før en har hatt visse fysiske erfaringer. En helt nydelig kortroman for jenter og gutter, kvinner og menn, som gir oss alle viktig innsikt i ett av livets verste valg.

Bildekilde: Bokelskere

Dagen om natta

Ingebjørg har alt. En god familie, snille søstre, en fin kjæreste. Og hele livet ligger foran henne! Nei, foran dem, for de skal gifte seg til neste år, og da skal hun bli med hjem til Jakob. Han er allerede i gang med å bygge et eget hus til dem på gården, et sted der bare de to kan bo. Hun vever brudelaken og pakker kista, alt skal være klart! I de lange midtsommerkveldene møtes de oppe i åsen. Han kommer gående fra sin side, hun fra sin. Under det store asketreet sitter de. Helt til det skjer. At Jakob stryker henne over skuldra og finner noe han ikke skulle finne. Og så har Ingebjørg ingenting.

Dagen om natta er lagt til ei vestlandsbygd på 1860-tallet og handler om hva som skjer med Ingebjørg når hun blir smitta med datidas forferdelige og mest smittsomme sjukdom: Lepra. Det å bli spedalsk var en grusom dødsdom, og Ingebjørg må plutselig forberede seg på døden, ikke livet. Jakob vil ikke lenger vite av henne, og hun isoleres fullstendig fra det sosiale livet i bygda. Likevel har Ingebjørg såpass mye livskraft i seg at hun fortsetter å ferdes rundt - hun lever dagene sine om natta.

Berit Vatne Vik (f. 1933) skildrer Ingebjørg så veldig fint, der hun, midt i kaostida, må takle det utenkelige. Skal hun bare akseptere det? Kjempe i mot? Har hun noe valg? Og hva i alle dager skal hun gjøre når hun må være vitne til at Jakob gifter seg med ei anna jente? Boka er full av følelser og forfatteren bruker mye tid på å la Ingebjørg være i disse følelsene. Det gjør at teksten - og Ingebjørg - oppleves som realistiske. Tidskoloritt, skildringer av sjukdommen og dialoger mellom Ingebjørg og familien støtter dette. Dagen om natta er ei innmari fin bok som tar den spedalske Ingebjørg på alvor i ei tid der ingen andre gjorde det - for spedalske var jo ikke mennesker mer. Denne boka bør heller ikke leses av ungdom under seksten år, nettopp på grunn av tyngden i tematikken.

Disse to bøkene, som hver på sitt vis er korte, men som likevel rommer så mye mer enn de orda som står mellom permene, er viktige fordi de gir norske unge voksne et solid alternativ til oversatt litteratur. Forfatterne har et bevisst forhold til det norske språket, henholdsvis med radikalt bokmål og et noe arkaisk nynorsk, og de skildrer hver sin norske virkelighet med presise skildringer. Og gjenkjennelse har mye å si for en leser i møte med litteraturen! I tillegg er bøkene tematisk relevante. Knudsen skildrer konsekvensene av en nær relasjon, og har fokuset sitt på hvordan denne byrden oppleves for Kari. Hos Vik er det snakk om alvorlig sjukdom - noe som også er et populært tema hos nettopp John Green. Men her veit vi utfallet, så spenninga ligger derfor på et annet nivå.

Et annet viktig element i disse to titlene er at dette er kvinners liv og erfaringer som fortelles. Både Kari og Ingebjørg er sterke jenter som ikke lar seg knekke av motgang, de lærer seg å leve med den. De står i utenforskapet med hele seg, og er redde, men lar seg likevel ikke kue. Og det er imponerende. Men det virkelig befriende er at ingen av dem heller lar seg definere av et mannlig blikk. De lever sine liv og tar sine egne avgjørelser uten at Jon eller Jakob er involvert - Kari i størst grad. Det er vanskelig, krevende og utmattende, men verdt det, likevel. De er, i seg sjøl og med seg sjøl, hele mennesker, og sjøl om de føler seg annerledes, utafor og svake, så er de det ikke. De er nok, og de er bra nok. Og det er et budskap som trengs kanskje særlig inn mot nettopp unge voksne, som alltid skal måle seg opp mot andre og aldri bare er. Her er to durabelig solide kvinner som alle bør kjenne til!

Begge bøkene er utgitt for ungdom, men kan med fordel leses av langt flere. Jeg vil si at målgruppa er unge voksne mellom 16 og 24 år, men fordi bøkene er gjennomtenkte, solide, poetiske og rørende, vil de fungere også for eldre lesere. Og det er jammen bra, for disse bøkene er virkelig gode, og historiene fortjener å bli lest av mange. Så får en heller diskutere om aldersinndeling av litteratur er et smart grep eller ikke en annen gang - og i tillegg om det egentlig er noen forskjell på ungdomslitteratur og bøker for unge voksne. I møte med tekster som disse blir slik flisespikking i alle fall irrelevant. Det viktige er at teksten tar de unge på alvor, og her treffer både Knudsen og Vik svært godt. I tillegg er bøkene helt ypperlige samtalestartere, eller å bruke inn mot skoleverket.

Fem for fjortisen

I disse hjemmekontortider har det blitt en god del barne- og ungdomslitteratur på meg, og her kommer et samleinnlegg om fem bøker som passer best for barn og unge mellom tolv og seksten år, med hovedtyngde på fjortenåringen i midten. Naturligvis er aldersinndeling av litteratur for barn ikke bare avhengig av boka sjøl, og elementer som språk, konfliktlinjer og tematikk, men også det lesende barnet og dets modenhetsnivå. For eksempel er det ofte slik at mange jenter blir intellektuelt modne tidligere enn jevnaldrende gutter og derfor kan avansere også litterært, mens mange gutter har behov for bøker med ytre spenning ganske lenge. Aldersanbefalinga må derfor ses på som veiledende.

Bildekilde: Bokelskere

Anton og andre uhell

Den første boka jeg vil trekke fram, er Anton og andre uhell av Gudrun Skretting (f. 1971). Det har hittil kommet ut tre bøker om Anton, og den første blei tildelt både Kulturdepartementets debutantpris og NBU-prisen Trollkrittet. Vi kommer inn i livet til Anton når han får vite av pappa at han er resultatet av en rift i gummien. Det utløser ei aldri så lita eksistensiell krise hos Anton. Han er et uhell, skapt på slump! Det var ikke meninga at han skulle finnes! Hvordan kan det rettes opp, hvordan kan han bli meninga? For en som er lavest i sjuendeklasse, har størst ører på skolen og en pappa som selger hyttedasser, brenner pizzaen og er litt sløv på å vaske klær, blir fort det meste komplisert. Jammen bra han har Ine.

Det er svært sjelden at jeg ler høyt av det jeg leser, men det gjorde jeg her. Jeg lo så jeg grein av flere passasjer og kapitler underveis, og jeg er utrolig imponert over fokaliseringsinstansen som Skretting har fått til. Jeg-fortelleren Anton er sympatisk, varm, rolig og troverdig - og nøktern i sine beskrivelser. Det blir fort morsomt, men uten å drite ut eller gjøre andre vondt. Vi er med på absolutt alt, med ei herlig veksling av indre monolog, små kommentarer og Antons eksterne, tørre og poengterte sjølobservering. Resultatet er helt suverent, dette er en svært god ungdomsroman som tar menneskene, tankene, følelsene og pubertetskaoset på kornet. For alle som snart blir, er eller har vært tenåring!

Bildekilde: Adlibris

Heartstopper vol. I

Ei anna bok som virkelig tar ungdommene på kornet - og på alvor - er den grafiske romanen Heartstopper av Alice Oseman (f. 1994). Den begynte som en tegneserie på nett, men har nå kommet ut som grafiske romaner på engelsk, hittil tre i tallet. Vi følger Charlie på fjorten år. Han er en sympatisk, klok og homofil gutt som går på gutteskole i England. Legninga hans har ført til mye mobbing, både psykisk og fysisk. Men nå anser mobberne han som gammelt nytt, og han har en slags kjip kjæreste som han treffer i skjul. Men alt endrer seg når Charlie møter Nick. Nick er alt Charlie ikke er, en atletisk, utadvendt og bråkete rugbyspiller - kort og godt en stereotypisk "jock", sportsidiot. Likevel får Charlie sommerfugler i magen. Men Nick er vel hetero, er han ikke?

Historia om Charlie og Nick er først og fremst utrolig søt. Den utspiller seg i et rolig tempo, er ufarlig, men så utrolig presis. Oseman setter ord på fordommer og redsler, og hun tør å la guttene utfordre inngrodde perspektiver. Tegningene er enkle, i svart-hvitt og uten for mange forstyrrende detaljer. Fokuset ligger på ansiktene, blikka, henda og kroppsspråket. Oseman har en god balanse mellom ord og bilde, og stort sett utfyller disse hverandre på en nydelig måte. Boka er særlig fin for unge homofile - boka gir trøst og håp - men den er også velegna for alle andre, foreldre inkludert, som trenger å minnes på hvor uskyldig og rørende, altoppslukende og vond den første kjærligheten kan være, helt uavhengig av kjønn. Boka skaper forståelse og gir leseren innsikt, og burde derfor være vesentlig i alt arbeid mot kjønns- og legningsbaserte fordommer.

Bildekilde: Bokelskere

Det du ikke vet om Vilde

Nicolai Houm (f. 1974) har med Det du ikke vet om Vilde begått ei veldig fin barnebok. Som vi forstår av tittelen, er det Vilde som er hovedpersonen. Hun er snart tretten år, og forteller sin historie til oss i førsteperson. Vilde og mammaen hennes har akkurat flytta. De hadde behov for en ny start etter ei turbulent tid der de bodde før. De er enige om at de skal si at pappa bor et annet sted dersom noen spør. Men Vildes fantasi er ikke helt enig, og derfor forteller hun den nye klassen at pappa jobber med dyr i Afrika. Og at hun får passe tigerungene når hun kommer på besøk. Problemet er naturligvis at det ikke fins tigere i Afrika. Og at Vildes pappa slettes ikke jobber der. Men ingen må få vite hvor han egentlig er!

Boka skildrer Vildes problemer med stort alvor. Og i Vilde møter vi et barn som febrilsk, og hele tida, forsøker å gjøre opp for foreldrenes problemer og utfordringer og dekke over det hun opplever som ei voldsom skam. Den eneste ventilen hennes er skrivinga. Der, på papiret, kan hun skrive akkurat hvordan hun har det. Men det som skjer med denne skrivinga, går jeg ikke helt med på. Språket i boka er variert og fint, bare litt stivt (sier tenåringer ord som pysjamasbukser?), inkonsekvent (fra sjæl til novellesamlingen) og tidvis påtatt umorsomt (med intensjon om å være morsomt, naturligvis). Det er også uklart om boka vi leser er Vildes dagbok eller om den er en "vanlig" barneroman. For boka er dagbokaktig - av og til er det tydelig at Vilde skriver til oss. Videre brukes leserhenvendelser aktivt, og hovedpersonen holder bevisst tilbake informasjon slik at det er sprik mellom leser og hovedperson hele veien. Men slike synsvinkelproblemer tror jeg ikke at barna lar seg stoppe av. Og Houm har fått fram et godt, psykologisk portrett. På grunn av tematikken og utfordringene Vilde har, mener jeg at boka egner seg best for barn fra tolv år og oppover. Den er også aktuell for foreldre.

Bildekilde: Bokelskere

Blyanthjerte

Blyanthjerte er skrevet av Elin Hansson (f. 1985). I denne boka møter vi Liv på tolv år. Sommerferien mellom barneskolen og ungdomsskolen blir ikke som den skulle. For farmor, Livs aller beste venn, dør. Og Liv blir sittende igjen aleine med fyrstekaka og yatzyterningene og lengte etter pensjonisttilværelsen. Da er det kanskje like greit at Frans kommer susende på rullebrettet sitt, med verdens grønneste øyne og knekk på nesa. Mer skal ikke til før Liv forstår at hun kanskje må være mindre sammen med de gamle vennene til farmor og mer sammen med jevnaldrende. Og når mamma misforstår og melder henne på et skatekurs, må Liv bare trå til.

Blyanthjerte er en enkel, lettbeint, romantisk komedie for unge jenter som handler om den første store forelskelsen. Min første innsigelse er at slike bøker trenger vi kanskje ikke? Det fins jo allerede så mange! Men samtidig er det fint å lese noe som er helt norsk, som er hjemla i en norsk hverdag og norske omgivelser, framfor den oversatte boka med vimsejenter og tradisjonelle kjønnsroller. Handlinga i Blyanthjerte er troverdig og lett å følge. Liv har det ikke bra i starten av boka, og det er absolutt ikke lett å lære å skate! Men mestringa kommer, og godfølelsen også. Kurven er fint framstilt. Likevel reagerer jeg på et par punkter til. Det andre er språket. Fra et voksent ståsted er det friskt og ispedd originale bilder. Men det er ikke noe særlig tilpassa målgruppa. Et eksempel er "Og hjertet mitt danser som en våryr narkis på glatta." fra side 148. Er det noe en niåring vil forstå? I tillegg brukes en del stygge ord, helt umotivert. Slikt er unødvendig. Det tredje er det Liv gjør. Og her blander forfatteren korta, slik at budskapet som kommer fram er at jenter må endre seg for å tekkes gutter - Liv lærer seg å skate for å være sammen med Frans. Jeg protesterer så innmari mot det! At ikke vi, som kjente på hvor urettferdig slike oppfatninger var da vi vokste opp, skal vite bedre enn å videreføre sånt drit til våre egne døtre?! Naturligvis vil forfatteren vise fram kombinasjonen av Livs personlige utvikling, mestring, sorgarbeid og forelskelse, men dette kunne hun løst uten at det inkluderte av Liv falt i jentefella.

Bildekilde: Bokelskere

Elven

Elven er en grafisk roman skrevet av forfatter og illustratør Anna Fiske (f. 1964). Hovedpersonen Helena, en tenåring uten gitt alder, føler at hun bare "renner avsted, som vannet under isen i elven hun ser hver dag på vei til skolen". Hjemme er det ikke så greit, for pappa er deprimert, og det er liksom ikke helt plass til Helena. Hun sykler til skolen med venninna Turid, som aldri kommer når hun skal, som ofte må hentes hjemme, og som etterpå sykler fra henne. Men det går mot vår, og isen på elva sprekker opp og danner ei råk. Og en dag ser Helena at en mann, som tar snarveien over elva, ramler uti.

Bokas bærende element, som bekreftes av tittelen, det lille spenningspunktet, det handlingsmessige vendepunktet og de mange oppslagene der elva er med, er en litt for åpenbar metafor som ikke helt fungerer. Og heller ikke handlinga henger helt på greip. Helena er derimot en troverdig person, der hun manøvrerer mellom skravlete søsken, deprimert far og ei sjefete venninne. Hun har et ønske om endring, om å bli sett, hørt, kyssa. Det bygges opp ei bittelita spenning som deretter krøstes helt flat og renner ut i, ja, elva. Det er nemlig slik at Helena må redde mannen som faller uti. Og hun gjør alt hun kan. Men det er to gutter som tar æra for det, og det er liksom greit. Det er ikke greit! Igjen, hva i alle dager er det vi lærer barna våre - både jentene og guttene?! Hvilke kjønnsrollemønstre er det slike bøker avspeiler og repeterer? Det er i alle fall ikke noe jeg ønsker å fremme. Og dette får Brageprisen? Det skjønner jeg bare ikke. Dette er uferdig, ufokusert og uordentlig. Men tegningene er i alle fall fine.

Med andre ord: Les om Anton for å få en god latter og en heltstøpt, ordentlig ungdomsroman, les om Charlie og Nick for å bli berørt og engasjert, les om Vilde for å få psykologisk innsikt i en krevende situasjon som trenger å bli behandla litterært, les om Liv for å få skildra lettbeint romantikk, og kikk i boka om Helena hvis du vil lære å lage illustrasjoner.

Fange 59. Taterpige

Bilete: Samlaget

Maria Andersdatter er seksten år. Me er i Trondheim, året er 1749, det er seinsumar, og Maria spring. Ho spring så fort ho kan på nakne føter, ho spring mot bymuren, må ut, må ut, røysta til vektaren dirrar i bakhovudet, klaska frå føtene jallar mellom husveggane, ho må berre halde fram. Så når ho porten og gøymer seg i krattet utanfor. Trygg. Men åleine! Kor er dei andre? Mor, far, syster, bror? Raskt skjøner Maria at ho er på feil side av byen. At ho har kome bort frå dei andre. At ho ikkje vil sjå dei att, viss ho ikkje finn dei fort. For dei vil vandre vidare no som det snart er haust. Den natta vaker Maria utanfor bymurane, ventar til ho kan kome seg inn att. Men då er det allereie for seint. Taterfølgjet hennar har reist. Og taterar har ikkje lov å vere i Trondheim.

Det går som det må gå: Maria vert oppdaga. Vektaren følgjer henne til tukthuset. Der vert ho innskrive, innesperra. I skitt og stank frå mange uvaska, sveitte menneske, utan seng, utan teppe, til med utan sko. Berre slik ho er. Maria tater. Mørkare i huda, mørkare auge, svart hår. Dei tek øyreringane hennar. Sølja med. Dei andre kvinnene, fattiglemmane, vil knappast sjå på ho. Ho er ikkje noko, berre ein fant, ho er heilt nedst av alle menneske, sjølv på tukthuset. Dei trur at ho stel, ho driv kan hende med trolldom òg. Maria ser at dei er redde, for ho, for folket hennar. Maria søv på golvet og har meir kontakt med myser enn med dei andre kvinnene. Ho kardar ull, må gå til messe sjølv om ho ikkje trur, et dårleg mat. Kven veit kor dei andre er no. Leitar dei etter ho? Kan ho snart kome seg ut? Skal ho stikke av? Vinteren kjem, det vert kaldare. Trekken står frå vindauga i tukthuset. Kan hende det er betre å vente til sumaren, til dei kjem att. Då kan alt verte betre.

Men sumaren kjem og Maria er framleis på tukthuset. Ho, som ikkje har gjort noko! Ho leita berre etter familien sin. Også er ho tater, mørk, annleis. Det er alt. No har ho ei seng på sovesalen. Sengehalmen er full av lopper og lus som kleiar i mørkret. Maria lengtar ut, vekk, til livet på vegen, vandringane, til fridom og natur, ope himmel, leirbål, songar, tørka kjøt, mor, far, sysken. Ho vil vaske seg, drøymer om å dykke i eit tjern. Men ho drøymer også om ein stor eld som skal brenne dei opp, ein brann som vil fare gjennom byen, sleike opp kring veggar og tak, brenne alle på tukthuset inne. Ho er uroleg, men gjer alt slik ho pleier. Ho arbeider i stilla, kardar godt, vaskar golv, set deigar, går til messe. I einsemd, i uro, med denne lengta hengjande i kroppen, utanpå kroppen, i alt ho gjer.

Etter litt meir enn eit år får ho melding om at ho skal få sleppe ut. Ho skal verte tenar hjå prost de Fine. Det knyt seg hardt i magen. Siste dagen skal ho ikkje arbeide. Ho vert henta av ein kar med hest og vogn. Ho får sitje i vogna, ho gyngar gjennom Trondheim, og alt ho kan tenkje på er at no, no kan ho springe. Ut av vogna, kring hjørnet, under der, inn den vegen, ned det smauet, opp den gata, over engene, ut. Ut, ut, ut.

Meir om handlinga vil eg ikkje seie, anna enn at ein lett får ei kjensle av at det eigentleg ikkje hender så mykje i boka. Og det er heilt rett. Dei ytre handlingane er få og spreidd godt utover. Den ytre spaninga er tilsvarande. I Fange 59. Taterpige er det det indre livet hennar Maria som er i fokus, lengta hennar, sansingane. Det er mykje stillheit, avsnitt og luft i den kjenslevare teksta, samstundes som ein også kjenner på ei djup uro.

Det er historikaren Aina Basso (f. 1979) som har skrive boka. Ho debuterte i 2008 med ein historisk ungdomsroman, Ingen må vite. Fange 59. Taterpige, som kom i 2010, er den andre boka hennar, og også ho er historisk. Kvifor ho er for vaksne og ikkje for ungdomar, veit eg ikkje. Eg både trudde og opplevde at ho var for ungdomar - til eg las at ho var for vaksne. Fyrst då var eg skuffa med tanke på kven og kva boka handlar om. Hadde den vore for ungdomar, hadde Basso skrive ei særs god bok, som tok den unge taterjenta på alvor. Viss boka er for vaksne, er ho for slapp, særleg med tanke på handling og komposisjon.

Fange 59. Taterpige er ei tilgjengeleg bok, med tydeleg handling og enkel undertekst. Ein kan lese boka utan å ha særleg mykje historisk kunnskap og lære ein del, samstundes som ho heller ikkje er kjedeleg for ein med oversyn. Det kjem av di Basso ikkje pøsar på med tørre historiske fakta, ho har som skrive over fokus på sansingane, særleg lukter. På midten av 1700-talet var samfunnet nokså annleis, til dømes var det ikkje særleg vanleg å dusje kvar dag (eller veke), ein levde tett på husdyra, sov saman med andre, sanitærforholda var ikkje noko å skryte av, og ei god kjøkenjente måtte både bake, brygge, slakte, partere, koke og steike - utan særleg mange hjelpemiddel. Sjølv om skildringane til Basso berre gir små drypp av korleis eit slikt liv kan ha vore, og sjølv om ho kunne skrive mykje meir, gjer sansingane at lesaren kjem i ei anna stemning. Og det er fint.

Boka er delt i to. Fyrst kjem ein del som heiter "Tukt", der Maria er på tukthuset. Så kjem ein del som heiter "Teneste", der Maria er hjå prost de Fine. Men ho er også todelt på ein annan måte. Samstundes som Basso skriv fram notidsforteljinga om Maria, skriv ho også fortidsforteljinga hennar. I korte, kursiverte, retrospektive minne vert vi kjende med den verkelege Maria, taterjenta Maria, der ho er saman med familien sin og følgjet sitt. Det er ein fin måte å dele opp teksta på, sjølv om tilbakeblikka ikkje følgjer ein streng kronologi. Naturlegvis hugsar me ikkje kronologisk, men det vert somme stunder utfordrande for lesaren å vite kva som hender når. I litt for mange tilfelle er også desse skildringane knytte opp til sansingar, årstidene og vêret, slik at det er vanskeleg å avgjere kor gamal Maria er. Men det viser seg å ikkje vere så viktig. Det viktige er stemninga, det frie livet på vegen, kontra eit liv i arbeid.

Språket i boka er lett, poetisk og sanseleg. Basso har nokre originale formuleringar som eg ikkje ville lagt i munnen på ei taterjente frå 1700-talet, til dømes at kinna til ein mann er klamme som nyrulla kveitebollar (side 33). Som fattig taterjente veit kan hende Maria ikkje mest om nyrulla kveitebollar? Har ho i det heile sett dei, rulla ei, ete ei? På 1700-talet var kveite mykje mindre brukt enn i dag, og ein ingrediens for dei privilegerte. Vanlege folk fekk stort sett halde seg med havre, bygg og rug. Men dette er berre pirk. Mange andre liknande formuleringar fungerer fint.

Historia om Maria Andersdatter er inspirert av verkelege historiske dokument som forfattaren har kome over. I mine auge er det somme stunder store sprik mellom den historiske røynda, slik han er framstilt i historiebøkene, og den forteljinga Basso skriv. Det syner også kommentarane til Basso heilt til slutt i boka, der ho gjer greie for kva me veit om den verkelege Maria Andersdatter. Hennar lagnad var ein ganske annan enn den Basso skildrar for den fiktive Maria Andersdatter. Når sprika er så store, ville eg kan hende spart meg å vise til kjelder. Dei reiser berre spørsmål om kvifor Basso har teke seg så mange kunstnariske fridomar, og kvifor ho ikkje har skrive den verkelege historia til den verkelege Maria Andersdatter.

Og når eg er inne på dette med røynd og fiksjon, vert truverde eit viktig omgrep. Er historia sannsynleg? Kan eg tru på ho? Maria er tater, ho er nedst i samfunnet. I mange år har ho levd med følgjet sitt langs vegane. Plutseleg er ho på tukthuset, dinest i teneste. Kvifor har ho då ikkje fleire negative røynsler? Me veit at ho er åleine, svolten, tynn og kald i byrjinga. Tukthusa er kjende for hardt arbeide, dårleg og lite mat, grove og tynne klede, fysisk og psykisk avstraffing, grufulle epidemiar, uhyrleg hygiene. Også i teneste kunne det gå hardt for seg, med tafsande gutar og truande menn. Men dette tenkjer ikkje Maria på. Ho likar arbeidet i kardestova og på kjøkenet. Ho klagar ikkje over kulda, maten eller at ho ikkje har ei seng. Det som opptek ho, er lengten etter familien, samt at ho vil vaske seg. Er ei slik lengt sterkare enn det verkelege livet? Er trongen til ei vask noko som gjer at ein gløymer kulde og svolt? Eller er ho herda av åra på vegen? 

Maria vert ikkje utsatt for vald, ho vert ikkje plaga, spytta på, hundsa, ropt etter. Eg tenkjer difor at røynda til den verkelege Maria Andersdatter av mange årsaker må ha vore nokså annleis. Men her vert den fiktive Maria Andersdatter skjerma av forfattaren, skjerma frå ei brutal røynd. Dette støttar at boka er for ungdomar heller enn for vaksne.

Sjølv om eg likar språket til Basso, og dei små, stille scenene ho skriv fram, vert det somme stunder for lågmælt og monotont. Eg lurar på kva tenåringen Maria gjer med alle dei intense kjenslene sine. Kvifor ropar ho ikkje, sleng med dørene, gret? Kvifor får ho ikkje panikk? Kvifor stikk ho ikkje av? Eg saknar ein råskap i teksta, ikkje ein brutalitet, men ein kontrast til stille og einsemd, eit trykk, ein aukande temperatur, noko som kan syne meg at Maria, den verkelege Maria, er der. At ho ikkje berre er apatisk, men at ho finst, at verda påverkar ho, at ho føler noko. På innsida er nemleg lengt og draum, fargar i det grå. Kvifor kjem det aldri til uttrykk? Eg trur at ei slik historie for vaksne hadde vore råare, med meir direkte tematisering av emne som armod, utruskap, born utanfor ekteskap, abortar, død - emne som Basso berre streifar, og som mest aldri gjeld Maria.

Fange 59. Taterpige er ei kort bok med masse luft - ho er ei lita historie som er gjort stor, av di ho fascinerte og inspirerte forfattaren. Det er greitt nok. Men eg opplever at Maria skuggar for andre, meir interessante personar i boka. Som fokaliseringsinstans er ho ganske matt og distansert, og slik sett er det fint at boka ikkje er lenger, av di Maria åleine ikkje lenger engasjerer. Eg kunne gjerne ha lese meir, om prosteparet de Fine, om Josefa, om Fredrik, om stallguten, om folka på tukthuset og om taterfamilien, men då kan hende med ein annan hovudperson enn Maria. 

Eg må også leggje til at Fange 59. Taterpige er ei utruleg humørlaus bok. Det var knapt ei morosam line i heile romanen, noko som bryt steilt med det inntrykket eg har av taterar. For meg er dei sterke, livfulle, kraftfulle, underhaldande, musikalske, kreative. Men eg skjøner at det er vanskeleg å kombinere humor, historie, ein alvarleg tematikk og knappe, poetiske skissar, og dinest binde det heile saman i eit godt språk. Like fullt, trass i alle desse innvendingane og fleire som eg ikkje har lista opp her, er romanen stemningsfull, fin og lesverdig, særleg for ein ung lesar. For meg vert romanen for litterær, men eg har stor respekt for forsøket, for forfattaren og for personen ho har leita seg fram til.

Moonfleet - ei røverhistorie

Bildekilde: Bokelskere

Moonfleet - Diamantens forbannelse var den lydboka som blei med meg i bilen da jeg en tidlig morgen ikke hadde nok tid til å foreta et veloverveid Ibsenvalg. Det blei produsert av NRK Lørdagsbarnetimen i 2002, og utgitt på lydbok året etter. Hørespillet er basert på ei bok av den ikke særlig produktive britiske forfatteren John Meade Falkner (1858-1932), som i løpet av sin skrivende karrière kun utga sju bøker. Boka Moonfleet er fra 1898, og var ei populær barne- og ungdomsbok til langt inn på 1970-tallet. Moonfleet blei dramatisert av Nick Warburton (f. 1947) og er oversatt til norsk av Else Barratt-Due (f. 1954).

Handlinga er lagt tilbake til 1757, og 15-årige John er hovedperson i ei historie som har mange tematiske fellestrekk med for eksempel Skatten på sjørøverøya (1883) av Robert Louis Stevenson (1850-1894) og Vertshuset Jamaica (1936) av Daphne du Maurier (1907-1989). Viktige ingredienser er med andre ord nokså unge og litt naive hovedpersoner (Jim Hawkins er tidlig i tenåra og Mary Yellan er 23), et sjaskete vertshus med tvilsomt klientell og dårlig rykte, skumle historier, mistenkelige personer, mørke netter med uvær, en skatt som må finnes og et stadig voksende nett av problemer, hemmeligheter og intriger. Men det må sies at den ramsalte sjørøveroriginalen til Stevenson og du Mauriers smuglerkrim begge er mer fullendte og spennende verk enn Moonfleet, og at lydbokversjonen av dem også er mer solide. Det skyldes nok først og fremst den ujevne utdelinga av talent blant forfattere.

John er som sagt hovedperson i Falkners verk (om du syns forfatternavnet låter kjent, så må jeg innrømme at jeg også syns det er kort til den mye mer kjente William Faulkner, 1897-1962, men disse to må for all del ikke forveksles). Han bor hos tanta si, som ikke er særlig kjærlig, går på skole med den søte jenta Grace og bruker ellers tida si på å streife rundt i Moonfleet, som også er navnet på den britiske kystlandsbyen han bor i. Når vi kommer inn i handlinga er en unggutt akkurat blitt skutt og drept i en kamp mellom vrakplyndrere og smuglere på den ene sida og lovens lange arm på den andre, representert ved magistraten mr. Maskew. Det var mr. Maskew sjøl som skjøt, på kloss hold, og i følge mange vitner var det helt unødvendig og en rein maktdemonstrasjon. Den døde gutten er David, sønnen til den lokale kroverten, Elzevir Block, som nå mer enn noensinne har ei høne å plukke med Maskew. John er nysgjerrig på hva som er hendt med David, og får historia av graveren på kirkegården, mr. Ratsey, mens han hugger ut inskripsjonen på gravsteinen. Innbakt i den kommer også ei hundre år gammal fortelling om smugleren kaptein Mohune, bedre kjent som Svartskjegg, og den store diamanten han rappa fra kong Charles I (1600-1649).  

Legenden sier at Svartskjegg går rundt og leiter etter skatten sin nattestid. John blir redd og vil helst ikke oppsøke kirkegården, men gjør det likevel. Nåtid og fortid veves sammen i Johns fantasi. Han blir raskt oppslukt av alt som har med Svartskjegg å gjøre, inkludert smuglergruppa mohunene og sjølsagt diamanten. Han observerer de voksne, særlig Ratsey og Elzevir, og mistenker at de leiter etter diamanten i landsbyen. Etter et fryktelig uvær har det blitt oversvømmelser rundt i Moonfleet, blant anna på kirkegården. Det fører til at flere hulrom på kirkegården åpner seg. John sniker seg inn i ett av dem, finner en hemmelig gang som leder til krypten og der: smuglergods. Rett under kirka! Når smuglerne kommer, må John gjemme seg bak ei gammal og råtten trekiste. Han kjenner igjen flere av stemmene og skjønner at store deler av landsbyens mannlige befolkning driver med vrakplyndring på si, rett under nesa på Maskew. Hvem kan han da stole på? Så går de endelig. Det er bare ett problem: de stenger igjen utgangen når de går. Og John befinner seg aleine i krypten, uten noe annet selskap enn kister og vintønner og det som viser seg å være liket av Svartskjegg. 

Og derfra går det slag i slag. Hørespillet, som varer i halvannen time, er fylt til randen med spenningstopper - for min del blei det litt for mye. Det er ikke grenser for hva John vikler seg inn i, finner ut av og får til, og de voksne han har rundt seg, er mer opptatt av at han skal være en mann og være med på "moroa", som drikking og vrakplyndring, enn at han skal skjermes for brutalitet og voldsomhet. Kun én mann, Elzevir, tar en mer omsorgsfull rolle. På mange måter kan en si at han erstatter sin David med John, og de to utvikler et svært rørende og fint skildra forhold. Men det redder dem likevel ikke fra kjipe lurerier, lange fengselsopphold og hardt tvangsarbeid. Slik går flere år av Johns liv, og mot slutten av historia er han blitt voksen. Men det er fremdeles ikke over.  

Dette virker kanskje veldig spennende, og er det også, på mange måter. Men ikke for en voksen lytter som kjenner igjen et frampek når det kommer susende. Det kommer også av det fortellertekniske grepet som er valgt: vesentlige deler av historia fortelles isteden for å spilles ut. Mange egentlig gode og dramatiske scener blir da platte, matte og helt uten futt. Men for målgruppa, som jeg oppfatter er barn og unge mellom 12 og 16 år, er dette helt passe. Avbruddene med gjenfortelling fungerer som hvilepunkter, slik at ikke de hektiske spenningstoppene tar pusten fra en eller skremmer vannet av andre. Dessuten er det gjort veldig solid og overgangene er fine, slik at det slettes ikke er et irritasjonsmoment. Men kontrasten blir stor, til for eksempel Vertshuset Jamaica, der en rett på hele tida, uten pause. Likevel syns jeg at ensemblet kunne tatt seg tid til å dramatisere noen flere scener, for det ville tjent helhetsinntrykket av hørespillet og gitt John mer å spille på. Men det er kanskje for mye forlangt. Ikke veit jeg hvem som er ansvarlig i dette tilfellet heller, om det er forfatteren sjøl, den opprinnelige adaptasjonen fra bok til hørespill eller norsk tilpasning og oversettelse.

Også er det noen andre momenter som skurrer litt. For eksempel kommer historia så fort i gang at menneskene vi følger ikke er godt nok etablert i lydbildet. John er på plass, og det er greit, men de resterende karfolka, ja, for det er stort sett mannfolk som gestalter rollene her, byr på et sammensurium av østlandsdialekter. Det er mange like mannsstemmer som både brummer og brøler mens andre lydeffekter buldrer i bakgrunnen, og da blir det av og til svært vanskelig å skille dem fra hverandre. Enkle grep kunne gjort dette mye lettere for lytterne. 

Både på handlingsplanet og utviklingsplanet er teksten svært endimensjonal og enspora. Det dreier seg stort sett bare om denne diamanten og forviklingene og dramatikken den skaper, alt annet er uviktig. Relasjonen mellom John og Grace kunne for eksempel blitt spilt litt mer ut til glede for målgruppa, slik at vi skjønner at det er mer enn ei begeistring, og at den er gjensidig. Det krever at John er fascinert av mer enn utseendet hennes, som likevel ikke synes særlig godt gjennom stereoanlegget. En kunne også problematisert det faktum at hun er Maskews datter, noe som etter hvert setter John i en svært vanskelig posisjon. Slik det er nå, er Grace en helt tom figur. I begynnelsen hadde John også tante Jane, men hun kaster han ut etter at han har vært noen dager i krypten og deretter liggi sjuk på vertshuset. Hun tror han er blitt en fyllefant, og vil ikke ha noe mer med han å gjøre. Dette er noe John sørger over i kort tid der og da, til han blir tatt inn av Elzevir, men seinere tenker han knapt på det. Jeg finner ikke det særlig troverdig hvis det er slik at han er oppvokst hos henne. Denne handlingstråden kunne en holdt på lenger, og kommet tilbake til mot slutten for å skape mer helhet. 

I tillegg går det noe hurtig i visse passasjer, noe som i sin tur kan føre til at lytteren blir i stuss om hva som egentlig har skjedd eller faktisk skjer. Dette gjelder for eksempel når John knekker bibelverskoden på papirlappen han fant i medaljongen til Svartskjegg. Hvordan det egentlig henger sammen med disse versene, er kan hende litt vanskelig å begripe for en moderne lytter. Bibelvers er ikke lenger en solid og naturlig referanse for den oppvoksende generasjon og ei heller et grunnlag i samfunnet på samme måte som før. Her hadde det vært lurt å ta det hakket mer langsomt, slik at en sikrer at i alle fall halvparten av målgruppa henger med.

Moonfleet er inndelt i to deler på hver sin cd, med henholdsvis åtte og ti avsnitt. I rolla som den unge John finner vi en ganske overbevisende Lars Berteig Andersen (f. 1988), mens John som voksen og fortellerrolla er forbeholdt en alltid solid Mads Ousdal (f. 1970). Han har dessuten en veldig flott stemme som gjør seg godt i lydbokformatet, sjøl om han her har mindre å spille på enn i andre sammenhenger. Lasse Lindtner (f. 1955) bekler rolla som Elzevir og er svært god, mens Ratsey spilles av Sverre Bentzen (f. 1941). Når disse i tillegg får selskap av Eindride Eidsvold (f. 1961) som magistrat Maskew, blir det fort mange like mannsstemmer, sjøl om hver og en egentlig gjør en fin innsats. 

Ellers må jeg påpeke at lydbildet lett blei dominert av litt klisjéfylt hollywoodmusikk. Det er kanskje vanskelig å unngå i slike produksjoner, men noen andre grep innimellom hadde likevel ikke gjort noe. For en voksen lytter blei det tidvis irriterende og veldig forutsigbart - jeg skulle ønske de i produksjonen hadde hatt mot nok til å la stemmene bære og stillheten få litt rom av og til. Det var også mye utydelig roping og kaving i mørket, noe som bare virker forvirrende, og den raske slutten er noe i retning av at "alle var enige om at det hadde vært en fin tur", noe det jo slettes ikke var. Men målgruppa vil nok kjøpe det lell, fordi slike røverhistorier som denne først og fremst er underholdning, ikke usedvanlig godt håndverk.

Bokhyllelesing: Jules Verne

Bildekilde: J.M. Stenersen

Det har nylig vært andre runde i Bjørgs lesesirkel, og fordi jeg henger litt etter med det meste for tida, har jeg verken fått lest noe eller skrevet om boka før nå. Temaet denne gangen var ei bok fra Afrika. Men det førte fort til litt uventa problemer for meg. Etter å ha leita igjennom bokhyllene flere ganger, kom jeg fram til at jeg egentlig ikke har noe særlig bøker fra Afrika, i alle fall ikke som jeg er klar over per nå. Det hele begrenser seg til to klassikere: Den afrikanske farm
fra 1937 av danske Karen Blixen (1885-1962) og britiske Doris Lessings (1919-2013) Det synger i gresset fra 1950. Og de har jeg jo lest. Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne lese en Afrikaforfatter, og fant raskt ei bok av Lessing, som bodde i Afrika i mange år. Men den blei bare helt feil for meg akkurat nå. Jeg leste førstesida flere ganger uten å egentlig ha lest, og fant ut at jeg måtte legge den fra meg. Det nærmeste jeg da kom Afrika var Jules-Gabriel Vernes (1828-1905) eventyrlige reisebok, Jorden rundt på 80 dager (på fransk i 1872-73, første gang på norsk i 1899), hvor hovedpersonen, den britiske sosietetsmannen Phileas Fogg, og hans nyansatte franske tjener Passepartout, blant anna reiser med dampskip gjennom Suezkanalen og har et par Afrika-stopp på veien.

Ikke at det blei så innmari mye Afrikastemning på meg. Det ligger liksom så nært Europa, og var i 1872 for det meste en del av den kjente, koloniserte verden, som allerede da var skildra mer eller mindre pålitelig i både bøker og aviser. Og Verne hopper over det meste som er kjent for europeere flest. Faktisk fyker han helt ned til Aden og sjøveien over til India før han roer ned det hektiske reisetempoet en smule. Størstedelen av boka foregår på dampskip og med jernbane, med noen omkringliggende forviklinger av ymse slag, mens vi samtidig prøver å bevege oss stadig videre over store hav og gjennom store land, som India, Kina, Japan, Stillehavet, Amerika og Atlanterhavet.

Det er det eksentriske vanedyret Phileas Fogg står i sentrum for det hele. På et av sine daglige besøk i den snobbete London Reform Club, viser han til en artikkel i The Morning Chronicle og påstår at nå, som teknologien har kommet så langt, er det mulig å reise rundt hele jorda på bare 80 dager. Det er det ingen av de lojale whistmedspillerne som tror på, og det blir da opp til Fogg å bevise at det faktisk er mulig. For moro skyld, eller for å gjøre det hele mer alvorlig og interessant, inngås det et veddemål, hvor 20 000 pund (omtrent 2 millioner pund i dag) er summen Fogg får om han når fram i tide, nøyaktig åtti dager etter avreise. Kommer han for seint, går den samme summen ut fra Foggs lommebok.

Og med det bærer det av sted, til stor skuffelse for den tidligere akrobaten, nå tjeneren, Jean Passepartout, som synes han har reist nok i livet og bare vil ha fred og ro, stabilitet, vaner og forutsigbare dager. Men den gang ei! Med reiseveska trygt plassert under armen, stappa med reisepledd, ekstra ulltrøyer, reine sokker, tjue tusen pund i kontanter og noen andre småting, låses døra i Saville Row 7, og Passepartout løper etter Phileas Fogg og inn i en hestedrosje som frakter dem direkte til togstasjonen. Eventyret, som denne gangen er illustrert av Annine Qvale (f. 1963), er i gang.

Og det går fort. Verne har delt opp boka i 37 kapitler av nokså jevn lengde, alle leses raskt og greit, for her er ingen tekstlig motstand, kun noen digresjoner og et par mer detaljerte teknologiske beskrivelser. Det er i det store og det hele nokså lite dødtid, men bare av og til blir det spennende for en belest leser. Og i og med at boka egentlig er en eneste lang transportetappe, er forfatteren etterhvert nokså dreven på den. Det er lite som nøkker, overgangene er fine, og det er bra at forfatteren veksler mellom ulike intensiteter og hastigheter. Verne skriver konsekvent i tredjeperson, og hopper lett og ledig fra Fogg til Passepartout til politibetjent Fix og så videre. Men dessverre blir det hele gjennomført uten noe særlig innlevelse og karakterisering. Det gjør at det blir mye overflate og lite dybde, vi blir egentlig ikke kjent med noen av personene, for vi veit bare det lille som fortelles innafor ramma av de åtti dagene og de få temaene en kommer inn på som ikke omhandler reise, forsinkelser, alternativ transport, penger eller lignende. Hvem Fogg egentlig er, er det visstnok ingen som veit (ikke en gang Verne, tror jeg). Hva han jobber med, hvor formuen kommer fra, hvor han er fra og så videre, er ikke-temaer i boka. Og det er synd, for da kunne leseren kanskje forstått mer av mannen med det kjølige ytre, som alltid er så uberørt, og da ville det hele blitt mer troverdig.

Men vi moderne lesere må huske på at fortellinga er lagt til 1872, og blant den britiske sosieteten var du mer eller mindre dine vaner og dine høflighetsfraser, og mer enn noe annet: en mann av ditt ord. Å ikke være korrekt eller pålitelig var en skandale, så det gjaldt å te seg fra topp til tå. Og det gjør Phileas Fogg til fingerspissene og med matematisk presisjon, som det står i boka. Men der andre, som også skriver på 1800-tallet, makter å gå bak den kalde og jålete fasaden, kommer Verne i dette tilfellet til kort. For eksempel i forhold til britiske Jane Austen (1775-1817). Vi blir nokså godt kjent med Mr. Darcy både utafra og "innafra". Det er ikke rart for oss lesere når han og Elizabeth Bennet ender opp sammen, for vi har vært med på hele reisa. Hos Verne er vi med på hele den fysiske reisa, men ikke den psykiske. Vi stenges ute, og det blir egentlig ikke skildra hvordan ei slik reise endrer sjøl det mest distingverte menneske.

Det er tydelig at Jorden rundt på 80 dager, som jeg innledningsvis karakteriserte som ei eventyrlig reisebok, er skrevet med to formål for øyet: opplysning og underholdning. Med skildringer av ulike former for transport, raske innføringer i andre lands historier og påfølgende kulturkollisjoner når våre europeiske venner vandrer rundt på egen hånd, bidrar Verne til utdanning av de store massene. Å lese om land en knapt veit eksisterer må ha vært voldsomt opplysende og spennende. Her er det nemlig mye som i 1872 ikke var kjent stoff. Når en legger til passasjer med rullende bølger og voldsomt hav, eksotiske dyr som elefanter og ulver, rare religioner, underlige skikker, et kraftig tidspress og en ytterst plagsom politibetjent, blir det både spennende og morsomt. Men mellom linjene kan en også plukke opp flere elementer, for eksempel at Verne er en teknologioptimist, med stor sans for framtida. Her er det ikke mye angst å spore, Verne ser først og fremst de mange mulighetene ny teknologi gir. Det er boka et bevis på i seg sjøl. Men jeg oppfatter også at Verne er kritisk, svært forsiktig, riktignok, til den dominerende britiske koloniseringa, og noen skildringer kan være ganske avslørende. Samtidig er franskmannen svært prega av vestlig tankegang, noe episodene i India er et eksempel på. Her bryter våre kompanjonger rett inn i andres (u)skikker, rett og slett fordi de har klare etiske overbevisninger. Et tankekors er at slikt i dag ville blitt dokumentarfilm eller lagt ut på Youtube.

Jorden rundt på 80 dager blei først publisert som føljetong i 1872, et format også Charles Dickens (1812-1870) var velkjent med. Mange av bøkene som er klassikere i dag har først fått prøve seg i datidas tidsskrifter eller aviser, og med den sjangerens behov for å holde på spenning og lesere, er det ikke noe rart at tekstene får større preg av oppsummeringer, raske kapittelavslutninger, tilbakeblikk og underholdende elementer. I tillegg er jo mye av det som presenteres hos Verne i dag kjent stoff, i alle fall for voksne, og det er grunnen til at jeg mener boka vil gjøre seg godt for ungdommer. Boka er svært lite brutal, men har enkeltscener som kan virke litt opprørende, dog ikke så ille som Verneboka Fem uker i ballong (1863). Videre er boka lett å lese, men er på ingen måte tom eller intetsigende. Boka setter veldig godt vår egen tid i perspektiv, nå da vi har en enda mer galopperende teknologisk utvikling og mulighet til å reise rundt hele jorda på kun en brøkdel av tida Fogg bruker.

Men bør vi egentlig gjøre det som Phileas Fogg gjør? Reise for å bevise et poeng, ikke reise for å reise, eller reise for å leve? Fogg stenger ute alt verden kan gi han av opplevelser og sansninger; han tilbringer stort sett tida i lugarene, kupeene eller ved whistbordet og bryr seg ikke en gang om å se ut av vinduet. Parallellen til våre stillesittende, skjermbaserte liv er påfallende. Men gang på gang trekkes Fogg ut av lugarene og kupeene og vekk fra de mange whistborda. For det er ikke der livet er. Livet skjer utafor stålkonstruksjonene, utafor den planlagte reisa. Moralen er ikke så tydelig, men fullt mulig å hente ut, slik at boka også kan vris mot å være et slags dannelsesprosjekt - men mest for leseren. Som i alle underholdningsromaner har hovedpersonen også her en viss dose flaks. Verne har i alle fall tildelt Fogg mer enn hans del, og Fogg opplever at alle biter faller på plass når han endelig vender hjem til Saville Row 7. Men for oss, som lever i det virkelige livet, er det jo ikke slik. Vi må komme oss ut, ikke satse på at livet på noe vis har tenkt til å komme til oss. Og vi må følge med, bruke sansene og lære av de erfaringene vi gjør oss, ikke regne med et medskrevet hell. For livet er ikke skrevet. Og hvis ikke vi tar livet på alvor, blir vi bare blindpassasjerer i våre egne liv.

J.R.R. Tolkien: verk og prosjekt

Som utruleg mange ikkje kan ha unngått å få med seg, er det premiere på Peter Jacksons nyaste film i desse tider. Også denne gongen er forteljinga henta frå den unike, litterære verda til J.R.R.Tolkien (1892-1973): eg tenkjer sjølvsagt på Hobbiten. Og eg har, til mi store glede, hatt boka, og mannen, som pensum denne hausten.

Hobbiten. Eller Ditut og attende kom ut for fyrste gong i 1937, som ei barnebok. Då hadde Tolkien arbeidd med prosjektet over lengre tid, medan verket han er aller mest kjend for, Ringenes herre (1954-55), ikkje ein gong var påtenkt. Men, som det seinare skulle vise seg, til både Tolkien og lesaranes forbausing, hengjer desse to bøkene nært saman, det er nesten så ein kan prate om at Ringenes herre er ein slags oppfølgjar til Hobbiten. I alle fall kan ein seie det slik at det eventyret Bilbo er med på i Hobbiten, ikkje eigentleg er omme på siste side i boka. Nokre element veks seg sterkare innan Ringenes herre kjem ut, her tenkjer eg sjølvklårt på ringen. I Ringenes herre er det Frodo, nevøen til Bilbo, som åtti år etter reisa til Bilbo må fare på sitt eige eventyr. Men frå 1937 til 1954 har alt mørkna, blitt meir dystert, farleg, vanskeleg. Ein kan ikkje lenger seie at Tolkien skriv for barn; Sauron og Sarumann kan mest berre samanliknast med dei gale diktatorane i mellomkrigstidas Europa, sjølv om Tolkien eksplisitt sa at boka ikkje skulle lesast som ein allegori. (Og ja, eg kallar Ringens herre ei bok, ikkje ein trilogi, for det er slik Tolkien tenkte det. Boka vart oppdelt i tre av lesarvennlege omsyn.)

Attende til Hobbiten. Men, kan du då spørje, kvifor i alle dager er dette innlegget på nynorsk? Av di eg har lese Eilev Groven Myhren si heilt utrulege omsetjing, vel. Eg fikk boka på verdas bokdag tidlegare i år, og for meg, som er særs glad i nynorsk, var det ei rein fryd. Det var mest ei fryd å lese ho óg! Språket er vedunderleg, ordtilfanget spanande og stort og like gammalt som Gandalv, rytmen framifrå, humoren lun, alt er bortimot perfekt. Groven Myhren si omsetjing er faktisk så bra at eg undrar på om eg skal lese Ringdrotten med. Eg las Ringenes Herre for omtrent ti år sidan, og den var ikkje det heilt store for meg. Men for eit språk Groven Myhren har! For ei glede å berre vere i språket! Og av di Groven Myhren medveten, nett som Tolkien, nyttar alle desse gamle orda og slik gjer historia meir fargerik, kjem eg nærare både personane og forteljinga. Med eit godt språk kan ein måla i flotte, klåre fargar, men med ein penn som hjå Groven Myhren kjem alle nyansane fram. Eg kosa meg verkeleg med Hobbiten, som er eit eventyr for alle.

Men Hobbiten er ikkje den einaste Tolkien-boka eg har lese denne hausten. Eg har og lese Herr Lykke, ei biletbok frå 1982 (Tolkien skreiv ho for sine eigne ungar, men ho vert ikkje utgitt før mange år etter). Herr Lykke er frå eit heilt anna univers, eit univers som minnar meir om vår notidige verd, sjølv om bjørnane kan prate og ein kan få plass til ein drøss menneske i ein liten bil med meir. Men etter Hobbiten var ho ikkje spanande og ikkje imponerande - eg la lista alt for høgt. For meg kunne manuset blitt hjå dei etterlatte papira hans Tolkien, sjølv om eg kan sjå kvifor mange finn det sjarmerande. Boka, som er meint for ungar, har mykje vaksen humor og avanserte konfliktar - kaniraffen er eit hederleg unntak. På mange vis er det ei biletbok for vaksne, med vaksen logikk (eller mangel på slikt) og eit vakse, økonomisk oppgjer. Det eg likte best, var illustrasjonene. Dei har Tolkien laga sjølv.

Forutan desse bøkene har eg óg lese ei fagbok, ein litterær biografi om John Ronald Reuen Tolkien, betre kjend som Ronald. Boka heiter Mytenes mann. J.R.R. Tolkien og hans forfatterskap (2003) og er skrive av Nils Ivar Agøy. Eg kosa meg mykje med denne boka óg. Agøy skriv godt, og han vevar saman biografi og litterær produksjon til ein stor heilskap. Slik kan ein følgje utviklinga i forfattarskapen og sjå han i samanheng med kva som hender med Tolkien sjølv. For meg var det til dømes oppklarande å lese at Tolkien var ein ivrig filolog, som freista å byggje bro mellom fagområda lingvistikk og litteratur. Mykje av hans eige arbeid kan ein sjå i lys av nett det: samanhengen mellom t.d. gamle norrøne ord (som finst i moderne engelsk) og norrøn litteratur. Og kva element Tolkien har "stole" frå eldre verk, som Edda, var det spanande å lese om. Agøy greier også godt ut om symbolikk, motiv og livvsyn i dei ulike verka. Mykje visste eg ikkje frå før. Mest sjarmerande er det at Tolkien kallar verka sine (særleg Hobbiten, Ringenes herre og Silmarillion) for sitt "legendarium". Dei er alle ein del av same tre, og treet er livsverket hans Tolkien. Agøy argumenterar solid for kvifor ein óg kan sjå andre delar av forfattar-skapen som greiner på same tre. Det overordna målet hans Tolkien, å atterreise ein gløymt, britisk mytologi, er stort, og famner mest alt han nokon sinne arbeidde med. Unntak vert Herr Lykke o.l.

I desse kinodagar får Hobbiten og Tolkien endå ein ny renessanse. Eg vonar de ikkje berre strenar avgårde inn i kinomørkret, men at de og tek dykk tid til å sjå på det som ligg bak filmen - boka, legendariet og mannen. Dei er verdt tida, alle tre.

God førjulstid!

Blod, snørr og tårer

Det er sjelden jeg leser ei bok som er så full av blod, snørr og tårer som Kjør! av Helene Guåker. Enda sjeldnere er det at den typen bøker er utgitt for voksne (i fullt alvor), når den så helt tydelig, på alle måter, burde vært utgitt for ungdom eller retta mot et mer kioskvennlig publikum. I Kjør! er det ikke mye som ikke er dramatisk eller sutrete. Og det kunne kanskje fungert, hadde det ikke vært for at teksten er helt ribba for alle typer undertekst og spenning. Det er platt, rett fram og nokså kjedelig. Og bakside-teksten, som avslører hele bokas innhold, er ikke akkurat med på å gjøre lesinga livlig.

Hovedpersonen Marianne er involvert i ei bilulykke og boka handler stort sett om hennes vei "tilbake" til livet. Saksa sammen med hennes sjukehusopphold, halting hjemme hos samboeren, sutring og grining, er barndomsskildringer og -opplevelser som inkluderer gutter, drikking, foreldre og ikke minst bil. For det er bil som er det store interessen til Marianne, og alt annet kommer veldig mye lenger ned. Også av-og-på-kjæresten Fredrik.

Teksten har mange problemer, men et av dem som gjør det mest vanskelig for meg å identifisere meg med Marianne, er at hun hele tida er så sint. Det er liksom ikke noe annet enn mekkinga som gjør henne glad. Hvor sannsynlig er det? Familien hennes virker fin, ikke noe er galt med verken mamma, pappa eller storebror. Foreldra er riktignok litt skeptiske til den voldsomme mekke-interessen hennes, og forsøker å få henne til å begynne med håndball. Det går ikke bra. Marianne får stort sett gjøre det hun vil og har ikke noen grunn til å være sint og tverr. Likevel setter hun inn skitten oppvask blant det reine i oppvaskmaskina - på pur faen (hvem er det som virkelig gjør sånt?). Ikke bedrer det seg når hun kommer ut av tenåra, heller.

Forholdet til kjæresten Fredrik er sørgelige greier, det virker ikke som om en gang forfatteren har telling på hvor mange ganger de slår opp og blir sammen igjen. Kommunikasjonsproblemene ligger rundt dem som ei tjukk tåke og utviklinga er lik null. Der kan kanskje noen være uenige, for i løpet av boka skjer det jo faktisk noe med dem og mellom dem, men når boka slutter er det omtrent som da det starta, eller før ulykka til Marianne. Det hele er uvisst. Denne uvissheten er grei nok og hadde kunnet være med på å skape spenning i teksten, om forfatteren hadde latt språk og hendelser jobbe det fram. Men det gjør hun ikke. Og det som skjer mellom Marianne og Fredrik, forblir overfladisk, uengasjerende og utroverdig. Jeg får heller ikke helt taket på ambivalensen rundt det at Marianne mista den ufødte ungen sin i ulykka. Og hvorfor skal hun så krampeaktig ikke si noe? Det er bare teit at det "oppgjøret" ikke kommer før mot slutten av boka.

Et element som er bra, er at forfatteren har stolt såpass på sitt eget språk og dialekt at hun har latt det slippe til i teksten, sjøl om det ikke akkurat er pent å se på eller særlig behagelig å lese. Det er det ikke så mange som tar sjansen på. Det som ikke er bra, er at hun er inkonsekvent. Jeg irriterte meg også over at replikkene sjeldent er markert; å ha dem pakka inn i teksten er ikke et grep som er til fordel for boka eller stoffet, og særlig ikke for unge lesere, som denne boka appellerer til.

Boka virker gjennomarbeida, flere steder overarbeida. Avsnitt og kapitler som kunne gjort teksten interessant, mister piffen etter få setninger. Historia er tynn, forutsigbar og består såvidt av ei konfliktlinje. Marianne er endimensjonal og flat. Andre personer i boka er omtrent like spennende som papirdokker, og samtlige er totalt uten egenskaper og personlighet. Den eneste som såvidt får komme til, er sippegutten Fredrik. Men han har også bare ei side.

Om manuset var sånn, eller om forlaget har skrapt det ned til ingenting vites ikke, men jeg skulle ønske at historia var fyldigere, at det var mer å finne, at Marianne var mer enn bare bil, og at karakterene rundt henne var noen, ikke bare papp. For når jeg har tynt meg igjennom den oversentimentale slutten, hvor alt går opp som i et annet Hollywood-eventyr, kjennes det så bortkasta ut, alt sammen. Og det kan da umulig være poenget.

Vold og motorsykler

Ein motorsykkel i natta er tittelen på den Brageprisvinnende ungdomsboka til Ragnar Hovland fra 1992. Også den har jeg som pensum i vår, og etter endt lesing kan jeg ikke si at jeg forstår helt hvorfor når det kommer til denne tittelen heller. For hva er det denne boka egentlig formidler? Et surrealistisk drømmelandskap, ei fjern eller nær framtid, en parallell verden - eller er det hele bare en drøm?

Gjennom korte, lettleste kapitler blir leseren kjent med jeg-personen, en gutt som bor sammen med en forfylla onkel, og som ikke helt husker fortida si, familien sin eller seg sjøl. Han surrer rundt, mest i sitt eget, men dukker av og til opp på skolen. Hvilken klasse han går i, nevnes ikke. I begynnelsen kan det være forvirrende å ikke ha noe omtrentlig alder på gutten, for her er det veldig lite som er virkelighetsnært og gjenkjennelig. Men etterhvert kommer det fram at han muligens er midt i tenåra. Han og onkelen bor i ei rønne nede ved elva, utafor drabantbyen. En dag ser han ei jente i en sofa som driver forbi på elva. Kort kontakt oppstår, men hun blir fort borte. Gutten gjør et tafatt forsøk på å flykte fra det deprimerende landskapet han bor i, også via elva, men det går skeis. Nærmiljøet er prega av vold og dominerende gjenger. Og så dukker broren, Raymond, opp.

Jeg er veldig usikker på hva jeg synes om boka, fordi jeg er så usikker på hvordan jeg skal tolke den. Teksten er verken veldig levende, spennende, spesielt godt skildrende eller særlig fantasifull, den er lavmælt og oppdelt i noe som kan virke som tilfeldige bruddstykker. Gutten er ikke troverdig der han famler seg fram mellom den bakfulle onkelen, snakk om Elvis Presley og utferdsdrømmer. Har han ingen andre tanker? Er isolasjonen så total at han også er isolert i huet? Eller er forfatteren så inspirert av film og det filmatiske at han ikke gir plass til mer enn akkurat den ene konfliktlinja?

Boka er på sett og vis satt i et gjenkjennelig univers. Det nevnes en drabantby, skole og klassekamerater. Biler og motorsykler har sin naturlige plass, akkurat som penger og jenter. Men bortsett fra det, blir det fort surrealistisk. Eller har han bare drømt jenta i sofaen? Det kunne vært en naturlig mulighet. Boka falt helt sammen for meg da storebror Raymond forsøker å forklare hvorfor foreldrene dro fra dem. Når vites ikke, men det var ei stund sida, tydeligvis lenge nok til at jeg-et har glemt eller fortrengt det. Som leser får en aldri helt taket på hvorfor, og en nokså uengasjerende kaosfølelse er kanskje det nærmeste jeg kommer i å si noe om hvordan det var å lese de siste kapitlene.

Slutten er åpen, helt åpen, og jeg veit ikke hvordan jeg skal tolke den heller. Hele romanen bikker igrunn langsomt over, fra å kanskje kunne være virkelig til å absolutt ikke være det. Et eksempel er de rare tinga som skjer, Mamba-gjengen og biloppgjøret, et annet er at det ikke finnes noe særlig utvikling, verken i historia eller i personene (handlinga går over flere måneder). Det eneste som bedrer seg litt er forholdet mellom jeg-et og onkelen, og at jeg-et får mer sjøltillit når broren, som ikke har reint mel i posen, er hjemme. Når så mye ikke gir mening blir det fristende å bruke ord som absurd for å beskrive boka nå i ettertid. Er det virkelig noen som kan kjenne seg igjen i dette? For det kan ikke jeg. Men jeg kan forstå at andre ser noe, kjenner noe, blir truffet av noe. Men kultbok? Bragepris? Pensum?