Vold og motorsykler

Ein motorsykkel i natta er tittelen på den Brageprisvinnende ungdomsboka til Ragnar Hovland fra 1992. Også den har jeg som pensum i vår, og etter endt lesing kan jeg ikke si at jeg forstår helt hvorfor når det kommer til denne tittelen heller. For hva er det denne boka egentlig formidler? Et surrealistisk drømmelandskap, ei fjern eller nær framtid, en parallell verden - eller er det hele bare en drøm?

Gjennom korte, lettleste kapitler blir leseren kjent med jeg-personen, en gutt som bor sammen med en forfylla onkel, og som ikke helt husker fortida si, familien sin eller seg sjøl. Han surrer rundt, mest i sitt eget, men dukker av og til opp på skolen. Hvilken klasse han går i, nevnes ikke. I begynnelsen kan det være forvirrende å ikke ha noe omtrentlig alder på gutten, for her er det veldig lite som er virkelighetsnært og gjenkjennelig. Men etterhvert kommer det fram at han muligens er midt i tenåra. Han og onkelen bor i ei rønne nede ved elva, utafor drabantbyen. En dag ser han ei jente i en sofa som driver forbi på elva. Kort kontakt oppstår, men hun blir fort borte. Gutten gjør et tafatt forsøk på å flykte fra det deprimerende landskapet han bor i, også via elva, men det går skeis. Nærmiljøet er prega av vold og dominerende gjenger. Og så dukker broren, Raymond, opp.

Jeg er veldig usikker på hva jeg synes om boka, fordi jeg er så usikker på hvordan jeg skal tolke den. Teksten er verken veldig levende, spennende, spesielt godt skildrende eller særlig fantasifull, den er lavmælt og oppdelt i noe som kan virke som tilfeldige bruddstykker. Gutten er ikke troverdig der han famler seg fram mellom den bakfulle onkelen, snakk om Elvis Presley og utferdsdrømmer. Har han ingen andre tanker? Er isolasjonen så total at han også er isolert i huet? Eller er forfatteren så inspirert av film og det filmatiske at han ikke gir plass til mer enn akkurat den ene konfliktlinja?

Boka er på sett og vis satt i et gjenkjennelig univers. Det nevnes en drabantby, skole og klassekamerater. Biler og motorsykler har sin naturlige plass, akkurat som penger og jenter. Men bortsett fra det, blir det fort surrealistisk. Eller har han bare drømt jenta i sofaen? Det kunne vært en naturlig mulighet. Boka falt helt sammen for meg da storebror Raymond forsøker å forklare hvorfor foreldrene dro fra dem. Når vites ikke, men det var ei stund sida, tydeligvis lenge nok til at jeg-et har glemt eller fortrengt det. Som leser får en aldri helt taket på hvorfor, og en nokså uengasjerende kaosfølelse er kanskje det nærmeste jeg kommer i å si noe om hvordan det var å lese de siste kapitlene.

Slutten er åpen, helt åpen, og jeg veit ikke hvordan jeg skal tolke den heller. Hele romanen bikker igrunn langsomt over, fra å kanskje kunne være virkelig til å absolutt ikke være det. Et eksempel er de rare tinga som skjer, Mamba-gjengen og biloppgjøret, et annet er at det ikke finnes noe særlig utvikling, verken i historia eller i personene (handlinga går over flere måneder). Det eneste som bedrer seg litt er forholdet mellom jeg-et og onkelen, og at jeg-et får mer sjøltillit når broren, som ikke har reint mel i posen, er hjemme. Når så mye ikke gir mening blir det fristende å bruke ord som absurd for å beskrive boka nå i ettertid. Er det virkelig noen som kan kjenne seg igjen i dette? For det kan ikke jeg. Men jeg kan forstå at andre ser noe, kjenner noe, blir truffet av noe. Men kultbok? Bragepris? Pensum?