Ganske enkelt genialt

Det gikk jammen fort. På bare noen dager hadde jeg lånt bok nummer én, lest den ut, levert den på biblioteket, lånt bok nummer to og lest ut den også. Og nå sitter jeg her da, midlertidig med skjegget i postkassa, fordi alle eksemplarene av bok nummer tre er utlånt. Jeg er på venteliste. Men det hjelper jo ikke akkurat nå! Nå vil jeg gjerne bare vite hvordan det går med dem alle sammen. Eller, det er feil. Hvis jeg vil vite, kan jeg jo bare ta noen søk på internett. Jeg vil ikke egentlig vite, jeg vil lese. Jeg vil lese om Harry Potter.

Det er snålt det der, hvordan noe plutselig blir viktig. Enda det egentlig ikke er det. Men Rowling har virkelig fått det til. For det er spennende å være i hennes verden, det er magisk og morsomt og det hele går akkurat så langsomt og er akkurat så forutsigbart at det ikke blir kjedelig, forfatteren kommer stadig med ny informasjon og nye hint om hva som kan ha eller har skjedd, og det er jo det som først og fremst trekker leseren, eller meg, med videre. For hvorfor i alle dager er Voldemort ute etter en liten guttunge?

I Harry Potter og mysteriekammeret opplevde jeg at leser-opplevelsen blei litt mer min egen. Filmen, som jeg har sett for lenge sida, ligger tett opptil her også, men det var flere scener hvor jeg måtte bruke min egen fantasi for å se det for meg, og ikke det Warner Brothers allerede hadde laga. Det var veldig fint å få lov til å det, for da blir Harry Potter litt mer enn et fenomen og et allemannseie. Det blir litt mitt også, og det er akkurat det Rowling tjener penger på. Leseren føler seg inkludert. Leseren er oppdageren, det er leseren som vikler ut mysterium etter mysterium...

Også var det denne ventinga, da. Når det er noe en veldig gjerne vil, enten se, ha, spise, lese eller oppleve, eller noe anna, så er i alle fall jeg sånn at jeg tenker på det, jeg tenker mye mer på det enn dersom jeg hadde hatt gjenstanden tilgjengelig. Da hadde det jo ikke vært noe press eller stress. Nå bygges det opp en forventning. Og jeg blir utålmodig... Så en serie om Harry Potter er genialt (og veldig enkel psykologi). Rowling har leserne i sin hule hånd, som det så pent uttrykkes, noe som igjen resulterer i at pengene ruller inn. Og jeg, utålmodig som jeg er, vil bare kaste meg over den neste boka. Og i den iveren, fyker all kritikk ut. Det blir vanskelig å sette fingeren på "feil" når lesehastigheten skrus opp. Men kan forfatteren egentlig ha gjort noen feil når jeg, og en halv verden med meg, har store og gode leseropplevelser? Ja, hun kan det. Men det får jeg forsøke å se etter i neste bok...