Du og jeg, Solstad

Dag Solstad er en forfatter jeg har unngått med vilje helt fram til nå. Det har veldig mange forskjellige årsaker, men den viktigste er uten tvil at jeg har hørt flere heller tvilsomme historier om mannen med bomullhåret. Den som gjorde sterkest inntrykk, var da en nyansatt redaktør i et stort forlags barne- og ungdomsbok-redaksjon vedkjente seg nettopp denne jobben, hvorpå forfatteren kom med ei remse om hvor annenrangs barne- og ungdomslitteratur er, hvor teit vedkommende er som vil jobbe med det, og deretter vendte ryggen til. Hyggelig fyr, altså. Med stor respekt for sine kolleger. Eller?

Jeg har sjøl også hatt mulighet til å hilse på Solstad, men valgte isteden å smuglytte til konversasjonen rundt Mia Berner. Solstad skulte jeg på, der han arrogant fløyt rundt og lot være å ta folk i handa, svare på henvendelser og så videre. Men. Sånne ting bør vel egentlig ikke avgjøre om hvorvidt Dag Solstad er en god forfatter eller ikke. Derfor blei jeg faktisk litt glad da jeg fant ut at han stod på vårens pensumliste. For da må jeg jo lese! Boka som er valgt ut er 17. roman fra 2009, jeg fant den på det lokale biblioteket (med brødsmuler inni, sjokolade på baksida, flere eselører, ei buse på kolofonsida, noe som kunne minne om snørr noen sider lenger ut, og et utall kaffeflekker) og lånte den med hjem.

Noen timer seinere var jobben gjort. For, som jeg skulle finne ut av, det er jo ikke noe vanskelig å lese Dag Solstad. Teksten ligger der bare, og det virker som om den var like lett å skrive som å lese. Uanstrengt. Uengasjert. Nokså uinteressant.

Men likevel er det ikke kjedelig. Solstad skriver fram ei historie om en mann, Bjørn Hansen, som er litt på kant med det meste - ikke minst med seg sjøl. Å lese om Bjørn Hansen er absolutt ikke spennende. Det er som å gå på butikken og utveksle tørre høflighetsfraser med hun sure i kassa. Her er det ikke undertekst eller noe å undres over, og det at Solstad konsekvent omtaler Bjørn Hansen som Bjørn Hansen, gir stor distanse i både tid og rom. Muligheten for ironisering er absolutt til stede, men Solstad skriver omtrent så uhumoristisk som det går an. Alt omtales nøye og pertentlig, med mange innskutte bisetninger, setningene kan faktisk drøye over ei halvside og handle om ingenting.

Men han er god på disse setningene, Solstad. Språket er variert og særegent. Noen ganger er det nesten som han er inne i en liten bevissthetsstøm (stream of consciousness), men det går fort over. Reint teknisk er det mange gode overganger (men også noen dårlige). Det kan virke som om stilen er det absolutt viktigste, og at alt annet, innhold, tematikk, skildringer og så videre, kommer nedover på lista. Det er fint å lese noe som er annerledes, hvor forfatteren har fokusert på det som er viktig for nettopp han. Som leser kommer en inn i en monoton strøm hvor ingenting uroer, dominerer eller skremmer, det er bare hverdagsliv som gjenfortelles, av Bjørn Hansen, en mann som ikke angrer på noe fordi han ikke er i stand til å angre.

Etter endt lesing konkluderer jeg med følgende: jeg blei ikke akkurat berika av denne leseropplevelsen. Det var tomt. Og av en eller annen grunn har denne tomheten gitt Solstad seksere på terningen, jublende anmeldere og en heller oppskrytt tilværelse som en av landets beste forfattere. Jeg skal gi han en ny sjanse, jeg, når anledninga byr seg. For sjøl om det er tomt, så er det også litt interessant. Hva er det som gjør at Solstad er så populær? Treffer han noe et sted hos gamle mannfolk? Råker han ei treig tidsånd som mange gjenkjenner fra tida før internett (les: søttitallet)? Er det mange som lever som Bjørn Hansen, nærmest i dvale, og som endelig føler seg sett? Består fanskaren kun av gamle raddiser, altså av de som har makta i kultureliten i dag, og som fortsatt kjører sin gamle kamerat opp og fram? Eller ser Solstad så streng ut bak brilleglassa at terningen skvetter opp på seksern rett som det er?