Jeg gidder sjelden å gå på kino andre juledag. Da er jeg full av gaver og papir, saus og kaker, mennesker og snakk, jeg føler meg nesten litt forgifta, noen ganger, og har bare behov for å være hjemme i mitt eget tempo; rydde, lese, kanskje dusje, gå en tur. Sette hjernen tilbake på et hverdagsnivå etter mange intense og folkerike dager, hvor alle samtaler stort sett avsluttes med å brøle "god jul" til hverandre, noe som i lengden er mindre godt for øra. Jeg trenger å ha lite lyd og lite aktivitet rundt meg. Film er uaktuelt, og særlig på kino. Men etter ei stund, altså i løpet av romjula, men i år ikke før første nyttårsdag, vekkes nysgjerrigheten på årets storfilmer. Og som regel får jeg lurt med meg hele eller deler av familien ut på kino.
Narnia! Jeg kan jo ikke la være å se den nyeste Narnia-filmen; på norsk Reisen til det ytterste hav, på engelsk The Voyage of the Dawn Treader. Boka, som egentlig er flere større og mindre eventyr som foregår innafor Narnias grenser samla i ett bind, med ei rammehistorie som nok en gang involverer Pevensie-ungene (riktignok er det bare to av dem som blir med over denne gangen), prins Caspian og ei lang sjøreise, hadde nemlig i mine øyne et stort potensiale for å mislykkes på kinolerretet. Hvordan i alle dager skal de sy sammen alle historiene? Og sjøl om vi er kommet svært langt når det gjelder digitalisering, animering og effekter, så er det ingenting som slår god, gammeldags fantasi. I bare mitt hode ser enfotingene ut akkurat sånn! Får de til noe som aksepteres både av bokas og filmens tilhengere? Og ikke minst, hva med oss som fortsatt husker BBCs filmatisering svært godt?
Men jeg koste meg! Enkelte steder blei det riktignok litt for stor avstand mellom filmens og bokas handling (f.eks. er ikke Eustace drage særlig lenge i boka, mens i filmen fløy han stadig rundt med Ripipip på hodet, og den vesle jenta som brått er ombord på båten finnes ikke i boka), men jeg lot ikke det irritere meg noe særlig. Ikke var jeg så opptatt av kleint skuespill heller, noe som forekommer flere ganger (men skuespillerne er unge og har lite erfaring, så det skjer jo). Og for å ikke snakke om at Ben Barnes, som spiller den litt mer voksne prins Caspian, nesten hadde lagt av seg den snåle aksenten fra forrige film, helt uten grunn. Jeg forstår hvorfor filmen har fått lunkne anmeldelser i dagspressa. Likevel: dette er en eventyrfilm. Alt er lov. Alt kan skje. Og filmen er en herlig blanding av spenning, eventyr, humor og litt romantikk - både fra jenters og gutters synspunkt. Den passer perfekt for ti-elleve-åringer og oppover.
Sjøl om det finnes feil, upresisheter og plattheter, og sjøl om regissør, manusforfattere og skuespillere helt tydelig har tatt seg friheter, har de likevel skapt et univers som står i stil med de to forrige filmene, og som formidler noe eget. I tillegg til den felles sjøreisa har alle hovedpersonene sin egen, indre reise, hvor de overkommer angster, konfronteres med drømmer, møter seg sjøl. Og det gjør dem til sterkere og bedre mennesker. Men nesten det viktigste, synes jeg, er at det gjennom store deler av filmen formidles en stolthet, en glede og en varme: dette er mennesker som har kost seg på jobben, de liker det de holder på med og de har respekt for hverandre. Og nettopp det med respekt er også viktig i bokserien.
Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt C. S. Lewis hadde likt eller ikke likt denne filmen, for det er skrekkelig langt mellom film og bok. Det er to helt forskjellige kunstneriske uttrykk, og to helt forskjellige kunst- og underholdningsopplevelser (ja, for filmen er jo mest underholdning). Men hvis han hadde levd, burde han ha satt pris på at hans univers får leve videre og stadig oppdages av nye barn og voksne, og at filmen åpner for fantasi og hverdags-magi, samtidig som den peker på hva det er viktig at et menneske er: tro mot seg sjøl, ekte, ærlig, rettferdig og god. Det er idealer alle bør strebe mot, og det er stikkord en godt kan skrive seg bak øret nå som vi nettopp har gått inn i ett nytt år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar