Takk, og farvel

Men årets første leste roman blei Hakkepølsa av Torgny Lindgren. Den hadde liggi øverst i stabelen på stuebordet så fryktelig lenge nå, et støvlag hadde til og med danna seg over det glatte omslaget, og jeg var etterhvert blitt ganske lei av å se på den grønne forsida. En kveld strakk jeg ut handa og tok tak i boka, og like etter leste jeg om en 107 år gammel notisskriver på gamlehjem, som etter mange, mange år med skriveforbud finner fram blyanten igjen. Anledning: redaktøren, som utstedte skriveforbudet i 1947, er død. Nå kan endelig den gamle mannen vende tilbake til førtitallet og særlig 1948, den svenske landsbygda, alle de små gårdene og menneskene og skrive om hva som egentlig hendte den sommeren da Lars Högstöm og Robert Maser kjørte rundt på jakt etter den beste hakkepølsa, endelig kan han fullføre notisen som han satt midt i da det skjebnesvangre brevet fra redaktøren kom.

Hakkepølsa er en lett tekst som byr på få utfordringer for leseren. Persongalleriet er variert og snålt, og en blir kjent med mange forskjellige, til tider nokså lunefulle skikkelser, som alle har noe å si for den helhetlige historia når en er ved veis ende. Det kan virke som om det hele er skrevet i nærmest en strøm (og det går fint å lese boka på en kveld også), en strøm som er full av energi, fortellerglede og livskraft. Men bortsett fra den umiddelbare underholdningsverdien, de underfundige historiene og de uvanlige løsningene er ikke dette ei bok som blir sittende lenge i hodet (da jeg var ferdig, var jeg ferdig). For min del var det nok på grunn av at jeg ved endt lesing ikke satt igjen med noen spørsmål til teksten. Alt løste seg, alle fikk sitt, og notisskriveren hadde endelig fullført sin oppgave. Det var ikke noe tilbake, noe uløst eller noe uforklarlig. Hvis jeg skal dra linjer mellom denne boka og Humlehonning, som jeg leste i høst, virker det som om det å forsones for å kunne dø i fred er noe sentralt, i likhet med det å fullføre sin livsoppgave, hva nå enn det måtte være.

Torgny Lindgren er som kjent en av "De aderton" som hvert år deler ut Nobelprisen i litteratur. At han har en fast stol der er kanskje like greit, for da er det i alle fall ingen overhengende fare for at han sjøl mottar prisen. Det hadde jeg nemlig, etter å ha lest to bøker av forfatteren, vært svært uenig i, sjøl om mange mener at han, sammen med Per Olov Enquist og Kerstin Ekman, er Sveriges viktigste kandidater. Hvordan kan ei bok som ikke setter avtrykk, gir meg noe, motta en så gjev pris? Hvordan kan en forfatter, som skriver lette og bisarre folkelivsskildringer i en svært humoristisk og forenkla tradisjon etter Selma Lagerlöf, bli anerkjent, kritikerrost og prisbehengt? Men nå er det heldigvis ikke et alternativ -.

Etter to romaner, som antageligvis og forhåpentligvis er representative for Torgny Lindgrens forfatterskap, vil jeg nå helst ikke lese noe mer fra hans penn de nærmeste åra. Jeg vil lese det som er virkelig godt, det som setter spor, det som er noe. Har jeg behov for litterære lettvektere skal jeg klare å finne fram til det sjøl. Så, til dere terningtrillere i landets dagspresse, som opphøyer og bejubler og i etterkant siteres på ymse bøkers omslag: nei, dette er ikke "en bragd av en bok" (Yngar Ustvedt, VG). Dette er ei helt ordinær bok, med et litt uvanlig innhold og et helt vanlig utfall, skrevet av en litt over middels fantasifull forfatter med god kontroll på tastaturet. Er det ikke greit å kalle en spade for en spade?

Det må også nevnes at Torgny Lindgren i denne boka fra 2002, også skriver inn seg sjøl. Riktignok er han bare en guttunge som en sommerdag får besøk av to mannfolk som gjerne vil smake litt av gårdens hakkepølse. Gutten er aleine hjemme, småsjuk av tæring, tynn og bleik, men klatrer likevel ned i kjelleren for å hente spesialiteten. Som takk synger mannfolka for han. Det hevdes at nettopp denne episoden er sann. Om den er det eller ikke, betyr forsåvidt ingenting for meg, men: måtte han skrive inn seg sjøl? Er det nødvendig å bygge bro mellom fiksjon og virkelighet på den måten? Kan ikke boka få stå aleine? Jeg bare spør.