Et bokhandelbesøk

Før jul var jeg på ett av mine mange bokhandelbesøk her i distriktet. Og denne gangen var det broren min som ga meg hodebry, jeg ville finne ei flott bok til han, av en død forfatter, gjerne skrevet på 1700- eller 1800-tallet, sjøl om eldre litteratur også er ok. Altså en skikkelig klassiker, et verk en knapt kan komme utenom. Fra før visste jeg at han hadde lest en del av Hamsun og mye av Ibsen, og at han hadde kosa seg lenge med Shakespeare og Kafka. Mitt mål var å fylle ut et hull i mellom Shakespeare og Ibsen (eller kanskje noe eldre), med en roman, noveller eller andre viktige tekster.

En bokhandelmedhjelper kommer bort til meg når jeg står og kikker i hyllene for pocketbøker og billiginnbundne bøker (å få tak i klassikere som er ordentlig innbundet er en vanskelig affære, hadde jeg spekulert meg fram til på forhånd). Hun spør om hun kan hjelpe, og jeg sier at jeg er ute etter en klassiker, gjerne norsk, ikke Hamsun eller Ibsen, men kanskje de har noe av Kielland eller Skram? Eller kanskje noe litt eldre? En klassiker, sier hun, sånn som Hamsun? Ja, svarer jeg, men ikke Hamsun, det har han lest. Jeg vil ha noe annet, gjerne noe som er skrevet på 1800-tallet. Hva har du? Hun legger pekefingeren mot haka i et forsøk på å se tenkende ut, tror jeg, jeg skummer hyllene i pausen hennes, ser Falkberget, men temmelig lite annet. Hva med denne, sier den intellektuelle og drar fram ei diger bok av Ken Follett. Den er fra middelalderen, legger hun til og blar litt på måfå. Den er kjempespennende.

Jeg lar være å si at Ken Follett faktisk er i live. Jeg lar også være å si at hun har bomma grovt på alle måter, 1800-tallet er ikke middelalderen og vel er Follett populær, men de nye romanene hans har ikke oppnådd klassikerstatus ennå. Ikke er han norsk heller. Hun ser dumt på meg, som ei anna høne, når jeg sier at Follett ikke var det jeg var ute etter og at jeg heller kan prøve i en annen butikk. Når jeg skal til å gå drar hun fram en Bazar-tittel med glorete omslag og norrøn tittel. Jeg kjenner igjen serien fra da jeg jobba i bokhandel sjøl, og kan huske at de så å si aldri blei solgt, oversatte som de er. Denne, da, sier høna, og jeg bare rister på huet.

Hva skjedde egentlig med å lytte til kunden? HØRE ETTER? Og forsøke å finne det kunden ønsker? Og hva med å ansette kvalifiserte bokhandelmedhjelpere, ikke tilfeldige høner med null peiling? Hva med folk som faktisk har oversikt, og som kan skille mellom århundrer, språk og forfatterskap? Og som kan sin norske litteraturhistorie? Vel hjemme endte jeg opp på nettet. Der fant jeg boka jeg leita etter omtrent med en gang. Hun skal ha det, da, høna, at hun i det minste ga meg en idé: til jul fikk brodern ei skikkelig gammal bok, skrevet av en som virkelig er død. I tillegg er den viktig å ha med, i alle fall hvis en drømmer om et velfylt bibliotek. Og den er, sjøl om det kan diskuteres, norsk. Egil Skallagrimssons saga.