onsdag 31. august 2016

Bøker eller ikke bøker...

Noe av det morsomste jeg veit om, er å kikke i andres bokhyller. Ikke smugkikke eller spionere, altså, men titte helt åpenlyst, og gjerne stille noen spørsmål også. Så mens barna leiker, står jeg og ser, og mens barnebursdagen går sin gang med pølser, kake og skattejakt, blar jeg i de titlene jeg finner mest interessante, dersom det sømmer seg. Jeg syns ofte at utvalget i hyllene, og hyllene sjøl, gjenspeiler noe hos de som eier bøkene, og som regel er det noe som de er helt ubevisste på sjøl (sånn er det sikkert hos meg også). Og så er det jo en fin måte å få snakka sammen på - om annet enn barn, naturligvis.

Men hvordan har vi det egentlig, i bokhyllene våre? Mine sju reoler er delt i to: Bokhyllene for uleste titler, og bokhyllene for leste titler. De uleste står kronologisk etter år, de eldste øverst i fakket og de nyeste i stabler på golvet - det er jo ikke plass til dem enda. De leste deles først inn i skjønnlitteratur og faglitteratur, deretter deles de inn etter sjanger, som for eksempel romaner eller lyrikk, eller etter fagområde (historie, språk, litteratur, kultur). Til slutt blir de alfabetisert. Jeg leiker stadig med tanken om å gjøre om i bokhylla, å sortere etter lesetidspunkt i stedet, men jeg er redd det blir rotete. Derfor er det som det er, med klassisk sortering og kjedelig alfabetisering. Men så er jeg også et ordensmenneske, og jeg liker å vite hvor jeg har bøkene mine. Hvordan ordner du dine?

Mamma har lenge hatt det sånn at hun oppbevarer leksikon, oppslagsverk og bruksbøker i stua. Der står de lett tilgjengelig for alle som måtte lure på noe. De øvrige bøkene, og de er mangemangemange, er å finne på arbeidsrommene, i loftstua og på biblioteket. Også der er de flinke til å sortere, og de har for eksempel en hel reol med kunstbøker, en reol med engelskspråklig litteratur og en reol med lyrikk og dramatikk, samt mange, mange med romaner. Slik er det lett å finne fram, bøkene møblerer så fint og flotte reoler luner i store rom.

Hos mormor, derimot, er det helt annerledes. Der både jeg og mamma kjøper bokhyller i kvalitet som skal vare lenge og bære tungt, velger mormor ei hvitmalt, knirkende bokhylle i noe som ser ut som fletta bast. Og alt står om hverandre, her fins verken sortering eller alfabetisering, bøker og blader og halvløste kryssord får selskap av høyhælte sko, en hatt, noen smykker, pyntesteiner, stearinlys og cd-plater. Men mormor er mye mer intuitiv, vil hun nok hevde, og har sitt eget, naturlige system. Så syns hun dessuten at jeg og mamma er dørgende kjedelige og provoserende konforme. Dette gjenspeiles naturligvis også i utvalget av bøker i den knirkende hvite hylla: Hos mormor fins nesten utelukkende sjølhjelpsbøker, populærpsykologiske utgivelser, det jeg på pent kaller helsebøker, kokebøker og andre åndfulle titler.

Et vennepar av oss har likevel den verste bokhylla jeg noensinne har sett. Den ser aldri lik ut, noe som kan tyde på at det ikke er et system i hylla, noe som også reflekterer paret. De er mildt sagt rotete, men på en sjarmerende måte. Når det kommer til bokhyller, er det dog ikke så sjarmerende lenger - men det er mulig det er nevrotikeren i meg som mener det. Hylla er flott, den er bygd inn i veggen, den er veldig romslig og solid og står midt i stua. Men herlighet, for et rot. Bøkene ligger og står, oppå hverandre, under, bak og foran, de står riktig vei og opp-ned, de vipper på kanten og kan når som helst falle ned, eller de er dytta helt inn i veggen, de står bak-fram, uten omslag eller med feil omslag. Der fins det vrengte billigbøker fra kiosken på flyplassen og helt nye biografier side om side med bøker fra antikvariat. Krigsboka står ved siden av boka om høysensitive barn, som igjen hviler seg på ei bok av Knut Nærum, som ligger oppå Arundhati Roy, som halvveis skjuler ei kokebok signert Fedon Lindberg. Det er et kaos uten like.

Og sjøl om et slikt rot gir meg frysninger, og en intens lyst til å rive ut alt og rydde opp en gang for alle (muligens litt upassende oppførsel midt i barnebursdagen), er det mye verre med de husa der bøkene uteblir totalt. Da begynner jeg for alvor å lure på hvem jeg er hjemme hos. Jeg ser til stadighet rundt meg, leiter med øya etter hylla, eller stabelen, eller boksen, eller ei flate med plass til bøker, eller bare et glimt av et ark, ei side, noen trykte ord. Men til min store skrekk så fins det ikke. Bøkene er bare borte. Og jeg vil hjem.

Det ene venneparet har tv-en på absolutt hele tida, og de signaliserer en ettertrykkelig multimedialitet. De leser nesten ikke sjøl, og de er i alle fall ikke opptatt av at barna skal lese. Veit dere hva dere gjør, har jeg lyst til å brøle, veit dere hvilket valg dere tar på vegne av barna deres, veit dere hva dere frarøver dem, hva dere går glipp av, alle sammen?! Men det er ikke sikkert de hadde hørt meg, gjennom støyen fra tre nettbrett i stua, flatskjermen på veggen, stereoanlegget på full guffe og hjemmekinoen i kjelleren. De er nemlig sånne som snur seg bare noen sier "litteratur" og ikke "bøker", og da mener jeg med ryggen til, altså.

Det andre venneparet har et mye roligere hjem, uten musikk og tv og nettbrett på hele tida. Heldigvis. Og det fins flere bøker på barnerommet. Heldigvis! Og foreldrene liker å lese. Heldigvis! De har bare ikke bøker i stua. Og det var veldig rart, første gangen jeg var der. For hun snakka om disse bøkene, men jeg kunne jo ikke se dem. Så slo det meg at ikke alle er like ivrige bokkjøpere som jeg, at boksamlingene som regel er mindre enn min, at folk både låner og gir bort og selger og leser på brett. Og det må en jo sjølsagt bare gjøre. Men jeg er nok ikke aleine om å ha et intenst forhold til de fysiske bøkene mine, også de dårlige. Det er som om de blir en del av meg.

Hva sier så disse bokhylleløse hjem meg? Jo, hvis det var noen tvil: Bøker gir dybde. Ikke bare i hjemmet og rommet, men også i opplevelsesnivå og refleksjon, i samtale og ikke minst i personlighet. Bøker stimulerer, utvikler, utfordrer, foredler. Bøker danner, omdanner og skaper - hele mennesker. Og nå skal jeg slå av - og lese ei bok.

søndag 28. august 2016

To sterke kvinner: Sigrid Toresdotter og Kristin Lavransdatter

Etter å ha lest to monumentale trilogier med handling fra middelalderen, har jeg gjort meg mange tanker om verkene. For det er jo slik, i alle fall for meg, at det er vanskelig, om ikke umulig, å ikke skulle sette disse opp mot hverandre. Det er naturligvis mulig å lese bøkene uten å sammenligne dem, men ofte viser det seg at slike sammenstillinger er ganske interessante, og at det får en til å tenke annerledes rundt litteraturen en har lest. Verkene det gjelder er naturligvis trilogien om Kristin Lavransdatter, skrevet av Sigrid Undset (1882-1949), som består av bøkene Kransen (1920), Husfrue (1921) og Korset (1922), og trilogien om Sigrid Toresdotter, skrevet av Vera Henriksen (1927-2016), som rommer titlene Sølvhammeren (1961), Jærtegn (1962) og Helgenkongen (1963). Som en ser av årstallene, er altså Undset først ut, men fordi Henriksen har lagt handlinga i sine bøker til første halvdel av 1000-tallet, mens Undset konsentrerer seg om første halvdel av 1300-tallet, begynner jeg med Henriksen.

Bildekilde: Bokelskere
Sigrid Toresdotter er ungjenta som blir gifta bort til den mye eldre Olve Grjotgardsson, et ekteskap som skal vise seg å bli godt. Men det varer ikke lenge. Olve blir drept, og Sigrid giftes bort på ny, til den jevngamle kongsmannen Kalv. Sammen med han må Sigrid starte på nytt, men hun klarer ikke å la fortida ligge og søker stadig hevn for drapet på Olve. Til slutt lykkes hun, men det blir ikke som hun hadde tenkt. I tillegg til skildringene av Sigrids liv, konsentrerer forfatteren seg om den store trosomveltninga i Norge på 1000-tallet, overgangen fra hedendom til kristendom. Kristningskongene skyr ingen midler i sitt kall, og det blir tidvis svært brutalt. Overgangen er utfordrende for Sigrid, som strever med å godta en guddom som skal være sterkere enn skjebnen, en guddom som ikke krever blot, men bot. Sigrid er sterk og stri, men slutter aldri å leite etter agape, denne kjærligheten som ikke krever gjengjeld, en kjærlighet større enn mennesker kan begripe.

Bildekilde: Bokelskere
Kristin Lavransdatter er ungjenta som trosser sine foreldre, forkaster troloveden, følger sitt eget hjerte og velger sin egen ektemann. Hun er i Oslo når hun møter Erlend, som både er en del eldre enn henne og allerede tobarnsfar. Kjærligheten mellom dem er svært sterk, den er altoppslukende, den er sjølutslettende, den er intens, nesten farlig. For plutselig er Kristin villig til å gjøre hva som helst for han, til og med såre sin egen far og gå i mot Guds bud. Kristin får sin vilje og går i brudeseng med barn i magen. Det er ikke før seinere at hun forstår at hun har handla ille. Hun går på pilegrimsferd med den vesle sønnen sin i armene, og søker bot for oppførselen sin. Men Erlend lar seg ikke påvirke av synd og Guds ord. Han holder fram slik han pleier, med svirebrødre og en dårlig skjøtta gård, og Kristin står aleine med barna, med sorg, savn og skyld. Hun plages ikke med hevntanker, men med dårlig samvittighet, og er redd for at sønnene skal ta etter faren. Kristin strever også i forhold til Gud, men klarer til slutt å finne ro.

De mest åpenbare fellestrekkene ved trilogiene er naturligvis at begge er skrevet av norske kvinner, voksne kvinner som på skrivetidspunktet har egen erfaring fra ekteskapet, der plikter overfor mann og barn ofte går mot ens eget behov som yrkesaktiv kvinne med et skapende kall som forfatter. Verkene bærer også preg av djup innsikt på dette området. Begge kvinner er også katolikker, Undset konverterte i voksen alder, Henriksen er jeg usikker på. Men bevisstheten deres rundt tro, og trosvalget, gir dybde når nettopp tro og tvil tematiseres skjønnlitterært. Hovedpersonen i begge trilogier er også kvinner, og dette er et bevisst valg. Sagalitteraturen er svært mannsdominert, forfatterne er fascinerte av epoken og ønsker å belyse den fra et annet ståsted. Både Sigrid Toresdotter og Kristin Lavransdatter ses utenfra og skildres i tredjeperson. Tilfeldigvis er også begge trilogier utgitt av Aschehoug.

Når en så begynner lesinga, er det en rekke andre momenter som stiger fram. Begge trilogiene er lagt til norsk middelalder som historisk epoke, som dateres til omtrent 500-1500. Henriksen åpner sitt verk rundt år 1000, altså i vikingtida, Undset rundt år 1300, det vil si i høymiddelalderen. Begge følger hovedpersonene livet ut, i om lag femti år framover. Men de tre hundre åra som skiller det historiske bakteppet i verkene, er vesentlig. Mye skjer. Den middelalderepoken Sigrid Toresdotter levde i, er ikke den samme som Kristin Lavransdatters. Dette skyldes flere ting, hovedsaklig at Sigrid Toresdotter er en virkelig historisk person. Hun dukker opp i ulike historiske kilder og vi veit med stor sikkerhet at hun har levd. Henriksen må derfor forholde seg til det lille vi kjenner til av biografiske fakta, som det at Sigrid bodde på Egge og at hun var søster av Tore Hund. Undset, på sin side, har i større grad dikta opp sin Kristin Lavransdatter og stiller slik sett noe friere.

Henriksens verk åpner langt nord i landet, på den lille øya Bjarkøy. Undset åpner i Sel i Guldbrandsdalen. Begge ungjentene bor hjemme på gården og de er kommet i gifteferdig alder, noe som vil si at de er rundt 15-16 år gamle. Foreldrene til Sigrid er døde, så hun tas vare på av storebror Tore. Kristins foreldre Lavrans og Ragnfrid er høyst oppegående, men de har mista sønnene sine, noe ekteskapet bærer preg av. Begge fedre er høvdinger i sitt område, noe som vil si at de er respekterte menn med klokskap, ære og materiell rikdom. Dette har kanskje gjort døtrene noe stolte, gode gifter som de er. Kristin er eldst, mens Sigrid er yngst i søskenflokken.

Sjøl om kjærlighetshistoriene er svært ulike, med tanke på at Sigrid bortgiftes til en eldre mann valgt av broren, mens Kristin tvinger foreldrene til at hun skal få velge sjøl, har de også noen åpenbare fellestrekk. Som jeg allerede har sagt, er både Olve og Erlend eldre enn konene sine. De har en del erfaringer, Olve som viking, fra krig, reiser og prestelære, Erlend fra reiser, handel og som maktmann, men også som far. Olve har et godt rykte som hovgode og lovseiemann, Erlend har et dårlig rykte som skjørtejeger og sviregutt. Slik sett er det kan hende ikke så overraskende at Erlend har ei frille. Men at Olve har ei frille, kommer som et sjokk på Sigrid. Frillehold var så absolutt ikke uvanlig, i alle fall ikke for en stormann, men at Sigrid og Kristin føler seg krenka, sier mye om statusen deres og hvordan de ser på seg sjøl. Men friller eller ikke - ektemennene sitter med makt, og de står muligens litt for nær maktas sentrum. For når det virkelig gjelder, velger de feil side. Olve drepes, Kalv rømmer, Erlend tas til fange, tortureres og må nesten bøte med livet.

Vera Henriksen.
Bildekilde: Aschehoug
Men nå foregriper jeg begivenhetene. Før vi kommer så langt, sendes både Kristin og Sigrid igjennom hver sin ildprøve: Svangerskap og fødsel. Det er ensomme og traumatiske opplevelser for dem begge. Etter at de har gifta seg med hver sin stormann, bærer det ut på ei reise til deres nye hjemsted. Denne foregår både med skip og til hest. Sigrid, som er sjøvant og har lært å seile av broren Tore, liker å være i båt. Kristin hater det og strever med svært sterk kvalme, av to årsaker. Sigrid kommer fram til Egge i Trondheimen, en storgård med utsikt og rike egner. Kristin kommer til Husaby, også i Trondheimen, som ligger noe høyere og i et goldere område. Her skal de være husfruer, her skal de finne seg til rette. Men det blir vanskelig, for begge to, og det hjelper ikke at de går gravide med sitt første barn samtidig som de skal takle alt det nye: Nytt sted, nye mennesker, ny status, nye arbeidsoppgaver, mann, samliv, forventninger, press, skuffelser. Plutselig blir det for mye for dem - Kristin trekkes mot skogen, Sigrid går i vannet. Men så går det jo bra, både med kvinnene og barna som fødes. Det blir gutter på begge to, Kristin får Nåkkve, oppkalt etter Erlends far Nikolaus, og Sigrid får Grjotgard, oppkalt etter Olves far. Slik ser vi lett at navneskikken er den samme.

Midt oppi stadige svangerskap, fødsler, følelser, kroppslige forandringer, ammeperioder og et noe turbulent samliv, blir både Sigrid og Kristin voksne. Det å bli mor skyter virkelig fart på denne utviklinga, de finner stabilitet og ro i seg sjøl, og trygghet i morskjærligheten. Dette er nok ikke bare lett for ektemennene, som kanskje tenkte at ei ung kone er lett å forme. Men der tok de feil. Disse damene veit godt hva de vil, og de gir seg ikke i konflikter som betyr mye for dem. De krever mye av seg sjøl og av mennene sine, og de setter sitt rykte inn på å være gode kristenfolk med rette dygder. De får solide posisjoner i bygda og er vel ansett av annet storgårdsfolk. Begge hjelper sjuke og fattige når de kan, de er rause med mat og klær, Kristin veit alt om urter, Sigrid er sårkunnig, og de tilkalles gjerne som barselkoner. Men med en stor barneflokk på gården og et digert nøkkelknippe i lomma, er det ikke bare lett å komme fra. 

Sigrid får seks barn, fem med Olve og ett med Sigvat. Ekteskapet med Kalv er barnløst. To av barna dør i sott som små, en tragedie som like etter overdøves av at Olve drepes. De to eldste guttene hogges ned i halvvoksen alder, i forsøk på å hevne faren. De to siste lever opp og Sigrid får endelig gleden av å se ætta leve videre. Kristin og Erlend får sju sønner sammen før han forsvinner. Deretter følger en lang periode der de er adskilt. Så følger det jeg tolker som en spontanabort, før Kristin får ett barn til. Men dette barnet dør. Seinere opplever Kristin å miste flere sønner, men også å bli farmor. Da er Erlend også død, han hogges ned, i likhet med Olve, og hun er aleine. 

Men sjøl om Sigrid og Kristin er rette kristne som strever for å forstå Gud og legge sin vilje innunder hans, sjøl om de i perioder har prester fast boende på gården og kirke eller kapell i umiddelbar nærhet, feiler de. De bryter bud og normer, de synder og sviker. Og de sliter med skam og skyld etterpå, for de lot seg lokke, de stod ikke i mot, de var svake -. Sigrid er utro mot ektemann nummer to, det blir barn av det, og hun skylder på den andre, helt til hun forstår at skyld ikke kan deles. I tillegg later hun som om barnet er Kalvs. Kristin har brutt løfter til sin egen far og til Gud, hun har gitt seg hen til Erlend før bryllupet har stått; de har bedrevet hor. Begge kvinner pålegges bot av prestene, og begge ilegger seg sjøl strenge straffer for å forsones med Gud. Kristin tar pilegrimsstaven og går barfot til Nidaros og hellig Olavs skrin. Sigrid piner seg med lite mat og lite søvn for å se om det gjør at hun kommer nærmere Gud.

Og med dette med religion er vi midt inne i en hovedtematikk i begge trilogier. Henriksen fokuserer på trosovergangen og hva dette betyr for menneskene i deres daglige liv. Vi får skildringer av helgendager og julefeiringer, og folk rister på hodet: Hvordan skal det gå med avlingene når vi skal feire noen og ha arbeidsforbud hver tredje dag? Og denne fastinga, hva er den godt for?! Det er fristende å holde seg inne med begge trosretninger, bare sånn for sikkerhets skyld. Litt korsing og en liten bønn den ene dagen, et smugblot den neste. Slik lever hedendommen videre, i det skjulte. For hva er rett? Hvordan kan kristendommen, som legitimerer uriktige drap på gode menn, være mer riktig enn hedendommen? Hvorfor forbyr kristendommen hevn? Hvorfor skal en ikke få lov til å gjenopprette en balanse i samfunnet, i ætta, i seg sjøl, forlikes, komme videre? Sigrid stenges inne, ikke bare mellom kristendom og hedendom, men også mellom egen ætt og mannens ætt, mellom de hedenske æreskodeksene og de kristne normene, mellom ei sterk, eggende og hedensk kvinnerolle og ei mjuk, forsonende og kristen kvinnerolle. Og hun tviler, på alt. Men hun døpes, og er kristen reint formelt, sjøl om hun ikke alltid er så sikker i sitt indre.

Sigrid Undset.
Bildekilde: bjerkebek.no
Når Kristin vokser opp, er kristendommen det eneste reelle trosalternativ. Alle er kristne, sånn er det bare. Men likevel fins spor etter hedendommen forsatt. I gamle fortellinger og sanger, i historiene fra fortida, i drømmer og i syn, i riter, i overtro. Kristin korser seg, men søker likevel kontakt med de underjordiske når Simon Darre står i fare for å miste ungen sin. Og en må passe seg, særlig i den mørkeste tida på året, for da er alle ute og farer. Unger kan lett bli forbytta, så det haster med dåp etter fødsel i mørketida. Og når noen dør, er det viktig å få dem ut av huset med hodet først. Kristin har en visshet om at hun er kristen. Men er hun godtatt av Gud? Kristin tviler også, særlig når hun har synda. Har Gud virkelig tilgitt henne, når hun ikke har tilgitt seg sjøl? Og hva med Erlend, som ikke skrifter eller gjør bot, er han fortapt? Også Kristin kjenner på dette med å stå mellom to ætter, mellom to menn, faren og ektemannen. Og av og til tvinges hun til å velge side. Men velger hun rett?

Innimellom kvinneliv og trosliv, klemmer stormaktene og politikken seg på, helt til den brått er å finne på Husaby og Egge. Mennene går med i dragsuget, mens kvinnene, som ikke har politisk makt på samme måte, som ikke er hærførere, leder for opposisjoner eller opprør, som ikke skriver brev og ikke beordrer utrusting av nye skip, stort sett får gå i fred. Men når Olve drepes, tas Sigrid som gissel. Og hun må vente hos kongen til han har funnet en passelig mann til henne. En mann som kan sette henne på plass, og holde henne der. En mann som er mer lojal mot kongen enn mot henne. Men der feilvurderte kongen både Sigrid og Kalv, og en kan si at hans bane begynte der. For Sigrid egger. Hun egger sønnene sine, brødrene sine, Kalv og husfolket på gården. Og de lyer, og slik gir de henne politisk kraft og makt. Og når Kalv er borte, sitter hun der, og styrer alt med fast og myndig hånd. Helt til de må flykte, begge to. I utlegd starter de på nytt, og Sigrid forsøker å finne mening i tilværet mens Kalv legger seg ut med storfolket.

Når Erlend tas, klarer Kristin i siste stund å gjemme unna bevisene. Hun virker uskyldig, barna likeså. Det er bare han som anklages for komplott. Men gården tas også, slik at Kristin må reise hjem. Og derfra fortsetter hun sin kamp for å få Erlend reinvaska og fri, hun drar fra sønnene sine for å være med han i fangehullet, og hun skyr ingen midler for å få han fri, i likhet med at Sigrid bruker alle midler for å få hevn over Olve og sønnene. Og Kristin og frendene hennes lykkes. Her får altså ei umyndig kvinne politisk påvirkningskraft. Men etterpå? Da kommer bitterheten og sorgen og lengselen etter et annet liv. Og de krangler, og Erlend drar. Vekk fra Kristin, sønnene, gården, alt. Etter alt hun har gjort! Og hun sitter aleine igjen med ansvaret og barna. Igjen. Hun som har valgt han, og bare han, og som siden har gjort bot for både han og henne -. Så er han plutselig ikke mer, og Kristin gråner. 

De vanskelige ekteskapene, de utilfredsstillende samlivene, de mange barna, alt ansvaret, husfrueverdigheten og nøklene - det er rart Sigrid og Kristin ikke bukker under. Men det gjør de altså ikke. De står støtt, enda de vakler i sin tro og tviler på sin konge, de står sine menn bi og nøler ikke. De har tatt et valg eller et valg er blitt tatt for dem, og de innfinner seg med konsekvensene på en moden måte. Visst kan de krangle og skrike, provosere og klage, mase og sutre, kverulere og argumentere, og de får seg en kinnhest som smaker blod, begge to. Men de blir. Og de blir med verdighet og stolthet, og de vinner ære og respekt. Begge forfattere får godt fram dette at umyndiggjorte, gifte kvinner straffes når mennene deres er i opposisjon mot kongen, blant annet med beslagleggelse av eiendom. Og både Sigrid og Kristin er innom tanker om hvor urettferdig det er.

Når de overlever sine menn, kan de endelig puste ut. De får se seg tilbake og kjenne etter på hvem de var og hvem de har blitt. De benytter anledninga til å endre fokus, til å endelig gjøre noe for seg sjøl. Sigrid tar seg av noen foreldreløse barn. Hun syns synd på dem, og det gir mening og innhold å være til stede for dem. Hun jager ikke lenger etter Gud, men lar han komme til seg. Og endelig kjenner hun freden og roen senke seg. Kristin går på nok ei pilegrimsreise, og hun går i kloster, det hun egentlig ville da hun møtte Erlend, hennes livs kjærlighet. Hun ber, reflekterer, arbeider det hun kan og hjelper til å pleie de sjuke. Det er godt å gi seg hen til Gud. Så blir det 1349, og antall byllepestofre øker fra dag til dag. Til slutt tar pesten livet av Kristin også.

Som en kan se av gjennomgangen over, er det tydelig at trilogiene har en del fellestrekk. Det som kanskje skiller dem mest fra hverandre, er nivået i bøkene. Sigrid Undset har lagt lista utrolig høyt, hun skriver svært godt, skildrer presist og sanselig, hun har med interessante detaljer og mange historiske fakta, uten at det blir tørt og uinteressant. Hun skriver med varme og klokskap, og hun forsøker å forklare de religiøse problemene til Kristin på en gjenkjennelig måte, samtidig som hun ikke tapper dem for innhold. Personene i bøkene er komplekse, konfliktene er djuptloddende og vonde, løsningene nødvendige. Men mest av alt er det en episk kjærlighetshistorie hun har skrevet fram. Vera Henriksen har for det første et mye enklere språk. Den første boka preges av at det er en debut, men hun henter seg inn igjen til neste bok. Hun strammer opp skildringene, luker ut forfatterkommentarer, det blir mindre forutsigbart og mer undertekst. I bok tre hever hun nivået igjen, og det er mildt sagt en imponerende utvikling. Men Sigrid Undset troner hele veien over med sin Kristin, ei kvinne så levende at jeg syns jeg kan se henne, der hun snur seg i den mørke kappa, lyset faller på ansiktet hennes og hun smiler, ung og varm, der under hetta i den kjølige kvelden. Hun har nettopp møtt Erlend -.

Begge trilogier er solide og lesverdige, prega av stødige forhåndskunnskaper og genuin interesse for den valgte historiske perioden. Bøkene har seriøse og triste øyeblikk, og det fins god humor og lune kommentarer. Det er tragedier og grusomheter, men også varmende vennskap og sterke ættebånd. Og ikke alle stormenn faller en i ryggen, heldigvis. Trilogien om Sigrid Toresdotter anbefales varmt til alle som liker gode historiske romaner. Og liker du den, er du definitivt klar for neste nivå og trilogien om Kristin Lavransdatter. God les!

mandag 22. august 2016

Favorittbøker: W

Jeg har faktisk kun én tittel i hylla som begynner på W, og det er Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe. Men jeg tenkte meg godt om, for sjøl om jeg liker boka og mener den både er lesverdig og viktig, er den nok ingen umiddelbar favoritt. Derfor måtte jeg bli litt mer kreativ for å få til ei favorittbok på bokstaven W. Og etter å ha vridd huet i noen minutter, kom jeg fram til at det måtte bli denne. I det minste har den W et sted i tittelen!

Bildekilde: Bokelskere
Garman & Worse
De fleste kjenner nok tittelen på det som er Alexander Lange Kiellands (1849-1906) definitive gjennombrudd som forfatter, nemlig romanen Garman & Worse fra 1880. Det er en realistisk roman lagt til en navnløs by som gjenkjennes som Stavanger. Tiåret er 1870, og det er svært mye som utspiller seg på og mellom linjene i boka. Det er en ganske tett og handlingsdrevet roman.

Garman & Worse åpner med naturskildringer og kyststemninger fra Bratvold, der vi møter den unge Madeleine og faren hennes, amtmannen Richard Garmann, som er fyrvokter på Bratvold. Men når Madeleine kommer litt for tett på en av de lokale guttene, bestemmer han fort at hun må sendes bort, til byen og godset Sandsgaard der storebroren hans, Christian Fredrik Garman, holder hus, og hvorfra han styrer familiefirmaet Garman & Worse med myndig hånd. Madeleines ankomst setter i gang en hel mengde hendelser både i og utafor det Garmanske hus, og ikke minst for Madeleine sjøl, som er helt ukjent med et slikt embetsstandsliv. Hun strever med å finne mening i nydelige kjoler, hatter, bånd, sløyfer, etikette, hilsninger, formelle replikker og korrekt kroppsspråk. I det hele tatt er det mye nytt, og savnet etter Bratvold og fyret og faren og havet og gutten gjør det ikke bedre. Jammen bra at hun blir venn med Fanny, hennes søskenbarn Morten Garmans kone. Eller kanskje ikke?

Fanny vil nemlig bare bruke Madeleine til sin egen fordel, for jentungen er verken pen eller tekkelig, mener hun. Det er derimot Fanny. Og sett ved siden av en grå andunge, blir Fanny selv enda mer vakker. Men når Madeleine introduseres i det gode selskap, er det likevel hun som får oppmerksomhet. Fanny er sjokkert, hvordan er det mulig? Og intrigemakeriet er i gang.

Etter hvert som boka skrider fram får vi også vite mer om familien Worse, som i sin tid gikk i kompaniskap med Garman. Men Worse trakk det korteste strået, solgte seg ut, og når han like etterpå døde, var han også konkurs. Det var omtrent den verste skjebnen en kunne få innafor embetsstanden - et sosialt fall som det var ikke til å overleve. For ikke å snakke om alle ryktene -. Men der andre klager, ordner fru Worse opp. Og hun har oppdratt en sønn, skaffa han utdannelse og skjøtta et firma i mange, mange år. Og nå er sønnen på plass i byen igjen, klar for å gjøre en innsats. Han må naturligvis legge veien om Sandsgaard, han også. Og slik henger alt sammen.

Men boka rommer naturligvis mye mer enn bare visitter mellom familien Garman og familien Worse. Arbeiderne er for eksempel ikke til å komme utenom, som kontrast, kulisse og de som driver verden videre. Gutten Madeleine forelsker seg i, er arbeider. Firmaet Garman & Worse har ansatt massevis av arbeidere. Og de bygger et digert skip i nærheten av Sandsgaard, og de bor i sine stusselige trehus langs vannet. De går i gatene, de drikker, de dukker opp på godset. Den sosiale nøden kommer uhyggelig nær når Kielland skildrer det harde arbeidet, den alt for knappe inntekten, dunster og fukt, trekkfulle netter og våte klær. Og alle disse barna, da, møkkete, tynne, uten sko -. Den forfina embetsstanden forsøker å holde sin distanse, men det er ikke alltid det går som ønskelig. Som for eksempel under ei gravferd.

Kielland har også et ekstra blikk for kvinnene i denne romanen. Han skildrer deres stilling som totalt umyndiggjorte i ekteskapet, og som dømt til å gå under i arbeiderklassen, enten i barsel eller i arbeid. Gjennom den intelligente Rachel kommer mang en radikal tanke opp til overflata. Hun våger å sette krav som datida fant høyst uhørte, men som Kielland sjøl tydeligvis hadde sansen for: At også kvinner må rå over seg sjøl. Madeleine blir det fremste eksempelet i så måte. Hun kunne hatt det fint med arbeideren sin ute på Bratland. Men hun jages inn i et ulykkelig ekteskap med en ektemann som har amputert hele hennes livlige og naturlige personlighet. Til og med hennes egen far kjenner henne ikke igjen. Hva har egentlig skjedd med Madeleine? Hva gjorde Sandsgaard med henne? Rachel, derimot, får det som hun vil. Er det klassebakgrunn, utdanning eller personlighet som gjør utslaget?

Romanen framstår som elegant og naturlig, den har et godt plot der ingenting overlates til tilfeldighetene, og alle tråder nøstes opp til slutt. Boka er gjennomtenkt og solid, pent vevd, den er vittig og krass, skildringene er overbevisende, personene likeså. Kielland veksler mellom det store og det lille, som ideologier, tro og klassetilhørighet på den ene sida, og middagsselskaper og fyllekuler på den andre. Han makter også å føye det hele sammen, slik at hovedpersonene trer fram fra et rikt persongalleri og et troverdig, blanda, støyende, angende og stemningsfullt bakteppe. Det er nesten så en kan lukte det, at de stryker forbi -.

Hva er din favoritt på W?
Ja, du heller kanskje mer mot Wilhelm Meisters læreår? Eller ei anna, noe sjelden bok på W? Det er ikke mange av disse titlene, med mindre en leiter rundt på engelsk og finner skatter som Wuthering Heights, for eksempel, eller War and Peace, eller Winnie the Pooh. Heldigvis for Alexander L. Kielland blei han en del av de fire store, og dermed er han sikra en evig plass i pensumbøkene. Det fortjener både han og Garman & Worse! Da jeg gikk på ungdomsskolen, lå fokuset på novellekunsten hans, og disse var min inngang til Kiellands forfatterskap. Men også i dramatikk og romaner viser han fram sin glitrende penn - han observerer skarpt, skildrer godt, har sans for finurlige intriger, oppkomlinger og sterke damer og er ofte både vittig og samfunnskritisk. Han setter problemer under debatt, slik en skulle på den tida, og slik sett har han fortjent sin plass som en av fire storheter.

torsdag 18. august 2016

Biografi: 1800-tallets kvinner

Bildekilde: Bokelskere
Denne runden av Ingalills biografisirkel er litt spesiell for meg: Det var nemlig jeg som fikk bestemme kategori! Og jeg avgjorde at temaet for augustrunden skulle være "Festlige fruer og friske frøkner", for å sikre at alle deltakere skulle lese om ei dame med bein i nesa. Vi trenger sånne damer, damer som står på og baner vei, ikke bare for seg sjøl, men for oss andre også. Rett og slett fruer med mot og frøkner med tæl! Og det er mange felter å briljere på - politikk, litteratur, kunst, musikk, forskning eller via pionervirksomhet. Og kvinna kan være debattant, deltaker, student, yrkesaktiv eller hjemmeværende, lista kan være lav eller høy. I dagens samfunn er det så mye snålt en kan være opptatt av, at våre formødre har en tendens til å bli litt glemt. Derfor vil jeg løfte dem opp og fram. 

Jeg skulle egentlig lese om Amalie Skram, ei dame med massevis av mot, hauger av talent, friskt språk og en stor litterær produksjon. Men biografien var massiv og tida var knapp, så jeg måtte bytte den ut med noe mer tilgjengelig. Da blei det 1800-tallets kvinner fra 2013 av historiker og forsker Elisabeth Aasen (f. 1935). Jeg har stor respekt for og veldig sans for Aasens kvinnehistoriske verker, der hun presenterer viktige kvinner innafor en bestemt kulturell kontekst, sammenligner dem med andre, likeverdige kvinner og viser fram deres viktigste oppnåelser. Og det er skrivende kvinner hun er mest opptatt av, kvinner som etterlater seg skriftlige arbeider som vi fortsatt kan lese og analysere i dag. Det er Pax forlag som utgir bøkene til Aasen, og de har gitt henne bokbunad og design som står i stil med innholdet.

I denne boka har Aasen fokus på kvinnene som levde og skreiv på 1800-tallet. Det er en stor periode å ta for seg, noe kaotisk er den også, der den trekker med seg opplysningstida inn i romantikken, det er nasjonalromantikk og realisme, industriell revolusjon og modernisme, mange glitrende kvinnehoder og et utall utfordringer for dem å overstige, før de i det hele tatt "slippes løs" i samfunnet. Boka samles derfor omkring punktet stemmerett, og Aasen skildrer de skrivende kvinnenes vei, der de, som representanter for særlig den skolerte delen av den kvinnelige befolkninga, bruker vett og vidd, makt og mot, talent og plikt, hode og hjerte for å oppnå rett til et eget liv, egne følelser, egne tanker, egne penger, egne rettigheter, eget arbeid. Kort sagt: Likeverd. Og bokas undertittel er treffende nok På vei til stemmerett.

Forut for lesinga var jeg skeptisk til disposisjonen i boka, men den viste seg å ikke være så dum. Boka er inndelt i tre hovedbolker, og vi begynner hjemme i Norge, som ved inngangen til 1800-tallet var under den danske trona. Deretter følger et utsyn til Europas kvinner, med hovedvekt på de franske og britiske, før Aasen igjen vender blikket hjemover og følger norske kvinner fram til 1913. Aasen gir leseren en solid historisk og kulturell innledning, før hun går løs på de mest markante kvinnene. Innimellom deres introduksjoner skriver Aasen mer generelt om historia og hvordan dens svingninger påvirker kvinnene. Særlig er hun opptatt av lovgivning som angår kvinner, for eksempel ekteskapslovgivning, kvinnas stilling i samfunnet, kvinnas arbeidsmuligheter og kvinners rett til utdanning. For, et vesentlig premiss for stemmerett og samfunnsdeltakelse, er kunnskap. Først når kvinnene sjøl har gode kunnskaper, får kvinnekampen solide bein å stå på.

I åra 1800-1850 finner vi i Norge viktige navn som Gustava Kielland (1800-1889), Hanna Winsnes (1789-1872), Christiane Koren (1764-1815), Conradine Dunker (1780-1866), Emerentze Munch (1786-1868), Carine Rehbinder (1803-1875) og Camilla Collett (1813-1895). De er ute etter frihet, sjølstendighet og respekt, for eksempel i valg av ektefelle, men også i forhold til sitt valg om å sysselsette seg sjøl, noe som var uhørt og et sterkt normbrudd for embetsstandens kvinner. Kvinner hadde som kjent den største av alle oppgaver: Å vie sitt liv til morsgjerningen og hustrujobben. Ja, det var slik de legitimerte det, karfolka, og mange heiv på et par Bibelreferanser i samme slengen, og glemte å nevne alt det arbeidet som følger med å styre en husholdning på embetsstandsnivå. Det var slik det skulle være: Mannen i arbeid, kvinna hjemme. Det var i alle fall da det var lettest å bestemme over damene.

Noen av disse kvinnene presses derfor inn i fornuftsekteskap, andre får velge mer fritt - det avhenger av foreldrene og oppdragelsen. Noen lever lette liv, der de kan skrive fordi de har tid og kunnskaper, andre lever tunge og arbeidskrevende liv, der skrivinga er en bigeskjeft. Camilla Collett stiller i en tredje gruppe: Hun lever av sin penn. Til felles har de at alle har et høyere nivå av bevissthet rundt kvinnas stilling enn mange andre ved inngangen til 1800-tallet, og de møter tidvis mye motstand på sitt felt.

Deretter svinger vi ut i Europa for å bli kjent med skrivende kvinner som George Sand (1804-1876), Marie d'Agoult (1805-1876), Suzanne Voilquin (1801-1876), Pauline Roland (1805-1852), Flora Tristan (1803-1844), Jane Austen (1775-1817), Harriet Martineau (1802-1876), Elizabeth Gaskell (1810-1865), søstrene Anne (1820-1849), Charlotte (1816-1855) og Emily Brontë (1818-1848), samt George Eliot (1819-1880). Disse introduseres for leseren i fine kapitler illustrert med vakre portrett- og landskapsbilder, og innimellom trekker Aasen historietrådene videre. Hun diskuterer blant annet den politiske utviklinga fra revolusjonen og framover, slaveproblematikken, den industrielle revolusjon samt utviklinga av nye kommunikasjoner. Hun viser også hvordan dette fører til mer reising, enklere og raskere spredning av litteratur og tanker og til slutt flere kvinneyrker.

Og det er et imponerende knippe kvinner Aasen skildrer! George Sand, for eksempel, er ei råtøff dame som skriver så godt at hun blir berømt i sin samtid og anerkjent av skrivende storheter som Victor Hugo (1802-1885), Honoré de Balzac (1799-1850) og Alexandre Dumas (1802-1870). Marie d'Agoult er den intellektuelle kvinna bak det massive historieverket som helt overraskende slo an, Harriet Martineau er den første kvinnelige sosiologen, Elizabeth Gaskell skriver den første arbeiderromanen. Mange av kvinnene reiser over svært store avstander, og de skriver om sine erfaringer i etterkant, enten som ideolog i Afrika (Suzanne Voilquin) eller på jakt etter sin farsarv i Sør-Amerika (Flora Tristan).

Etter utsynet vender vi hjem, med massevis av ideer, historier, intellektuell stimulans og nyanser i bagasjen. Aasen plukker opp der hun slapp, nemlig hos Camilla Collett. Og nå er det tid for den romanen som snur Norge på hodet, nemlig Amtmandens Døttre (1854-55). Mange leste boka på et overfladisk nivå, og var fornøyde, for den unge Sofie følger moras råd og tyr til et fornuftekteskap, hun også. Andre fikk derimot med seg det som pressa under, nemlig at Sofie resignerer, oppgir seg sjøl og sine egne følelser og tanker, og bøyer sin vilje innunder moras - sjøl om hun har funnet sitt livs kjærlighet. Boka er en krass kritikk av embetsstandens elendige oppdragelsesnormer og foreldrenes tvilsomme moral, der vel vitende mødre presser uvitende døtre inn i ulykkelige ekteskap, fordi de sjøl opplevde dette. Slik fanges døtrene i et strevsomt liv som veksler mellom svangerskap og barseltid, stadig på nytt, og mange dør: Først inni seg, seinere fysisk.

Med et rikt utsyn viser Aasen hvordan de nye ideene kommer til og får grubunn i Norge, og hvordan det tematiseres skjønnlitterært av et knippe forfattere - både kvinner og menn. Camilla Collett leder an med sin realistiske tendensroman der hun setter problemer under debatt, og både Henrik Ibsen (1828-1906), Jonas Lie (1833-1908) og Alexander Kielland (1849-1906) med flere følger på utover 1800-tallet. Embetsstanden forsøker å ta avstand fra det hele, men det nytter ikke. Hansken er kasta. Den nye tid er kommet, og gradvis løsnes de stramme bånd. Flere og flere kvinner fra Norge studerer og reiser, og de drar ikke bare til Danmark, men også til Berlin, Paris, Roma. Og hjem igjen bringer de kulturelle impulser fra kontinentet og ny litteratur.

Den siste delen av boka konsentreres om det politiske. Amtmandens Døttre hadde politisk slagkraft, og kvikke kvinner som Aasta Hansteen (1824-1908), Vilhelmine Ullmann (1816-1915), Ragna Nielsen (1845-1924), Cecilie Thoresen (1858-1911) Gina Krog (1847-1916), Anna Rogstad (1854-1938) og Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) ville ikke la denne gode muligheten til å rope ut gå fra dem. De klemmer til og samler seg om kvinnesak, økonomisk sjølstendighet, rett til å arbeide, fellesskolen med like fag for gutter og jenter, krav om kvinners rett til utdanning, krav om stemmerett, oppmøte på Stortinget og selve Norsk Kvindesagsforening (NKF, grunnlagt i 1885). Og derifra gikk det radig med flere politiske foreninger for kvinner, arbeiderforeninger for kvinner, sanitetsforeninger, egne tidsskrift for og av kvinner. Og sjøl om kvinnene, som enten var fra den gamle embetsstanden, borgerstanden eller arbeiderklassen, kunne være svært uenige i hva som var viktigst - utdanning, stemmerett, økonomisk sjølstendighet, likhet i ekteskapet, rettigheter for uekte barn eller tilgang til arbeid - trakk de hverandre framover, steg for steg.

Det tok tid før en sterk organisasjon kom på plass, men når vi skriver 1900 er NKF blitt en maktfaktor en må regne med. Og de kloke menn i samtida, ofte Venstremenn med noen rivjern av noen hustruer, skjønner at det er deres plikt som opplyste menn å skulle hjelpe kvinna fram. Spørsmålet om stemmerett blir hyppig debattert fra 1886 og framover. Når 1905 kommer, og det blir snakk om unionsoppløsning, mobiliserer kvinnenettverket råkjapt, og leverer en enorm mengde underskrifter - hele 279 878 kvinner stemmer ja til unionsoppløsninga. Det fører i sin tur en innvilgning av begrensa stemmerett for kvinner noen år etterpå. Anna Rogstad møter på Stortinget som første kvinne i 1911 og rapporterer tilbake til sine fraksjoner. Og i 1913 kommer den endelige belønninga: Stemmeretten.

Elisabeth Aasen loser oss trygt og oversiktlig igjennom en kaotisk kamp der en imponerende ansamling begava, intelligente, utdanna og erfarne kvinner bretter opp ermene og hamler opp med slikt som kvinner ikke skal vite noe om: Politikk, jus, økonomi og sedelighet. De stiller spørsmål ved religion, ekteskapet, oppdragelse, mannens rolle. De ønsker endring. Og de krever reformer i utdanningssystemet, for fattige, for sjuke, for uekte barn. Disse kloke kvinnene hadde mange ivrige støttespillere, og sammen bygde de videre på Camilla Colletts tankegods, og til slutt kunne de gi oss den enorme gaven som stemmerett er. Om ikke det er friskt, så veit ikke jeg!

Om jeg skulle tilføye noe ytterligere for oss i dag, må det være at vi må være bevisste på historia, og skjøtte våre rettigheter slik at våre formødre ville vært stolte. Det betyr at vi bruker stemmeretten vår, og ytringsfriheten, og religionsfriheten, og retten til å bestemme over egen kropp, retten til å inngå ekteskap og til å skille seg, at vi går på skole og skaffer oss kunnskaper og gode jobber, at vi er tro mot vår overbevisning og identitet og ikke lar oss kue. Men med kunnskap og rettigheter kommer også ei plikt: Vi plikter å hjelpe de som ikke har det så godt, vi plikter å informere og opplyse, vi skal si ifra når urett blir begått og vi skal stille opp for andre. Ei utopisk dåm henger kanskje over de siste setningene her, men jeg tror at om alle anstrengte seg for å være sitt beste, gjøre sitt beste, kvinner som menn, så ville vi fått det bedre, alle sammen. Og Camilla Collett ville smilt fornøyd.

mandag 15. august 2016

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2016, sjette runde
Kriterier: Les en oppfølger
Når: Mellom 15. august og 21. august

Påmeldte:
Åslaug skal lese Hvite spor av Emilie Schepp
Elisabeth skal lese
Silje skal lese Gilead eller Home av Marilynne Robinson
Gro skal lese Kronprinsen av Alexandra Beverfjord
Elida skal lese Alberte og friheten av Cora Sandel
Hedda skal lese Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller
Tone skal lese Lucifers evangelium av Tom Egeland
Berit skal lese Husfrue av Sigrid Undset
Birthe skal lese
Beathe skal lese Bror din på prærien av Edvard Hoem
Pia skal lese
Monika skal lese
Ingalill skal lese
Silje skal lese
Ida skal lese Charlie og den store glassheisen av Roald Dahl

Det er tid for oppfølgere i lesesirkelen, og jeg skal endelig lese siste bindet i Innsirkling-trilogien til Carl Frode Tiller - ei bok som har venta litt vel lenge, i alle fall etter leselistene å dømme. Og fordi det er det eneste kriteriet denne runden, burde det være enkelt for deg også å finne ei bok! Her kan du knalle til med en tung oppfølger, ei bok du har glemt, ei bok du trodde du ikke ville lese eller ei bok du har gleda deg veldig til. Du kan lese Undset eller Wassmo, bryne deg på Robert Musil eller Giovanni Boccaccio, kose deg med Harry Potter eller Ringenes herre, velge deg en roman, en diktsyklus, et historieverk eller ei barnebok. Så lenge den er en oppfølger, er alt i orden. Det er bare å velge og komme i gang!

Jeg grugleder meg til å lese Tiller. Delvis fordi det mot min vilje er blitt såpass lenge sida jeg leste både bok en og bok to, men også fordi det tar tid å lese ei slik bok, destruktiv, langsom og repeterende som den er (lett fordomsfull nå, kjenner jeg). Det er få hvilepunkter for en følsom leser, og mange skjær i sjøen. Jeg gleder meg til avsløringene og avrundinga, men gruer meg til det vonde som må komme. Og jeg er spent. For hvordan går det, egentlig? Og hvem er David?

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere innlegget så snart du ønsker. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2016 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det, eller du kan delta helt hemmelig. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at lesetida er avslutta, og der inkluderes lenker til alle som er ferdige med sine innlegg. En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og les!

Lykke til!

søndag 14. august 2016

Helgenkongen

Bildekilde: Bokelskere
Det er tid for det siste bindet av den sterke Sigrid-trilogien til forfatter Vera Henriksen (1927-2016). Og som alltid, lurer jeg på om den vil være mer av et antiklimaks enn en fullendt avslutning. Det er kan hende et underlig spørsmål å stille, men det er strengt tatt ikke mange forfattere som makter å holde oppe både spenning, språk og stil, samt at de holder styr på alle handlingstrådene samtidig, over tre bind. Forventningene øker fra bok til bok, og ofte har en kanskje også en egen følelse av hvordan det burde gå. Men samstemmer den med forfatterens plan for sine personer? Jeg har lest verket sammen med Birthe.

Trilogien om Sigrid Toresdotter fra Bjarkøy innledes med debutromanen Sølvhammeren i 1961. Deretter følger Jærtegn (1962), til slutt Helgenkongen (1963). Og som titlene bærer bud om, er det her en vending fra det tradisjonelle og hedenske med torshammeren i sølv i første bok, til det fromt kristne i tredje bok - så smeltes da også torshammeren om til et kors. Andre bok er en eneste lang kamp for Sigrid, der selv ikke hennes etterlengta hevn over en brutal konge, hennes verste fiende, mannen hun har hata i mange lange år, gir henne lindring i sjelen. For hva skjer egentlig etterpå, etter noe slikt? Er det mulig å glede seg over andres død og finne fred i det?

Nei, fred får hun ikke. Gledesrusen uteblir. Hevnnytelsen likeså. Sigrid blir tvunget til å gå i seg sjøl. Hvorfor er det ikke godt å hevne? Hun har egga, og det har kosta henne to sønner og nesten ektemann nummer to. At kong Olav endelig er død, endrer ikke de dødes skjebne. De er fortsatt døde, og hun savner dem uansett. Og Sigrid må erkjenne at hun har sin skyld i dette. Men at kong Olav kan saligkåres? En brutal, streng og lite barmhjertig drapsmann? Det er mer enn hun kan forstå. Hun oppsøker biskopen, og får hard beskjed: Dette skal hun ikke forstå, dette skal hun bare akseptere. Hellig Olav skal inkluderes i hennes bønner -. Sigrid nekter å ta de ordene i sin munn. Aldri om hun kaller han hellig, som slo ned Olve!

Men Sigrid finner fortsatt ikke ro. Ikke før hun oppsøker Stiklestad og ser slagstedet. Akkurat der kongen falt setter hun seg ned, og det kommer til henne som gjennom et syn, gjennom meditasjon eller djup innlevelse, Sigrid syns hun ser det hele, syns hun ser den ville kampen mellom kongshæren og bondehæren, hun hører dem brake sammen, ser det røde blodet på klærne, hun hører sverdene som klinker mot hverandre, hardt, fort, det glimter i hjelmer og rasler i brynjer, hun hører hestehovene smelle mot bakken, høye rop, den langtrukne jamringa fra de såra. Hun ser ansiktene til de innbitte bøndene, noen bare barn. Hun ser Kalv, også, og broren Tore Hund, med stramme munner og blikk på kongen. Og hun ser kongen, som med blødende sår vender sitt blikk opp mot Gud i himmelen, han slipper sverdet og ser bare opp dit når han får banesåret i halsen, og ånder ut og blir i det samme Norges evige konge. Hun forstår at han vant, at han er hellig. Det gir henne ingen god følelse. Men hun må akseptere det. Han er hellig, hun er ikke, Olve er død, hun er ikke, Grjotgard er død, Tore likeså -. Og alt må likevel gå videre.

Kongen, og folks syn på kongen, skal komme til å forfølge Sigrid og Kalv boka igjennom. Sigrid forventa glede og lettelse over kongens død. Men hun finner først lindring når hun aksepterer hans saligkåring og ser hans offer. Likevel er kristendommen og den indre roa som ei varm bølge, den slår plutselig over henne for å like etter bli borte, og hun er etterlatt, aleine og kald, lengtende etter varme og ro og deltakelse i et større fellesskap. Seinere blir det til at hun desperat søker etter Guds kjærlighet, etter visshet, etter agape, hun pålegger seg strengere og strengere botshandlinger for å komme dit. Men sjøl ikke egen lidelse slipper henne nærmere Gud. Hovmodet kommer i veien. For hvis skyld er det hun lider, egentlig?

Kalv, på sin side, plages av voldsomme kvaler. Han leda bondehæren mot kongen, han var med på å ta livet av en hellig mann. Og han visste om kongenes hellighet, han var jo egentlig kongens mann, kongens venn! Og hans egen bror måtte bøte med livet. Fins det noensinne frelse for en mann som Kalv? Kalv tror ikke det, han drikker seg full oftere og oftere, han er trist og strever med å finne mening i tilværet. Når han så får vite om Sigrids synd, blir han virkelig rasende. Han farer i viking og plyndrer både kirker og kvinner. Raseriet har ikke lagt seg innen han kommer hjem. Han er bisk og sint, og Sigrid svarer med tålmodighet og mildhet. Til slutt klarer hun ikke mer, og det er full isfront mellom ektefellene. De gjør alt de kan for å såre hverandre. Helt til Tore Hund dør.

Og i Sigrids plutselige sorg ser Kalv sin egen sorg. Og de åpner seg for hverandre igjen, forsvarsmurene faller og de forteller hverandre alt, godt og vondt om hverandre. Og de skjønner at de har lengta etter hverandre, etter nærhet og samhold og samliv. Sammen tar de fatt på hverdagene igjen, og alt strevet som følger med å være storfolk på en storgård. De får en lang, god periode, men barnet som de så gjerne vil ha, uteblir. Egge og makta og æra og Gud krever dem. Og nettet er i ferd med å stramme seg til rundt Kalv. Parallelt med Sigrids streben og Kalvs kvaler, har nemlig det politiske bakteppet igjen kommet nærmere Egge. Og nå henter Henriksen det fram, og konsekvensene er ikke til å unngå.

For etter at kong Olav blei drept i slaget på Stiklestad, fikk Norge Svein Alfivason som konge. Han satt i Trondheimen og var mer eller mindre styrt av sin mor, Alfiva, den danske kongens engelske frille. Og innhøstinga slår feil, vintrene er lange og kalde, lovene blir flere og sjøl de fattigste må yte til danskekongen. Danestyret er hardt, sier folk, men de finner seg i det: Det er Guds straff fordi vi drepte hellig Olav. Også på Egge blandes bark i melet, og folk er magre. Kalv, som trodde han skulle sitte som jarl eller lendmann for danskekongen, er skuffa og sint, og folket med han. Han holder seg stort sett i ro på Egge, men han ulmer. Sammen med Einar Tambarskjelve i Kaupang bestemmer han at det er på tide å gjøre noe med det elendige danestyret. De drar til Gardarike for å hente hjem Magnus, sønnen til Olav den hellige. Sigrid aner at Kalv gjør dette for å sone for farsdrapet, og hun presser han til å komme nær kong Magnus, slik at han skal få tilgivelse. Men Tambarskjelve farer med svik. Og alt går feil. Og Kalv og Sigrid må pakke med seg alt de kan, laste skipene fulle og dra fra Egge.

Som de foregående bøkene er også denne inndelt i fem bolker: "Hellig Olav", "Kalv", "Einar Tambarskjelve", "I utlegd" og "Egge", som igjen består av mange kapitler av ulik lengde. Det at Henriksen har gjennomført dette så systematisk, med fem bolker i hver bok, gjør at trilogien virker planlagt, helhetlig og ryddig. Bolktitlene sier vel sitt om hva som er fokus i hver enkelt del. Det som er felles, er at tida går, at Sigrid og Kalv fremdeles er gift og at Sigrid strever i forhold til kristendommen. Men endelig, når hun er i utlegd, får hun et slags gjennombrudd. Etter mange år, hvor hun tror hun har forstått kristendommen, forstår hun virkelig. For eksempel det at skyld ikke kan deles. Det at noen andre også bærer skyld i en situasjon, fritar ikke deg for ansvar. Og så er det dette hovmodet igjen, Sigrid strever med å legge sin vilje under Guds. Hun tviler på prestenes ord, men da tviler hun jo på kirka og Gud sjøl, får hun endelig vite. Slik tvil er ikke bra. Og hun lærer at målet med livet ikke er jordisk lykke.

Sigrid nærmer seg seksti år. Sunniva er voksen og gifteklar, Trond vurderer prestekallet. Sigrid har ei ro i seg nå, har funnet sitt sted i livet, i verden, i seg sjøl og i forhold til Gud. Dette med Olve er et helt liv sida -. Hun tør knapt tenke på det, for Olve var Egge og Egge er ikke lenger hennes. Da er det lettere å holde alt på avstand. Til og med kong Olav er blitt fjern for hennes indre. Alt som var før, er ikke lenger viktig. Det er som om det er pakka inn i den tjukke, grå tåka som ofte omklamrer øyene i havgapet. Midt inni der et sted, er Sigrid.

At Sigrid som person er så tydelig og samla nå, tror jeg kommer av flere ting. For det første har hun modna sammen med forfatteren, og forfatterens grep om henne har festa seg. Fra det usikre, oppfarende ungpikeaktige, til det tverre, sta og sinte, til det rolige, forsonende og modne. Henriksen har skrevet fram sin Sigrid Toresdotter, en virkelig historisk person det fins beskjedne historiske kilder om. I diktninga vekkes Sigrid til live. Og dess djupere leseren jobber seg inn i trilogien, dess stødigere står Sigrid. Det er et fint og nyansert kvinneportrett som kommer fram, om ei kvinne fra ei anna tid, men som likevel kjennes nær. Og gjennom Sigrid får Henriksen skildra både trosomveltning, makthierarkier og æreskodekser, og det blir gjort sympatisk og forståelig enda det må ha vært kaotisk og uforståelig.

Kalv har også fått mer å spille på i siste del av trilogien. Hans kristendom var både enkel og overfladisk i tjue år, sier han. Han gjorde det som var nødvendig, ikke mer. Men etter hvert begynner han også å reflektere. Særlig er det angeren som jager Kalv, han pines av egne valg fra fortida. Sigrids syn på Kalv har utvikla seg, og slik kan leseren også se de mange sidene av Kalv: Den usikre unge mannen, som må hevde seg overfor henne, men som samtidig bare vil være god. Den forvokste guttungen som hun forakter. Den drikkfeldige vikingen hun ikke når inn til. Den samla, modige og stødige høvdingen som hun er stolt av. Den ansvarsfulle faren, som rører henne. Den tvilende og reflekterte mannen, angerfull, redd. Den bitre. Den delen av han som skremmer henne, Sigrids Kalv. Nå grå i håret, fura i ansiktet og brei over magen, men like sikker og stødig i skipet. De har vært gift i nesten tretti år, de har vokst fra hverandre og sammen igjen, de har modna sammen.

Ved sida av å skrive fram levende personer, har også språket til Henriksen utvikla seg videre i denne boka. I Helgenkongen går hun mot et stadig mer poetisk språk, særlig i de mange naturskildringene. Det er en fin kontrast til det tidvis brutale innholdet. De samme kontrastene er å finne i Sigrids indre, som fortsatt skildres i tredjeperson. Hun kan være røff og rå med Kalv, men øm med barna. Hun kan være nådeløs overfor kristendommen, men sårbar i møte med en gammel venn. Sigrid er kompleks, verket er komplekst. Samtidig er historia Henriksen har skapt, tydelig og enkel å følge. Men elementene er ikke overtydelige, slik som i første bok. Handlingsgangen er mer overraskende, sjøl for en som kjenner historia. Henriksen lar det gå slik hun vil, og begrunner godt, og jeg aksepterer løsningene hun har laga. Fortelleren er til stede, men uten å være dominerende. Det er enda færre forfatterkommentarer å spore enn sist, noe som gleder meg.

Henriksen stoler på sitt historiske bakteppe, og av og til ligger hun svært tett opp til for eksempel Snorre eller andre sagakilder. Andre steder dikter hun fritt, men hun holder seg stadig innafor de stramme sagarammene. Hun gir Sigrid rom til å være menneske og et sansende vesen, men det kan også være partier med mer korthugde setninger og barskere stemning. Henriksen har innlevelse og mot, og hun streber mot objektivitet i skildringa av kongene. Dette skaper i sin tur troverdighet og ro, for hun presser ikke leseren mot ett bestemt syn. Henriksen lar leseren velge side sjøl, mens handlinga går sin gang. 

Spenninga i teksten ligger gledelig nok på flere nivåer i siste bok. I første bok var det stort sett handlingsdrevet spenning, noe som kan gjøre ei bok litt overfladisk. I andre bok vendte Henriksen fokuset innover i Sigrid. Dette var med på å skape dybde i både verk og hovedperson. Samtidig braka det løs på utsida med slaget på Stiklestad. I bok tre er det både spenning på det ytre plan - hva som skjer, om Sunniva gifter seg, hvem som allierer seg med hverandre - og det indre, som Sigrids karakterutvikling og hennes forhold til kristendom og ektemann. Det gjør Helgenkongen til et rikere verk enn Sølvhammeren. Og med det er den også en fullendt, verdig avslutning på en mektig trilogi om ei sterk, sta og søkende kvinne, stadig på leit etter mening, lykke og ro. Til slutt finner hun det, heldigvis.

søndag 7. august 2016

Festlige fruer og friske frøkner

Nå i august er det tid for runde nummer 20 av Ingalills biografilesesirkel. Jeg har vært så heldig å få velge kategori denne gangen, og etter mye att og fram landa jeg til slutt på ordlyden "Festlige fruer og friske frøkner" - lett inspirert av Elisabeth Aasens mange flotte verk, må jeg innrømme. Men fruene må virkelig ikke være festlige, de kan gjerne være gravalvorlige og dedikerte, som Marie Curie, Charlotte Corday eller Caterina av Siena, og frøknene må ikke være helt friske heller, bare tenk på Amalie Skram, Virginia Woolf og Sylvia Plath, som alle strevde med sitt fra ung alder av.

Uansett skal det leses om damer. Vi skal lese om damer som tør, som tar tak i sitt eget liv, som ikke er redde for å bli møkkete eller sett ned på, damer som ler godt av mannfolkas dumme politikk som fører til krig etter krig, og som tør å diskutere krigene, politikken og økonomien, som utfordrer regler og normer, damer som peker nese til Napoleon eller andre herskere, som ikke er redde for landsforvisning, hatmeldinger og utlevering i dagspressa, damer som har tro på seg sjøl og sine egne evner.

Vi skal lese om kvinner med tæl, med vidd og kraft, kvinner som ordner opp og som er sin mann eller sin far eller sine brødre intellektuelt overlegen. Vi skal lese om kvinner som går sin egen vei, som kanskje ikke gifter seg, som kanskje nekter å få barn fordi hun vil vie sitt liv til litteratur, musikk, vitenskap, kunst, et spennende yrke, til å reise verden rundt, høre, se, oppdage, oppleve.

Vi skal lese om kvinner som våger det kvinner ikke før har gjort. Om kvinner som skinner og imponerer, enten ved å holde salong, skrive, ved å være en matematisk begavelse, en musikalsk begavelse eller ved å være uvanlig språkmektig. Denne dama har kunnskaper! Hun har vett, hun er klok, hun reflekterer, hun tenker, hun forstår, hun finner opp, hun ser, hun grunnlegger, hun utvikler, hun styrer eller bestyrer, hun bestemmer, hun mestrer. Hun er sin mann, eller sin far eller sine brødre, likeverdig. 

Hun kan hete Hildegard av Bingen eller Madame de Pompadour. Hun kan være Jeanne d'Arc eller Madame de Staël. Hun kan være den hellige Birgitta av Vadstena eller Sigrid Undset. Eller hun kan hete Janis Joplin, Kitty Kielland, Florence Nightingale, Amelia Earhart, Mary Wollstonecraft, Cora Sandel, Liv Ullmann, George Sand, Fernanda Nissen, Karen Blixen, Gina Krog, Camilla Collett eller Jane Austen. Du kan finne henne som en av søstrene Brontë på de lave, britiske heiene, eller som den kjempende Malala i Pakistan. Eller hun kan være noe helt annet, så lenge hun er, så lenge hun gir noe til deg.

Hun kan ha levd for mange år sida, og være en pionér. Hun kan leve nå og være for eksempel en gründer. Det viktige er at hun er modig, at hun ikke lar seg kue, at hun har tro på seg sjøl og at hun er tro mot egne verdier. Slikt blir det nemlig friske og sterke damer av, og jeg syns ofte at slike damer også er ganske festlige (på en god måte!), fordi jeg har stor sans for fagidioter, uansett om de er smal- eller breispektra.

Er du i tvil, er det bare å spørre om dama di blir godkjent. Jeg er grei og godkjenner det meste, bare du kan argumentere for hvorfor akkurat dama di er unik, hvorfor hun er et ideal for nettopp deg. Sjøl hadde jeg tenkt til å lese om Amalie Skram, men jeg ombestemte meg i siste lita og skal kose meg med mange fantastiske damer denne gangen, med Elisabeth Aasens verk 1800-tallets kvinner. Om denne ligner på de foregående utgivelsene, blir det veldig bra.

God les, alle sammen!

torsdag 4. august 2016

Jærtegn

Bildekilde: Biblioteket
I bind to av den såkalte Sigrid-trilogien, Jærtegn (1962), får hovedpersonen Sigrid Toresdotter til Egge gjennomgå. Forfatter Vera Henriksen (1927-2016) er ubarmhjertig og nådeløs med sin heltinne, og sender henne gjennom de verste pinsler. Først mister hun og husbonden Olve Grjotgardsson de to yngste barna sine i sotteseng. Deretter hugges Olve ned på dramatisk vis. Hendelsen hjemsøker Sigrid boka igjennom, setter seg i margen på henne, og trekkes stadig fram som hennes livs vendepunkt. Det er skrikene fra Mærin, Olves kropp, den rå latteren. Og hun husker all kjærligheten han ga, stunder med barna, dette livet de hadde sammen, Olves vante gange rundt på Egge, roen hun kjente på, gleden de delte, kristendommen som han forsøkte å åpne for henne. Sigrid klamrer seg til det, løper fra det, glemmer og vil ikke glemme. Uansett hva hun gjør, sitter hun igjen med den brutale stillheten etterpå -.

Olve er knapt død før Sigrid mer eller mindre tvinges til å giftes på nytt. Hun vil ikke, men motstand hjelper lite. Eldstebroren Sigurd faller tidlig fra og den andre broren, Tore Hund, sitter fortsatt på eiendommene på Bjarkøy i nord. Barna, Grjotgard og Tore, er bare elleve-tolv år gamle. Som enslig kvinne uten nære mannlige slektninger til å verne og rå for seg, skildres hun som fritt vilt i Kaupangs gater, stadig redd for hva arbeidskarer, hirdmenn og kongsmenn kan finne på. Og kongen har konfiskert all eiendom, hennes og Olves. Gjør hun ikke som han sier, veit hun ikke hva han kan finne på. Også er det det at hun er med barn, da. Olves barn. Og Olve ligger i uvigsla jord, stadig uhevna. Det svir i Sigrid, det brenner, så er hun nummen, bare lei, trøtt. Det er nesten så det gjør vondt å puste. Hun vil hjem, nei, ikke hjem, hvordan er et Egge uten Olve? Uutholdelig, umulig. Hun kan dra til Beitstad, kanskje. Der vil i det minste ikke minnene plage henne.

Men giftes skal hun. Den nye husbonden heter Kalv Arnason og er jevngammel med henne. Han får Egge, han får alt, han får sitte i Olves sted, i Olves høysete i hallen, som lendmann og kongsmann, han får ligge i Olves seng, han får ligge med Olves Sigrid. Som ikke er Sigrid mer, men en annen. Like fullt er han etter loven Sigrids mann. Han har rett på henne, på alt og kan gjøre akkurat som han vil. Sigrid trekker seg inn i seg sjøl, for da blir det ikke helt på ordentlig likevel. Da kan hun kanskje holde ut. Sigrid syns Kalv er som en stor gutt, og hun behandler han deretter også. Han er klossete og mild, lett og snill, og Sigrid freser. Hvorfor kan han ikke være bestemt, myndig, streng! Om ikke han kan rå over henne, får hun rå over han, tenker hun så. Og nyter sin nyvunne makt over Kalv.

Men Henriksen har mer i vente for Sigrid. Og når det røyner på som verst, er Kalv kanskje ikke så ille å ha likevel. Han kan i alle fall beskytte Sigrid, og han er der når alle andre er borte, når selv Gud ikke vil ta i mot Sigrid. Sigrid er både sint og lei, spydig og hånlig, hovmodig og egoistisk. Hun ønsker å gjenvinne sin tapte lykke, og når hun ikke får det til, går hun tilbake til de hedenske gudene sjøl om det etter loven er en kriminell handling. Det var jo nettopp avgudsdyrkelse som kosta Olve livet -. Og Sigrid strever. Og Kalv holder ut, for han er oppriktig glad i henne, denne flotte, kloke, men kjølige kvinna, som bruker munn, gjør narr og stenger han ute. Men han finner seg gladelig i alt, for han skal endelig bli far. Tror han.

Parallelt med Sigrid og Kalvs vekslende dagligliv på Egge, som preges av arbeid, forholdet til hverandre og Sigrids fortid, vokser det gradvis fram en annen tematikk også i denne boka. Som i Sølvhammeren presser det historiske bakteppet seg på, det dreier seg om makt og ære på den ene sida, og religion og trosforestillinger på den andre. Jærtegn handler altså ikke bare om livet til Sigrid eller at Kalv farer i viking, om spinning og garnfarging, om treller og prester. Vi får også skildra hvordan Olav Haraldsson (993-1030) farer fram i landet, hvordan han til slutt flykter til fyrst Jaroslav for å deretter, to år seinere, vende tilbake til Norge for å fullbyrde sin kongsgjerning. Som alle veit, faller Olav Haraldsson i slaget på Stiklestad. Han kom over til Norge fra Sverige, og ville vinne makt på ny. Særlig var Trondheimsområdet viktig, med alle storgårdene, Kaupang og ikke minst som sete for ladejarlene. Men han møtte en gedigen bondehær, og det endte med nederlag. Og det er ingen ringere enn Kalv Arnason som leder bøndene i krig mot kongen, sammen med sin måg Tore Hund.

Som kongens fortrolige og lojale lendmann, er Kalv virkelig en kongens mann. Men etter hvert som kongen raser mot hedningene og stadig tyr til mer grusomme avstraffelser, drap og lemlestinger, noe som kulminerer på Mærin, blir Kalv mer og mer skeptisk. Han er ikke i tvil om kongens dyktighet, hans kristendom og hans rolle som utvalgt. Men han tviler på om metodene som kongen velger er til det beste for tro, folk og land. Og Kalv kjenner at det er lettere å sitte i ro på Egge enn å skulle være i hirden. Kongen er nemlig både bråsint, tverr og lett å fornærme, og han straffer så det svir. Kalv frykter at kongens higen etter egen makt er større enn hans plikt overfor Gud. Og Kalv velger å svikte sin konge, et valg han bærer med seg og må ta konsekvensene av. For å redde folket og seg sjøl, går Kalv i mot Olav Digre. I ettervirkningene av slaget på Stiklestad møtes de to ulike tematikkene: Med fortellinger om et voldsomt mørke - men ikke uvær - over slagmarka, om en nesten avhogd finger som gror fast igjen og en påfølgende solformørkelse, vender folk seg atter til Gud og kongen. Bondehæren og dens ledere sitter igjen som syndebukker: De har drept Olav den hellige.

Og nettopp dette med Gud, med gudstro og kristendom, er svært vesentlig i Jærtegn. Sigrid strever så, så det er vondt å lese om, hun kaver med å forstå at Olve er død, med å akseptere at han er død og ikke kommer tilbake, med å forstå hvorfor han er død. Hun klarer ikke å akseptere Guds makt på lik linje som hun aksepterer at de tre norrøne nornene spinner menneskenes skjebnetråder - våre liv er i deres hender, og når de klipper tråden, er det over -. Hvordan kan noen sette seg over noe så sterkt som skjebnen? Hva er Guds plan med å ta livet av Olve? Hvordan kan en gud som tar liv være bedre enn andre guder? Hvorfor er det feil å blote, men rett å be? Hvorfor har Gud ødelagt hennes lykke, ødelagt henne så fullstendig?

Med Olve klarte Sigrid å forsone seg med at de to kjære, søte småbarna deres døde. De møttes i kirken i Steinkjer, de snakka sammen og de klarte å komme videre. Olve forstod så mye, visste så mye, og han viste vei for Sigrid inn i denne nye troa, til Gud. Og når Olve døde, stod Sigrid igjen, uten hjelp, uten vei. Det blei bare mørkt. Og Sigrid driver med, som vrakgods. Hun får hjelp av Jon prest, og Anund prest også, når han kommer tilbake. Jon prest er et hverdagsmenneske som er glad i god mat. Han råder folk til å ta en dag av gangen, en synd av gangen. Anund prest stiller store krav til Sigrid. Han utfordrer henne på et intellektuelt nivå, og han gir henne motstand. Når hun er sint på Gud, går Anund i mellom så Sigrid blir sint på han også. Men hun klarer ikke å la kristendommen ligge. Det må jo være noe der, noe mer, for Olve skjønte det, han viste henne en flik av noe, tente en gnist. Det er særlig dette med agape Sigrid lengter etter, denne kjærligheten, den store, store kjærligheten. Som kanskje kan demme opp litt -. Nei. Hun ønsker fortsatt hevn. Hun skal ha hevn.

Vi kommer inn i handlinga i år 1020, og følger Sigrid, Kalv og storgården Egge fram mot 1030 og det skjebnesvangre slaget. Sigrid er med andre ord ei godt voksen kvinne når boka slutter - hun har født mange barn, hun har overlevd sine barn, hun har overlevd en mann -. Og hun er ei staselig husfrue med nøkler i beltet og flotte vevbilder på veggene, som hun sjøl har laga. Hun sørger godt for at alt går som det skal på Egge, og hun strever for å finne tilbake til seg sjøl, for å være et godt menneske, for å gjøre sine kristenplikter og å være en god kristen. Disse konfliktene Sigrid har innad i seg sjøl og med andre på veien, er fint, sympatisk og innsiktsfullt skildra. Sigrid framstår som mye mer levende, som kompleks og moden, som sterk og samla, sjøl når hun holder på å falle fra hverandre. I perioder er det bare drømmen om hevn som holder henne gående. Og i bakgrunnen ruver kong Olav og kaster lange skygger over verk og land. Stadig nærmere nå. Og Sigrid egger.

Jærtegn er som Sølvhammeren inndelt i fem hovedbolker med tilhørende kapitler. Disse heter "Mærin", "I Kaupang", "Kongens lendmann", "Fru Sigrid" og "Stiklestad" og er, som i forgjengeren, konsentrert rundt geografiske områder eller bestemte personer. I første bolk bygger Henriksen opp til de fæle hendelsene på "Mærin", hendelser som skal prege både Sigrid, barna hennes, Kalv Arnason, prester, granner og kongen sjøl, og som på mange måter er en katalysator for videre handling. Deretter tas vi med til "I Kaupang" der Sigrid i praksis sitter som kongens fange. I "Kongens lendmann" vender hun tilbake til Egge - med Kalv. I "Fru Sigrid" gransker Henriksen sin egen hovedperson, for å ende opp med det storpolitiske i "Stiklestad". Det er en fin veksling mellom stort og smått, det dagligdagse mot det politiske, kjip smålighet mot brutal makt, småprat mot egging, onn mot drap.

Noe av det første jeg merka meg under lesinga, var språket. I denne boka har Henriksen luka ut mange av de klisjéprega formuleringene fra forrige bok, hun er modigere, saftigere og stoler mer på seg sjøl. Stilen har glidd noe vekk fra sagaformlene, Henriksen har tatt til seg tonen, men bruker egne ord. Det gjør språket mer fargerikt - og troverdig. Innholdet i boka er mer konsentrert og fokusert, handlingas hovedelementer er bedre balansert og noe av kaoset og forvirringa fra ungpike-Sigrid i første bok er borte. Og det gleda meg stort at mange forfatterkommentarer også er vekk, slik at leseropplevelsen glir bedre. 

Det er tydelig at forfatteren har jobba mye med stoffet, både sitt eget fiksjonsstoff og den historiske bakgrunnen som hun skriver ut ifra. Historiske personer blir behandla med respekt, men samtidig er det rom for tvil rundt etablerte forestillinger. For eksempel når det kommer til karakteren Olav Haraldsson. Jeg visste ikke, før jeg leste samleser Birthes innlegg, at Henriksen ønska å skrive mest mulig negativt om kongen, altså at hellig Olav blir sett og skildra av den personen som hater han mest. Men på mange måter gir det mening, at det var sånn, at det måtte være sånn. Og dette uartikulerte hatet ligger som et press i boka, det spruter fram som en geysir, og legger seg igjen, stadig kokende. Spørsmål stilles, både implisitt og rett ut: Kan en drapsmann være god? 

Spekulasjoner til side: Hvordan det egentlig var, får vi jo aldri vite. Men at Olav den hellige hadde flere sider enn de som skildres i Passio Olavi, må sjøl en kristenfundamentalist innrømme. Da er nok kongesagaene mye nærmere. Olav Haraldsson var tross alt bare et menneske, han også, og vi gjør feil, alle gjør feil. Og der vi finner Sigrid, Olve og Kalv også, som stadig prøver og feiler midt mellom hedendom og kristendom, ætt og kirke, frender og konge, mjuke og harde verdier, parallelle æreskodekser og ei uviss framtid. Som ikke lenger bestemmes av nornene, men av Gud. Henriksen gir rom for feil og menneskelighet, og hun gir rom for botsøvelser, skrifte og absolusjon, for å prøve igjen, ikke gi seg. Men anger, skam og aggresjon følger med. Trosskiftet var ingen liten og knirkefri prosess, det var en lang og knallhard kamp, og i perioder var det borgerkrigstilstander i landet. Henriksen forklarer historia på en sympatisk og god måte.

Alt dette, og mer til, virker sammen slik at Jærtegn framstår som en samla, stram og sterk roman, mens debuten Sølvhammeren framstår som noe uferdig sett opp mot denne. Om Helgenkongen følger samme utvikling, er det bare å glede seg. Jeg fortsetter lesinga sammen med Birthe, og ser fram til avslutninga! Berit har også skrevet om trilogien.

mandag 1. august 2016

Sommerlesing, del III

Ferien er over, og med august følger hverdagen. Men det betyr slettes ikke at sommeren er over! Jeg har tro på mange varme dager fortsatt, og hyggelige utflukter med familien på lange ettermiddager og i helgene. Også lesing, da, mens de små plasker i barnebassenget bak huset, eller mens de helt oppslukt leiker med sand og vann og pinner og steiner og kongler og alt annet de kan finne. De lange augustkveldene er også fine, mens det langsomt skumrer, blar jeg om, side etter side, og merker nesten ikke at det blir mørkt rundt meg før mannen min dukker opp og sier nettopp det.

Carl Frode Tiller
Tiller er min mann! Før august er omme, skal tredje bok av Innsirkling-trilogien være lest. Og for å være helt sikker på at det blir sånn, er bok og mann mitt valg for sjette runde av Bokhyllelesing 2016, der temaet er å lese en oppfølger. Boka skal leses enten jeg vil det eller ikke, oppfølger som den er. Leserunden er satt til uke 33, fra 15. - 21. august. Så om du har en ulest oppfølger, bli med!

Alexander L. Kielland
Men om Tiller blir lest, må nok Kielland finne seg i å trekke kølapp ei stund til. Det er mange bøker i kø her i gården, og med sommervarme og ferieturer går det ikke akkurat fortere å komme igjennom stablene. Arbeidsfolk er fortsatt ikke glemt, så det er da noe, og om jeg finner den fram i løpet av august, blir det bra.

Flatøybok
Flatøybok er så smått tatt fram igjen nå, og det er så moro! Jeg har lest Vera Henriksen, og parallelt har jeg kikka i dette praktverket. Sjøl om andre bind av Flatøybok er konsentrert rundt Olav Tryggvasons regjeringstid og Henriksen stort sett hegner til Olav Haraldsson, er det noen interessante overlappinger. Og Henriksen bruker sagamaterialet rått - men på en god måte. Jeg håper å kunne lese videre i Flatøybok når Sigrid-trilogien er avslutta.

Vera Henriksen
Det er Sigrid-trilogien som virkelig gjelder nå i sommer, bokserien som blei innleda med debutromanen Sølvhammeren i 1961, for å følges opp med Jærtegn i 1962 og avsluttes med Helgenkongen i 1963. Jeg er nå i mål med to av tre bøker, og er i gang med den tredje. Dette er spennende lesing! Omtale av Sølvhammeren finner du her, mens et innlegg om Jærtegn er på trappene. Jeg leser bokserien sammen med Birthe, og du kan gjerne være med, du også.

Karin Johannisson
Til femte runde av Bokhyllelesing 2016 skulle vi vende oss mot et granneland og lese ei grannelandsbok, helst på originalspråket. Jeg valgte meg svensk og et verk av forfatter og medisinalhistoriker Karin Johannisson, nemlig Melankoliska rum fra 2009. Det var en sterk, intens og rørende leseropplevelse. Innlegg finner du her.

Brit Bildøen
Denne dama blei ikke lest i juli, men fordi jeg har lyst til å lese, blir hun med videre inn i august. Kanskje jeg da får tid til å lese om han som sykler? Eller kanskje jeg må ut å sykle sjøl, og derfor ikke får lest? Eller kanskje jeg er helt ute og sykler leseplanmessig sett?

Biografi
Startskuddet for fjerde runde av Ingalills biografisirkel går for min del i dag: Om jeg i det hele tatt skal ha mulighet til å komme i mål med månedens biografi, noe jeg så absolutt bør og må fordi jeg har valgt kategori, må jeg starte lesinga akkurat NÅ. De potensielle bøkene er alle nokså omfangsrike, så jeg må bare velge, vrake og lese. Det står mellom en biografi om Amalie Skram, en biografi om Madame de Pompadour, eller et verk om 1800-tallets kvinner. Hvis du har lyst til å være med, er emnet "Festlige fruer og friske frøkner" eller noe deromkring, og jeg er ikke streng. Det betyr altså at så lenge det er tak i dama du leser om, er du med i min bok. Ta kontakt med Ingalill for mer informasjon.

Faglitteratur
Johannissons melankoliske utgivelse var så absolutt en faglitterær utgivelse - dog ikke så tung som forventa. Det svenske språket glei lett og stoffet var interessant. Det er greit å sjekke at fagbokhuet fortsatt henger på, men om jeg kan velge, blir det ei stund til neste gang lell. Det er herlig med studiepause!

Ønsker dere en super lesemåned!