Bøker eller ikke bøker...

Noe av det morsomste jeg veit om, er å kikke i andres bokhyller. Ikke smugkikke eller spionere, altså, men titte helt åpenlyst, og gjerne stille noen spørsmål også. Så mens barna leiker, står jeg og ser, og mens barnebursdagen går sin gang med pølser, kake og skattejakt, blar jeg i de titlene jeg finner mest interessante, dersom det sømmer seg. Jeg syns ofte at utvalget i hyllene, og hyllene sjøl, gjenspeiler noe hos de som eier bøkene, og som regel er det noe som de er helt ubevisste på sjøl (sånn er det sikkert hos meg også). Og så er det jo en fin måte å få snakka sammen på - om annet enn barn, naturligvis.

Men hvordan har vi det egentlig, i bokhyllene våre? Mine sju reoler er delt i to: Bokhyllene for uleste titler, og bokhyllene for leste titler. De uleste står kronologisk etter år, de eldste øverst i fakket og de nyeste i stabler på golvet - det er jo ikke plass til dem enda. De leste deles først inn i skjønnlitteratur og faglitteratur, deretter deles de inn etter sjanger, som for eksempel romaner eller lyrikk, eller etter fagområde (historie, språk, litteratur, kultur). Til slutt blir de alfabetisert. Jeg leiker stadig med tanken om å gjøre om i bokhylla, å sortere etter lesetidspunkt i stedet, men jeg er redd det blir rotete. Derfor er det som det er, med klassisk sortering og kjedelig alfabetisering. Men så er jeg også et ordensmenneske, og jeg liker å vite hvor jeg har bøkene mine. Hvordan ordner du dine?

Mamma har lenge hatt det sånn at hun oppbevarer leksikon, oppslagsverk og bruksbøker i stua. Der står de lett tilgjengelig for alle som måtte lure på noe. De øvrige bøkene, og de er mangemangemange, er å finne på arbeidsrommene, i loftstua og på biblioteket. Også der er de flinke til å sortere, og de har for eksempel en hel reol med kunstbøker, en reol med engelskspråklig litteratur og en reol med lyrikk og dramatikk, samt mange, mange med romaner. Slik er det lett å finne fram, bøkene møblerer så fint og flotte reoler luner i store rom.

Hos mormor, derimot, er det helt annerledes. Der både jeg og mamma kjøper bokhyller i kvalitet som skal vare lenge og bære tungt, velger mormor ei hvitmalt, knirkende bokhylle i noe som ser ut som fletta bast. Og alt står om hverandre, her fins verken sortering eller alfabetisering, bøker og blader og halvløste kryssord får selskap av høyhælte sko, en hatt, noen smykker, pyntesteiner, stearinlys og cd-plater. Men mormor er mye mer intuitiv, vil hun nok hevde, og har sitt eget, naturlige system. Så syns hun dessuten at jeg og mamma er dørgende kjedelige og provoserende konforme. Dette gjenspeiles naturligvis også i utvalget av bøker i den knirkende hvite hylla: Hos mormor fins nesten utelukkende sjølhjelpsbøker, populærpsykologiske utgivelser, det jeg på pent kaller helsebøker, kokebøker og andre åndfulle titler.

Et vennepar av oss har likevel den verste bokhylla jeg noensinne har sett. Den ser aldri lik ut, noe som kan tyde på at det ikke er et system i hylla, noe som også reflekterer paret. De er mildt sagt rotete, men på en sjarmerende måte. Når det kommer til bokhyller, er det dog ikke så sjarmerende lenger - men det er mulig det er nevrotikeren i meg som mener det. Hylla er flott, den er bygd inn i veggen, den er veldig romslig og solid og står midt i stua. Men herlighet, for et rot. Bøkene ligger og står, oppå hverandre, under, bak og foran, de står riktig vei og opp-ned, de vipper på kanten og kan når som helst falle ned, eller de er dytta helt inn i veggen, de står bak-fram, uten omslag eller med feil omslag. Der fins det vrengte billigbøker fra kiosken på flyplassen og helt nye biografier side om side med bøker fra antikvariat. Krigsboka står ved siden av boka om høysensitive barn, som igjen hviler seg på ei bok av Knut Nærum, som ligger oppå Arundhati Roy, som halvveis skjuler ei kokebok signert Fedon Lindberg. Det er et kaos uten like.

Og sjøl om et slikt rot gir meg frysninger, og en intens lyst til å rive ut alt og rydde opp en gang for alle (muligens litt upassende oppførsel midt i barnebursdagen), er det mye verre med de husa der bøkene uteblir totalt. Da begynner jeg for alvor å lure på hvem jeg er hjemme hos. Jeg ser til stadighet rundt meg, leiter med øya etter hylla, eller stabelen, eller boksen, eller ei flate med plass til bøker, eller bare et glimt av et ark, ei side, noen trykte ord. Men til min store skrekk så fins det ikke. Bøkene er bare borte. Og jeg vil hjem.

Det ene venneparet har tv-en på absolutt hele tida, og de signaliserer en ettertrykkelig multimedialitet. De leser nesten ikke sjøl, og de er i alle fall ikke opptatt av at barna skal lese. Veit dere hva dere gjør, har jeg lyst til å brøle, veit dere hvilket valg dere tar på vegne av barna deres, veit dere hva dere frarøver dem, hva dere går glipp av, alle sammen?! Men det er ikke sikkert de hadde hørt meg, gjennom støyen fra tre nettbrett i stua, flatskjermen på veggen, stereoanlegget på full guffe og hjemmekinoen i kjelleren. De er nemlig sånne som snur seg bare noen sier "litteratur" og ikke "bøker", og da mener jeg med ryggen til, altså.

Det andre venneparet har et mye roligere hjem, uten musikk og tv og nettbrett på hele tida. Heldigvis. Og det fins flere bøker på barnerommet. Heldigvis! Og foreldrene liker å lese. Heldigvis! De har bare ikke bøker i stua. Og det var veldig rart, første gangen jeg var der. For hun snakka om disse bøkene, men jeg kunne jo ikke se dem. Så slo det meg at ikke alle er like ivrige bokkjøpere som jeg, at boksamlingene som regel er mindre enn min, at folk både låner og gir bort og selger og leser på brett. Og det må en jo sjølsagt bare gjøre. Men jeg er nok ikke aleine om å ha et intenst forhold til de fysiske bøkene mine, også de dårlige. Det er som om de blir en del av meg.

Hva sier så disse bokhylleløse hjem meg? Jo, hvis det var noen tvil: Bøker gir dybde. Ikke bare i hjemmet og rommet, men også i opplevelsesnivå og refleksjon, i samtale og ikke minst i personlighet. Bøker stimulerer, utvikler, utfordrer, foredler. Bøker danner, omdanner og skaper - hele mennesker. Og nå skal jeg slå av - og lese ei bok.