Jærtegn

Bildekilde: Biblioteket

I bind to av den såkalte Sigrid-trilogien, Jærtegn (1962), får hovedpersonen Sigrid Toresdotter til Egge gjennomgå. Forfatter Vera Henriksen (1927-2016) er ubarmhjertig og nådeløs med sin heltinne, og sender henne gjennom de verste pinsler. Først mister hun og husbonden Olve Grjotgardsson de to yngste barna sine i sotteseng. Deretter hugges Olve ned på dramatisk vis. Hendelsen hjemsøker Sigrid boka igjennom, setter seg i margen på henne, og trekkes stadig fram som hennes livs vendepunkt. Det er skrikene fra Mærin, Olves kropp, den rå latteren. Og hun husker all kjærligheten han ga, stunder med barna, dette livet de hadde sammen, Olves vante gange rundt på Egge, roen hun kjente på, gleden de delte, kristendommen som han forsøkte å åpne for henne. Sigrid klamrer seg til det, løper fra det, glemmer og vil ikke glemme. Uansett hva hun gjør, sitter hun igjen med den brutale stillheten etterpå -.

Olve er knapt død før Sigrid mer eller mindre tvinges til å giftes på nytt. Hun vil ikke, men motstand hjelper lite. Eldstebroren Sigurd faller tidlig fra og den andre broren, Tore Hund, sitter fortsatt på eiendommene på Bjarkøy i nord. Barna, Grjotgard og Tore, er bare elleve-tolv år gamle. Som enslig kvinne uten nære mannlige slektninger til å verne og rå for seg, skildres hun som fritt vilt i Kaupangs gater, stadig redd for hva arbeidskarer, hirdmenn og kongsmenn kan finne på. Og kongen har konfiskert all eiendom, hennes og Olves. Gjør hun ikke som han sier, veit hun ikke hva han kan finne på. Også er det det at hun er med barn, da. Olves barn. Og Olve ligger i uvigsla jord, stadig uhevna. Det svir i Sigrid, det brenner, så er hun nummen, bare lei, trøtt. Det er nesten så det gjør vondt å puste. Hun vil hjem, nei, ikke hjem, hvordan er et Egge uten Olve? Uutholdelig, umulig. Hun kan dra til Beitstad, kanskje. Der vil i det minste ikke minnene plage henne.

Men giftes skal hun. Den nye husbonden heter Kalv Arnason og er jevngammel med henne. Han får Egge, han får alt, han får sitte i Olves sted, i Olves høysete i hallen, som lendmann og kongsmann, han får ligge i Olves seng, han får ligge med Olves Sigrid. Som ikke er Sigrid mer, men en annen. Like fullt er han etter loven Sigrids mann. Han har rett på henne, på alt og kan gjøre akkurat som han vil. Sigrid trekker seg inn i seg sjøl, for da blir det ikke helt på ordentlig likevel. Da kan hun kanskje holde ut. Sigrid syns Kalv er som en stor gutt, og hun behandler han deretter også. Han er klossete og mild, lett og snill, og Sigrid freser. Hvorfor kan han ikke være bestemt, myndig, streng! Om ikke han kan rå over henne, får hun rå over han, tenker hun så. Og nyter sin nyvunne makt over Kalv.

Men Henriksen har mer i vente for Sigrid. Og når det røyner på som verst, er Kalv kanskje ikke så ille å ha likevel. Han kan i alle fall beskytte Sigrid, og han er der når alle andre er borte, når selv Gud ikke vil ta i mot Sigrid. Sigrid er både sint og lei, spydig og hånlig, hovmodig og egoistisk. Hun ønsker å gjenvinne sin tapte lykke, og når hun ikke får det til, går hun tilbake til de hedenske gudene sjøl om det etter loven er en kriminell handling. Det var jo nettopp avgudsdyrkelse som kosta Olve livet -. Og Sigrid strever. Og Kalv holder ut, for han er oppriktig glad i henne, denne flotte, kloke, men kjølige kvinna, som bruker munn, gjør narr og stenger han ute. Men han finner seg gladelig i alt, for han skal endelig bli far. Tror han.

Parallelt med Sigrid og Kalvs vekslende dagligliv på Egge, som preges av arbeid, forholdet til hverandre og Sigrids fortid, vokser det gradvis fram en annen tematikk også i denne boka. Som i Sølvhammeren presser det historiske bakteppet seg på, det dreier seg om makt og ære på den ene sida, og religion og trosforestillinger på den andre. Jærtegn handler altså ikke bare om livet til Sigrid eller at Kalv farer i viking, om spinning og garnfarging, om treller og prester. Vi får også skildra hvordan Olav Haraldsson (993-1030) farer fram i landet, hvordan han til slutt flykter til fyrst Jaroslav for å deretter, to år seinere, vende tilbake til Norge for å fullbyrde sin kongsgjerning. Som alle veit, faller Olav Haraldsson i slaget på Stiklestad. Han kom over til Norge fra Sverige, og ville vinne makt på ny. Særlig var Trondheimsområdet viktig, med alle storgårdene, Kaupang og ikke minst som sete for ladejarlene. Men han møtte en gedigen bondehær, og det endte med nederlag. Og det er ingen ringere enn Kalv Arnason som leder bøndene i krig mot kongen, sammen med sin måg Tore Hund.

Som kongens fortrolige og lojale lendmann, er Kalv virkelig en kongens mann. Men etter hvert som kongen raser mot hedningene og stadig tyr til mer grusomme avstraffelser, drap og lemlestinger, noe som kulminerer på Mærin, blir Kalv mer og mer skeptisk. Han er ikke i tvil om kongens dyktighet, hans kristendom og hans rolle som utvalgt. Men han tviler på om metodene som kongen velger er til det beste for tro, folk og land. Og Kalv kjenner at det er lettere å sitte i ro på Egge enn å skulle være i hirden. Kongen er nemlig både bråsint, tverr og lett å fornærme, og han straffer så det svir. Kalv frykter at kongens higen etter egen makt er større enn hans plikt overfor Gud. Og Kalv velger å svikte sin konge, et valg han bærer med seg og må ta konsekvensene av. For å redde folket og seg sjøl, går Kalv i mot Olav Digre. I ettervirkningene av slaget på Stiklestad møtes de to ulike tematikkene: Med fortellinger om et voldsomt mørke - men ikke uvær - over slagmarka, om en nesten avhogd finger som gror fast igjen og en påfølgende solformørkelse, vender folk seg atter til Gud og kongen. Bondehæren og dens ledere sitter igjen som syndebukker: De har drept Olav den hellige.

Og nettopp dette med Gud, med gudstro og kristendom, er svært vesentlig i Jærtegn. Sigrid strever så, så det er vondt å lese om, hun kaver med å forstå at Olve er død, med å akseptere at han er død og ikke kommer tilbake, med å forstå hvorfor han er død. Hun klarer ikke å akseptere Guds makt på lik linje som hun aksepterer at de tre norrøne nornene spinner menneskenes skjebnetråder - våre liv er i deres hender, og når de klipper tråden, er det over -. Hvordan kan noen sette seg over noe så sterkt som skjebnen? Hva er Guds plan med å ta livet av Olve? Hvordan kan en gud som tar liv være bedre enn andre guder? Hvorfor er det feil å blote, men rett å be? Hvorfor har Gud ødelagt hennes lykke, ødelagt henne så fullstendig?

Med Olve klarte Sigrid å forsone seg med at de to kjære, søte småbarna deres døde. De møttes i kirken i Steinkjer, de snakka sammen og de klarte å komme videre. Olve forstod så mye, visste så mye, og han viste vei for Sigrid inn i denne nye troa, til Gud. Og når Olve døde, stod Sigrid igjen, uten hjelp, uten vei. Det blei bare mørkt. Og Sigrid driver med, som vrakgods. Hun får hjelp av Jon prest, og Anund prest også, når han kommer tilbake. Jon prest er et hverdagsmenneske som er glad i god mat. Han råder folk til å ta en dag av gangen, en synd av gangen. Anund prest stiller store krav til Sigrid. Han utfordrer henne på et intellektuelt nivå, og han gir henne motstand. Når hun er sint på Gud, går Anund i mellom så Sigrid blir sint på han også. Men hun klarer ikke å la kristendommen ligge. Det må jo være noe der, noe mer, for Olve skjønte det, han viste henne en flik av noe, tente en gnist. Det er særlig dette med agape Sigrid lengter etter, denne kjærligheten, den store, store kjærligheten. Som kanskje kan demme opp litt -. Nei. Hun ønsker fortsatt hevn. Hun skal ha hevn.

Vi kommer inn i handlinga i år 1020, og følger Sigrid, Kalv og storgården Egge fram mot 1030 og det skjebnesvangre slaget. Sigrid er med andre ord ei godt voksen kvinne når boka slutter - hun har født mange barn, hun har overlevd sine barn, hun har overlevd en mann -. Og hun er ei staselig husfrue med nøkler i beltet og flotte vevbilder på veggene, som hun sjøl har laga. Hun sørger godt for at alt går som det skal på Egge, og hun strever for å finne tilbake til seg sjøl, for å være et godt menneske, for å gjøre sine kristenplikter og å være en god kristen. Disse konfliktene Sigrid har innad i seg sjøl og med andre på veien, er fint, sympatisk og innsiktsfullt skildra. Sigrid framstår som mye mer levende, som kompleks og moden, som sterk og samla, sjøl når hun holder på å falle fra hverandre. I perioder er det bare drømmen om hevn som holder henne gående. Og i bakgrunnen ruver kong Olav og kaster lange skygger over verk og land. Stadig nærmere nå. Og Sigrid egger.

Jærtegn er som Sølvhammeren inndelt i fem hovedbolker med tilhørende kapitler. Disse heter "Mærin", "I Kaupang", "Kongens lendmann", "Fru Sigrid" og "Stiklestad" og er, som i forgjengeren, konsentrert rundt geografiske områder eller bestemte personer. I første bolk bygger Henriksen opp til de fæle hendelsene på "Mærin", hendelser som skal prege både Sigrid, barna hennes, Kalv Arnason, prester, granner og kongen sjøl, og som på mange måter er en katalysator for videre handling. Deretter tas vi med til "I Kaupang" der Sigrid i praksis sitter som kongens fange. I "Kongens lendmann" vender hun tilbake til Egge - med Kalv. I "Fru Sigrid" gransker Henriksen sin egen hovedperson, for å ende opp med det storpolitiske i "Stiklestad". Det er en fin veksling mellom stort og smått, det dagligdagse mot det politiske, kjip smålighet mot brutal makt, småprat mot egging, onn mot drap.

Noe av det første jeg merka meg under lesinga, var språket. I denne boka har Henriksen luka ut mange av de klisjéprega formuleringene fra forrige bok, hun er modigere, saftigere og stoler mer på seg sjøl. Stilen har glidd noe vekk fra sagaformlene, Henriksen har tatt til seg tonen, men bruker egne ord. Det gjør språket mer fargerikt - og troverdig. Innholdet i boka er mer konsentrert og fokusert, handlingas hovedelementer er bedre balansert og noe av kaoset og forvirringa fra ungpike-Sigrid i første bok er borte. Og det gleda meg stort at mange forfatterkommentarer også er vekk, slik at leseropplevelsen glir bedre. 

Det er tydelig at forfatteren har jobba mye med stoffet, både sitt eget fiksjonsstoff og den historiske bakgrunnen som hun skriver ut ifra. Historiske personer blir behandla med respekt, men samtidig er det rom for tvil rundt etablerte forestillinger. For eksempel når det kommer til karakteren Olav Haraldsson. Jeg visste ikke, før jeg leste samleser Birthes innlegg, at Henriksen ønska å skrive mest mulig negativt om kongen, altså at hellig Olav blir sett og skildra av den personen som hater han mest. Men på mange måter gir det mening, at det var sånn, at det måtte være sånn. Og dette uartikulerte hatet ligger som et press i boka, det spruter fram som en geysir, og legger seg igjen, stadig kokende. Spørsmål stilles, både implisitt og rett ut: Kan en drapsmann være god? 

Spekulasjoner til side: Hvordan det egentlig var, får vi jo aldri vite. Men at Olav den hellige hadde flere sider enn de som skildres i Passio Olavi, må sjøl en kristenfundamentalist innrømme. Da er nok kongesagaene mye nærmere. Olav Haraldsson var tross alt bare et menneske, han også, og vi gjør feil, alle gjør feil. Og der vi finner Sigrid, Olve og Kalv også, som stadig prøver og feiler midt mellom hedendom og kristendom, ætt og kirke, frender og konge, mjuke og harde verdier, parallelle æreskodekser og ei uviss framtid. Som ikke lenger bestemmes av nornene, men av Gud. Henriksen gir rom for feil og menneskelighet, og hun gir rom for botsøvelser, skrifte og absolusjon, for å prøve igjen, ikke gi seg. Men anger, skam og aggresjon følger med. Trosskiftet var ingen liten og knirkefri prosess, det var en lang og knallhard kamp, og i perioder var det borgerkrigstilstander i landet. Henriksen forklarer historia på en sympatisk og god måte.

Alt dette, og mer til, virker sammen slik at Jærtegn framstår som en samla, stram og sterk roman, mens debuten Sølvhammeren framstår som noe uferdig sett opp mot denne. Om Helgenkongen følger samme utvikling, er det bare å glede seg. Jeg fortsetter lesinga sammen med Birthe, og ser fram til avslutninga! Berit har også skrevet om trilogien.