Helgenkongen

Bildekilde: Bokelskere

Det er tid for det siste bindet av den sterke Sigrid-trilogien til forfatter Vera Henriksen (1927-2016). Og som alltid, lurer jeg på om den vil være mer av et antiklimaks enn en fullendt avslutning. Det er kan hende et underlig spørsmål å stille, men det er strengt tatt ikke mange forfattere som makter å holde oppe både spenning, språk og stil, samt at de holder styr på alle handlingstrådene samtidig, over tre bind. Forventningene øker fra bok til bok, og ofte har en kanskje også en egen følelse av hvordan det burde gå. Men samstemmer den med forfatterens plan for sine personer? Jeg har lest verket sammen med Birthe.

Trilogien om Sigrid Toresdotter fra Bjarkøy innledes med debutromanen Sølvhammeren i 1961. Deretter følger Jærtegn (1962), til slutt Helgenkongen (1963). Og som titlene bærer bud om, er det her en vending fra det tradisjonelle og hedenske med torshammeren i sølv i første bok, til det fromt kristne i tredje bok - så smeltes da også torshammeren om til et kors. Andre bok er en eneste lang kamp for Sigrid, der selv ikke hennes etterlengta hevn over en brutal konge, hennes verste fiende, mannen hun har hata i mange lange år, gir henne lindring i sjelen. For hva skjer egentlig etterpå, etter noe slikt? Er det mulig å glede seg over andres død og finne fred i det?

Nei, fred får hun ikke. Gledesrusen uteblir. Hevnnytelsen likeså. Sigrid blir tvunget til å gå i seg sjøl. Hvorfor er det ikke godt å hevne? Hun har egga, og det har kosta henne to sønner og nesten ektemann nummer to. At kong Olav endelig er død, endrer ikke de dødes skjebne. De er fortsatt døde, og hun savner dem uansett. Og Sigrid må erkjenne at hun har sin skyld i dette. Men at kong Olav kan saligkåres? En brutal, streng og lite barmhjertig drapsmann? Det er mer enn hun kan forstå. Hun oppsøker biskopen, og får hard beskjed: Dette skal hun ikke forstå, dette skal hun bare akseptere. Hellig Olav skal inkluderes i hennes bønner -. Sigrid nekter å ta de ordene i sin munn. Aldri om hun kaller han hellig, som slo ned Olve!

Men Sigrid finner fortsatt ikke ro. Ikke før hun oppsøker Stiklestad og ser slagstedet. Akkurat der kongen falt setter hun seg ned, og det kommer til henne som gjennom et syn, gjennom meditasjon eller djup innlevelse, Sigrid syns hun ser det hele, syns hun ser den ville kampen mellom kongshæren og bondehæren, hun hører dem brake sammen, ser det røde blodet på klærne, hun hører sverdene som klinker mot hverandre, hardt, fort, det glimter i hjelmer og rasler i brynjer, hun hører hestehovene smelle mot bakken, høye rop, den langtrukne jamringa fra de såra. Hun ser ansiktene til de innbitte bøndene, noen bare barn. Hun ser Kalv, også, og broren Tore Hund, med stramme munner og blikk på kongen. Og hun ser kongen, som med blødende sår vender sitt blikk opp mot Gud i himmelen, han slipper sverdet og ser bare opp dit når han får banesåret i halsen, og ånder ut og blir i det samme Norges evige konge. Hun forstår at han vant, at han er hellig. Det gir henne ingen god følelse. Men hun må akseptere det. Han er hellig, hun er ikke, Olve er død, hun er ikke, Grjotgard er død, Tore likeså -. Og alt må likevel gå videre.

Kongen, og folks syn på kongen, skal komme til å forfølge Sigrid og Kalv boka igjennom. Sigrid forventa glede og lettelse over kongens død. Men hun finner først lindring når hun aksepterer hans saligkåring og ser hans offer. Likevel er kristendommen og den indre roa som ei varm bølge, den slår plutselig over henne for å like etter bli borte, og hun er etterlatt, aleine og kald, lengtende etter varme og ro og deltakelse i et større fellesskap. Seinere blir det til at hun desperat søker etter Guds kjærlighet, etter visshet, etter agape, hun pålegger seg strengere og strengere botshandlinger for å komme dit. Men sjøl ikke egen lidelse slipper henne nærmere Gud. Hovmodet kommer i veien. For hvis skyld er det hun lider, egentlig?

Kalv, på sin side, plages av voldsomme kvaler. Han leda bondehæren mot kongen, han var med på å ta livet av en hellig mann. Og han visste om kongenes hellighet, han var jo egentlig kongens mann, kongens venn! Og hans egen bror måtte bøte med livet. Fins det noensinne frelse for en mann som Kalv? Kalv tror ikke det, han drikker seg full oftere og oftere, han er trist og strever med å finne mening i tilværet. Når han så får vite om Sigrids synd, blir han virkelig rasende. Han farer i viking og plyndrer både kirker og kvinner. Raseriet har ikke lagt seg innen han kommer hjem. Han er bisk og sint, og Sigrid svarer med tålmodighet og mildhet. Til slutt klarer hun ikke mer, og det er full isfront mellom ektefellene. De gjør alt de kan for å såre hverandre. Helt til Tore Hund dør.

Og i Sigrids plutselige sorg ser Kalv sin egen sorg. Og de åpner seg for hverandre igjen, forsvarsmurene faller og de forteller hverandre alt, godt og vondt om hverandre. Og de skjønner at de har lengta etter hverandre, etter nærhet og samhold og samliv. Sammen tar de fatt på hverdagene igjen, og alt strevet som følger med å være storfolk på en storgård. De får en lang, god periode, men barnet som de så gjerne vil ha, uteblir. Egge og makta og æra og Gud krever dem. Og nettet er i ferd med å stramme seg til rundt Kalv. Parallelt med Sigrids streben og Kalvs kvaler, har nemlig det politiske bakteppet igjen kommet nærmere Egge. Og nå henter Henriksen det fram, og konsekvensene er ikke til å unngå.

For etter at kong Olav blei drept i slaget på Stiklestad, fikk Norge Svein Alfivason som konge. Han satt i Trondheimen og var mer eller mindre styrt av sin mor, Alfiva, den danske kongens engelske frille. Og innhøstinga slår feil, vintrene er lange og kalde, lovene blir flere og sjøl de fattigste må yte til danskekongen. Danestyret er hardt, sier folk, men de finner seg i det: Det er Guds straff fordi vi drepte hellig Olav. Også på Egge blandes bark i melet, og folk er magre. Kalv, som trodde han skulle sitte som jarl eller lendmann for danskekongen, er skuffa og sint, og folket med han. Han holder seg stort sett i ro på Egge, men han ulmer. Sammen med Einar Tambarskjelve i Kaupang bestemmer han at det er på tide å gjøre noe med det elendige danestyret. De drar til Gardarike for å hente hjem Magnus, sønnen til Olav den hellige. Sigrid aner at Kalv gjør dette for å sone for farsdrapet, og hun presser han til å komme nær kong Magnus, slik at han skal få tilgivelse. Men Tambarskjelve farer med svik. Og alt går feil. Og Kalv og Sigrid må pakke med seg alt de kan, laste skipene fulle og dra fra Egge.

Som de foregående bøkene er også denne inndelt i fem bolker: "Hellig Olav", "Kalv", "Einar Tambarskjelve", "I utlegd" og "Egge", som igjen består av mange kapitler av ulik lengde. Det at Henriksen har gjennomført dette så systematisk, med fem bolker i hver bok, gjør at trilogien virker planlagt, helhetlig og ryddig. Bolktitlene sier vel sitt om hva som er fokus i hver enkelt del. Det som er felles, er at tida går, at Sigrid og Kalv fremdeles er gift og at Sigrid strever i forhold til kristendommen. Men endelig, når hun er i utlegd, får hun et slags gjennombrudd. Etter mange år, hvor hun tror hun har forstått kristendommen, forstår hun virkelig. For eksempel det at skyld ikke kan deles. Det at noen andre også bærer skyld i en situasjon, fritar ikke deg for ansvar. Og så er det dette hovmodet igjen, Sigrid strever med å legge sin vilje under Guds. Hun tviler på prestenes ord, men da tviler hun jo på kirka og Gud sjøl, får hun endelig vite. Slik tvil er ikke bra. Og hun lærer at målet med livet ikke er jordisk lykke.

Sigrid nærmer seg seksti år. Sunniva er voksen og gifteklar, Trond vurderer prestekallet. Sigrid har ei ro i seg nå, har funnet sitt sted i livet, i verden, i seg sjøl og i forhold til Gud. Dette med Olve er et helt liv sida -. Hun tør knapt tenke på det, for Olve var Egge og Egge er ikke lenger hennes. Da er det lettere å holde alt på avstand. Til og med kong Olav er blitt fjern for hennes indre. Alt som var før, er ikke lenger viktig. Det er som om det er pakka inn i den tjukke, grå tåka som ofte omklamrer øyene i havgapet. Midt inni der et sted, er Sigrid.

At Sigrid som person er så tydelig og samla nå, tror jeg kommer av flere ting. For det første har hun modna sammen med forfatteren, og forfatterens grep om henne har festa seg. Fra det usikre, oppfarende ungpikeaktige, til det tverre, sta og sinte, til det rolige, forsonende og modne. Henriksen har skrevet fram sin Sigrid Toresdotter, en virkelig historisk person det fins beskjedne historiske kilder om. I diktninga vekkes Sigrid til live. Og dess djupere leseren jobber seg inn i trilogien, dess stødigere står Sigrid. Det er et fint og nyansert kvinneportrett som kommer fram, om ei kvinne fra ei anna tid, men som likevel kjennes nær. Og gjennom Sigrid får Henriksen skildra både trosomveltning, makthierarkier og æreskodekser, og det blir gjort sympatisk og forståelig enda det må ha vært kaotisk og uforståelig.

Kalv har også fått mer å spille på i siste del av trilogien. Hans kristendom var både enkel og overfladisk i tjue år, sier han. Han gjorde det som var nødvendig, ikke mer. Men etter hvert begynner han også å reflektere. Særlig er det angeren som jager Kalv, han pines av egne valg fra fortida. Sigrids syn på Kalv har utvikla seg, og slik kan leseren også se de mange sidene av Kalv: Den usikre unge mannen, som må hevde seg overfor henne, men som samtidig bare vil være god. Den forvokste guttungen som hun forakter. Den drikkfeldige vikingen hun ikke når inn til. Den samla, modige og stødige høvdingen som hun er stolt av. Den ansvarsfulle faren, som rører henne. Den tvilende og reflekterte mannen, angerfull, redd. Den bitre. Den delen av han som skremmer henne, Sigrids Kalv. Nå grå i håret, fura i ansiktet og brei over magen, men like sikker og stødig i skipet. De har vært gift i nesten tretti år, de har vokst fra hverandre og sammen igjen, de har modna sammen.

Ved sida av å skrive fram levende personer, har også språket til Henriksen utvikla seg videre i denne boka. I Helgenkongen går hun mot et stadig mer poetisk språk, særlig i de mange naturskildringene. Det er en fin kontrast til det tidvis brutale innholdet. De samme kontrastene er å finne i Sigrids indre, som fortsatt skildres i tredjeperson. Hun kan være røff og rå med Kalv, men øm med barna. Hun kan være nådeløs overfor kristendommen, men sårbar i møte med en gammel venn. Sigrid er kompleks, verket er komplekst. Samtidig er historia Henriksen har skapt, tydelig og enkel å følge. Men elementene er ikke overtydelige, slik som i første bok. Handlingsgangen er mer overraskende, sjøl for en som kjenner historia. Henriksen lar det gå slik hun vil, og begrunner godt, og jeg aksepterer løsningene hun har laga. Fortelleren er til stede, men uten å være dominerende. Det er enda færre forfatterkommentarer å spore enn sist, noe som gleder meg.

Henriksen stoler på sitt historiske bakteppe, og av og til ligger hun svært tett opp til for eksempel Snorre eller andre sagakilder. Andre steder dikter hun fritt, men hun holder seg stadig innafor de stramme sagarammene. Hun gir Sigrid rom til å være menneske og et sansende vesen, men det kan også være partier med mer korthugde setninger og barskere stemning. Henriksen har innlevelse og mot, og hun streber mot objektivitet i skildringa av kongene. Dette skaper i sin tur troverdighet og ro, for hun presser ikke leseren mot ett bestemt syn. Henriksen lar leseren velge side sjøl, mens handlinga går sin gang. 

Spenninga i teksten ligger gledelig nok på flere nivåer i siste bok. I første bok var det stort sett handlingsdrevet spenning, noe som kan gjøre ei bok litt overfladisk. I andre bok vendte Henriksen fokuset innover i Sigrid. Dette var med på å skape dybde i både verk og hovedperson. Samtidig braka det løs på utsida med slaget på Stiklestad. I bok tre er det både spenning på det ytre plan - hva som skjer, om Sunniva gifter seg, hvem som allierer seg med hverandre - og det indre, som Sigrids karakterutvikling og hennes forhold til kristendom og ektemann. Det gjør Helgenkongen til et rikere verk enn Sølvhammeren. Og med det er den også en fullendt, verdig avslutning på en mektig trilogi om ei sterk, sta og søkende kvinne, stadig på leit etter mening, lykke og ro. Til slutt finner hun det, heldigvis.