søndag 14. august 2016

Helgenkongen

Bildekilde: Bokelskere
Det er tid for det siste bindet av den sterke Sigrid-trilogien til forfatter Vera Henriksen (1927-2016). Og som alltid, lurer jeg på om den vil være mer av et antiklimaks enn en fullendt avslutning. Det er kan hende et underlig spørsmål å stille, men det er strengt tatt ikke mange forfattere som makter å holde oppe både spenning, språk og stil, samt at de holder styr på alle handlingstrådene samtidig, over tre bind. Forventningene øker fra bok til bok, og ofte har en kanskje også en egen følelse av hvordan det burde gå. Men samstemmer den med forfatterens plan for sine personer? Jeg har lest verket sammen med Birthe.

Trilogien om Sigrid Toresdotter fra Bjarkøy innledes med debutromanen Sølvhammeren i 1961. Deretter følger Jærtegn (1962), til slutt Helgenkongen (1963). Og som titlene bærer bud om, er det her en vending fra det tradisjonelle og hedenske med torshammeren i sølv i første bok, til det fromt kristne i tredje bok - så smeltes da også torshammeren om til et kors. Andre bok er en eneste lang kamp for Sigrid, der selv ikke hennes etterlengta hevn over en brutal konge, hennes verste fiende, mannen hun har hata i mange lange år, gir henne lindring i sjelen. For hva skjer egentlig etterpå, etter noe slikt? Er det mulig å glede seg over andres død og finne fred i det?

Nei, fred får hun ikke. Gledesrusen uteblir. Hevnnytelsen likeså. Sigrid blir tvunget til å gå i seg sjøl. Hvorfor er det ikke godt å hevne? Hun har egga, og det har kosta henne to sønner og nesten ektemann nummer to. At kong Olav endelig er død, endrer ikke de dødes skjebne. De er fortsatt døde, og hun savner dem uansett. Og Sigrid må erkjenne at hun har sin skyld i dette. Men at kong Olav kan saligkåres? En brutal, streng og lite barmhjertig drapsmann? Det er mer enn hun kan forstå. Hun oppsøker biskopen, og får hard beskjed: Dette skal hun ikke forstå, dette skal hun bare akseptere. Hellig Olav skal inkluderes i hennes bønner -. Sigrid nekter å ta de ordene i sin munn. Aldri om hun kaller han hellig, som slo ned Olve!

Men Sigrid finner fortsatt ikke ro. Ikke før hun oppsøker Stiklestad og ser slagstedet. Akkurat der kongen falt setter hun seg ned, og det kommer til henne som gjennom et syn, gjennom meditasjon eller djup innlevelse, Sigrid syns hun ser det hele, syns hun ser den ville kampen mellom kongshæren og bondehæren, hun hører dem brake sammen, ser det røde blodet på klærne, hun hører sverdene som klinker mot hverandre, hardt, fort, det glimter i hjelmer og rasler i brynjer, hun hører hestehovene smelle mot bakken, høye rop, den langtrukne jamringa fra de såra. Hun ser ansiktene til de innbitte bøndene, noen bare barn. Hun ser Kalv, også, og broren Tore Hund, med stramme munner og blikk på kongen. Og hun ser kongen, som med blødende sår vender sitt blikk opp mot Gud i himmelen, han slipper sverdet og ser bare opp dit når han får banesåret i halsen, og ånder ut og blir i det samme Norges evige konge. Hun forstår at han vant, at han er hellig. Det gir henne ingen god følelse. Men hun må akseptere det. Han er hellig, hun er ikke, Olve er død, hun er ikke, Grjotgard er død, Tore likeså -. Og alt må likevel gå videre.

Kongen, og folks syn på kongen, skal komme til å forfølge Sigrid og Kalv boka igjennom. Sigrid forventa glede og lettelse over kongens død. Men hun finner først lindring når hun aksepterer hans saligkåring og ser hans offer. Likevel er kristendommen og den indre roa som ei varm bølge, den slår plutselig over henne for å like etter bli borte, og hun er etterlatt, aleine og kald, lengtende etter varme og ro og deltakelse i et større fellesskap. Seinere blir det til at hun desperat søker etter Guds kjærlighet, etter visshet, etter agape, hun pålegger seg strengere og strengere botshandlinger for å komme dit. Men sjøl ikke egen lidelse slipper henne nærmere Gud. Hovmodet kommer i veien. For hvis skyld er det hun lider, egentlig?

Kalv, på sin side, plages av voldsomme kvaler. Han leda bondehæren mot kongen, han var med på å ta livet av en hellig mann. Og han visste om kongenes hellighet, han var jo egentlig kongens mann, kongens venn! Og hans egen bror måtte bøte med livet. Fins det noensinne frelse for en mann som Kalv? Kalv tror ikke det, han drikker seg full oftere og oftere, han er trist og strever med å finne mening i tilværet. Når han så får vite om Sigrids synd, blir han virkelig rasende. Han farer i viking og plyndrer både kirker og kvinner. Raseriet har ikke lagt seg innen han kommer hjem. Han er bisk og sint, og Sigrid svarer med tålmodighet og mildhet. Til slutt klarer hun ikke mer, og det er full isfront mellom ektefellene. De gjør alt de kan for å såre hverandre. Helt til Tore Hund dør.

Og i Sigrids plutselige sorg ser Kalv sin egen sorg. Og de åpner seg for hverandre igjen, forsvarsmurene faller og de forteller hverandre alt, godt og vondt om hverandre. Og de skjønner at de har lengta etter hverandre, etter nærhet og samhold og samliv. Sammen tar de fatt på hverdagene igjen, og alt strevet som følger med å være storfolk på en storgård. De får en lang, god periode, men barnet som de så gjerne vil ha, uteblir. Egge og makta og æra og Gud krever dem. Og nettet er i ferd med å stramme seg til rundt Kalv. Parallelt med Sigrids streben og Kalvs kvaler, har nemlig det politiske bakteppet igjen kommet nærmere Egge. Og nå henter Henriksen det fram, og konsekvensene er ikke til å unngå.

For etter at kong Olav blei drept i slaget på Stiklestad, fikk Norge Svein Alfivason som konge. Han satt i Trondheimen og var mer eller mindre styrt av sin mor, Alfiva, den danske kongens engelske frille. Og innhøstinga slår feil, vintrene er lange og kalde, lovene blir flere og sjøl de fattigste må yte til danskekongen. Danestyret er hardt, sier folk, men de finner seg i det: Det er Guds straff fordi vi drepte hellig Olav. Også på Egge blandes bark i melet, og folk er magre. Kalv, som trodde han skulle sitte som jarl eller lendmann for danskekongen, er skuffa og sint, og folket med han. Han holder seg stort sett i ro på Egge, men han ulmer. Sammen med Einar Tambarskjelve i Kaupang bestemmer han at det er på tide å gjøre noe med det elendige danestyret. De drar til Gardarike for å hente hjem Magnus, sønnen til Olav den hellige. Sigrid aner at Kalv gjør dette for å sone for farsdrapet, og hun presser han til å komme nær kong Magnus, slik at han skal få tilgivelse. Men Tambarskjelve farer med svik. Og alt går feil. Og Kalv og Sigrid må pakke med seg alt de kan, laste skipene fulle og dra fra Egge.

Som de foregående bøkene er også denne inndelt i fem bolker: "Hellig Olav", "Kalv", "Einar Tambarskjelve", "I utlegd" og "Egge", som igjen består av mange kapitler av ulik lengde. Det at Henriksen har gjennomført dette så systematisk, med fem bolker i hver bok, gjør at trilogien virker planlagt, helhetlig og ryddig. Bolktitlene sier vel sitt om hva som er fokus i hver enkelt del. Det som er felles, er at tida går, at Sigrid og Kalv fremdeles er gift og at Sigrid strever i forhold til kristendommen. Men endelig, når hun er i utlegd, får hun et slags gjennombrudd. Etter mange år, hvor hun tror hun har forstått kristendommen, forstår hun virkelig. For eksempel det at skyld ikke kan deles. Det at noen andre også bærer skyld i en situasjon, fritar ikke deg for ansvar. Og så er det dette hovmodet igjen, Sigrid strever med å legge sin vilje under Guds. Hun tviler på prestenes ord, men da tviler hun jo på kirka og Gud sjøl, får hun endelig vite. Slik tvil er ikke bra. Og hun lærer at målet med livet ikke er jordisk lykke.

Sigrid nærmer seg seksti år. Sunniva er voksen og gifteklar, Trond vurderer prestekallet. Sigrid har ei ro i seg nå, har funnet sitt sted i livet, i verden, i seg sjøl og i forhold til Gud. Dette med Olve er et helt liv sida -. Hun tør knapt tenke på det, for Olve var Egge og Egge er ikke lenger hennes. Da er det lettere å holde alt på avstand. Til og med kong Olav er blitt fjern for hennes indre. Alt som var før, er ikke lenger viktig. Det er som om det er pakka inn i den tjukke, grå tåka som ofte omklamrer øyene i havgapet. Midt inni der et sted, er Sigrid.

At Sigrid som person er så tydelig og samla nå, tror jeg kommer av flere ting. For det første har hun modna sammen med forfatteren, og forfatterens grep om henne har festa seg. Fra det usikre, oppfarende ungpikeaktige, til det tverre, sta og sinte, til det rolige, forsonende og modne. Henriksen har skrevet fram sin Sigrid Toresdotter, en virkelig historisk person det fins beskjedne historiske kilder om. I diktninga vekkes Sigrid til live. Og dess djupere leseren jobber seg inn i trilogien, dess stødigere står Sigrid. Det er et fint og nyansert kvinneportrett som kommer fram, om ei kvinne fra ei anna tid, men som likevel kjennes nær. Og gjennom Sigrid får Henriksen skildra både trosomveltning, makthierarkier og æreskodekser, og det blir gjort sympatisk og forståelig enda det må ha vært kaotisk og uforståelig.

Kalv har også fått mer å spille på i siste del av trilogien. Hans kristendom var både enkel og overfladisk i tjue år, sier han. Han gjorde det som var nødvendig, ikke mer. Men etter hvert begynner han også å reflektere. Særlig er det angeren som jager Kalv, han pines av egne valg fra fortida. Sigrids syn på Kalv har utvikla seg, og slik kan leseren også se de mange sidene av Kalv: Den usikre unge mannen, som må hevde seg overfor henne, men som samtidig bare vil være god. Den forvokste guttungen som hun forakter. Den drikkfeldige vikingen hun ikke når inn til. Den samla, modige og stødige høvdingen som hun er stolt av. Den ansvarsfulle faren, som rører henne. Den tvilende og reflekterte mannen, angerfull, redd. Den bitre. Den delen av han som skremmer henne, Sigrids Kalv. Nå grå i håret, fura i ansiktet og brei over magen, men like sikker og stødig i skipet. De har vært gift i nesten tretti år, de har vokst fra hverandre og sammen igjen, de har modna sammen.

Ved sida av å skrive fram levende personer, har også språket til Henriksen utvikla seg videre i denne boka. I Helgenkongen går hun mot et stadig mer poetisk språk, særlig i de mange naturskildringene. Det er en fin kontrast til det tidvis brutale innholdet. De samme kontrastene er å finne i Sigrids indre, som fortsatt skildres i tredjeperson. Hun kan være røff og rå med Kalv, men øm med barna. Hun kan være nådeløs overfor kristendommen, men sårbar i møte med en gammel venn. Sigrid er kompleks, verket er komplekst. Samtidig er historia Henriksen har skapt, tydelig og enkel å følge. Men elementene er ikke overtydelige, slik som i første bok. Handlingsgangen er mer overraskende, sjøl for en som kjenner historia. Henriksen lar det gå slik hun vil, og begrunner godt, og jeg aksepterer løsningene hun har laga. Fortelleren er til stede, men uten å være dominerende. Det er enda færre forfatterkommentarer å spore enn sist, noe som gleder meg.

Henriksen stoler på sitt historiske bakteppe, og av og til ligger hun svært tett opp til for eksempel Snorre eller andre sagakilder. Andre steder dikter hun fritt, men hun holder seg stadig innafor de stramme sagarammene. Hun gir Sigrid rom til å være menneske og et sansende vesen, men det kan også være partier med mer korthugde setninger og barskere stemning. Henriksen har innlevelse og mot, og hun streber mot objektivitet i skildringa av kongene. Dette skaper i sin tur troverdighet og ro, for hun presser ikke leseren mot ett bestemt syn. Henriksen lar leseren velge side sjøl, mens handlinga går sin gang. 

Spenninga i teksten ligger gledelig nok på flere nivåer i siste bok. I første bok var det stort sett handlingsdrevet spenning, noe som kan gjøre ei bok litt overfladisk. I andre bok vendte Henriksen fokuset innover i Sigrid. Dette var med på å skape dybde i både verk og hovedperson. Samtidig braka det løs på utsida med slaget på Stiklestad. I bok tre er det både spenning på det ytre plan - hva som skjer, om Sunniva gifter seg, hvem som allierer seg med hverandre - og det indre, som Sigrids karakterutvikling og hennes forhold til kristendom og ektemann. Det gjør Helgenkongen til et rikere verk enn Sølvhammeren. Og med det er den også en fullendt, verdig avslutning på en mektig trilogi om ei sterk, sta og søkende kvinne, stadig på leit etter mening, lykke og ro. Til slutt finner hun det, heldigvis.

16 kommentarer:

  1. Etter å ha lest disse følelsesfylte, grundige og godt skrevne omtalene av Vera Henriksens tre bøker, får jeg selvfølgelig lyst til å lese dem! Men jeg lurer også på hva du tenker om storverket om Kristin Lavransdatter versus denne trilogien? Det skiller tre hundre år i tid, men Henriksen har helt sikkert lest Undset. Utviklinga, fra ungpike til husfrue, mor og stridbart menneske til en mer forsona, modnere person har kanskje noen fellestrekk? Eller er det store forskjeller? Hva tenker du om det, etter å ha lest begge trilogiene?
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelig kommentar - og interessant spørsmål! Jeg har grubla mye på akkurat dette, både underveis i lesinga og etterpå. Og jeg har tenkt til å skrive et eget innlegg om de sterke kvinnene Kristin og Sigrid.

      Henriksen hevder hun ikke leste Undset forut for skrivinga av bøkene. Men uansett kommer en ikke unna mange fellestrekk, som har med tidsperiode, kvinnerolle og hverdagen å gjøre. Og begge er gift med mektige mannfolk, sjøl om kjærlighetshistoriene er helt annerledes. Og Sigrid er så spørrende og søkende i sin kristendom, Kristin har en helt annen holdning, men søker likevel, på et djupere plan.

      Og Undsets bøker ligger jo en del nivåer over i kvalitet. Språket, for eksempel, det er undertekst, det er antydninger, det er tanker, følelser, refleksjoner, minner og nydelige skildringer. Det er et svært godt håndverk. Henriksens er lettere, språket er rett fram og stort sett uten undertekst. Og det er mye følelser.

      Kanskje dette ga noen pekere med tanke på forskjeller og likheter? Jeg vil uansett komme tilbake til det i et annet innlegg, for det er fascinerende historier og imponerende kvinner, og både bøkene og forfatterne fortjener flere lesere. Og jeg tror jo at slik litteratur, lagt til ei anna tid, krever noe mer av leseren enn dagens kioskbøker eller de mange navlebeskuende mellomromanene. De krever innlevelse og forståelse. Ellers detter en av de religiøse grubleriene temmelig fort.

      Ønsker deg ei god helg!

      Slett
  2. Nå har jeg omsider fått skrevet om "Helgenkongen", det satt langt inne for å si det slik. Jeg synes rett og slett det var en vanskelig bok å skrive om, som om det ble rart å være ferdig. Men jeg er enig i at denne siste boken er en verdig avslutning på trilogien, noe du virkelig har fått frem! Sigrids utvikling, og også forfatterens utvikling til et mer poetisk språk har du omtalt på en fin måte. Samtidig har du med de politiske poengene, og at også Kalv begynner å tenke over den nye læren. Alt i alt, en svært fin anmeldelse, Hedda :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk - og takk det samme! Nå er det litt mye å henge fingra i her den nærmeste tida, men jeg er gjerne med på samlesing igjen i løpet av høsten, f.eks. fra midten av september eller begynnelsen av oktober. Jeg skal blant anna lese "Drømmen og hjulet", Bjørneboes bok om Ragnhild Jølsen. Si ifra om du vil hive deg på, eller om du har ei spennende bok på leselista!

      Slett
    2. Hvordan blir høsten for deg? Mer studier? Jeg har fått ansettelse i full stilling som barnehagelærer og begynner om en uke :) Det blir en stor forandring for meg, men det går seg nok til. Ser at planlegget et innlegg om Kristin og Sigrid, det blir spennende! Jeg tenkte på, da jeg skrev om Helgenkongen, at jeg ville få med mer om Sigrid. Kanskje jeg skriver et innlegg om vikingtidens kvinner, det hadde vært interessant. "Drømmen og hjulet" leser jeg gjerne, den står klar i bokhyllen. Ellers har du nevnt "Jakten på Olav den hellige" som aktuell samlesingbok. Men den kan vi ta senere :)

      Slett
    3. Jeg er ikke så motivert for mer studier nå, kjenner jeg. Har minsten hjemme og har en deltidsjobb, får se om det ikke blir mer etter hvert.

      Gratulerer med fast jobb, så moro! Det blir spennende. Håper du får mulighet til å ta i bruk mye av det du har lært på skolen, og at du koser deg! Tenker du mer studier etter hvert, eller er du fornøyd nå? Jeg har alltid lyst til å lære mer, men når motivasjonen mangler, er det bare dumt å begynne. Tenker det er lurt med ei pause.

      Så moro at du også har og vil lese "Drømmen og hjulet"! Ca. når kan det passe for deg?

      Slett
    4. Høres ut som du har godt av en studie-pause, så kommer kanskje motivasjonen senere. Jeg kjenner det på samme måte, nå skal jeg jobbe fullt en stund. Men at det blir mer etterhvert har jeg planer om :)

      Nå har vi snakket om flere bøker, og det er særlig "Drømmen og hjulet" og Aasen-boken jeg kan tenke meg å lese først. Skal vi starte med førstnevnte, siden vi har den begge to? Jeg kan starte når som helst, setter Atwood på pause og leser i den innimellom :)

      Slett
    5. Så spennende at du vil studere mer! Er det master som ligger i planene, da kanskje? Jeg syns alt er spennende, og kunne gjerne tenke meg å studere mer, til og med ta en master til. Men samtidig har jeg behov for å gjøre noe helt annet, noe som ikke er så sjølsentrert. Hadde vært fint med en liten deltidsjobb etter hvert.

      Jeg leser gjerne "Drømmen og hjulet" i løpet av høsten, når passer det for deg? Må bli ferdig med Tiller først her, og helst ei anna bok også, men etter det er jeg klar. Hvilken Atwoodbok leser du?

      Slett
    6. Ja, en master ville vært supert!! Ellers ønsker jeg å ta årsstudier hvor man jobber samtidig og studerer ved siden av :)) Jeg leser "Cat's Eye" av Atwood. Vi kan lese ferdig de bøkene vi holder på med og så starte med "Drømmen og hjulet" :))

      Slett
    7. Så moro! Begge deler virker fint. Så lenge en får det til å fungere, og får nok tid til lesing og oppgaver, pleier det å gå bra. Master kan være ganske intenst og med få muligheter for jobb på si, men du tenker kanskje å ta det på deltid?

      Ok, da gjør vi det! Gleder meg:)

      Slett
    8. Supert! Gleder meg også :)

      Jeg tenker i utgangspunktet på årsstudier og eventuelt en master senere. Som du sier kan det innebære få muligheter for å være i arbeid samtidig.

      God helg, Hedda :)

      Slett
    9. Jeg nærmer meg ferdig med de bøkene jeg holder på med, hva med deg? Skal vi starte f.eks. neste uke? Eller passer det bedre første uka i oktober?

      Ha ei fortsatt god uke! :)

      Slett
    10. Det tar nok litt tid før jeg er ferdig, så vi kan godt starte neste uke. Jeg setter Cat's Eye på vent, den er god, men kan godt vente :)

      Slett
    11. Nå er jeg i mål med det meste her, og er klar for "Drømmen og hjulet" i løpet av en dag eller to! Du får bare begynne når du er klar:)

      Slett
    12. Jeg også, og er absolutt klar! Skal vi starte sporenstreks? Tenker jeg åpner boken på sofaen senere i kveld :)

      Slett
    13. Jeg er godt i gang og allerede djupt fascinert! Det går litt langsommere enn forventa, for Bjørneboe er en smule omstendelig. Men jeg liker det, så det gjør ingenting. Hva med deg?

      Slett