Favorittbøker: V

Med mange sterke titler med forbokstav på V i bokhylla, var jeg likevel ikke i tvil om hvilken bok jeg skulle velge når jeg nå kårer mine favorittbøker. Av og til er det bare sånn, at ei lest bok fortsatt står så sterkt i minne at det nesten er umulig å tenke seg at den skulle være ulest.

Bildekilde: Maihaugen

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis 

Jeg leste denne korte romanen ved en tilfeldighet sommeren 2012. Samme halvår hadde jeg lest eldre norsk historie, og jeg hadde tatt for meg blant annet Njålssoga, Voluspå og Soga om Gunnlaug Ormstunge kort tid i forveien. Et par år før hadde jeg også lært meg å lese norrønt, og det var uhyre spennende og interessant. Jeg hadde altså lest nok historie til å være oppslukt av særlig norsk middelalder og kjøpte fagbøker over en lav sko, og jeg hadde lest nok av den samtidige sagalitteraturen til å være begeistra for den, men fortsatt var det ikke et felt jeg hadde særlig god oversikt over. Alt jeg visste, var at dette var utrolig fascinerende, og at skrivemåte, tematikk og løsninger var noe som appellerte til meg i veldig stor grad. Av en eller annen grunn identifiserer jeg meg svært lett med middelaldermenneskene med skrinne livsvilkår og i overmåte store utfordringer, jeg liker de kolliderende verdensbildene som skildres, jeg tror jeg forstår noe av dybden og kompleksiteten i trosomveltninga, og jeg sympatiserer med kloke antihelter som Egil Skallagrimsson og sterke kvinner som Helga den fagre, Inga fra Varteig og Bergtora.

Og ironisk nok blei det slik at den boka som så ettertrykkelig skulle befeste den djupe interessa jeg fortsatt har for norrøn middelalderlitteratur og gammel norsk historie, er et fiksjonsverk skrevet på begynnelsen av 1900-tallet, og ikke en ekte saga. Men så er den til gjengjeld ført i pennen av en av landets dyktigste forfattere, nemlig Sigrid Undset (1882-1949). Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis, ofte bare kalt Viga-Ljot og Vigdis, derav den mulige favorittstatusen på V, utkom for første gang i 1909. Da hadde Sigrid Undset allerede blitt refusert flere ganger, og blant annet fått beskjed om at hun burde skrive noe annet enn historiske romaner. Med denne vesle boka viser hun at hun i aller største grad har kontroll over et fiktivt sagamateriale. Det er stramt og presist hele veien. Boka er lagt tett opp i sagaenes arkaiske, knappe stil, og den er på under 150 sider. Likevel gjør den et massivt inntrykk.

I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er vi i Viken-området rundt årtusenskiftet. (Det er for øvrig samme område som Kristin Lavransdatter noe seinere vandrer rundt i det året hun er i kloster.) Handlingsgangen er langt på vei klassisk - det er hun og han som møtes og en relasjon utvikles, men der de aller fleste sagatekster følger mannen, følger Undset kvinna. Vigdis er klok, stolt og noe munnrapp, men hun er også handlekraftig, sterk og kjærlig. Undset bryter med den klassiske litteraturen på ett felt til: I sagalitteraturen finner en nesten ingen skildringer av, eller fortellinger om, kvinner som krenkes. Det kan være munnhoggeri og beske år, men det blir sjeldent håndgemeng mellom mann og kvinne. Ett unntak er Njålssoga, der et hespetre av et kvinnfolk får en susende kinnhest.

I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis tematiserer Undset det uskrevne, og skildrer det som de kristne nedskriverne ofte hopper over. For, sjøl om vi liker å tro at de norrøne vikingene ikke tok seg til rette overfor kvinner, er det mye som peker på at de gjorde det i noe grad, da som nå. Eksempler er kongene som har kvinner i hver bygd uavhengig av kvinnenes stand (og ønske), den kvinneglade jarlen, stormenn som like gjerne hopper i høyet med andres koner som sin egen, det omfattende frillevesenet (basert på frivillighet, vel å merke), og husbondens "rett" overfor trellkvinnene. En må naturligvis lese inn dette sammen med sosial stand, økonomi, makt og det tilhørende æresbegrepet.

Utgangspunktet for Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er altså at den høyætta kvinna Vigdis krenkes. Og bare for å gjøre det enda verre: Hun krenkes grovt av en hun bryr seg om og er glad i, og hun setter familien i stor skam. Når faren hennes faller fra og Vigdis må flykte, får hun et stort problem: Hun er aleine, uten mannlig vern, uten noen som kan beskytte henne, forsvare henne og gjenopprette hennes tapte ære gjennom hevn. Hvordan i alle dager skal Vigdis klare seg? Som kvinne og menneske er hun nå fritt vilt -. Og Undset skriver fram en av de tøffeste kvinneskikkelsene jeg har lest om, som i tillegg til hardt fysisk arbeid bryner seg på fæle etiske og moralske problemstillinger, og som balanserer mellom ulike trosforestillinger, makthierarkier og æresbegreper. I møte med henne blir de fleste mannfolk som gammal vassgraut.

Hva er din favorittbok på V?

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er nok ikke ei særlig kjent bok, i motsetning til mulige favoritter som Vilhelms værelse og Vidunderlige nye verden. De har klassikerstatus begge to, den ene i Norden, den andre i verden. Og begge er dystre undergangsfortellinger, som skildrer menneskets såkalte skyggesider. Skyggesider fins også i den gotiske Ve's mor av Ragnhild Jølsen, og i mindre format i den stilsikre kortromanen Ved Chesil Beach av Ian McEwan. Ved neste nymåne er ei knallsterk bok fra Nedreaas, mens Veke 53 er svart humor fra Ravatn. Likevel er det Viga-Ljot og særlig Vigdis som gjelder for meg, fordi Undset gjennom disse hovedpersonene både avslører og utfordrer stereotypier og fordommer, og hun tar tak i vikingkvinna og gir henne ei sterk, klar stemme.

Bokhyllelesing 5: Grannelandslitteratur

I runde nummer fem av Bokhyllelesing 2016 vendte vi oss mot våre naboland, hovedsaklig Sverige og Danmark, for å lese bøker på originalspråket. Men vi har da flere granneland, tenkte jeg etter hvert, og åpna for bøker på islandsk, færøysk, samisk, finsk og russisk også - dersom noen skulle være utstyrt med usedvanlig gode språkører og geniale språkøyne. Ja, men hva da med de som ikke er tospråklige og heller ikke jevnlig snoper billige pocketbøker på svensk og dansk i hovedstaden? I verste fall kunne de lese ei oversatt bok, tenkte jeg, så lenge boka opprinnelig var skrevet på et grannelandsspråk. Som tenkt, så skrevet. Og bortsett fra disse språklige greiene stod resten helt åpent. Slikt blir det variert litteratur på deltakerlista.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med grannelandslitteraturen:

Hedda leste Melankoliska rum av Karin Johannisson

Gro leste Helbrederen av Antti Toumainen

Elida leste Villa Ibsen av Joan Bille

Berit leste Stallo av Stefan Spjut

Åslaug leste Bare en natt av Simona Ahrnsted

Ida leste Happy Sally av Sara Stridsberg

Vi var fjorten påmeldte før runden begynte, men da fem av dere ikke hadde valgt bok, var vi kun ni leseklare deltakere. Så fulgte som vanlig litt bokbytting, og Silje ga beskjed om at hun hang etter, og Gro ga beskjed om at hun hang med. Av disse ni, er det nå seks deltakere som har lest og skrevet. Jeg mangler derfor beskjed fra trekløveret Elisabeth, Monika og Beathe, som skulle lese Karin Tidbeck, Tove Janson og Helle Helle denne runden. Er dere i farta, eller lar dere humla suse?

Jeg har latt ei svensk fagbok styre lesinga den siste tida, og det i ei heller mørk retning: Melankoliska rum er tittelen, og tematikken bør være åpenbar for de fleste (ja, nettopp, den handler om melankoli). Medisinalhistoriker Karin Johannisson (f. 1944) har levert et ryddig, interessant og viktig innlegg i debatten omkring mental helse. Ett av de viktigste spørsmåla hun stiller, er: Hva kommer først, pasientene og symptomene, eller den ferdig utklekka diagnosen? Og hun viser på en enkel og oversiktlig måte hvordan kulturen åpner og lukker for ulike lidelser, hvordan noe er status og hvordan det samme hundre år etterpå absolutt ikke er status. Nyanseringer på kjønn er også sentralt: kvinner kan bli utbrente (kjedelig), menn, de kan få kollaps (mye mer imponerende). 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 33, fra 15. august til 21. august - altså samtidig med skole- og studiestart. Da skal vi enkelt og greit lese oppfølgere. Dette er vel noe de fleste har liggende, kanskje både gamle og nye om hverandre. Det er jo gjerne slik at en begynner på et flerbindsverk med gode intensjoner, men så blir resultatet noe annet enn forventa... Nå får du finne fram den glemte serien, boka du ikke kom lenger i, eller ei bok du lenge har ønska å lese. Her kan du lese bok to av to, to av tre, fem av sju, ni av ni eller bok nittiåtte av hundreogfem. Det er opp til deg hvor avansert og litterært dette skal gjøres, eventuelt hvor lett og underholdende det blir. Epoke, sjanger, språk, forfatter, tematikk og lignende velger du helt sjøl.  

For en gangs skyld fins jeg ikke usikker på hvilken bok jeg skal lese i neste runde. Jeg skal benytte anledninga godt og komme i gang med siste bind i Carl Frode Tillers Innsirkling-trilogi en gang for alle. Og den skal leses ferdig, om det så tar meg hele august! Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing: Karin Johannisson

Bildekilde: Bokus.com

Til femte runde av Bokhyllelesing 2016, fra 04. - 10. juli, skulle vi konsentrere oss om litteratur fra grannelandene, og det gjerne på originalspråket. Etter litt att og fram valgte jeg meg fagboka Melankoliska rum av den svenske medisinalhistorikeren Karin Johannisson (f. 1944). Jeg har hatt boka på lur i snart seks år, og sånn sett er det så absolutt på tide at den blir lest. Det er ei snasen lita pocketbok også, så den er nett og grei å ta med på ferieturer, tenkte jeg. Men tidspunktet kunne nok ikke vært mer feil. I alle fall sånn til å begynne med.

Boka heter Melankoliska rum og har undertittel Om ångest, leda och sårbarhet i förfluten tid och nutid. Det er altså sterke, såre følelser som står i sentrum. Når en løper etter småbarn dagen lang, og deler deres store glede over å få en is, over å bade, over en sommerfugl, er det vanskelig å like etterpå skulle sette seg inn i sinnets mange fallgruver. Det er ikke det at boka ikke er interessant, for det er den virkelig, og den er spennende, for Johannisson går systematisk og historisk til verks, akkurat slik jeg liker det. Men innledninga og første kapittel var omstendelig og noe tungt for en sommerlett mamma, og tematikken er uten tvil ganske kompleks. Boka er med andre ord både viktig, spennende, interessant og god, men det tar tid å lese den, tid å tenke over hva Johannisson skriver, tid å komme inn i og få tak i alt sammen. Og det at den er skrevet på svensk, hjelper kanskje heller ikke, særlig med tanke på fagterminologien, sjøl om den ellers er forholdsvis lett og tilgjengelig.

Men hvis en evner å legge sommerhodet og solbrillene til side, og ikke blar i boka med solkremfingre eller mister den ned i et skinnende, sommerblått hav, hvis en får en times tid i ro og fred, da er mye gjort. Da er en plutselig godt inne i det stoffet som Johannisson så imponerende har leita seg fram til, systematisert, bearbeida og skrevet fram. Og hvis en i tillegg er følsom, eller i det minste kan gjenkjenne noe av seg sjøl og leve seg inn i det følsomme menneske, slik hun skildrer det, da er det ikke lenge før en er midt i lidelsene også. Da er det slik at en kan kjenne kvalmen på kroppen, svimmelheten, utmattelsen, reisetrangen, en ser de flakkende øya, de rastløse bevegelsene, kjenner igjen holdningene, faktene. For sjøl om disse menneskene som Johannisson skildrer kanskje ikke fins i din nærmeste bekjentskapskrets, har du definitivt hørt om dem, lest om dem eller sett dem på tv. For nesten alle disse variantene av melankoli som Johannisson skildrer, som opererer i grenseland mellom følsomhet og sinnslidelser, har blitt tematisert skjønnlitterært opp igjennom historia. Eksempler er unge Werther, Emma Bovary, jeg-personen i Hamsuns Sult, Dorian Gray, Hamlet. Og eksemplene fra virkeligheten er enda flere.

Fagboka er inndelt i elleve kapitler, hvorav det første kapittelet er innledning og det siste er konklusjon. De ni i mellom går kategorisk til verks og har tittel etter den undergruppa av melankoli som Johannisson der tar for seg: Melankoli: Förlusten, Acedia: Likgiltigheten, Sensibilitet: Sårbarheten, Spleen: Ledan, Insomnia: Skräcken, Fuga: Flykten, Nervositet: Ångesten, Fatigue: Tröttheten, Anomi: Vilsenheten. Det er mange begreper å holde styr på, det er hårfine nyanser mellom de ulike følelsene, og sjølsagt også mellom diagnosene (som til stadighet utvikles og endres opp igjennom historia), eller mellom frisk og sjuk. Og disse grensene svinger. Det som anses som eksentrisk oppførsel i en bestemt sosial gruppe i en tidsepoke, kan være grunnlaget for innleggelse i en annen. Men fordi Johannisson er en så grundig og tydelig guide i dette flettverket av symptomer, går en ikke så lett i surr likevel.

Det som virkelig er interessant med Melankoliska rum er den reisa Johannisson tar oss med på. Hun går grundig inn i og igjennom melankoliens (urovekkende) mange fasetter og viser hvordan følelsene og symptomene varierer i tid, sted og rom, altså at melankoliens historie, melankoliens uttrykk og vår oppfattelse av melankolien er kulturelt betinga. Det er rett og slett sjukdomsmoter! Når noe er moderne, vil alle "ha" det, sjukdom er intet unntak. Men det er forskjeller mellom kjønnene, og mellom ulike samfunnsklasser. Rike mennesker, for eksempel, kan gjerne plages av søvnløshet eller vonde drømmer. Mens bøndene har ikke drømmer, hevdes det. De fattige og udanna kan ikke plages intellektuelt eller i sjela slik de rike og danna kan, de har ikke evner til det, og ikke fintfølelse nok heller.

Mennene har alltid de mest eksklusive symptomene, diagnosene og behandlingsformene. Og legene rapporterer og journalfører til stadighet, slik at en ikke kan være sikker på hva som kom først - de faktiske symptomene eller legenes systematisering, tolkning, oppfattelse og botemiddel. Det kan få en til å lure på om folk virkelig var sjuke, om det var imaginært, eller er det hele kulturelt skapt, fordi noe er tillat innafor visse grenser, noe annet ikke? For eksempel dette med nerver og nervøsitet - først sjarmerende og elitistisk med tillærte fakter innafor stramme rammer der en fort kan tråkke utafor og bli gjort til latter eller avslørt som en bløff, seinere en lavkulturell landeplage - nervene er blitt allemannseie og kalles da hysteri. Grensa mellom det sjukelige og ynkelige på den ene sida, og det friske og sunne på den andre, kan av og til nesten være umulig å få øye på. Når mennene "blir lei" en lidelse, eller når stadig flere kvinner eller arbeidere får diagnosen, synker den i status og mennene finner seg noe annet (som et hopp fra nervøsitet til stress). Kvinnelidelser er lavstatus, mens for eksempel den mannlige flanøren er en ettertrakta figur. Sjukdommen blir slik en måte å hevde seg på, en markerer sosial posisjon, tiltrekker seg oppmerksomhet, blir en interessant person, vinner makt.

Noen sjukdommer er likevel nesten utelatende for middelklassen. Her trekker Johannisson fram fugen, flukten, som ett eksempel. De adelige, rike og privilegerte reiste jo til stadighet uansett, på ferie, som da plutselig blei skrekkelig moderne. Sjøl om de også muligens hadde et indre behov for å flytte på seg fra tid til annen, var det sjeldent hindringer i veien. De var jo fri, og kunne dra dit de ville når de ville. Men flyktningen, han var som regel fast ansatt i ett middels stort firma eller lignende, han hadde familie og andre forpliktelser, og kan hende noen traumatiske opplevelser i fortida. Men en dag blir han borte, og han kan være savna i dager eller uker, og komme til seg sjøl milevis fra hjemstedet. Det interessante her er ikke utferdstrangen eller den faktiske reisa, som regel foretatt til fots, men at flyktningen ikke har noen erindring om det.

For å underbygge det hun skriver, bruker Johannisson mange eksempler fra virkeligheten. Ikke bare bruker hun pasientjournaler, resepter og legers dagbøker som kilde, hun ser også på hva som diskuteres i avisene i samtida og følger tematiske tråder. Og ikke minst leser hun nøye hva som utveksles i personlige brev. Hun kommer fram til at det ikke bare er sjukdomsmoter, men også ulike språklige vendinger for hvordan symptomene skal omtales avhengig av stand eller klasse, arbeid og kjønn. Dette er naturligvis noe folk lærer seg til. Og hun spør, er det kulturen, samfunnet og språket som skaper lidelsene, altså at lidelsene produseres av kulturen, eller er det kulturen, samfunnet og språket som omdannes av lidelsene? Uansett hva en lander på, setter Johannisson fokus på noe vesentlig: Samfunnet er til stadighet i endring. Innafor Johannissons tidsperspektiv er det er statskonflikter, blodige revolusjoner, den industrielle revolusjon, verdenskrigene. Det kommer klokketid og fabrikkarbeid, elektrisitet, trikker og tog. Moderniteten er ikke til å komme utenom.

Og dette påvirker menneskene. Johannisson hviler seg på mange sentrale skikkelser underveis i boka. Hun skriver om Johannes Døperen og munkenes problem, demonen. Hun skriver om Carl Michael Bellmanns tårer, Oscar Wildes tomhet, Max Webers søvnløshet, Albert Dadas og flukten og Virginia Woolfs nervøsitet. Hun trekker fram andre også, som for eksempel Caspar Barlaeus, Esaias Tegnér, Søren Kierkegaard, Marcel Proust, Immanuel Kant, Charles Darwin, Robert Schumann, Sigmund Freud, Friedrich Nietzsche, Alfred Nobel, Henry James, Rainer Maria Rilke, Franz Kafka, Lord Byron, Ludwig Wittgenstein, Isaac Newton, Jean-Paul Sartre, Walter Benjamin og Charles Baudelaire. Kvinnene er få - melankolien er som sagt en mannfolklidelse, men i tillegg til Virginia Woolf, har også Sylvia Plath, Karin Boye og Elfriede Jelinek sniki seg med. Felles for dem alle er at de lever med, tenker på, håndterer og skriver om sine utfordringer og problemer, fra rusmisbruk til ufrivillige nattlige sædavganger, fra sterk, lammende angst til en kvelende tomhetsfølelse. De er nedstemte, deprimerte eller nervøse, kan oppleve at hjernen slurrer eller går i høygir, de har prestasjonsangst men arbeidslyst, hodepine, kvalme og lider av utmattelse. 

Melankolien er langt mer kompleks enn det jeg forestilte meg, og Johannissons stramme og konkrete arbeid har tatt hensyn til valørene, stemningene, undergruppene, følelsene og fargene. Hun behandler emnet og menneskene med en djup, ektefølt respekt som smitter over på leseren, og jeg skjønner at dette med melankoli er noe hun helt oppriktig har ønska å kartlegge og forstå. Resultatet er uhyre lesverdig, men også trist, for det er jo ikke til å komme utenom at det er mange triste skjebner både i boka, i historia ellers og i vår egen samtid. Kan hende vil et verk som dette være med på å trøste og opplyse, rydde i kaoset og stilne gråten: For ingen er aleine. 

Sølvhammeren

Bildekilde: Bokelskere

Den norske forfatteren Vera-Margrethe Roscher Lund (1927-2016), bedre kjent som Vera Henriksen, debuterte i 1961 med den historiske romanen Sølvhammeren. Henriksen befant seg da fortsatt i USA, der hun bodde fra 1946 til 1963. Dessverre bærer romanen mer preg av lett tilgjengelig, erkeamerikansk underholdningslitteratur enn mange andre storslagne middelalderskildringer fra Norge, der Sigrid Undsets (1882-1949) verker naturligvis er det første mange tenker på. Slik blir det fort umulig å ikke sammenligne dem med hverandre. Det er kanskje unødig å nevne, men Vera Henriksen trekker naturligvis det korteste strået i så måte. Men det betyr absolutt ikke at hun ikke er lesverdig.

I Sølvhammeren, den første boka i en trilogi, møter vi den unge Sigrid Toresdotter. Det er tidlig på 1000-tallet, og vi er langt nord i Norge, langs den mektige kysten. Som eneste datter av forlengst døde foreldre er Sigrid vant med at de eldre storebrødrene Sigurd og Tore rår over henne. Sigurd er blitt godt gift og har flytta fra Bjarkøy. Tore og Sigrid bor sammen på storgården, og en dag forteller Tore at Sigrid, som er rundt seksten år, skal giftes. Mannen heter Olve Grjotgardsson og er en god del eldre enn henne. Han har vært mye i viking, men ønsker nå å slå seg litt til ro og vil gjerne ha noen sønner. Sigrid veit ikke hva hun skal gjøre, et giftermål er både forlokkende og skremmende. Men hun har i realiteten ikke noe annet valg enn å forberede seg på å flytte langt vekk, til Trondheimen, der Olve bor på storgården Egge. Olve er både hovgode og tingmann, så Sigrid gjør et svært godt gifte. Men et godt gifte er ikke det samme som lykke eller kjærlighet.

Kvinnene rundt Sigrid gjør sitt beste for å gjøre henne klar for ekteskapet. Men samme hva de gjør, så føler ikke Sigrid at det er rett, hun er ikke klar, hvem er han, hvem er hun, hva er ekteskap? Hun står i sin fineste stas og skal møte festermannen sin, som kommer med skip sørfra. Hun rekker såvidt å se håret hans før hun stikker av. Hun løper så fort beina kan bære henne, rett ut fra tunet. Hun hadde kanskje ikke regna med at det var han som skulle følge etter. Han tar henne igjen, også, og de får snakka sammen. Olve er verken stygg eller gammel, og han er ikke brutal eller ekkel, slik Sigrid har vært redd for. Hun har nemlig både hørt og sett hvordan mannfolka blir når de er drukne. Noen bruker kjeft, noen slår, andre gjør verre ting. Olve drikker med måte, og oppfører seg fint. Han ser på henne, hører på henne, byr henne drikkehornet sitt. Det ender med bryllup og bryllupsnatt. Og når Sigrid følger med Olve vekk fra Bjarkøy, ser hun seg knapt tilbake.

Men det er annerledes på Egge. Alt er nytt. Foruten to tjenestjenter som hun tok med seg nordfra, er Sigrid stort sett helt aleine. Den beske, lamme svigermora Tora nekter å gi fra seg nøkkelknippet sitt, og Olve gidder ikke si henne i mot. Husfruestatusen uteblir totalt og det er skammelig for Sigrid. Ingen tjenestefolk, huskarer eller treller hører på henne. De gjør som Tora sier, alle i hop. Sigrid begraver seg raskt i arbeidet med ulike billedvever. Hun kritiseres ofte, og Olve er ikke der for å ta henne i forsvar. Han har nemlig søkt dekning hos frilla si. Men Sigrid er sterk og stolt, munnrapp og bråsint, sta og ivrig, men sjøl om hun har det vondt, nekter hun å la det styre henne. 

Sigrid blir fort med barn, men den nyheten får Olve til å trekke seg enda mer unna, både fysisk og psykisk. Svangerskapet er en eneste lang tristesse. Sigrid lengter hjem til Bjarkøy og Tore, og hun er sint, på Tore som gifta henne bort, på Olve som ikke ser henne lenger, som ikke bryr seg, som ikke er her, som ikke en gang legger handa på magen hennes, hun er sint på Tora, på seg sjøl - at hun kunne være så teit, falle for Olves prat og tull og la han gjøre slikt! Hun er sint på hele gården og alle folka på Egge, på barnet i magen. Nei, hun hater barnet i magen, Olves barn. Når Olve er en dritt, vil hun ikke ha hans barn. Til slutt kaster hun seg i det kalde vannet og gjør seg tung, tung -.

Sølvhammeren er inndelt i fem hovedbolker med undertitlene "Bjarkøy", "Sigrid", "Olve", "Tore" og "Nesjar", som konsentrerer seg om stedene eller menneskene i tittelen samtidig som handlinga stadig ruller videre. Totalt spenner den over om lag åtte år. I første bolk handler det om Sigrids liv og følelser fram til hun giftes. Barndommen hennes er Bjarkøy, ektekona Sigrid med koneskaut, nøkkelknippe og verdighet skal tre fram i bolk to. Men i stedet handler det om det vonde svangerskapet og den fæle distansen mellom Sigrid og Olve, som også kombineres med det hormonkaoset som mange tenåringer opplever. I tredje bolk lærer vi Olve å kjenne, i fjerde er det Sigrids bror Tore Hund som har problemer. Til slutt konsentreres handlinga om politiske stridigheter med Nesjar som slagsted og Olav Haraldsson (ca. 993-1030) som fiende. Sigrid Toresdotter er hele veien den mest sentrale skikkelsen, og det fortelles i tredjeperson på et noe gammelmodig riksmål.

Tematikken varierer i takt med bolkene. Den første bolken dreier seg om kjærlighet. I begynnelsen er den mest svermerisk og ungpikeaktig. Følelser og forventninger dominerer, og det inkluderes intime skildringer av Sigrid og Olve med tilhørende metaforer forankra i et norrønt verdensbilde. Deretter går Henriksen djupere inn i det eksplisitt kvinnelige med Sigrid som et stadig utgangspunkt. Det er rom for både lengsler og seksualitet, men når realiteten slår inn for alvor, blir det tøffe tak. Også andre kvinner slipper til med historier og opplevelser i forhold til svangerskap og fødsel, og Sigrid blir en del av noe større gjennom sine erfaringer. Til og med frilla Khadija, som Olve tok med seg fra sydlandene, får noe plass. Gjennom skildringer av menns blikk på, oppførsel rundt og holdninger til kvinner, får forfatteren sagt mye om vikingtidas antatte tilstander, som langt på vei er historisk korrekte. Det som kanskje bryter mest med vår egen samtid, er at kvinnene da blei rådd over, altså at de ikke bestemte over seg sjøl. Men det betyr ikke at de ikke hadde makt.

I tredje bolk blir vi godt kjent med Olve. Henriksen trekker fram det politiske, noe han som stormann unektelig er en del av, samt at hans religiøse grublerier bringes på bane. Etter hvert som boka skrider fram, er det disse to elementene som skal vise seg å bli viktigst. Hedendommen står fortsatt svært sterkt, men Olve, som har vært i sydlandene, har også fått en smak på kristendommen og har gått i prestelære. Han har derfor forutsetninger til å forstå hva prestene og kongene snakker om når de viser til Hvite-Krist og den rette tro. Men hva er egentlig rett? Fins det noe som er mer rett enn det andre? Åra rundt tusenårsskiftet er ei brytningstid i Norge, og de to kristningskongene Olav Tryggvason (963-1000) og Olav Haraldsson farer hardt fram i landet. De kjemper til stadighet med ladejarlene om makt og ære. Olve er alliert med Svein jarl og reiser med han mot Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar påskedag år 1016, altså for ganske akkurat tusen år sida. Om det var klokt eller ikke, får vi vite i neste bok.

I fjerde bolk vendes blikket mot Tore Hund, broren til Sigrid. Han gjør noe som er modig: Han gifter seg av kjærlighet. Sigrid ser kontrastene mellom brødrene. Sigurd har gifta seg opp, til gods og gull, men har ei vrang kone. De er ikke lykkelige. Tore gifter seg ned, og faller i status og ære. Men kona er verdens beste, og de er lykkelige, så lenge det varer. Sigrid undrer seg over at folk må velge. Hun har jo vært så heldig å få begge deler, mener hun, altså både gods og lykke. Men er det sant? Jo, hun tenker over konfliktene hun og Olve har hatt, og reflekterer over hvordan disse har bragt dem nærmere hverandre. Og hun er jo ikke ei ungjente lenger, heller, hun er voksen, og hun forstår Olve mye bedre. Kanskje ikke helt dette med kristendommen, bare.

Men i femte bolk begynner Sigrid å forstå mer, hun også. Om at det går an å ha andre perspektiver på verden og livet. Om at blotene og hovene med sine ritualer og gudebilder ikke er alt. At en kanskje ikke må blote for å få noe. Olve snakker om en grenseløs kjærlighet, om agape, noe som er større enn den kjærligheten mellom mann og kvinne og den mellom foreldre og barn. Når Olve fylker seg til krig ønsker han å forsone seg med en eventuell Gud. Presten Anund nekter, og Olve reiser ut uten absolusjon, mørk og tverr. Redd? Sigrid skjønner ikke. Det blir samtaler med prest og trosopplæring.

For den som kjenner norsk middelalderhistorie, er det lett å se hvordan Henriksen bygger opp handling og spenning, bit for bit. Det politiske bakteppet er der, maktkampene som utspilles, ikke bare i krigen, men også i gjestebud, i gester og replikker. Fornærmelser kan utløse dueller, et velment råd bruderov. Allianser dannes, alt rettes mot dette med den nye Olav, Olav Digre, som utfordrer ladejarlene. Det er hov mot kirke, blot mot nattverd, hammer mot kors. Henriksen trekker veksler på alt hun kan og veit, hun bruker Snorre og historieverk, sagalitteratur og Undset. Her er det mange felles tanker og ikke minst: Felles respekt for den gamle tida. Alt som er velkjent, skriver Henriksen om, som for eksempel klesplagg og pynt, mat og drikke, organisering av gården, arbeid og krig. Det framstår som nært og troverdig.

Der vi ikke veit, bare antar, skaper Henriksen fiksjon innafor relativt etablerte rammer. Hun går mye lenger enn Undset i skildringene av det intime, dessverre, og det er slettes ikke alle passasjer som har undertekst eller gnistrer av en skarp penn. Tvert i mot benytter Henriksen seg ofte av språklige klisjeer og floskler, munnhell og sitater. Dette er nok for å etterlikne en arkaisk sagastil, men det tapper i stedet teksten og gjør den platt. På mange måter er det derfor tydelig at dette er en debutroman, sjøl om den både er gjennomtenkt og gjennomarbeida. Sjøl om jeg ikke henger helt med på alt sammen, så aksepterer jeg at dette også er en versjon, at dette er sånn det kunne vært, sånn Vera Henriksen tenkte seg det.

Henriksen er flink til å utnytte og spille på kontrastene mellom det kristne og det hedenske verdensbildet. Perioden rundt trosskiftet var ikke enkel - folk hadde lojalitet til gudene og hadde vanskelig for å gå over til den nye. I stedet for å velge, ender det gjerne med både-og, litt bloting og litt påkalling av helgener, korsing og runeristing, en bønn til gud og en norrøn ed. Videre er tittelen på boka hjemla i den norrøne troa. Sølvhammeren er et smykke som Sigrid bærer i ei reim rundt halsen, det er en torshammer i sølv som verner henne mot onde ånder, jotner, tusser og troll. Helt mot slutten av boka gir hun den fra seg. Men var det rett? Hva med de onde åndene da? En annen konkret gjenstand er løsnesteinen, som brukes til å koke vann på når barselkona har en vanskelig fødsel. Når hun drikker det kokte vannet, skal også barnet løsne. Sigrid bruker steinen når hun hjelper Ragnhild tidlig i romanen, slik vinner hun respekt hos de andre grannekvinnene, og blant tjenestefolket. 

Hovene får hard medfart i sagaene om Olav Tryggvason. Her gjenfortelles deler av teksten, og symbolikken er svært tydelig. Den gamle troa skal hogges ned, koste hva det koste vil. Gudebildene slås bokstavelig talt i stykker, treet er gammelt og råttent, og det vrimler av rotter, ormer og skadedyr blant de stadig bugnende matrestene etter blotene. Folk er vant til å blote, det er minst to store blot på Mærin hvert år, det er sosialt, alliansebyggende, det er viktig, det er en relasjon mellom mennesker og guder. Og folket bloter ellers også, mot uår, for hell i krig, ved sjukdom, som vern mot død og ulykke. Men går det så lett som kongene tror, å slå ned gudebildene, lojaliteten? Historia sier sitt, men hva sier Vera Henriksen? Her er det mange veier å gå, noe for eksempel Olve og Tore viser, og ikke minst Sigrid, som mer enn noen annen forstår hva det vil si å stå i klem mellom to familier. Det blir spennende å lese videre.

Jeg leser trilogien om Sigrid fra Bjarkøy sammen med Birthe. Du kan gjerne hive deg på, du også!

Sommerferie

Det er nå sommerferie for meg - og med en hel familie på oppdagelsesferd, badetur, biltur, skogtur, museumsbesøk og vennetreff rundt i vårt langstrakte land, sier det seg sjøl at jeg ofte kommer til å være uten dekning. Og i stedet for å styre med å komme "på", til både min og andres irritasjon, lar jeg det like greit være. Jeg vil heller lese! Derfor kommer det nok ikke noe nytt herfra før uti neste uke.

God sommer! 

Heroica, Eroica

Bildekilde: imdb.com

Det er 9. juni, året er 1804 og vi befinner oss i storbyen og kulturhovedstaden Wien. I noen kaotiske åpningsminutter følger vi en rekke mennesker som umiddelbart virker helt tilfeldig sammenraska, men som vi etter hvert skjønner bindes sammen av et felles gjøremål, nærmere bestemt en nært forestående konsert. Og menneskene er ikke hvem som helst heller, de er musikere, og alle er på vei til slottet der fyrst Lobkowitz og hans familie holder til. Der skal de øve for siste gang i dag, der skal urframføringa holdes for fyrsten og hans nære venner. Der skal dommen senke seg over Ludwig van Beethovens (1770-1827) nyeste symfoni, den grensesprengende symfoni nummer 3 opus 55 i ess-dur, kalt Sinfonia grande intitolata Bonaparte, til ære for selveste Napoleon (1769-1821).

Hele filmen utspiller seg denne dagen, med symfonien som lydbilde, hovedhandling og illustrasjon på Beethovens indre kvaler. Å, det er mange kvaler! Det er mange stridigheter innad geniet Beethoven, mange nederlag, mye vondt, det er ensomhet og redsel. I 1804 er Beethoven blitt 34 år, og allerede plages han av dårlig hørsel. Han er i ferd med å bli døv, noe som gjør han sint, nei, rasende, og fortvila og lei -. Han frykter karrièra er over, han har sjølmordstanker. Han er mistenksom og oppfarende, men: Han har komponert en ny symfoni. En symfoni som åpner stengte dører, en symfoni som leiker og lokker. Han har skapt noe helt nytt, og han veit det sjøl, og han er så sjølsikker og sjølgod at det nesten er flaut. 

I kombinasjonen med at symfonien framføres på det store lerretet, med noen av verdens beste musikere i aksjon på tidsriktige instrumenter, flerrer regissør Simon Cellan Jones gjennom flere vendepunkt i komponistens liv. Det er dette med hørselen. Det er denne symfonien, alt står på denne symfonien. Blir den ikke godt mottatt hos fyrsten, kan Beethoven glemme framtidig understøttelse. Det er forholdet hans til Josephine, han frir, men hva sier hun? Og Napoleon, da, som har blitt verdiget et gedigent musikkverk. Er han verdig? Politikk og kunst, krig og kjærlighet veves sammen mens musikken pulserer gjennom de veldige rommene i slottet, ned til kjøkkenet, opp med tjenerne, og hele tida har Beethoven, som frekt nok har tatt kontrollen og dirigerer det hele sjøl, dette morske, fiendtlige ansiktet. Han har satsa alt, musikken er alt.

Symfonien består av fire satser, og regissøren utnytter de ulike temaene, variasjonene og spenningene mellom disse på en svært god måte. Han kontrasterer og underbygger, lar tilsynelatende musikken styre kamera og bevegelser, det er få replikker mens det spilles, for her har musikken hovedrolla. Filmen handler om musikken, puster med musikken, er musikken. Og i kombinasjon med flotte skuespillere som ikke gjør for mye ut av seg, og den morske Ian Hart (f. 1964) som Beethoven, blir det en sterk opplevelse, særlig av auditiv art. Men det spilles ikke bare på instrumenter og såre følelser: Filmen har også mange, små morsomme øyeblikk, særlig er det underholdende med disse musikerne som puster og peser i varmen og som tror de har fått feil notehefte. For det skal vel ikke spilles så fort?!

Musikkhistorisk bakgrunn er en fordel når en ser filmen, men ikke nødvendig. Men det er først når en veit at kammermusikk, det vil si små, private framføringer utført av få, profesjonelle musikere med tjenerstatus, er det vanlige forut for Beethovens kavaleri av musikere og barduse ego, at en skjønner hvor revolusjonerende symfonien er - samt hans syn på seg sjøl spesielt og komponister generelt. Og i tillegg kommer det musikktekniske, at Beethoven avviker fra det klassiske, forventa og foretrukne mønsteret i sin komposisjon, han inkluderer en begravelsesmarsj og har et scherzo framfor en menuett. Det er ganske drastisk for datidas ører, og reaksjonene lar heller ikke vente på seg.

Men hvorfor komponere slik musikk? Hvorfor er musikken bråkete, støyende, kontrastfull, sterk? Hvorfor er ikke musikken føyelig, glidende, vakker, underholdende? Jo, sier Ludwig van Beethoven, for jeg komponerer ut ifra mitt indre, den veien jeg går, det jeg ser når jeg går gjennom skogen, det jeg hører, det jeg føler. Da skulle du tatt en annen sti, påpekes det tørt. Men de som sier slikt, har jo ikke forstått musikken, følt musikken. Til og med gamle herr Haydn kommer for å høre sin tidligere elev. Og sjøl om han ikke ville skrevet slik musikk sjøl, forstår han. Han ser klinkende klart hva Beethoven har gjort, og sier det: Han har satt seg sjøl i sentrum av sitt verk. Han gir oss et glimt inn i sin sjel. (Jeg antar at det er derfor det er så bråkete, legger han til.) 

Men Napoleon viser seg å være like så klein som alle andre maktgriske herskere, til Beethovens store frustrasjon. Det er vel derfor han kalles Good Old Nappy ute på holmen (nappy er som kjent også et tilnavn på bleie). Beethoven hadde sett opp til artillerioffiseren, i likhet med mange andre, håpa på ro i Europa, nye muligheter, stabilitet. Men så klarer ikke Napoleon å la være. Han skal avansere, først til førstekonsul, så til keiser. Beethoven blir rasende og endrer tittelen på verket, til Sinfonia Eroica, på norsk Eroicasymfonien. Derav filmtittelen, Eroica. Eroica betyr heroisk, heltemodig på italiensk (tenk engelsk hero, bare uten h), og i filmen får tittelen en nydelig dobbeltbetydning: Den ytre, kjempende krigshelten, og kunsteren som strever for å leve. Begge spilles fram i symfonien, og politikk og kunst er sammenvevd nok en gang. Det er nydelig gjort, og veldig, veldig sterkt. At Napoleon var en helteskikkelse fram til han blei stormannsgal, er et faktum. At Beethoven, trass i stormanssgale tendenser, er en mye større helt, er jeg viss på etter å ha sett dette portrettet.  

Så, uten noe mer visvas, vil jeg anbefale alle å ta et avbrekk fra sommervarmen med musikkfilmen og musikkportrettet Eroica av Simon Cellan Jones. Du vil få mulighet til å føle musikkens klangbunn i deg sjøl, bli djupt berørt, få større forståelse for et musikalsk geni. Filmen i sin helhet ligger ute på youtube, så det er bare å sette seg ned og forberede seg. For som Haydn sier: Alt er annerledes fra i dag. Og det skulle vise seg at han fikk rett.

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2016, femte runde

Kriterier: Les ei bok på svensk eller dansk

Når: Mellom 04. juli og 10. juli

Påmeldte:

Hedda skal lese Melankoliska rum av Karin Johannisson

Pia skal lese

Elisabeth skal lese amatka av Karin Tidbeck

Gro skal lese

Monika skal lese Sommerboken av Tove Janson

Birthe skal lese

Beathe skal lese Eksempel på liv av Helle Helle

Silje skal lese

Ingalill skal lese

Elida skal lese Svenska hem av Monika Björk og Eva Kaijser

Berit skal lese Stallo av Stefan Spjut

Silje skal lese Barndommens gate av Tove Ditlevsen

Åslaug skal lese Bare en natt av Simona Ahrnsted

Ida skal lese Happy Sally av Sara Stridsberg

Vi vender nesa mot våre naboland i femte runde av Bokhyllelesing 2016, og ambisjonen er sjølsagt å lese på et nabospråk også. Dersom du er dreven i svensk, dansk, finsk, islandsk, færøysk, samisk eller til nød russisk, og har utgivelser på originalspråket i ulesthyllene, er det bare å hive seg rundt å lese. Er det dårlig med slikt i ulesthyllene dine, får du hermed løyve til å ta en oversettelse. Sjangermessig står du helt fritt, det samme gjelder tidsepoke, tematikk og forfatter. Boka kan med andre ord være et gammelt skuespill av Strindberg eller en roman av Tove Ditlevsen, du kan lese diktene til Edith Söderberg eller ei fagbok av Ola Wikander. Det er bare å velge og komme i gang!

Sjøl skal jeg bryne meg på ei medisinalhistorisk bok av svenske Karin Johannisson (f. 1944). Melankoliska rum har undertittelen Om ångest, leda och sårbarhet i förfluten tid och nutid. På baksida av boka står blant annet dette: "Melankoli, depression, utbrändhet har alltid funnits men under olika namn och uttryck och med varierande kulturell status. När Karin Johannisson, augustprisnominerad för Årets svenska fackbok, undersöker melankolins historiska former är det också en samtidskommentar." Dette bør med andre ord bli svært spennende. Jeg ser fram til å begynne å lese! Hva skal du nyte i sommersola?

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere innlegget så snart du ønsker. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2016 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det, eller du kan delta helt hemmelig. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at lesetida er avslutta, og der inkluderes lenker til alle som er ferdige med sine innlegg. En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og les!

Lykke til!

Sommerlesing, del II

Nå er det endelig blitt juli, kanskje den mest etterlengta måneden her i huset. Det er sommerferie på ordentlig for oss alle sammen fordi barnehagen er stengt, og i tillegg er det bursdagssesong her i heimen, og vi nyter lange, varme dager med grilling, kake og is og besøk av familie og venner. Det er herlig! Planene for ferien er få og små, det viktigste er å være sammen. Derfor har jeg også håp om å få lest en del i tida som kommer. Dette er det jeg har kommet igjennom så langt, og det jeg håper å få lest:

Carl Frode Tiller

Men det er ikke sikkert det blir Tiller i juli heller... Disse snikedamene vil nemlig ikke stoppe sjøl om det er strengt forbudt å trenge seg fram i lesekøen. De freser forbi fortere enn Tiller aner. Og når jeg kjenner på indre ro og tilfredshet, er det ikke akkurat fristende å lese om psykisk ustabile mennesker fra en mørk avkrok av vårt land. Men vi får se. Juli har akkurat begynt.

Alexander L. Kielland

Det er jammen bra Tiller ikke venter aleine. Jeg husker fortsatt hvor jeg er i Arbeidsfolk, så det er da ikke så gæli, men at jeg må få lest romanen ferdig snart, er helt sikkert. Litt mer kake først, bare. Også ei av disse snikedamene.

Flatøybok

Flatøybok er så absolutt på planen for juli. Jeg savner sagalitteraturen nå, og gleder meg til å vende tilbake til fortellingene om Olav Tryggvason (963-1000) og hans regjeringstid. Det er en utrolig spennende periode i norsk historie, med sterke kontraster mellom ulike trosretninger, liv og lære.

Emily Brontë

Jeg er nok en av dem som aldri blir ferdig med damene på heden og deres tre små, men sterke forfatterskap. Særlig opptatt er jeg av Stormfulle høyder, ei bok jeg alltid finner noe nytt i, og der hver lesing er en enestående leseropplevelse. Gjennomlesing nummer fire er nå over, og jeg gleder meg allerede til neste gang.

Gyrðir Elíasson

Til fjerde runde av Bokhyllelesing 2016 leste jeg novellesamlinga Mellom trærne av den velkjente og prisbelønte islendingen Gyrðir Elíasson. Helt ærlig så blei jeg litt skuffa, men jeg er fortsatt veldig interessert i islandsk litteratur, både gammel og ny, og ser fram til neste møte.

Elisabeth Aasen

Å, for noen damer! De er rett og slett noen grepa kvinnfolk, hele bunten, og Elisabeth Aasen skriver drivende godt om dem i Opplysningstidens kvinner. Jeg er ikke en av dem som lengter tilbake til svunne tider, misforstå meg rett, men tenk å være en del av alt dette! Å delta i kultureliten i Parissalongene, være blant de toneangivende damene i Weimar, brevveksle med Goethe, bli beundra eller hata av Napoleon... Det er fascinerende skjebner og mange interessante møter. Boka blei lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill.

A. S. Byatt

Sommerens mest oppslukende bok må jo være denne, Besettelse av britiske A. S. Byatt. Byatt har skrevet fram et realistisk åttitallsunivers der jakt etter ord og setninger, fraser og symboler, er av stor betydning, og der leserne får være med på skattejakt i fiktive forfatteres forfatterskap parallelt med lesinga av Byatts bok. Boka er intelligent skrevet og innehar mange, mange lag. Ei imponerende bok som anbefales til alle bokelskere med sans for litt tyngre og tjukkere romaner.

Vera Henriksen

Samlesingene mellom meg og Birthe er i gang igjen, hurra! Og det resulterer i at Vera Henriksen per definisjon nå er ei snikedame, men pytt. Om du vil være med, du også, er det bare å hive seg på. Det er ikke så farlig om du ikke har blogg. I juli leser vi trilogien om Sigrid Toresdatter, som består av romanene Sølvhammeren (1961), Jærtegn (1962) og Helgenkongen (1963). Bøkene er skrevet av den nylig avdøde forfatteren Vera Henriksen (1927-2016), som i løpet av sin nesten femti år lange karrière skreiv mange historiske romaner med handling henta fra middelalderen. Sølvhammeren var debuten hennes. Jeg er godt i gang med den, og koser meg veldig!

Karin Johannisson

Til femte runde av Bokhyllelesing 2016, som begynner i morra, skal det fortrinnsvis leses bøker på svensk eller dansk. Jeg går mot nærmeste granneland og har tenkt til å lese ei bok av medisinalhistoriker Karin Johannisson, nemlig Melankoliska rum fra 2009. Boka har vært på vent lenge, og jeg ser fram til å begynne lesinga.

Brit Bildøen

Blir det tid til overs etter alt dette (og da inkluderer jeg Tiller), har jeg tenkt til å lese Adam Hiorths veg av Brit Bildøen, ei bok som kom ut i 2011. Omslaget er helt grønt og den handler visstnok om noen som sykler, mer enn det veit jeg ikke.

Faglitteratur

Tja, Johannissons bok faller vel innunder denne kategorien, i alle fall i teorien. Og det samme gjelder Elisabeths Aasens verk om Opplysningstidens kvinner. Men slike breie sakprosabøker er og blir noe ganske annet enn smale fagutgivelser. Dem har det nemlig vært lite av den siste tida, og det er fortsatt godt.

Fortsatt god lesesommer til dere alle!