Bokhyllelesing: Karin Johannisson

Bildekilde: Bokus.com

Til femte runde av Bokhyllelesing 2016, fra 04. - 10. juli, skulle vi konsentrere oss om litteratur fra grannelandene, og det gjerne på originalspråket. Etter litt att og fram valgte jeg meg fagboka Melankoliska rum av den svenske medisinalhistorikeren Karin Johannisson (f. 1944). Jeg har hatt boka på lur i snart seks år, og sånn sett er det så absolutt på tide at den blir lest. Det er ei snasen lita pocketbok også, så den er nett og grei å ta med på ferieturer, tenkte jeg. Men tidspunktet kunne nok ikke vært mer feil. I alle fall sånn til å begynne med.

Boka heter Melankoliska rum og har undertittel Om ångest, leda och sårbarhet i förfluten tid och nutid. Det er altså sterke, såre følelser som står i sentrum. Når en løper etter småbarn dagen lang, og deler deres store glede over å få en is, over å bade, over en sommerfugl, er det vanskelig å like etterpå skulle sette seg inn i sinnets mange fallgruver. Det er ikke det at boka ikke er interessant, for det er den virkelig, og den er spennende, for Johannisson går systematisk og historisk til verks, akkurat slik jeg liker det. Men innledninga og første kapittel var omstendelig og noe tungt for en sommerlett mamma, og tematikken er uten tvil ganske kompleks. Boka er med andre ord både viktig, spennende, interessant og god, men det tar tid å lese den, tid å tenke over hva Johannisson skriver, tid å komme inn i og få tak i alt sammen. Og det at den er skrevet på svensk, hjelper kanskje heller ikke, særlig med tanke på fagterminologien, sjøl om den ellers er forholdsvis lett og tilgjengelig.

Men hvis en evner å legge sommerhodet og solbrillene til side, og ikke blar i boka med solkremfingre eller mister den ned i et skinnende, sommerblått hav, hvis en får en times tid i ro og fred, da er mye gjort. Da er en plutselig godt inne i det stoffet som Johannisson så imponerende har leita seg fram til, systematisert, bearbeida og skrevet fram. Og hvis en i tillegg er følsom, eller i det minste kan gjenkjenne noe av seg sjøl og leve seg inn i det følsomme menneske, slik hun skildrer det, da er det ikke lenge før en er midt i lidelsene også. Da er det slik at en kan kjenne kvalmen på kroppen, svimmelheten, utmattelsen, reisetrangen, en ser de flakkende øya, de rastløse bevegelsene, kjenner igjen holdningene, faktene. For sjøl om disse menneskene som Johannisson skildrer kanskje ikke fins i din nærmeste bekjentskapskrets, har du definitivt hørt om dem, lest om dem eller sett dem på tv. For nesten alle disse variantene av melankoli som Johannisson skildrer, som opererer i grenseland mellom følsomhet og sinnslidelser, har blitt tematisert skjønnlitterært opp igjennom historia. Eksempler er unge Werther, Emma Bovary, jeg-personen i Hamsuns Sult, Dorian Gray, Hamlet. Og eksemplene fra virkeligheten er enda flere.

Fagboka er inndelt i elleve kapitler, hvorav det første kapittelet er innledning og det siste er konklusjon. De ni i mellom går kategorisk til verks og har tittel etter den undergruppa av melankoli som Johannisson der tar for seg: Melankoli: Förlusten, Acedia: Likgiltigheten, Sensibilitet: Sårbarheten, Spleen: Ledan, Insomnia: Skräcken, Fuga: Flykten, Nervositet: Ångesten, Fatigue: Tröttheten, Anomi: Vilsenheten. Det er mange begreper å holde styr på, det er hårfine nyanser mellom de ulike følelsene, og sjølsagt også mellom diagnosene (som til stadighet utvikles og endres opp igjennom historia), eller mellom frisk og sjuk. Og disse grensene svinger. Det som anses som eksentrisk oppførsel i en bestemt sosial gruppe i en tidsepoke, kan være grunnlaget for innleggelse i en annen. Men fordi Johannisson er en så grundig og tydelig guide i dette flettverket av symptomer, går en ikke så lett i surr likevel.

Det som virkelig er interessant med Melankoliska rum er den reisa Johannisson tar oss med på. Hun går grundig inn i og igjennom melankoliens (urovekkende) mange fasetter og viser hvordan følelsene og symptomene varierer i tid, sted og rom, altså at melankoliens historie, melankoliens uttrykk og vår oppfattelse av melankolien er kulturelt betinga. Det er rett og slett sjukdomsmoter! Når noe er moderne, vil alle "ha" det, sjukdom er intet unntak. Men det er forskjeller mellom kjønnene, og mellom ulike samfunnsklasser. Rike mennesker, for eksempel, kan gjerne plages av søvnløshet eller vonde drømmer. Mens bøndene har ikke drømmer, hevdes det. De fattige og udanna kan ikke plages intellektuelt eller i sjela slik de rike og danna kan, de har ikke evner til det, og ikke fintfølelse nok heller.

Mennene har alltid de mest eksklusive symptomene, diagnosene og behandlingsformene. Og legene rapporterer og journalfører til stadighet, slik at en ikke kan være sikker på hva som kom først - de faktiske symptomene eller legenes systematisering, tolkning, oppfattelse og botemiddel. Det kan få en til å lure på om folk virkelig var sjuke, om det var imaginært, eller er det hele kulturelt skapt, fordi noe er tillat innafor visse grenser, noe annet ikke? For eksempel dette med nerver og nervøsitet - først sjarmerende og elitistisk med tillærte fakter innafor stramme rammer der en fort kan tråkke utafor og bli gjort til latter eller avslørt som en bløff, seinere en lavkulturell landeplage - nervene er blitt allemannseie og kalles da hysteri. Grensa mellom det sjukelige og ynkelige på den ene sida, og det friske og sunne på den andre, kan av og til nesten være umulig å få øye på. Når mennene "blir lei" en lidelse, eller når stadig flere kvinner eller arbeidere får diagnosen, synker den i status og mennene finner seg noe annet (som et hopp fra nervøsitet til stress). Kvinnelidelser er lavstatus, mens for eksempel den mannlige flanøren er en ettertrakta figur. Sjukdommen blir slik en måte å hevde seg på, en markerer sosial posisjon, tiltrekker seg oppmerksomhet, blir en interessant person, vinner makt.

Noen sjukdommer er likevel nesten utelatende for middelklassen. Her trekker Johannisson fram fugen, flukten, som ett eksempel. De adelige, rike og privilegerte reiste jo til stadighet uansett, på ferie, som da plutselig blei skrekkelig moderne. Sjøl om de også muligens hadde et indre behov for å flytte på seg fra tid til annen, var det sjeldent hindringer i veien. De var jo fri, og kunne dra dit de ville når de ville. Men flyktningen, han var som regel fast ansatt i ett middels stort firma eller lignende, han hadde familie og andre forpliktelser, og kan hende noen traumatiske opplevelser i fortida. Men en dag blir han borte, og han kan være savna i dager eller uker, og komme til seg sjøl milevis fra hjemstedet. Det interessante her er ikke utferdstrangen eller den faktiske reisa, som regel foretatt til fots, men at flyktningen ikke har noen erindring om det.

For å underbygge det hun skriver, bruker Johannisson mange eksempler fra virkeligheten. Ikke bare bruker hun pasientjournaler, resepter og legers dagbøker som kilde, hun ser også på hva som diskuteres i avisene i samtida og følger tematiske tråder. Og ikke minst leser hun nøye hva som utveksles i personlige brev. Hun kommer fram til at det ikke bare er sjukdomsmoter, men også ulike språklige vendinger for hvordan symptomene skal omtales avhengig av stand eller klasse, arbeid og kjønn. Dette er naturligvis noe folk lærer seg til. Og hun spør, er det kulturen, samfunnet og språket som skaper lidelsene, altså at lidelsene produseres av kulturen, eller er det kulturen, samfunnet og språket som omdannes av lidelsene? Uansett hva en lander på, setter Johannisson fokus på noe vesentlig: Samfunnet er til stadighet i endring. Innafor Johannissons tidsperspektiv er det er statskonflikter, blodige revolusjoner, den industrielle revolusjon, verdenskrigene. Det kommer klokketid og fabrikkarbeid, elektrisitet, trikker og tog. Moderniteten er ikke til å komme utenom.

Og dette påvirker menneskene. Johannisson hviler seg på mange sentrale skikkelser underveis i boka. Hun skriver om Johannes Døperen og munkenes problem, demonen. Hun skriver om Carl Michael Bellmanns tårer, Oscar Wildes tomhet, Max Webers søvnløshet, Albert Dadas og flukten og Virginia Woolfs nervøsitet. Hun trekker fram andre også, som for eksempel Caspar Barlaeus, Esaias Tegnér, Søren Kierkegaard, Marcel Proust, Immanuel Kant, Charles Darwin, Robert Schumann, Sigmund Freud, Friedrich Nietzsche, Alfred Nobel, Henry James, Rainer Maria Rilke, Franz Kafka, Lord Byron, Ludwig Wittgenstein, Isaac Newton, Jean-Paul Sartre, Walter Benjamin og Charles Baudelaire. Kvinnene er få - melankolien er som sagt en mannfolklidelse, men i tillegg til Virginia Woolf, har også Sylvia Plath, Karin Boye og Elfriede Jelinek sniki seg med. Felles for dem alle er at de lever med, tenker på, håndterer og skriver om sine utfordringer og problemer, fra rusmisbruk til ufrivillige nattlige sædavganger, fra sterk, lammende angst til en kvelende tomhetsfølelse. De er nedstemte, deprimerte eller nervøse, kan oppleve at hjernen slurrer eller går i høygir, de har prestasjonsangst men arbeidslyst, hodepine, kvalme og lider av utmattelse. 

Melankolien er langt mer kompleks enn det jeg forestilte meg, og Johannissons stramme og konkrete arbeid har tatt hensyn til valørene, stemningene, undergruppene, følelsene og fargene. Hun behandler emnet og menneskene med en djup, ektefølt respekt som smitter over på leseren, og jeg skjønner at dette med melankoli er noe hun helt oppriktig har ønska å kartlegge og forstå. Resultatet er uhyre lesverdig, men også trist, for det er jo ikke til å komme utenom at det er mange triste skjebner både i boka, i historia ellers og i vår egen samtid. Kan hende vil et verk som dette være med på å trøste og opplyse, rydde i kaoset og stilne gråten: For ingen er aleine.