torsdag 24. november 2011

En førjulsoverraskelse

Min lokale dagligvarebutikk er omtrent som en gammeldags kolonialforretning. Det er svært trangt mellom frysediskene, hyllene er overfylte, varene er plassert hulter til bulter og gjerne flere steder, betjeninga er med få unntak over 60 og det er stort sett kun én operativ kasse. De to siste faktorene fører til at det ofte er kø. Lang kø.

Jeg står ofte i kø, som for eksempel i går ettermiddag. Og denne gangen er jeg nummer ni, noe som nesten er ny rekord. Jeg har vaskemidler på høyre hånd og syntetisk godteri til venstre. Kassadama med gråblondt hår slår feil og må plinge på en annen. Jeg tar av meg hanskene og ser på de tre varene jeg har i kurven. Kassadamene akkederer. Jeg skuler bort på tøymyknerne, feilen blir retta opp av den tilkalte kassadama med gråbrunt hår og jeg rykker framover. Isdisken durer og kokosbollene er stabla skeivt. Pallen til høyre er full av grisedyre poser med julemarsipan, og en tenåring viser sitt kvisete åsyn i et par sekunder i døra inn til lageret. En gammel mann skvisjer seg igjennom køen, tydelig på jakt etter noe syntetisk snop. Jeg henger fra meg øya på ei utydelig avisforside i det fjerne. Brått er jeg nummer fem og har kommet meg helt opp til snusskapet. Jeg leser på prislista, men merker meg ingen summer. Enda en gang ser jeg til høyre, til den etterlengta bladhylla. Kanskje jeg finner et blad eller magasin jeg kan kjøpe med hjem. Men hva er det jeg ser?

Det er så overraskende at jeg faktisk tar et steg ut av køen for å kikke nærmere. Er det ikke...? Jo, det må det jo være! Kan det virkelig være...? Jeg strekker ut handa og rører ved pocketboka. Typisk husmorporno, glossa forside, et lengtende par på forsida med lange blikk og rart plasserte hender. Hun ser tegna ut, og sånn sett helt vanlig innafor kioskbokforsidene, men han er det noe snålt med. Både ansiktet og handa er klipt ut fra annetsteds og limt inn på en tegna kropp via Photoshop eller lignende. Han har nemlig en annen farge på halsen enn i fjeset, og hele stasen er satt litt skeivt på. Og ansiktet? Det tilhører ingen ringere enn Jude Law.

Jeg blir stående å glane. Lenge bare på Jude Law, som i og for seg egentlig ikke er noe vakker. Etterhvert saumfarer jeg flere andre bokforsider også. Og hvem finner jeg lengst nede til høyre på et lignende makkverk? Jo, David Beckham. Han er riktignok bare dårlig tegna, men ser likevel helt malplassert ut, uten fotballtrøye, sin aldrismilende kone og nå fire unger. Det ser så komisk ut at jeg ler høyt, og jeg bryr meg ikke om at gamlingen med syntetsnopet sniker i køen.

Jeg veit ikke helt hvilke spørsmål jeg skal stille først, heller. Det er så mange av dem! Jeg synes det er utspekulert og manipulerende, latterlig, tragisk og teit. Står det så dårlig til med husmorporno-publikummet at de må smøre kjendiser utover forsidene som lokkebiff? Veit Jude Law at han er blitt limt inn på en skrå nakke, og hva ville han sagt om det? Handler boka overhodet om David Beckham eller fotball? Når blei det legitimt å holde på sånn? Og er det virkelig ingen andre enn meg som ser hvor kleint det er?
I utgangspunktet ville jeg ikke kjøpe sånne romansesmørerier, men nå vil jeg så absolutt aldri. Tror jeg ville fått mareritt hvis det siste jeg så på nattbordet om kvelden var Jude Law, med ei ekstremt stor og bleik hand. Usj!

søndag 20. november 2011

Ved årets ende, nesten

Det nærmer seg nok et årsskifte (jo, den siste tida går råfort!), og jeg har så smått begynt å tenke på om jeg har klart å lese det jeg ville i år, og hva jeg skal sette meg fore å lese til neste år. Det siste er egentlig det verste. Jeg har skrekkelig mange bøker liggende, de fyller både hyller og skap og alle ledige overflater på bord, stoler og golv, og med jul i sikte, forventer jeg at bokhaugen på sedvanlig vis øker med i det minste fem-seks titler (familierekorden for bokutveksling på julaften er på 57 bøker, så dette er beskjedent. Og antallet familiemedlemmer? Fire). Fordi jeg har så forferdelig mye liggende, har jeg sendt ut følgende signaler til fjern og nær: i år er det første året jeg ikke ønsker meg bøker (men jeg blir veldig glad om jeg får noen likevel). Kanskje det, på sikt, er med på å rette opp littegrann, altså at boksamlinga vipper til flere leste enn uleste. Vi får se.

For 2011 hadde jeg et generelt ønske om å lese mer av alt, og det skulle særlig være mer av kvinnelige forfattere. Jeg ville også lese mer barne- og ungdomslitteratur, samt å følge flere adaptasjoner. Det siste har gått helt i vasken, jeg klarte ikke en gang se ferdig den britiske miniserien på fire episoder fra 2000 som er basert på Leo Tolstojs Anna Karenina. Men jeg har fått lest en del barne- og ungdomslitteratur, blant anna hele serien om Harry Potter, og et utvalg av bildebøker og faktabøker for ulike aldersgrupper. Vinneren er helt klart Vaffelhjarte.

Jeg tror jeg har klart å lese en god del kvinnelige forfattere, både nye og gamle, kjente og ukjente. Jeg har kost meg med de såre og stemningsfulle skildringene til Torborg Nedreaas og den intense nordnorske krafta i Herbjørg Wassmos prosa, og som vanlig blitt imponert over Margaret Atwood. Jeg har heller ikke skulka unna mannfolka; jeg har lest Dag Solstad for første gang, humra med Arto Paasilinna og blitt forbausa over den tekniske presisjonen og finessen som preger Tom Stoppards dramatikk. Jeg har også hatt noen ikke veldig overraskende nedturer; den monotone romanen Den hemmelige historien, og den evigvarende og forutsigbare Vindens skygge. Og, jeg veit ikke om det egentlig kan kalles en nedtur, men: Samuel Beckett, du er rimelig sær. Mer om oppturer, nedturer og kjønnsfordeling kommer seinere.

Foruten den litteraturen jeg har valgt å lese sjøl, har jeg i år lest ekstremt mye pensumlitteratur, fra verdenshistorie og helgenkult til The Theatre of the Absurd og leseopplæring. Til sammen flere tusen sider med tungt og lett fagstoff, på bokmål, nynorsk, svensk, dansk, norrønt og engelsk. Det er ei røre uten like, og det er jammen godt at de aktuelle bøkene er fordelt over årets tolv måneder og svært ulike emner ved høgskoler og universiteter. Og nå er jeg straks i mål med det som forhåpentligvis blir årets siste pensumbok: bind I av A History of the Modern World.

Hva jeg skal fokusere på i året som kommer har jeg tenkt mye på. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva det endelige resultatet blir, men noe som er sikkert er at jeg skal lese mer nynorsk, mer essays og mer lyrikk. Det ser jeg fram til. Jeg vil også fortsette med å lese en del barne- og ungdomslitteratur (jeg gleder meg veldig til Maria Parrs neste bok, når kommer den, egentlig?). Og de veldig gode romanene er aldri å forakte, bare vanskelige å finne fram til (av og til). Jeg håper lesesirkel 1001 bøker kan hjelpe meg litt med akkurat det, og vil gjerne være med hver måned. Men realiteten er nok en helt annen, så hvis jeg klarer 4 av 12 er jeg godt fornøyd. Ja, for jeg er fulltidsstudent til neste år også...

tirsdag 15. november 2011

Når lesekapasiteten svikter

I høst har jeg for første gang på så lenge jeg kan huske lagt meg til en heller lei uvane: jeg begynner på bøker og legger dem fra meg. Det vil si, begrepet "å begynne" kan forsåvidt diskuteres. Jeg leser nemlig bare de tre-fire første sidene. Noen ganger kun to. Andre ganger så mange som ti. Ikke at det spiller noen rolle, jeg kommer ikke inn i historia uansett. Og det ender med det samme, hver gang: jeg legger boka fra meg. Og den blir liggende.

Jeg tenker at et menneske er utstyrt med en slags lesekapasitet, eller en tolkningskapasitet. Opp til ei viss grense, kanskje til og med dagsgrense (sjølsagt ulik fra individ til individ), går det greit å lese tekster, tolke symboler og dekode signaler. Vi gjør det hele tida, stort sett uten å tenke over det. Det er alt i fra logoer, trafikk-skilt, reklame og plakater, innholdsfortegnelser, ingredienslister, bruksanvisninger, menyer og drikkekart, undertekster, omslag og baksidetekster til avisoverskrifter, blogger, e-poster, og sms og de mer seriøse artikler, fagtekster, skjønnlitteratur. Over grensa går det hele ganske treigt, det tror jeg de fleste har opplevd. Og grensa flyttes drastisk nedover dersom det er snakk om å tilegne seg kunnskap gjennom lesing. Det er jo en mye større prosess enn å koselese eller å bli underholdt, og det krever både forberedelse, bearbeiding og ettertanke. I høst har jeg jobba hardt med å tilegne meg kunnskap. Jeg tror jeg har nådd dagsgrensa mi nesten hver eneste dag, og enkelte dager veit jeg at jeg har tråkka grundig over. Når jeg så endelig har hatt tid til å være litt i ro og ikke under studiepisken, og har tatt fram ei bok for å kose meg, har jeg vært så sliten og gåen i huet at det ikke er noe særlig kos likevel. Hjernen bare slurrer. Synd, men sant.

Men ambisjonene er det ikke noe galt med! I dag har jeg samla alle påbegynte bøker i en haug. Når siste eksamen er tatt mot midten av desember, går jeg hardt ut for å komme igjennom deler av haugen (helst alle). Målet er lavt, i år satser jeg på at jeg bare klarer å lese to bøker i jula. Familieselskapene brer nemlig om seg som ild i tørt gras, så kalenderen begynner allerede å bli full. Det blir derfor en gledelig overraskelse dersom jeg dobler antallet. Klarer jeg seks, kommer jeg til å være veldig godt fornøyd. Men, det er jo ei stund til. Før den tid gjenstår både obligatoriske oppgaver, prøveeksamen og andre øvinger, foruten de faktiske eksamenene. I høst er det tre av dem. Og før jeg har fått tatt så mye som en eneste en, kommer jeg sikkert til å ha åpna og begynt på enda flere bøker.

torsdag 10. november 2011

Slurv til besvær

Å, hun som kan lese det hun vil når hun vil! Hun har min misunnelse. Og i retur har jeg, forhåpentligvis, litt av hennes medlidenhet. For ikke bare får jeg ikke lese det jeg vil, men det jeg pålegges å lese, er av lavere kvalitet enn hva jeg skulle ønske. Nå for eksempel, leser jeg ei bok av Steinar Imsen, med tittelen Europa 1300 - 1550. Boka dekker høy- og seinmiddelalderen i Europa og har sånn sett flust med spennende konflikter, utviklinger, ekspansjoner, kriger, tenkere, regenter og så videre, å ta av. Likevel klarer jeg ikke å bli så begeistra for boka.

Jeg er helt sikker på at forfatteren er en dyktig historiker, og gjennom framstillinga av stoffet vises det at han er ryddig, strukturert og har stor kunnskap om alle aspektene ved epoken han skriver om. Boka er lett tilgjengelig og han skriver godt. Kapitlene i boka er ordna etter tematikk, for eksempel befolkningsutvikling, økonomisk utvikling, politisk utvikling, samfunnets og samfunnsgruppenes utvikling og så videre, noe som er flott etter å ha lest flere historiebøker som primært er ordna kronologisk. Stoffet er flott illustrert med mange kart og ryddige tabeller som konkretiserer utviklingstrekkene på en enkel måte. Hvorfor mangler da mitt engasjement? Jo, fordi jeg ikke klarer å la være å bli så skrekkelig irritert. Uansett hvor godt Imsen kan dette stoffet og uansett hvor lett og logisk han framstiller det, så hjelper det ikke: forlaget, i dette tilfellet Universitetsforlaget, MÅ korrekturlese ORDENTLIG.

Europa 1300 - 1550 er ei historiebok som er full av småfeil, og det meste er sikkert slurv. Det er en/et-feil, mange manglende bokstaver, ofte i endinger, som for eksempel -t og -r. Det er også flere småord som har forsvunnet (eller de har kanskje aldri vært der, jeg veit ikke), som at og av, i og å, for og mot. Tegnsettinga er i alle retninger, og det mangler både komma og punktum flere steder. Det er inkonsekvent bruk av kjønn på substantiv, endinger og skrivefeil som bevillgning/bevilgning. Dette er primært forlagets ansvar. Hvorfor er ikke manuset vaska ordentlig, og hvorfor har ikke disse feilene blitt retta opp?

Mye av svaret ligger nok dessverre i at flere store forlag i lang tid har redusert utgiftene sine, blant anna ved å kutte i den potten som skal gå til manusvask og korrekturlesing (på samme måte som avisene sparer penger på identisk vis). I steden for at det er godt utdanna mennesker som tar vask og korrektur, blir det gitt til unge studenter som ikke er så kompetente. I steden for at de faste, godt utdanna frilanserne får godt betalt per time eller ord og gjør en stor innsats med å rydde i manuset, får studentene dårlig betalt per manus og skyndter seg igjennom hele greia på kortest mulig tid for å bli ferdig. Skal virkelig svingende økonomi og et konstant krav om ekstrem innsparing komme foran det å lage gode lærebøker med lang levetid?

Gjennom å behandle manuset på denne måten, altså å gi det, og forfatteren, manglende profesjonell behandling, synes jeg Universitetsforlaget viser at de mangler respekt for forfatter og historiker Steinar Imsen. Det er veldig leit. Men ikke bare det: forlaget markerer også at de ikke bryr seg noe særlig om å utdanne oss som faktisk leser fagboka innafor gitte rammer i andre fag, som for eksempel norsk rettskriving. Og ikke minst viser forlaget tydelig at de ikke bryr seg om å opprettholde yrket, og ryktet, til de som er korrekturlesere.