torsdag 30. august 2018

Germanerne

Bildekilde: Bokelskere
At jeg plutselig skulle lese Germanerne: Mytene, historien, språket nå, kom helt ut av det blå. Egentlig skulle jeg jo ikke lese sakprosa, det hadde jeg bestemt meg for. Nå skulle det bare være plass til romaner og noveller og dikt og slikt, bøker jeg kan kose meg skikkelig med, nå som høstmørket er i ferd med å senke seg. Men så stod jeg der, da, og kikka i ulesthyllene på jakt etter ei bok hvis tittel begynte på G. Brått hadde jeg boka i handa. Så hadde jeg jammen meg begynt å lese. Og da måtte jeg nesten fortsette.

Germanerne: Mytene, historien, språket (på norsk i 2014) er opprinnelig en svensk utgivelse fra 2013, ført i pennen av lingvist, professor og fagbokforfatter Tore Janson (f. 1936). Boka blei Augustprisnominert samme året som den kom ut, og Janson er, med sine 54 år som professor (!), av en betydelig størrelse i grannelandet. Han har også mange andre utgivelser bak seg, hvorav de fleste kretser om ulike aspekter ved forskning på, behandling av og ikke minst formidling av språk og kultur. Boka er oversatt av Einar Blomgren (f. 1955) og utgitt på Pax forlag.

Bare for å ha sagt det først som sist: Germanerne: Mytene, historien, språket er en helt ordinær populærvitenskapelig utgivelse. Den er ikke på samme nivå som ei "ordentlig" fagbok til bruk ved høyere utdanningsinstitusjoner, men er helt klart godt innafor det akseptable som en allmenn sakprosautgivelse. Av det forstår vel de fleste at boka på mange måter er tilgjengelig for de fleste, men sjøl om den ikke er på mer enn 239 sider, er den likevel litt for ordrik. Boka kunne fint vært stramma inn ytterligere, for Janson sier ofte det samme flere ganger, dog på litt ulike måter. For en godt trent fagbokleser kan det derfor bli dårlig flyt i teksten.

Boka handler kort og godt om germanerne og er delt inn i tre hovedbolker med respektive underkapitler. Hovedbolkene er, som undertittelen avslører: Mytene, Historien og Språket. Janson stiller relevante spørsmål, drøfter og besvarer til en viss grad formuleringer som hvem var germanerne? Hvem er de? Hva menes med begrepet før og nå? Hvor finner vi de første germanerne? Hvor bodde de, hvor flytta de, hva er deres historie? Kan vi spore germanerne gjennom ulike historiske kilder, og i så fall hvilke? Og hva sier de oss? Hva kan vi vite med sikkerhet, og hva må vi utelukke på grunn av manglende kildegrunnlag? Hva kan vi analysere oss fram til, hva må vi gjette?

Og akkurat dette siste blei et aldri så lite irritasjonsmoment underveis. Joda, boka og temaet er interessant, og Janson har mange gode betraktninger og presise observasjoner. Han gir oss slettes ingen dårlig presentasjon av materialet og de mange problemstillingene som følger med. Men det blir traurig når han til stadighet skriver nettopp at "dette må vi gjette". Han skriver "kanskje", "det er mulig", "vi vet ikke sikkert", "det kan hende" og så videre. Svært lite er håndfast, igjen er dette på grunn av et manglende kildegrunnlag, men da er det ikke til å unngå at en del av resultatet er og blir spekulasjoner.

Når en noe vesentlig del av teksten blir slike spekulasjoner, legger det nødvendigvis en demper på resten av utgivelsen. Jeg har i alle fall vondt for å være med på tankesprang etter tankesprang, premiss etter premiss, når fundamentet er såpass svakt og vaklevorent og beror på et "kanskje" - eller fem. Jeg tok meg sjøl i å lure, hva veit vi, da? Og det er jo lite. For i store deler av perioden som Janson konsentrerer seg om, fra antikken og fram til rundt år tusen, er det ikke akkurat flust av skriftlige kilder å se til hos germanerne. De blir skildra av andre, som grekere og romere, og stadig sett tilbake på fra et seinere, kristent tidspunkt, slik at kildenes reelle, anvendbare verdi kan diskuteres. De germanske kildene kommer naturligvis i stadig større grad etter hvert som mer eller mindre faste bosettinger etableres, makta sentraliseres og behovet for å skriftsetting øker. Men samtidige germanske skildringer av germanske forhold før år tusen som strekker seg over mer enn noen ord, er det langt imellom.

Noen eksempler er det jo. For eksempel har vi runeinnskriftene. Disse er obligatoriske å kjenne til for alle som har studert historie her i Norge, da vi har mange av dem. Og de fins i rikt monn i Sverige og Danmark også. Eksempelet Janson trekker fram er dansk og fra rundt år 400. Det dreier seg om ei innskrift på et drikkehorn av gull som Janson oversetter slik: "Jeg Hlewagastiz fra Holt lagde hornet". Og dette mener han så er "kanskje det eldste bevarte germanske verset" (side 149). Her må jeg dessverre protestere. Å hevde at ei slik innskrift er et vers eller et dikt, slik han gjør, er aldeles tullete. Er det da et dikt hver gang jeg skriver navnet mitt i ei bok? For meg er det soleklart at dette er ei markering fra håndverker og/eller eier av drikkehornet. Og lignende innskrifter finner vi på svært mange gjenstander fra hele det nordiske området samt Nord-Tyskland fra 400-tallet og framover, noe Janson også vender tilbake til i et seinere kapittel. De fins blant annet på drikkehorn, kammer, nåler, smykker, pyntegjenstander, krigsutstyr og våpen (Bjørg sin kam, Håvards sverd), for å ikke glemme alle runesteinene (Aslaug reiste denne stein). Er dette dikt?

Grunngivelsen er at det her er allitterasjon i "verset", altså bokstavrim. Som om denne Hlewagastiz fra Holt kunne noe for at han het det han het, bodde der han bodde og tilfeldigvis laga drikkehorn? Hadde Sveinung fra mjøstraktene lagd ei bøtte og skribla på den etterpå, hadde det da vært samme sus over "diktet"? Og så har vi alle de ufine runepinnene, da. Disse blei det funnet mange av under ei utgraving på Bryggen i Bergen, og det har vært flere utstillinger med et solid utvalg av dem. Nest etter lovverk og økonomiske avtaler, hadde folk, da som nå, behov for å sladre litt. Vi gjør det på chat og melding og jeg veit ikke hva, den gangen var det på pinner. Beskjeder av ymse slag blei rissa inn i pinner og levert videre til en mottaker. Enkelte ganger er beskjedene av det slaget en helst kaller tagging i dag: Guri er pen, Roar tok Toril i rompa, og så videre. Jeg spør igjen: Er dette dikt?

Nei, det går jeg slettes ikke med på. Men dette er jo bare noen avsnitt av boka. Seinere, om det samme, nevner forfatteren ikke dette med dikt og vers igjen. Slik sett er språkkapittelet og de komparative avsnittene om språk og språkutvikling mye bedre. Og det er jo forfatterens felt, så det skulle bare mangle. For eksempel var det nyttig med tabellen over ukedagene på ulike språk og Jansons gjennomgang der, sjøl om det var kjent stoff. Andre oversikter over ulike språk og språklig slektskap var også gode, men teksten hemmes tidvis av usedvanlig klumpete og hakkete setninger. Om det er Jansons ujevne flyt eller oversetterens rot, vites ikke. Men svært mange formuleringer kunne vært enklere, kortere og mer presise.

Germanerne: Mytene, historien, språket er ei gjennomsnittlig, fin sakprosabok for alle som ønsker ei innføring i germanernes historie, og som setter pris på det kulturelle og språklige fokuset Tore Janson innehar. Her fins elementer av mye av vår gamle historie, noe som er spennende og lett å lese videre om.

mandag 27. august 2018

Alfabetlesing

Det var en tilfeldighet som satte meg på tanken. Nei, det var ikke diktsamlinga Alfabet av Inger Christensen (1935-2009) eller alfabetserien til Sue Grafton (1940-2017), sjøl om det naturligvis kunne vært noe slikt. Nei, helt enkelt er det altså sånn at jeg to ganger i løpet av sommeren har kommet til å lese tre bøker på rappen der tittelen begynner på samme bokstav. Og jeg la ikke merke til det før jeg hadde lagt til titlene på leselista mi.

Første gang var det så ulike bøker som Dronning på King's Road, Drottningens chirurg og Dameroman m/mennDeretter fulgte Bålet, Barneloven og Billett til helvete. Så skulle jeg se om jeg kunne gjenskape suksessen, for det var jo litt moro med tre på rappen, men da det hele blei det regissert bevisst gikk det naturligvis ikke. Til nå har jeg lest Glitterscenen og halve Germanerne, og er skikkelig i beit for neste bok ut.

Hva så? tenker du kanskje og det kan jeg forsåvidt være enig i. Men slike bokvalg irriterer meg grenseløst. Jeg kan fort bruke masse tid og krefter bare på å velge, og på å vurdere ulike bøker opp mot hverandre og mitt antatte lesehumør. Men en veit jo aldri hvordan ei bok er før den er lest, så det hele er i grunnen håpløst. Slik tid med bøkene er sjølsagt veldig kos, men det er ikke særlig effektivt, og derfor blir jeg av og til sur på meg sjøl som ikke bare kan få ut fingeren og plukke fram ei bok.

Nei, jeg veit godt at jeg er en leser som trenger leseplaner. Jeg trenger planlegging og struktur og noe forutsigbart å forholde meg til for å ikke surre bort all lesetida i småkikking her og der, baksidetekster jeg likevel ikke bryr meg om, vurderinger, smaking på titler, kleine forsider og så videre. Av og til slipper leselysta til, naturligvis, men til hverdags liker jeg best at det er en smule styrt. Og nå tenker jeg at mitt neste leseprosjekt er alfabetlesing.

Helt kort går det ut på at jeg leser ut av ulesthyllene mine (det er til stadighet disse det dreier seg om, det er jo der alle de uleste bøkene er, og det er her fokus trengs, de andre bøkene har jeg jo lest) etter alfabetet. Jeg skal begynne å leite etter titler bakerst kronologisk sett etter anskaffelsestidspunkt (et annet alternativ fins ikke i min verden, for det er jo urettferdig om boka som har venta allerede i sju år på å bli lest skal forbigås, igjen, av ei som kun har vært på vent i to år) og ta for meg den første tittelen jeg finner som begynner på A. Så følger sjølsagt B, deretter C og så videre helt til jeg kommer til Å.

På bokstaver der jeg ikke har noen titler liggende, får jeg kan hende improvisere litt, lese ei til på forrige bokstav, hoppe over eller ta ei bok der bokstaven i alle fall er med i tittelen. Visse unntak er lov, slik må det være, for eksempel tror jeg ikke at Q eller W er særlig hyppige her hos meg, men det kan jo hende jeg finner ei og anna snikebok som jeg ikke husker på akkurat nå.

Til dette leseprosjektet skal bøker ikke kjøpes inn og ikke gjenleses. Målet er ei alfabetbok i måneden som ikke overlapper med Bokhyllelesing 2018 med mindre det er krise, og om du vil være med er det bare hyggelig! Jeg planlegger å begynne allerede nå i september og første bok ut er Arkitekt av Merethe Lindstrøm.

torsdag 23. august 2018

Glitterscenen

Bildekilde: Bokelskere
Hva skjedde egentlig den varme seinsommerdagen i 1969? Den dagen det alltid blir snakka om seinere, i alle fall her i Trakten. Dagen da den amerikanske jenta drukna i de mørke og voldsomme understrømmene i Buletjern, iført ei rød kåpe av plast. Og så: Björn. Kjæresten hennes. Med moped og radio. Død, han også, rett bortpå søskenbarngården. Og etterpå: Alt dette med Doris. Rita som flytter og aldri, aldri mer kommer tilbake. Solveig som blir. Og Bengt, som er mer rotløs enn noensinne.

Det som foregår med og mellom ungdommene denne sommeren, preger Trakten i lang tid etterpå. Alle kjenner til hendelsene, og ryktene går på bygda. Om Tobias og friherreinnen for eksempel. Og Søster Blå og Søster Rød. Søskenbarnmoren og søskenbarnfaren. Men hva var det som egentlig skjedde? Folk lar seg fascinere og forundre, og de dikter med på rykter og fortellinger, legger til det de har sett og hørt, eller tror de har sett og hørt, gjør historia til sin egen. Slik som Doris og Sandra gjør noen år etterpå. Den gangen ved Buletjern var de ikke en gang blitt tenåringer. De var bare barn. Som så finner sammen i fantasiene og iscenesetter et spill rundt det som hendte ved Buletjern, med Den amerikanske jenta, Björn og Gutten i skogen. Sandra, som bor i den mer vasstrukne delen av skogen med et halvferdig svømmebasseng i kjelleren. Doris, som like etterpå slipper inn på søskenbarngården, og denne gangen for godt.

Og så er det de som er enda yngre. Som heller ikke kan la være å se eller høre noe. Og som igjen blander rykter og fortellinger inn i sin egen historie, som ikke kan unngå å preges av død og ulykker og det triste og vonde som følger med. Slik som Maj-Gun og Suzette. Fortida og Trakten trekker dem mot hverandre, binder dem sammen, men hvem er de, egentlig? Og hvordan henger deres skjebner sammen med Vinterhagen og Rosenhagen, Glasshuset og ikke minst Glitterscenen? Og hvilke roller spiller Ulla og Johanna oppi alt dette?

Glitterscenen (på norsk i 2011) er oppfølgeren til Den amerikanske jenta (på norsk i 2007). Boka har undertittelen "Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd", som går som et omkved boka igjennom. Romanene er skrevet av finlandssvenske Monika Kristina Fagerholm (f. 1961), en svært prisbelønt finsk forfatter som skriver på svensk. Begge bøkene er blitt oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke (f. 1946 - det eneste jeg reagerer på her er hvorfor han plutselig ikke skriver Trakten med stor T lenger) og er utgitt på Pax forlag. Jeg leste Den amerikanske jenta for flere år tilbake, da jeg var på studietur i Finland. Og det var noe med stemninga i bok og land, forfatterens syngende, finlandssvenske tone, språket og miljøet som klaffa noe helt enormt. Jeg hadde en suveren leseropplevelse! Og har, helt sia hjemreisa, hatt lyst til å lese oppfølgeren. For når noen lager et kriminalmysterium der løsninga uteblir, er det ikke til å unngå at en undrer seg, grubler og ser for seg ulike scenarier. Kanskje en til og med dikter litt, slik personene i boka gjør.

Og Monika Fagerholm spinner videre på disse fortellingene vi lager oss. Hun virker fascinert av historiefortelling som fenomen, av dannelsen av identitet, av valg og påvirkning, drømmer, tilfeldigheter, lengsler og hemmeligheter. Og ikke minst hvordan vi aktivt bruker fortellinger, myter, rykter, sanger og sitater for å legitimere oss sjøl, danne oss sjøl. Flik for flik skriver hun fram personene sine, for å snu dem like etterpå og avsløre helt nye sider for leseren. Hun skildrer hvordan vi påvirkes og dannes, hvordan vi avviker, endres, faller tilbake igjen. Og hvordan vi bevisst og ubevisst kan legge lokk på større eller mindre deler av oss sjøl for kort eller lang tid. Fagerholm lar personene sine puste og protestere, men hun vikler dem inn i et stadig strammere nett, der alle har sin funksjon, sin oppgave, sitt sted å være akkurat når det gjelder. Scenene spiller hun igjen og igjen for oss, med ørsmå endringer, en ny detalj, en ny replikk, et nytt perspektiv, slik at den stadig blir tillagt ny vekt, og vi alltid må korrigere oppfatninga vår. 

Og alt begynner altså denne dagen i 1969. Eller, egentlig begynner det vel litt før. Det begynner med at hun kommer. Hun, den amerikanske jenta, som egentlig heter Eddie de Wire. Hun som er den første kjæresten til Björn og kanskje Bengt sin også. Vi veit at hun drukner, et fall fra Loreklippen, djupt ned i de mørke, strømmende vannmassene. Vi veit at hun ikke blir funnet før mange år etterpå, når vannet plutselig er klart nok til at en kan se henne der hun stiger opp, plutselig løsna fra noe som har holdt henne igjen på bunnen. Håret utover. Den røde plastkåpa fortsatt på. Vi veit også at det var vitner til det som skjedde i 1969. Og vi skjønner raskt i løpet av denne romanen at det er flere som veit sannheten. Bare ikke vi.

Fagerholm har komponert aldeles ypperlig, igjen, og hun skriver med driv og kraft og puls, enten det er om alle disse drømmene og ambisjonene vi har for livet - drømmer og ambisjoner vi ser gå i grus -  eller om Dødens Engel, livet i kiosken, tanta i Portugal, tida da Suzette stakk av, barnedyret, Gårdsbestyreren eller om Doris. Hele tida spinner hun rundt disse ungjentene, seinere kvinnene, og utforsker deres livsvilkår, muligheter og faktiske liv. Hun spør ikke, men det er der likevel: Hva skjedde? Hvorfor blei det ikke slik hun drømte om? Med litteratur, dans, musikk, berømmelse... Og videre, hva holder oss igjen, hva hindrer oss, de rundt, oss sjøl? Enkelte scener er svært sterke, men Fagerholm velter seg verken i detaljer eller i grusomheter, nei, her er hun stram og presis i skildringene, slik at hun holder på hemmelighetene nesten helt fram til slutten og vi nesten ikke merker at det er så fælt, alt sammen. Og når vi da får visshet -.

Språket er drivende godt, og Fagerholm har et unikt grep om setningene, som tillater henne å bryte opp på uventa steder. Det kan virke noe stakkato i begynnelsen, men en finner raskt flyten og ser logikken, rytmen, pusten. Hun ligger tett på hovedpersonene sine, sjøl om hun skildrer dem i tredjeperson og uanstrengt beveger seg fra skjebne til skjebne. Vi får sympati med dem alle, den tjukke og røykende Maj-Gun med alle flosklene, Suzette med de store øya, som ingen egentlig kjenner, flittige Solveig som alltid forsøker å gjøre det som er rett. De forteller om seg sjøl, fra barndom og ungdomstid, og Fagerholm har fletta historiene deres nøye sammen, slik at helheten er en billedvev.

Men i denne billedveven, hva er sannhet? Hva er et minne? Hva veit vi sikkert, og hva skapes underveis? Hva er drøm? Hva er virkelighet? Det er ikke godt å si, men Fagerholm utforsker, nesten endevender fortida til disse jentene i sin jakt etter svar. Og vi er med, tett på, i den forlatte sjøbua, på søskenbarngården, hos Gårdsbestyreren, i tvillinghusene inne i sentrum som kalles Java og Sumatra, på Loreklippen. Vi er med og klipper filler, vi sladrer i kiosken, vi er på kirkegården med og uten maske, vi er på nattklubb, vi er ute i uværet, vi er på Glitterscenen. Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd -.

lørdag 18. august 2018

Kvartalsoppsummering II, Bokhyllelesing 2018

En lang og varm sommer går mot slutten, og det store spørsmålet er: Fikk alle lest det de planla? For det er jo slik med disse leseplanene, at sjøl om de som regel er rimelig greie å forholde seg til, så er leselysta en lumsk følgesvenn. Den kan svaie i alle retninger når det passer som verst, med dertil utslag. Det veit en hver garva bokelsker, og en kan se det av resultatene i diverse lesesirkler og leseutfordringer også.

Første kvartalsoppsummering for Bokhyllelesing 2018 finner dere her. I dette innlegget skal jeg ta for meg de tre neste månedene av 2018, altså april og mai samt juni og juli, som deler utfordring og derfor må behandles samtidig. Jeg regner med at de aller fleste er i mål med disse leseutfordringene nå. Om noe skulle vise seg å ikke stemme, ta gjerne kontakt, så skal jeg rette opp feilene! Og blir du ferdig ei stund etter at dette innlegget er lagt ut, er det naturligvis ingenting i veien for å ta kontakt da heller, slik at du kommer med på listene.

April - fjerde runde
Leseutfordring: Les ei bok som handler om eller tar utgangspunkt i en familie

Dette var leseplanene:
Monika skal lese Beauty is a Wound av Eka Kurniawan
Anita skal lese De håpefulle av Nicolai Houm
Åslaug skal lese Familien på Gilje av Jonas Lie
Astrid Terese skal lese En lykkens datter av Isabel Allende
Berit (beritbok) skal lese Barndomshjemmet av Lisa Jewell
Anaruh skal lese De urolige av Linn Ullman
Tijana P. skal lese De usynlige av Roy Jacobsen
Hedda skal lese Fortuna av Alexander L. Kielland

Sånn gikk det:
Tijana P. leste De usynlige av Roy Jacobsen
Berit (beritbok) leste Barndomshjemmet av Lisa Jewell
Anaruh leste De urolige av Linn Ullmann
Åslaug leste Familien på Gilje av Jonas Lie
Hedda leste Fortuna av Alexander L. Kielland

Mai - femte runde
Leseutfordring: Les boka bak filmen

Dette var leseplanene:
Monika skal lese Rebecca av Daphne du Maurier
Anita skal lese Rebecca av Daphne du Maurier
Åslaug skal lese Victoria av Knut Hamsun
Astrid Terese skal lese Hobbiten av J.R.R. Tolkien
Anaruh skal lese For whom the bell tolls av Ernest Hemingway
Tijana P. skal lese Timene av Michael Cunningham
Hedda skal lese Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro
Berit (beroene) skal lese Hvem var Jason Bourne av Robert Ludlum

Sånn gikk det:
Hedda leste Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro
Berit (beroene) leste Hvem var Jason Bourne av Robert Ludlum
Anaruh leste For whom the bell tolls av Ernest Hemingway
Åslaug leste Victoria av Knut Hamsun
Tijana P. leste Timene av Michael Cunningham

Juni & juli - sjette runde
Leseutfordring: Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese

Dette var leseplanene:
Monika skal lese The Goldfinch av Donna Tartt
Anita skal lese Stillitsen av Donna Tartt
Åslaug skal lese Baobabtreets frukt av Maite Carranza
Astrid Terese skal lese En vis manns frykt av Patrick Rothfuss
Anaruh skal lese The goldfinch av Donna Tartt
Tijana P. skal lese Bradbury stories av Ray Bradbury
Hedda skal lese Rosens navn av Umberto Eco
Berit (beroene) skal lese Vinter over verden av Ken Follett

Sånn gikk det:
Anaruh leste Grense Jakobselv av Kjartan Fløgstad
Åslaug leste Når landet mørknar av Tore Kvæven
Hedda leste Rosens navn av Umberto Eco
Birthe leste Rosens navn av Umberto Eco

***

Og det er altså det vi har lest så langt. Da er det bare å klikke seg inn på de ulike innleggene, lese flittig og kommentere i vei, for her er det masse spennende og lesverdig litteratur! Neste kvartalsoppsummering skal etter planen komme i løpet av oktober eller november, og til da skal vi ha kommet oss gjennom tre kategorier til. Disse er som følger: I august skal vi lese bøker skrevet av forfattere som er fra ikkeeuropeiske land. Her er det altså mulig å gjøre det skikkelig eksotisk! I september er det oppfølgere som står for tur, og en kan naturligvis velge akkurat hva en vil. I oktober vendes blikket mot skandinaviske bøker som blei utgitt 1960 og 2000 - her er det mye flott å finne, det er jeg helt sikker på. Og om du vil være med, er det bare å lese i vei, enten i smug eller ved å gi beskjed her eller på samlesida. God fornøyelse!

torsdag 16. august 2018

Velkommen, Alice Andersen!

Bildekilde: Bokelskere
Riktignok er dette en bokblogg der begrepet "bok" aldri er blitt ytterligere diskutert og definert, men jeg har for det meste vært opptatt av skjønnlitteratur og til dels noe faglitteratur for voksne. Innimellom har ei og anna barne- og ungdomsbok fått slippe igjennom, men det er langt ifra et representativt utvalg for alle barnebøkene jeg leser og har lest - eller for alt som utgis og faktisk fins der ute. 

Med små barn i huset og en jobb der lesing og kjennskap til både ny og gammel barne- og ungdomslitteratur er en naturlig del av hverdagen, er det ingen vei utenom at nettopp det skal leses og blir lest. Og godt er det, for en gang bokelsker, alltid bokelsker. Bok er bok, uansett hvem den er ment for, og jeg har alltid ment at alle lesere har godt av å lese både i bredden og i dybden for å utfordre seg sjøl. Det medfører at en beveger seg over alle sjangre og gjerne alle aldersnivåer. En herlig bieffekt er da at en plutselig har en suveren leseropplevelse på et litt uventa sted.

Slik som nå. Jeg har en ivrig Sommerleser i hus, det vil si et barn som deltar på bibliotekenes nasjonale og digitale lesekampanje gjennom hele den lange sommeren, og det har faktisk blitt vanvittig mange bøker i sommer. Og ei av bøkene de vi har lest og kost oss mest med, er Alice Andersen (2014) av Torun Lian (f. 1956). Alice Andersen er den første boka i en serie på hittil fire bøker, hvorav den siste kom i fjor. Og ja, vi skal lese de andre tre også!

Det er nemlig slik at Alice Andersen, åtte år, er ganske vanlig og ganske uvanlig på en gang. For eksempel bor hun sammen med mamma og pappa, storebror Martin på tolv og lillesøster Mia på fire i en blokkleilighet i en stor by. Det er ganske vanlig. Men samtidig har hun forferdelig mange tanker i hodet, og ofte handler de om hva hun er engstelig for. Og det er kanskje ikke så vanlig. Faktisk er det sånn at av og til klarer hun aldeles å skremme seg sjøl med disse tankene! Og da er vi mer over på det uvanlige.

Akkurat denne dagen, når vi kommer inn i livet til den vanlige og uvanlige Alice Andersen, ser det ut til å være en helt ordinær dag. Men Alice føler på seg at noe kommer til å skje, det er som om hun går og gruer seg til noe hun ikke helt veit hva er. Det er fredag, noe som betyr at hun må stå opp tidlig og gå på skolen. Hva hvis Iver, gutten i nabooppgangen som også går i klassen, er sjuk og ikke skal på skolen? Da må Alice gå aleine! Og det, det er noe av det verste. Særlig hvis det kommer kvisete ungdommer. Eller pratsomme gamle mennesker. Som alltid skal spørre henne om skolen. Det har da ikke de noe med! Og hva skal hun forresten svare?

Men det viser seg at Iver skal på skolen. Og alt går bra. Likevel er ikke den gnagende følelsen borte når Alice har kommet hjem. Mamma er opptatt, slik hun pleier, og hører ikke helt hva Alice sier. Det sinte brevet hun skriver til kommunen er visst mye viktigere. Martin gauler, synger og danser, skjærende falskt og helt feil, men alt er som det skal der også. Og Mia sitter på badet og leiker med vann overalt. Da er Alice aleine igjen. Eller vent! Pappa! Han skulle jo ut i garasjen for å vaske bilen. Kanskje hun skal ta en tur ned dit? Han er sikkert snart ferdig. Det er bare det at det er så skummelt der ute. For eksempel har Iver fortalt at det er en kjempestor, svart, skummel og farlig hund i oppgangen hans. Hva hvis den er ute? Og så er det ungdommene. Og alle de fremmede. Og alle de som mamma og pappa sier at Alice må hilse pent på. Sånn som danseskolelæreren i fjerde.

Men. Det er jo ikke sikkert hun møter noen. Og dessuten kan hun jo løpe. Og hun kan veien, den er ikke lang. Og pappa er jo der. Og det er ikke så moro å kjede seg heller, akkurat. Kanskje hun skal ta sjansen? Nølende, og tankefull, og svært skeptisk, tar Alice motet til seg og går ut i gangen. Men hvordan det går der, må dere nesten lese sjøl.

Det som er så herlig med Alice Andersen, er at hun er så fullstendig seg sjøl. Rolig, stille, tankefull, tidvis full av angst, men så innmari seg sjøl. Hun er veldig fri for nykker og trass og ideer om at hun skal ha alt mulig hele tida, hun jakter ikke etter den kuleste leika eller den stiligste buksa, hun drømmer ikke om alt hun kan ønske seg til jul eller at hun skal velte seg i godteri på lørdag. Nei, Alice Andersen er nok en litt uvanlig åtteåring. For hun er usedvanlig jordnær og konkret, sjøl i alle sine tanker, og hun er full av aksept over at verden er slik den er. Hun må bare takle den.

Komposisjonen i boka er svært godt og profesjonelt utført og romanen har en gradvis spenningsoppbygging. Vi følger Alice over kun én dag. Vi rekker likevel å bli svært godt kjent med henne over mange korte kapitler med presise skildringer og en jevn bevegelse framover mot det spenningsmessige høydepunktet. Det går langsomt, men det er befriende langsomt! Her får vi tid til å tenke og reflektere sammen med Alice, og vi er med henne på hvert eneste skritt. Teksten gir slik sett rom for både foreldre og barn til å gå aktivt inn i dagen til Alice.

Innimellom nåtidsskildringene lar Lian Alice huske tilbake i tid, og konsentrerer seg da om noen få, men svært konkrete episoder, framfor et hav av erindringer. Det gjør at de utvalgte episodene trykkes inn i leseren, slik at vi virkelig forstår Alice og ikke kan unngå å ta henne på alvor. Og det igjen er vesentlig for å kunne skjønne hvordan hun kommer oppi det hun kommer oppi seinere den dagen, og for å forstå reaksjonene hennes mot slutten av boka. For Alice har rett. Det er virkelig noe spesielt som skjer denne fredagen.

Alice Andersen er, i all sin beskjedenhet og redsel, en svært viktig barneromanfigur. Hun slår nemlig et slag for de sjenerte og innadvendte barna som egentlig helst vil være i fred, i alle fall av og til. Og hun argumenterer, uten å si noe særlig, for at det også må være helt greit. Og det som er så fint med Lians skildringer, er at hun aldri dømmer Alice, eller ymter frampå om at hun bør være annerledes. Nei, Alice skal mestre verden slik den er, slik hun er. Hun skal ikke endre seg. Det er et svært viktig budskap å sende til barn av alle slag, men kanskje spesielt til disse tenkebarna, som ofte blir oversett og glemt fordi de tenker og ikke støyer i vei.

Stille barn blir av mange betrakta som litt annerledes, og mang en forelder, slektning, lærer og velmenende voksen forsøker å dytte disse barna ut av stillheten og inn i bråket. Bare fordi det da er lettere for oss voksne, for da veit vi hvor vi har dem - der hvor alle andre er. Men lett for voksne er ikke det samme som bra for barnet! Mange tenker at det kanskje er noe galt med de stille barna, og kommer med kommentarer slik som "Hun vokser det av seg." og "Det er nok bare en fase.", eller de tuller til stadighet med at barnet har mista stemmen og derfor er blitt helt borte og lignende. Og de leiker at de overser - når de faktisk overser det virkelige barnet helt på ordentlig. Jeg veit hva jeg skriver om, for jeg var også et slikt stille barn i noen år. Og nå er jeg mor til ett.

Og om du også har et slikt stille tenkebarn, en unge som vimer litt mye i sin egen verden, som drømmer mye og intenst, uansett om det er en følsom og rolig gutt eller ei sjenert og engstelig jente, er dette definitivt ei viktig bok å lese. Boka kan fungere som en samtalestarter omkring vanskelige temaer, og den kan virke som en brobygger mellom foreldre og barn, særlig der foreldrene ikke helt forstår sitt eget barn fordi hun eller han er så annerledes fra dem sjøl. Alice er skildra så tydelig og godt, og er så klar i sin egen tale, at hun er ikke vanskelig å forstå. Nei, hun skal bare aksepteres! Og ses, og høres, for hun er like viktig som de som bråker.

Den første boka om Alice Andersen minner så smått om Ian McEwans (f. 1948) barnebok Dagdrømmeren (på norsk i 1996). Begge bøkene har felles utgangspunkt, nemlig disse stille tenkebarna, men er ellers vidt forskjellige - fordi barna er så ulike. Likheten er at bøker og forfattere tar disse barna på alvor. De gjør plass til dem i vårt støyende, multimediale samfunn der de som roper høyest blir hørt mest, og ofte også blir premiert for dårlig oppførsel (bare se til USA). Og begge bøkene trengs, kanskje nå mer enn noen gang.

Alice Andersen er en solid, velkomponert og viktig barneroman ført i et godt språk. Lian skildrer lett og fint Alices vekslinger i humør og tanker, og glir uanstrengt fram og tilbake mellom nåtid og fortid, samt Alices tanker om framtida. Gjennom bruk av tredjeperson unngår forfatteren at redselen blir klaustrofobisk og skummel, og ved bruk av presens blir historia engasjerende. Uten å bruke kliniske begreper lages det tydelige forskjeller i Alices gruing, fra bekymring oppover mot ei stadig mer intens uro, deretter engstelse, redsel og rein angst. Også på denne måten er boka nyttig og verdifull for alle som jobber med barn, alle som har barn og sjølsagt også for alle barn som av og til er litt redde.

Alice Andersen er godt og stemningsfullt illustrert av Øyvind Torseter (f. 1972). De andre titlene i denne kjempefine, kritikerroste og prisbelønte serien er Reserveprinsesse Andersen (2015 - Brageprisen), Alice svømmer ikke (2016) og Alice og alt du ikke vet og godt er det (2017). Jeg gleder meg til fortsettelsen!

fredag 10. august 2018

Bibliotekenes Sommerles

Som mamma er jeg naturligvis opptatt av at barna mine skal ha det bra her og nå, men også at de skal lykkes seinere i livet. De små koser seg i øyeblikket, nærmest uansett hva de holder på med, mens jeg stadig tenker framover på det neste, og på hva jeg og mannen min som foreldre kan gjøre, stille opp med og legge til rette for. Og det gjelder naturligvis også bøker og lesing.

Jeg har alltid vært glad i bøker og hatt en enorm leseglede helt fra jeg knakk lesekoden med et gammelt og nå forlengst tapt Donaldblad som fireåring. Jeg er vokst opp med bibliotek hjemme og mengder av egne bøker, samt høytlesing, lydbøker og egenlesing nærmest hver dag. Ja, i svake stunder mener jeg fortsatt at årsaken til at jeg bruker briller i dag ikke er genetisk, men på grunn av kvelds- og nattlesinga mi som lita, foretatt i smug, hengende over sengekanten og med den tynne, mjuke lysstripa fra gangen som eneste lyskilde. Det var jo da det var best å lese, i stillheten, og med en kriblende følelse av at det var ulovlig, men så herlig nødvendig! Livsnødvendig, faktisk.

Ja, livsnødvendig. Og det har hele veien vært et inderlig ønske fra min side å bringe denne lesegleden videre til barna. Og det er det mange årsaker til. Den mest soleklare, for en voksen, er den instrumentelle: Å kunne lese er en helt nødvendig basisferdighet i vårt samfunn. Videre det vitenskapelige argumentet: Undersøkelser viser at barn som blir lest for hjemme og har et positivt forhold til bøker og lesing fra de er små, får et større ordforråd, et bedre språk og jevnt over gjør det bedre på skolen. Men så kommer det vanskelige, det vi ikke kan måle og veie og telle og sette en prislapp på: Den faktiske, reine lesegleden.

Hvordan formidle leseglede? Eller skape leseglede? Enda verre, bevare leseglede? Beskrive leseglede? Det er utrolig vanskelige spørsmål, spør du meg. Ikke bare varierer begrepet leseglede og betydninga av det fra person til person, men også elementer som alder, kjønn, interesser, smak, lesenivå og noe så trivielt som humør spiller inn. Jeg veit i alle fall at jeg ikke koser meg med samme type bok en dag jeg er sur som en dag jeg er glad. Og jeg tenker jo at barna på mange måter er likedan. Da kan det fort virke håpløst.

Skal en da gi opp? Ikke forholde seg til det, ikke velge, ikke lese? Nei, det er aldri et alternativ. Å lese er noe av det viktigste vi gjør sammen med barna! Vi legger ikke bare grunnlaget for større ordforråd og øker forutsetningene for at barna gjør det bra på skolen, vi ikke bare skaper litterære opplevelser og roer ned sammen, vi skaper også minner. Minner av noe trygt og godt og fint som blir med barna hele livet og som igjen med høy sannsynlighet fører til at de gjør det samme med sine barn - som forskning langt på vei kan underbygge.

Men vi gjør også noe mer. I disse nydelige leseøyeblikkene, når alt klaffer og vi får kjenne på den reine lesegleden, utvikler barna seg. Fantasien vår, og deres, og evnen til å leve seg inn i andre mennesker, andre liv og andre verdener gjennom bøkene og fortellingene vi leser, er en egenskap som må trenes opp og holdes vedlike for å kunne brukes aktivt. Og der finner vi virkelig magi! Når barna ikke bare knekker lesekoden, men selveste gledeskoden. Da er det gjort.

Hvordan komme dit, da? For vår del har bibliotekenes nasjonale lesekampanje Sommerles vært helt vesentlig i år. Vi sier at vi er med, sjøl om det bare er det eldste barnet som faktisk er påmeldt. Men alle er med. Hele familien samles i og om bøkene, vi leser sammen, prater sammen og fantaserer sammen. Vi smaker på ord, lærer noe nytt, lar tankene fare mens vi ser på illustrasjonene, diskuterer personene vi møter og blir kjent med og hendelsene de utsettes for. Lesestunden er blitt lengre og lengre, og gjerne flere i løpet av en dag! Og bøkene går unna som bare det. 

Igjen kan en spørre, og denne gangen er det: På hvilken måte er noe slikt mulig? Jo, fordi Sommerles helt har fjerna det voksne aspektet ved ferdigheten å kunne lese. Her snakkes det ikke om at lesing er en basisferdighet. Det vises ikke til forskning. Barna må ikke prestere noe etter lesinga, slik de ofte må på skolen. De skal ikke svare på spørsmål eller skrive oppgaver eller forklare seg. De behøver ikke utlevere leseropplevelsen sin eller seg sjøl, eller forholde seg til målsettinger og krav. Alt barna behøver å gjøre er å lese akkurat det de har lyst til. Sommerles er så enkelt som bare det. Det er åpent for alle 1. - 7. klassinger, tilgjengelig for alle via nettet, og helt gratis - men med muligheter for fantastiske resultater for hele familien. Sommerles er ei gavepakke; prosjektet gir glede her og nå, og uttelling seinere i livet.

Men, bare så det er sagt, det barnet som begynte med Sommerles 1. juni, er blitt et ganske annet barn mot slutten av sommerferien. For intellektuelt sett har det skjedd så mye som er helt umålbart, men som er noe av det mest verdifulle som kan skje: Barna har fått muligheten til å utvikle seg, til å gå boka og fortellinga i møte, til å ta imot med åpenhet og fantasi og glede. De lærer å se forbi omslag, sidetall og mengder av bokstaver, og gyver løs med kry forventning over hva de får være med på denne gangen. Slik er de blitt gitt evner de i beste fall kan ha glede av og nytte av, støtte seg til og utvikle seg videre med, ikke bare gjennom skoleåra, men også godt inn i voksen alder, ja, kanskje videre også. De lærer å leve med lesinga, og med gleden. Det kaller jeg livsnødvendig. 

Og du? Det smitter over på oss voksne også.

mandag 6. august 2018

Bokhyllelesing: Patricia Highsmith

Bildekilde: Bokelskere
Den unge arkitekten Guy Haines sitter på toget på vei hjem til småbyen han kommer fra. Han skal besøke mora si, ei dame han har et svært godt forhold til, samt at han skal snakke med Miriam. Miriam! Han kan ikke helt få bestemt seg når det kommer til henne. Hater han henne? Eller vil han bare få henne vekk så fort som mulig? Eller syns han synd på henne? Uansett er han fast bestemt på å be om skilsmisse. Han vil ikke bli hos henne når hun venter en annen manns barn. I tillegg har de vært separert i flere år allerede, og det er lenge sia han har sett henne. De er mest som fremmede for hverandre. 

På det samme toget sitter også en annen, noe yngre mann ved navn Charles Bruno. Han er en ranglefant av dimensjoner, er særskilt opptatt av mord og kunne mer enn gjerne tenke seg å ta livet av faren sin, som han hater, slik at han og mora kan få kontrollen over familieformuen og eiendommene. Men med farens privatdetektiv Gerard hengende over seg, kan han ikke foreta seg stort uten å bli spurt om det etterpå. Situasjonen er uholdbar og Charles holder på å bli småsprø av å være ufri. Det er under hans verdighet!

Ved en ytterst uheldig tilfeldighet kommer disse to mannfolka i snakk. Og fordi Charles er svært kontaktsøkende, pågående og mangler normal folkeskikk, særlig i fylla, blir det til at de fortsetter samtalen inne i hans kupé, der de også får servert middagen og drikker mer enn de burde. Charles grafser rundt i Guys privatliv, noe som frustrerer Guy, men han er likevel fascinert av denne mannen som tilsynelatende totalt mangler skrupler og fintfølelse. Men ganske snart føler han seg uvel og vil ut og vekk, bort, langt bort, han vil ha frisk luft, klare tanker, en mulighet til å forberede seg på å møte Miriam, men nei. Han holdes på sett og vis mot sin vilje fast av Charles og kan ikke la være å holde praten gående, om ikke annet så av høflighet.

Etter kort tid med Guy blir det klart for Charles hva som burde gjøres. Han ser nemlig alt gjennom sine bedrukne briller, og gjennom sitt hårreisende perspektiv på mennesker (kvinner i særdeleshet) og forbrytelser (spesielt mord). Uten særlig blygsel lanserer han forslaget for Guy: Hva om vi begikk hvert vårt drap, for hverandre? Charles mener at alle mennesker er i stand til å drepe, og at det beste mordet er det som begås helt uten motiv. Det vil nemlig villede alle etterforskere, og drapsmannen vil slippe unna. Guy blir fysisk dårlig bare av å høre på snakket til Charles, for det er så fjernt for hva han kunne tenke seg. Men under press blir han nødt til å innrømme at han har tenkt på å drepe, han også.

Ti dager etter blir Guys kone Miriam funnet død. Guy befinner seg da i Mexico sammen med kjæresten Anne, og drar rett hjem til mora, som mildt sagt er rysta. Det er nemlig slik at politiet ikke har noen spor i det hele tatt, og ingen har sett noe som helst. Først var hun der, i live ute på øya sammen med vennene sine, så lå hun plutselig død på bakken i mørket. Kvalt. Guy har mistanker, men klarer ikke å tro på dem. Han klarer heller ikke si noe til politiet, da det hele virker for usammenhengende til å være sant. Og han har jo ingen bevis, det var bare en samtale, en vond og ekkel samtale han helst vil glemme. Det må bare være en tilfeldighet! Men mistanken gnager. Og gnager.

Dette er altså utgangspunktet for Patricia Highsmiths (egentlig Mary Patricia Plangman, 1921-1995) debutroman Billett til helvete, bedre kjent under originaltittelen Strangers on a Train. Boka kom ut i USA i 1950, blei filmatisert av Alfred Hitchcock (1899-1980) året etter og kom på norsk for første gang ved Inger Hagerup (1905-1985) i 1968. Og det er hennes oversettelse jeg nå har lest, dessverre en langt ifra feilfri oversettelse. Her er det mye slurv, blant annet mange orddelingsfeil, og noen setninger er så dårlige at de ikke gir mening. Det hjelper heller ikke når punktum og stor bokstav blir glemt.

Boka skiller seg en del fra vanlige kriminalromaner. Ofte finner vi klappjakta på morderen som det sentrale spenningselementet, her er det utforskning av menneskets psyke som står i fokus. Hvem er i stand til å drepe? Hva kan drive et menneske til drap? Er det mulig å tvinge noen til å drepe? Kan en distansere seg fra en slik handling? Kan en leve normalt etterpå? Tematikken er svært mørk, og på mange måter er hele boka et dypdykk i en nedadgående og destruktiv spiral der leseren langt på vei veit at dette umulig kan gå bra. Men en håper i det lengste likevel.

Highsmith skriver i tredjeperson, og det er Guy som virker å være bokas hovedperson da vi stort sett følger han. Men det er ikke helt gjennomført, for også Charles slipper til med betraktninger og handlinger, og har mange kapitler og lange scener helt uten Guy, noe som egentlig ikke er så logisk. Det er plass til en fortellerstemme til, men hvorfor er det ikke konsekvent gjennomført? Vekslingene mellom disse to er ikke alltid helt vellykka, da vi aldri får en forklaring på hvorfor vi får skildra noe og ikke noe annet. Slik blir vi godt kjent med Guy, og ikke så godt kjent med Charles. Likevel fungerer boka.

Boka er full av kontraster. Den største er naturligvis den mellom de to mannfolka, Guy og Charles. Guy er en vellykka, danna, utdanna og hardt arbeidende mann, som forsøker å gjøre rett mot både kona og kjæresten. Han som er så bestemt på skilsmisse går plutselig med på å bli i ekteskapet likevel, til hun har født, og han er villig til å la et stort oppdrag fare av samme årsak. Han vil være et godt menneske, og er det langt på vei også. Men, og det er et viktig men: Jeg får aldri medfølelse med Guy. Så har vi hans motsetning, den sleipe rikmannsgutten Charles, som er bortskjemt, ubehøvla og lat, og som ikke bryr seg nevneverdig om rett og galt eller sånt tull som etikk og moral. Han er en kraftig alkoholisert og egosentrisk drittsekk som ville fått alle psykologers varsellamper til å blinke med sitt sterke utslag på psykopatskalaen. Naturligvis er det ikke noe medfølelse å hente her heller.

Videre er det kontrastene mellom de to kvinnene i boka, Miriam og Anne. De spiller begge viktige biroller i begge menns liv, og deres væren er høyst ulik. Så har vi den sjølsagte kontrasten mellom liv og død, som ikke er til å komme utenom i ei slik bok. På samme måte har vi før og etter. Møtet mellom Guy og Charles på toget skal komme til å endre dem begge, og begge rammes av konsekvensene av hva de gjør og ikke gjør. Men også Guy er opptatt av kontraster, han tenker på det og formulerer det. Mye av det er nok som en del av yrket som arkitekt, men noe blir også framprovosert gjennom bokas handlingsforløp. Guy ser det dobbelte i alle mennesker, ting, situasjoner og handlinger, en dualisme som til sammen utgjør en helhet. I alle fall blir det slik han etter hvert forsøker å forklare - og legitimere - det som skjer.

Jeg har tidligere lest bøkene om psykopaten Tom Ripley av samme forfatter. Da var det noe ved skildringene hennes som jeg ikke likte, og det var det denne gangen også. Det er noe overfladisk, kjølig og usympatisk ved grunnstemninga i boka som påvirker alt, og vi kommer aldri helt tett innpå Guy og Charles, sjøl om teksten gir seg ut for å være utleverende og psykologisk. Her fins heller aldri varme og lun humor, omtanke og omsorg, teksten og personene er slikt sett enspora og noe utroverdige. I tillegg er det mange overtydelige passasjer, der forfatteren både viser fram og forteller hva som skjer, i stedet for å bare gjøre en av delene. Med et noe strammere manus ville det vært betraktelig mer spennende å lese. Men disse psykopatgreiene blir aldri spennende for meg, jeg klarer ikke å leve meg inn i det og i verste fall blir det bare ekkelt. 

Patricia Highsmith blei i hurten og sturten mitt valg for sjuende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet denne gangen var å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. Nå er ikke USA europeisk, men jeg er likevel en smule skuffa over egent bokvalg, da jeg hadde sett for meg noe mye mer eksotisk! Men det får vente. Fordelen med å ha lest boka, er at jeg nå ikke lenger henger på utsida av de mange populærkulturelle referansene som festes på nettopp dette verket - jeg har ikke sett filmen heller. Men ulempen er at det på alle måter var en kraftig nedtur fra Ian McEwans finslipte roman Barneloven.

lørdag 4. august 2018

Sommerlesing, del III

Du veit det er varmt når du ligger på sofaen med gardinene for og alle vinduer åpne i fint lite mer enn bikini, du er fullstendig avslappa etter å ha gjort ingenting hele dagen, men du er dyvåt av svette, og du leser ei bok der de fuktige fingrene dine får papiret til å krølle seg på hver eneste side. Ja, omtrent sånn har det altså vært her. Sia begynnelsen av mai. Og det sier seg kanskje sjøl at det kan bli litt mye i lengden, også av en slik god varme, som var så etterlengta i vinter. Men nå som plenen minner mer om et ørkenlandskap enn en plen, og trærne feller gule blader hver gang det blåser, har det gått litt langt. For det var vel ikke meninga at det skulle være høst nå? Jeg veit ikke med deg, men jeg skal i alle fall klemme inn en sommermåned til!

Alexander L. Kielland
Denne karen er tydeligvis ingen sommermann, i alle fall ikke for meg. Ennå. Han må derfor skyves med videre inn i august, men ligger til en hver tid klar for å bli lest!

Per Olov Enquist
Sjølbiografien til Sveriges store sønn bæres med rundt i det nye huset, for jeg har alltid med meg bokbunken min. Opp på soverommet, ned på stua, opp på loftet, ned i kjelleren. Neivel, da, så ille er det ikke at jeg tar med bunken ned i kjelleren når jeg skal rydde i boden, men at jeg til stadighet drasser den med meg, det gjør jeg. Og det betyr at jeg snart kommer i gang med lesinga også. Forhåpentligvis.

Ian McEwan
Barneloven er lest og omtalt, og for ei bok det er! Fortellerkunst, struktur, handling - alt er mesterlig utført - og sjøl om tematikken er vanskelig, var det rett og slett en sterk og flott leseropplevelse. Mer i samme stil finner du her!

Monika Fagerholm
Ja, hun bæres også rundt! Boka altså, ikke dama. Hva mer kan jeg si? Med noen ekstra runder i trappene og en solid bunke å drasse på, er det ikke til å se bort ifra at en etter hvert blir litt sterk av slik bokbæring. Men det hadde sjølsagt hatt større effekt om det var dama en drassa på. I alle fall umiddelbart, helt til en innhentes av konsekvensene...

Umberto Eco
Ferdig! Tjukkasboka mi for juni og juli gikk unna som bare det, og innlegg om de morderiske munkene finner du her. Og ja, i tilfelle det ikke er opp i dagen, så handler altså Ecos roman om så mye mer enn bare det, den også. Boka er lest sammen med Birthe, og som vanlig er det veldig hyggelig!

Agneta Pleijel
Oppfølgeren til Drottningens chirurg ligger klar! Den heter Kungens komediant og er bok nummer to av tre av denne svenske mesterforfatteren. Romanene er historiske og tar oss med tilbake til det svenske 1700-tallet, og har i tillegg forbindelser til hennes egen familiehistorie. Jeg gleder meg!

Kim Småge
Dameroman m/menn, Kim Småges første roman på mer enn ti år, er dessverre lest og langt ifra likt. Den var faktisk en skikkelig nedtur, og jeg blei veldig skuffa. Men jeg håper jo at Småge fortsetter å skrive, og at hun finner tilbake til den gode stilen og krafta hun hadde i kriminalromanene sine. Om ikke, er jeg redd det ikke blir mer Småge på meg.

Alexandre Dumas d.y.
Kameliadamen, en velkjent klassiker for mange, men hittil ganske ukjent for meg, ligger fortsatt klar for å bli lest. Jeg tenker at det er ei fin bok å kose seg med en lun sommerkveld, men jeg kan jo ta feil... Den som leser, får vite!

Merethe Lindstrøm
Arkitekt er også blant bøkene på leselista, og jeg ser faktisk fram til å lese noveller igjen. Nå er det ganske lenge sia sist, og Lindstrøm skriver svært godt, i alle fall i det jeg har lest av henne så langt. Denne boka bæres nå med rundt i huset, sammen med seks-sju andre bøker, og jeg ser stadig på den. Godt tegn!

Edith Södergran
Ei anna av bøkene jeg bærer med meg rundt i huset er Samlade dikter av finlandssvenske Edith Södergran. Jeg har hatt boka i ulesthylla kjempelenge, og lest de første diktene ørti ganger, uten å komme videre. Jeg har rett og slett mangla litt motivasjon. Men nå har jeg bestemt meg for at den skal leses, hele greia, sjøl om det er uhorvelig mange dikt. I tillegg er det hele på svensk, så det er ikke alle metaforer jeg henger like bra med på. Men det går, på et vis. Det skal gå.

Bergljot Hobæk Haff
Av og til er det ei bok som sniker i køen. Ei bok som egentlig ikke skulle leses før om noen år, da det var dens tur. Jeg forsøker nemlig så langt det er mulig å lese de eldste bøkene først, for å ha jevn sirkulasjon i ulesthyllene, og for å motivere meg sjøl til å lese gamle hylleslitere. Det er jo ingen vits i å ha dem om de bare står der. Men nei. Det gikk ikke denne gangen! I leit etter ei passende bok å ta med i veska, falt øya helt tilfeldig på Bålet av Bergljot Hobæk Haff, og et par dager seinere var den lest. Og den likte jeg veldig, veldig godt. Innlegg finner du her.

Patricia Highsmith
Denne forfatteren kom også bare seilende ut av det blå, og var ikke egentlig et planlagt valg. Men jeg trengte ei bok som passa til denne månedens utfordring i Bokhyllelesing 2018. Og det blei rett og slett Billett til helvete. Jeg kjenner godt til forfatteren fra tidligere, da jeg har lest alle bøkene hennes om Tom Ripley. Men det er noe ved skildringene hennes som jeg ikke helt liker, så det blir spennende å se om denne boka er likedan.

Bokhyllelesing 2018
Ny måned er som regel synonymt med ei ny utfordring i lesesirkelen Bokhyllelesing 2018. Etter sommerens omfattende utfordring, nemlig å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese, var det duka for noe litt enklere. Neste utfordring var kort og godt å lese ei bok av en forfatter fra et ikke-europeisk land. Jeg hadde egentlig tenkt til å utfordre meg sjøl skikkelig med et eksotisk valg, gjerne noe gammelt fra Asia. Men den gang ei. Det blei Patricia Highsmith fra USA. Ikke-europeisk er det jo, men på grunn av den engelskspråklige dominansen i vestlig litteratur, blei det ikke så mye til utfordring lell. Og eksotisk er det i alle fall ikke! Kanskje du hadde mer hell? Minner om første samleinnlegg fra Bokhyllelesing 2018s tre første runder, som du finner her. Neste samleinnlegg kommer snart, og utfordringene som oppsummeres da er april (bøker som handler om en familie), mai (boka bak filmen) og fellesutfordringa for juni og juli (tjukke bøker du lenge har utsatt å lese). Legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.
  
Ha en fortsatt nydelig lesesommer, alle sammen!