Bibliotekenes Sommerles

Som mamma er jeg naturligvis opptatt av at barna mine skal ha det bra her og nå, men også at de skal lykkes seinere i livet. De små koser seg i øyeblikket, nærmest uansett hva de holder på med, mens jeg stadig tenker framover på det neste, og på hva jeg og mannen min som foreldre kan gjøre, stille opp med og legge til rette for. Og det gjelder naturligvis også bøker og lesing.

Jeg har alltid vært glad i bøker og hatt en enorm leseglede helt fra jeg knakk lesekoden med et gammelt og nå forlengst tapt Donaldblad som fireåring. Jeg er vokst opp med bibliotek hjemme og mengder av egne bøker, samt høytlesing, lydbøker og egenlesing nærmest hver dag. Ja, i svake stunder mener jeg fortsatt at årsaken til at jeg bruker briller i dag ikke er genetisk, men på grunn av kvelds- og nattlesinga mi som lita, foretatt i smug, hengende over sengekanten og med den tynne, mjuke lysstripa fra gangen som eneste lyskilde. Det var jo da det var best å lese, i stillheten, og med en kriblende følelse av at det var ulovlig, men så herlig nødvendig! Livsnødvendig, faktisk.

Ja, livsnødvendig. Og det har hele veien vært et inderlig ønske fra min side å bringe denne lesegleden videre til barna. Og det er det mange årsaker til. Den mest soleklare, for en voksen, er den instrumentelle: Å kunne lese er en helt nødvendig basisferdighet i vårt samfunn. Videre det vitenskapelige argumentet: Undersøkelser viser at barn som blir lest for hjemme og har et positivt forhold til bøker og lesing fra de er små, får et større ordforråd, et bedre språk og jevnt over gjør det bedre på skolen. Men så kommer det vanskelige, det vi ikke kan måle og veie og telle og sette en prislapp på: Den faktiske, reine lesegleden.

Hvordan formidle leseglede? Eller skape leseglede? Enda verre, bevare leseglede? Beskrive leseglede? Det er utrolig vanskelige spørsmål, spør du meg. Ikke bare varierer begrepet leseglede og betydninga av det fra person til person, men også elementer som alder, kjønn, interesser, smak, lesenivå og noe så trivielt som humør spiller inn. Jeg veit i alle fall at jeg ikke koser meg med samme type bok en dag jeg er sur som en dag jeg er glad. Og jeg tenker jo at barna på mange måter er likedan. Da kan det fort virke håpløst.

Skal en da gi opp? Ikke forholde seg til det, ikke velge, ikke lese? Nei, det er aldri et alternativ. Å lese er noe av det viktigste vi gjør sammen med barna! Vi legger ikke bare grunnlaget for større ordforråd og øker forutsetningene for at barna gjør det bra på skolen, vi ikke bare skaper litterære opplevelser og roer ned sammen, vi skaper også minner. Minner av noe trygt og godt og fint som blir med barna hele livet og som igjen med høy sannsynlighet fører til at de gjør det samme med sine barn - som forskning langt på vei kan underbygge.

Men vi gjør også noe mer. I disse nydelige leseøyeblikkene, når alt klaffer og vi får kjenne på den reine lesegleden, utvikler barna seg. Fantasien vår, og deres, og evnen til å leve seg inn i andre mennesker, andre liv og andre verdener gjennom bøkene og fortellingene vi leser, er en egenskap som må trenes opp og holdes vedlike for å kunne brukes aktivt. Og der finner vi virkelig magi! Når barna ikke bare knekker lesekoden, men selveste gledeskoden. Da er det gjort.

Hvordan komme dit, da? For vår del har bibliotekenes nasjonale lesekampanje Sommerles vært helt vesentlig i år. Vi sier at vi er med, sjøl om det bare er det eldste barnet som faktisk er påmeldt. Men alle er med. Hele familien samles i og om bøkene, vi leser sammen, prater sammen og fantaserer sammen. Vi smaker på ord, lærer noe nytt, lar tankene fare mens vi ser på illustrasjonene, diskuterer personene vi møter og blir kjent med og hendelsene de utsettes for. Lesestunden er blitt lengre og lengre, og gjerne flere i løpet av en dag! Og bøkene går unna som bare det. 

Igjen kan en spørre, og denne gangen er det: På hvilken måte er noe slikt mulig? Jo, fordi Sommerles helt har fjerna det voksne aspektet ved ferdigheten å kunne lese. Her snakkes det ikke om at lesing er en basisferdighet. Det vises ikke til forskning. Barna må ikke prestere noe etter lesinga, slik de ofte må på skolen. De skal ikke svare på spørsmål eller skrive oppgaver eller forklare seg. De behøver ikke utlevere leseropplevelsen sin eller seg sjøl, eller forholde seg til målsettinger og krav. Alt barna behøver å gjøre er å lese akkurat det de har lyst til. Sommerles er så enkelt som bare det. Det er åpent for alle 1. - 7. klassinger, tilgjengelig for alle via nettet, og helt gratis - men med muligheter for fantastiske resultater for hele familien. Sommerles er ei gavepakke; prosjektet gir glede her og nå, og uttelling seinere i livet.

Men, bare så det er sagt, det barnet som begynte med Sommerles 1. juni, er blitt et ganske annet barn mot slutten av sommerferien. For intellektuelt sett har det skjedd så mye som er helt umålbart, men som er noe av det mest verdifulle som kan skje: Barna har fått muligheten til å utvikle seg, til å gå boka og fortellinga i møte, til å ta imot med åpenhet og fantasi og glede. De lærer å se forbi omslag, sidetall og mengder av bokstaver, og gyver løs med kry forventning over hva de får være med på denne gangen. Slik er de blitt gitt evner de i beste fall kan ha glede av og nytte av, støtte seg til og utvikle seg videre med, ikke bare gjennom skoleåra, men også godt inn i voksen alder, ja, kanskje videre også. De lærer å leve med lesinga, og med gleden. Det kaller jeg livsnødvendig. 

Og du? Det smitter over på oss voksne også.