Bokhyllelesing: Patricia Highsmith

Bildekilde: Bokelskere

Den unge arkitekten Guy Haines sitter på toget på vei hjem til småbyen han kommer fra. Han skal besøke mora si, ei dame han har et svært godt forhold til, samt at han skal snakke med Miriam. Miriam! Han kan ikke helt få bestemt seg når det kommer til henne. Hater han henne? Eller vil han bare få henne vekk så fort som mulig? Eller syns han synd på henne? Uansett er han fast bestemt på å be om skilsmisse. Han vil ikke bli hos henne når hun venter en annen manns barn. I tillegg har de vært separert i flere år allerede, og det er lenge sia han har sett henne. De er mest som fremmede for hverandre. 

På det samme toget sitter også en annen, noe yngre mann ved navn Charles Bruno. Han er en ranglefant av dimensjoner, er særskilt opptatt av mord og kunne mer enn gjerne tenke seg å ta livet av faren sin, som han hater, slik at han og mora kan få kontrollen over familieformuen og eiendommene. Men med farens privatdetektiv Gerard hengende over seg, kan han ikke foreta seg stort uten å bli spurt om det etterpå. Situasjonen er uholdbar og Charles holder på å bli småsprø av å være ufri. Det er under hans verdighet!

Ved en ytterst uheldig tilfeldighet kommer disse to mannfolka i snakk. Og fordi Charles er svært kontaktsøkende, pågående og mangler normal folkeskikk, særlig i fylla, blir det til at de fortsetter samtalen inne i hans kupé, der de også får servert middagen og drikker mer enn de burde. Charles grafser rundt i Guys privatliv, noe som frustrerer Guy, men han er likevel fascinert av denne mannen som tilsynelatende totalt mangler skrupler og fintfølelse. Men ganske snart føler han seg uvel og vil ut og vekk, bort, langt bort, han vil ha frisk luft, klare tanker, en mulighet til å forberede seg på å møte Miriam, men nei. Han holdes på sett og vis mot sin vilje fast av Charles og kan ikke la være å holde praten gående, om ikke annet så av høflighet.

Etter kort tid med Guy blir det klart for Charles hva som burde gjøres. Han ser nemlig alt gjennom sine bedrukne briller, og gjennom sitt hårreisende perspektiv på mennesker (kvinner i særdeleshet) og forbrytelser (spesielt mord). Uten særlig blygsel lanserer han forslaget for Guy: Hva om vi begikk hvert vårt drap, for hverandre? Charles mener at alle mennesker er i stand til å drepe, og at det beste mordet er det som begås helt uten motiv. Det vil nemlig villede alle etterforskere, og drapsmannen vil slippe unna. Guy blir fysisk dårlig bare av å høre på snakket til Charles, for det er så fjernt for hva han kunne tenke seg. Men under press blir han nødt til å innrømme at han har tenkt på å drepe, han også.

Ti dager etter blir Guys kone Miriam funnet død. Guy befinner seg da i Mexico sammen med kjæresten Anne, og drar rett hjem til mora, som mildt sagt er rysta. Det er nemlig slik at politiet ikke har noen spor i det hele tatt, og ingen har sett noe som helst. Først var hun der, i live ute på øya sammen med vennene sine, så lå hun plutselig død på bakken i mørket. Kvalt. Guy har mistanker, men klarer ikke å tro på dem. Han klarer heller ikke si noe til politiet, da det hele virker for usammenhengende til å være sant. Og han har jo ingen bevis, det var bare en samtale, en vond og ekkel samtale han helst vil glemme. Det må bare være en tilfeldighet! Men mistanken gnager. Og gnager.

Dette er altså utgangspunktet for Patricia Highsmiths (egentlig Mary Patricia Plangman, 1921-1995) debutroman Billett til helvete, bedre kjent under originaltittelen Strangers on a Train. Boka kom ut i USA i 1950, blei filmatisert av Alfred Hitchcock (1899-1980) året etter og kom på norsk for første gang ved Inger Hagerup (1905-1985) i 1968. Og det er hennes oversettelse jeg nå har lest, dessverre en langt ifra feilfri oversettelse. Her er det mye slurv, blant annet mange orddelingsfeil, og noen setninger er så dårlige at de ikke gir mening. Det hjelper heller ikke når punktum og stor bokstav blir glemt.

Boka skiller seg en del fra vanlige kriminalromaner. Ofte finner vi klappjakta på morderen som det sentrale spenningselementet, her er det utforskning av menneskets psyke som står i fokus. Hvem er i stand til å drepe? Hva kan drive et menneske til drap? Er det mulig å tvinge noen til å drepe? Kan en distansere seg fra en slik handling? Kan en leve normalt etterpå? Tematikken er svært mørk, og på mange måter er hele boka et dypdykk i en nedadgående og destruktiv spiral der leseren langt på vei veit at dette umulig kan gå bra. Men en håper i det lengste likevel.

Highsmith skriver i tredjeperson, og det er Guy som virker å være bokas hovedperson da vi stort sett følger han. Men det er ikke helt gjennomført, for også Charles slipper til med betraktninger og handlinger, og har mange kapitler og lange scener helt uten Guy, noe som egentlig ikke er så logisk. Det er plass til en fortellerstemme til, men hvorfor er det ikke konsekvent gjennomført? Vekslingene mellom disse to er ikke alltid helt vellykka, da vi aldri får en forklaring på hvorfor vi får skildra noe og ikke noe annet. Slik blir vi godt kjent med Guy, og ikke så godt kjent med Charles. Likevel fungerer boka.

Boka er full av kontraster. Den største er naturligvis den mellom de to mannfolka, Guy og Charles. Guy er en vellykka, danna, utdanna og hardt arbeidende mann, som forsøker å gjøre rett mot både kona og kjæresten. Han som er så bestemt på skilsmisse går plutselig med på å bli i ekteskapet likevel, til hun har født, og han er villig til å la et stort oppdrag fare av samme årsak. Han vil være et godt menneske, og er det langt på vei også. Men, og det er et viktig men: Jeg får aldri medfølelse med Guy. Så har vi hans motsetning, den sleipe rikmannsgutten Charles, som er bortskjemt, ubehøvla og lat, og som ikke bryr seg nevneverdig om rett og galt eller sånt tull som etikk og moral. Han er en kraftig alkoholisert og egosentrisk drittsekk som ville fått alle psykologers varsellamper til å blinke med sitt sterke utslag på psykopatskalaen. Naturligvis er det ikke noe medfølelse å hente her heller.

Videre er det kontrastene mellom de to kvinnene i boka, Miriam og Anne. De spiller begge viktige biroller i begge menns liv, og deres væren er høyst ulik. Så har vi den sjølsagte kontrasten mellom liv og død, som ikke er til å komme utenom i ei slik bok. På samme måte har vi før og etter. Møtet mellom Guy og Charles på toget skal komme til å endre dem begge, og begge rammes av konsekvensene av hva de gjør og ikke gjør. Men også Guy er opptatt av kontraster, han tenker på det og formulerer det. Mye av det er nok som en del av yrket som arkitekt, men noe blir også framprovosert gjennom bokas handlingsforløp. Guy ser det dobbelte i alle mennesker, ting, situasjoner og handlinger, en dualisme som til sammen utgjør en helhet. I alle fall blir det slik han etter hvert forsøker å forklare - og legitimere - det som skjer.

Jeg har tidligere lest bøkene om psykopaten Tom Ripley av samme forfatter. Da var det noe ved skildringene hennes som jeg ikke likte, og det var det denne gangen også. Det er noe overfladisk, kjølig og usympatisk ved grunnstemninga i boka som påvirker alt, og vi kommer aldri helt tett innpå Guy og Charles, sjøl om teksten gir seg ut for å være utleverende og psykologisk. Her fins heller aldri varme og lun humor, omtanke og omsorg, teksten og personene er slikt sett enspora og noe utroverdige. I tillegg er det mange overtydelige passasjer, der forfatteren både viser fram og forteller hva som skjer, i stedet for å bare gjøre en av delene. Med et noe strammere manus ville det vært betraktelig mer spennende å lese. Men disse psykopatgreiene blir aldri spennende for meg, jeg klarer ikke å leve meg inn i det og i verste fall blir det bare ekkelt. 

Patricia Highsmith blei i hurten og sturten mitt valg for sjuende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet denne gangen var å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. Nå er ikke USA europeisk, men jeg er likevel en smule skuffa over egent bokvalg, da jeg hadde sett for meg noe mye mer eksotisk! Men det får vente. Fordelen med å ha lest boka, er at jeg nå ikke lenger henger på utsida av de mange populærkulturelle referansene som festes på nettopp dette verket - jeg har ikke sett filmen heller. Men ulempen er at det på alle måter var en kraftig nedtur fra Ian McEwans finslipte roman Barneloven.