Olav Audunssøn og hans barn, del III

Bildekilde: Bokelskere

Jeg vender nok en gang tilbake til bøkene om Olav Audunssøn, skrevet av nobelprisvinner Sigrid Undset (1882-1949). Verket, som tilsammen er på mer enn tolv hundre sider, gjør et sterkt inntrykk, både del for del og som en helhet. Første bind er Olav Audunssøn i Hestviken fra 1925. Det er igjen delt inn i tre bøker, nemlig Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Videre følger bind to, Olav Audunssøn og hans barn (1927). Denne gangen er bindet delt inn i fire bøker, Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen. Jeg har nå kommet til bok tre i bind to.

Olav vender etter noe tid hjem fra krigen, til et Hestviken som har lidd omfattende materielle tap. Han er sterkt vansira i ansiktet etter den stygge skaden, men ellers oppegående, noe som er mer enn en kan si om sira Hallbjørn og flere av de andre mennene. Faktisk står det så bra til med Olav at han reiser ut flere ganger og deltar i enda flere hærfølger og konflikter før han roer seg for godt. Da er han blitt rundt femti år, men han er fortsatt sterk og rørlig, og han driver gården i Hestviken på en tilfredsstillende måte, med god hjelp fra de snart voksne småmøene, Cecilia og Bothild, og huskarene.

Men det er ikke lenge de får være i ro. Mærta frue går bort, Eirik bestemmer seg for å gå i kloster, Olav begynner å se seg om etter gode gifter til jentene samtidig som han skjuler en drapsmann på gården. Torhild lever sitt eget liv, og i Rundmyr er det bare sorgen, som vanlig. Ikke mange husker på Ingunn lenger, det er bare han -. Av og til ser han henne for seg, levende og nær, andre ganger er det steder, lukter, ord eller stemninger som gjør at han minnes. Enkelte dager går forbi uten at han tenker på henne i det hele tatt, verken henne eller synden eller Gud.

Når Eirik i fullt alvor mener han er eslet til klosterlivet, støtter faren han fullt ut med ord og gilde gaver. Og det er en glede å se Eirik ta til med nye gjøremål, finne sin vei som en kirkens mann, lese, lære, tøyle temperament og løgner. Det er som om han blomstrer, så ung og fager han er, og Olavs kjærlighet til sønnen blomstrer også. Faktisk er det godt å tenke på at Eirik ikke er den som overtar det hele, Hestviken går til Cecilia og hennes framtidige husbond. Og for første gang tør Olav å oppriktig elske barna sine. Eirik for hans mot til å gå egne veier, Cecilia for hennes sinnlikhet og lojalitet, Bothild for hennes engstelige og ømme vesen.

Men det går aldri som en forventer. Eirik returnerer plutselig og legger en heftig elsk på fostersøsteren sin, den redde og sky Bothild. Drapsmannen Jon, som egentlig heter Aslak, forteller hemmelighetene sine til Cecilia. Og Jørund, den ustabile og kvinnegale svirebroren til Eirik, trenger en utvei til mer gods, som yngstemann i en sønnrik familie. Han ser en mulighet, og tar den. Det er i det hele tatt mye som skjer, men nesten alt er med på å trekke menneskene lenger og lenger ned i det som er mørkt og trist og vanskelig.

Tittelen Vinteren henspiller på ei vanskelig og kald tid, fysisk, psykisk og emosjonelt. Og for Hestvikfolket, og særlig Olav, er det reine fimbulvinteren. I takt med Eiriks hjemkomst og den bitterheten denne fadesen vekker, Bothilds bortgang og Cecilias gifte, hardner den rause storbonden. Olav går fra å være en respektert, ættrik og mektig mann, til å bli en taus, tom og tørr gamling som mange skyr unna. Han fjerner seg totalt fra Gud og hans bud, utad lever han i tråd med kristenheten, innad i sjelen er det mørkt og stille. Etter mange sjanser har Olav en gang for alle valgt sin egen vilje, sitt eget liv og sin egen ære over Guds.

For leseren er det lett å forstå at Olav har et rikt indre liv, og at han nå er i djup sorg. For hvert tap han lider, kommer han nærmere smerten og sorgen han følte på da han måtte begrave Ingunn. Tankene og lidelsene har han forsøkt å stenge inne i seg sjøl, under lag på lag av utallige gjøremål og like hverdager. Han er ensom nå, en gammel, ensom mann, som har mista alle sine barn. Bothild er borte, Cecilia bor med sin husbond langt unna og Eirik driver mer nedi Saltviken enn han er i Hestviken. At Eirik feila som munk, gjør Olav sint og bitter. Nå blir det slik likevel, at Hestviken går til han.

Men Olav får mest ikke mulighet til å forsones med en slik tanke heller. For Cecilia kommer flyttende med mann og barn, og nok en gang utfordres maktbalansen i Hestviken. Etter enda en nedkomst overtar hun styret av gården, mens mannen hennes går der, tiltaksløs, sur og ulykkelig, og sparker i fjæresteinene og sutrer i skogen. Olav forakter han, fordi han er veik og umandig og æreløs, han forakter Eirik, som tilrådde giftet, og han forakter seg sjøl, som har latt sin datter gifte med en slik evneløs, svak og uærlig mann. Om han bare hadde fulgt sin egen vilje, og hennes -.

Plutselig er det Eiriks tur til å tenke på ei konkret framtid med giftermål og barn. Når han taler med faren om saken, viser det seg at faren allerede har sett seg ut ei passende kvinne. Flere treff blir arrangert og de to er vennlig innstilt overfor hverandre. Hun er rundt tjue år, høy og svært vakker. Eirik, som nå er tjuesju, ser eldre ut enn sine år, og er ikke lenger så pen, men han har et rolig og sindig vesen. Det lærte han da i det minste i klosteret, å beherske seg en smule. Giftermålet blir avtalt, og endelig kan en se lykken i Hestviken også. En skandale forårsaka av Cecilias mann snur saken opp-ned, fornærmelsene er mange og grove og det ender med at Eirik mer eller mindre stikker av fra alt og alle, sjøl om det ikke var intensjonen hans da han dro.

I mange år er det taust og vondt i Hestviken. Dagene er prega av hardt kroppsarbeid og strenge livsvilkår. Olav er uforsonlig, hatsk og spottende, særlig mot Gud og sin svigersønn. Og Cecilia lider under fæle omstendigheter og er låst i et krevende ekteskap med en psykisk ustabil mann. Den eneste som har funnet en slags ro, som har akseptert sin skjebne, er Eirik. Helt til en ny hendelse krever at han vender tilbake. Eiriks hjemkomst presser fram følelser, ord og handlinger som lenge har ulma i Hestviken. Og i løpet av noen seine nattetimer og en tidlig, grå morgen, utarter diskusjonen mellom familiemedlemmene. En griper den gamle øksa Ættarfylgja, en skyldes for drap, en ligger livløs og en ror illsint avsted til Oslo.

Tredje bok av andre bind om Olav Audunssøn, Vinteren, er bindets lengste med sine nesten tre hundre sider. Handlinga strekker seg over mange år, der det stadig går dårligere med Hestvikfolket. Undset gjør mange nedslag i perioden, der hun rikt og detaljert skildrer det som skjer, i et imponerende stramt og klart språk. Hun vektlegger naturomgivelsene og værets vekslinger, ofte gjennom Olavs øyne, der han stille betrakter sitt rike. Hun skildrer årstidenes lukter, farger og lyder, havlukta som slår opp fra kaia om våren, høstbladenes farger mot en grå himmel, skoenes dempa skritt mot nysnøen. Videre nevner hun arbeidet som gjøres på gården til ulike tider, hun beskriver finklær og arbeidstøy og maten de spiser, fra den tynne vellinga til det rike festmåltidet. Og gjennom sine mange dialoger og indre monologer, gir hun intense psykologiske portretter av hovedpersonene. Sjøl om handlinga går over mange år, oppleves boka som handlingsmetta og tett, der forfatteren stadig opererer med nye katalysatorer for handling. Kompleksiteten og mesterligheten i hennes arbeid blir virkelig tydelig i de mange avsnittene der alt flyter, tilsynelatende lett og fritt, mens både leser og hovedpersoner baler med eksistensielle spørsmål. I tillegg er komposisjonen av boka og oppbygginga av handlinga helt suverent utført.

Ei endring i denne boka, som er en tydelig forskjell fra de foregående, er at Eirik gradvis tar over mer av fokuset som en hovedperson. I første bind oppfatta jeg at både Ingunn og Olav var verkets hovedpersoner. Undset gikk fram og tilbake mellom de to og fulgte begge tett, med en ørliten overvekt av fokus på Olav i bok en og tre, mens bok to nesten bare var konsentrert rundt Ingunn. Med Ingunns død blei Olav naturlig nok aleine igjen. Men nå, som Olav blir gammel og mindre pratsom og mindre virksom, er det Eirik som skildres, der han tar opp igjen driften nedi Saltviken, og der han rydder jord djupt inne i skogen. Glidninga er nesten umerkelig, og dessuten helt naturlig: Sønnen skal ta over etter faren.

Mot slutten av boka har Undset bygd opp en helt unik, sitrende spenning, der hun knytter sammen fortid, nåtid og framtid for Hestvikfolket. Hun favner alt, hele Olavs liv og hele bokas innhold, som komprimeres og settes på spissen. Og spenninga ligger i alle lag, den er ytre og handlingsdrevet, den er indre og eksistensiell, den er psykologisk og dirrende, den er truende og skummel, den ligger mellom menneskene, mellom linjene, og ikke minst: Den gjør det vanskelig å lese. Sidene berører Olav, Eirik og Cecilia, leseren og naturligvis bokas avslutning. For hvordan skal det gå med dem alle sammen etter noe slikt?