fredag 28. desember 2018

Under trærne 2018

Hva er vel ei jul uten bøker? Jeg, som mange andre, ser på bøker som den beste gave og setter pris på å både gi bort og få. Jo flere bøker, jo bedre, og denne jula er intet unntak! Jeg har tidligere hatt noen forsøk på å styre bort fra bøkene og heller gi andre ting i gave, men ofte blir det litt feil lell, og jeg ender opp med ei bok i tillegg. Eller i steden for. Eller bare bøker. 

Liker folk å få bøker, da? De fleste, tror jeg. I alle fall her hos oss. Og i alle fall når giveren anstrenger seg og forsøker å gi noe som en tror eller veit mottakeren vil like. Visse hint gis jo når en snakker med folk og når en kikker i bokhyllene deres. En gir for eksempel ikke ei faktabok om andre verdenskrig til hun som aller best liker å lese dikt. Og til hun som er glad i musikk er det kanskje ikke midt i blinken med Trump-biografien. I hjem der serielitteratur er en høydare, er det muligens greit å styre unna de tyngste klassikerne. Og så videre. Og så lenge bøkene i verste fall kan byttes, er det vel ikke så ille? Da kan nemlig sjøl den mest innbitte bokmotstanderen eller den særeste leser velge seg ei bok helt sjøl, og lese... Og det er vel litt av poenget! 

Her er noe av det vi har bidratt med å legge under trærne i år:

Poetisk territorium
Julia spiser alt
Gnostiske essay
Redd Joppe - død eller levende
Værfolk
Peppa har en travel dag
Mørker mørke mørkt krystallar
Operasjon spøkelse
Mannen fra mengden og andre noveller
Sommerboken
Dinosauren brøler
Ren snø
Ingrid og Ivar feirer jul
Heidi
Julia setter seg
Essayet
Storm og Jentungen
Riskhospitalet
Operasjon sjørøver
Bowie: Album for album
En faktahest om politiet
Eliteserien 18
Lesekorpset og bokstavtyvene
To år, åtte måneder og tjueåtte netter
Johanne og Lyder - et forrykende uvær

Forhåpentligvis gir et flertall av disse titlene mang en hyggelig lesestund og minst like mange gode leseropplevelser i nære og fjerne hjem. Fortsatt god romjul, alle sammen!

torsdag 27. desember 2018

Bokhyllelesing: Jostein Gaarder

Bildekilde: Bokelskere
Lille Petter Edderkopp. Ja, det er det han kalles. Eller kaller seg sjøl. Begge deler, kanskje. Først var det klassevennene som sa det, da han vokste opp i Oslo på 1950-tallet. Seinere skulle han si det om seg sjøl også. Delvis med fryd. Men før vi kommer så langt, må nesten historia få begynne. Den virkelige historia, den som han forteller.

Og han begynner med slutten. Fra det desperate nullpunktet, fra stedet der det bare kan stå om liv eller død. Fra vinduet har han utsikt ned mot havet og opp mot fjellene. Så: Flisene på golvet. Døra. Bankinga. Stemmene. Derfra tar han oss med helt tilbake til begynnelsen og lar oss bli kjent med han, altså Petter. Og mor og far og leiligheten og den bittelille mannen med bambusstokken, mannen bare Petter kan se. Meter'n heter han, og først var han bare i drømmene til Petter, men så kom han ut av drømmene og gikk omkring i leiligheten, han også. Leiligheten Petter delte med mor etter at far flytta ut. Leiligheten Petter skulle fortsette å bo i etter at mor døde. Men da var Petter langt eldre, nesten voksen. Likevel. At mor skulle gå bort -.

Alt i Petters liv handler om fantasien. Han har jo ikke venner, og interesserer seg ikke for å leike med andre barn. Men det han kan forestille seg, leve seg inn i eller regissere, gir han stor glede. Det kan være enkeltscener eller hele skuespill. Det kan være korte historier og lange romaner. Han etablerer persongallerier og store detaljerte hendelsesforløp allerede som ganske liten. Replikker, følelser og bevegelser hører også med. Men da leiker han jo. Sånn som når han ringer til drosjesentralen og bestiller alle drosjene til naboblokka. Så står han der i vinduet og ser på bilene som kommer kjørende, sjåførene som venter, naboene som ikke skjønner noenting, og veit at dette har han satt i gang, han dirigerer, tenker: bilene kommer fordi jeg bestemmer. Jeg! Det er ikke før han blir voksen at han skal slutte å leike og sette fantasiene i system. At han ikke lenger skal ringe til drosjesentralen. At han skal finne andre måter å bruke fantasien på. Men hvem visste at fantasier kunne være så farlige?

Hvor går en fra fantasien, da? Det naturlige er bøkene, fiksjonen. Alle disse fortellingene som er skapt av noen, regissert, dirigert, bestemt. Nedskrevet, og deretter lest. Også Petter leser. Tidlig og masse. Han sluker oppslagsverk og skjønnlitteratur om hverandre, leser alt mora har i bokhyllene sine, leser alt han kommer over. Studere gjør han også, seinere. Og plutselig finner han en måte å bruke fantasien sin på, denne ustoppelige fantasien som hele tida bobler over og som gjør det vanskelig for Petter å skildre mellom fantasi og fiksjon - eller nærmere bestemt erindret virkelighet og erindret fiksjon. For hva var det han fant på? Og hva skjedde egentlig, i virkeligheten?

Vi møter Petter når han er midt i livet, nesten. Vi får inntrykk av at han er på en slags ferie, han har reist fra alt og alle, forpliktelser og arbeid. Han tror at noen er etter han, at noen vil han vondt. Derfor haster det kanskje med å få ut sannheten, og å formidle hvordan det hele henger sammen. Så for første gang begynner Petter å skrive et lengre, sammenhengende verk. Om seg sjøl. Som en slags forklaring. Eller unnskyldning, kanskje. Og det er denne boka vi leser.

Jostein Gaarders (f. 1952) roman Sirkusdirektørens datter (2001) er mitt bidrag til niende runde av Bokhyllelesing 2018. Jeg fikk boka for mange år sia - med dedikasjon av forfatteren - og har hatt den på leselista ei stund. Hovedgrunnen til at jeg ikke har kasta meg over den, er omslaget: Boka ser rett og slett litt kjedelig ut med sjakkmønstra omslag. Og baksideteksten, som er en setning her og en setning der, sier meg ikke stort. Men der tok jeg jammen feil! Naturligvis gir omslaget stor mening etter lesing, labyrinten og edderkoppen og setningene også. Så nok en gang fikk jeg bekrefta munnhellet der det sies at en ikke skal skue hunden på håra. Men det er mitt eget tap, jeg kunne tross alt lest boka for lenge sia.

Sirkusdirektørens datter er en svært lesverdig roman med en interessant komposisjon og imponerende struktur. Her fins fortellinger inni fortellinga og intertekstualitet, Gaarder bobler over av kreativitet, fantasi og språkglede (og for et ordtilfang!) for å speile Petters sinn, her er svært gode plot (hvor er bøkene?) og alt er vevd sammen på en overbevisende måte. Ingenting er tilfeldig! Det er stilsikkert og balansert og utrolig behagelig å lese. Gaarder skildrer godt og leverer et svært troverdig portrett av Petter - det er nesten så det er litt for troverdig... Og noen av ideene i boka er så solid utbrodert at en kan mistenke dem for å være sanne!

Romanen er ispedd mange frampek og hint, noe som gjør teksten jevnt spennende, sjøl om den til tider også er veldig detaljert der Gaarder tar sine nedslag. Men frampekene kan også gjøre boka bittelitt forutsigbar for en observant leser. Dog heldigvis ikke i slikt monn at det går utover lesegleden og leseropplevelsen! For dette er virkelig ei skikkelig god bok som har mye å by på for de små grå, samtidig som den er rask å sette seg inn i. Den er underholdende uten å være en underholdningsroman, og spennende uten å være en krim, samt at den har flere lag uten å på noen måte framstå som tung og tett. Gaarder rapper frekt fra flere sjangre, setter sammen på sin egen måte, fabulerer og drømmer og erindrer om hverandre. Enkelte partier er så fulle av driv og kraft at det er vanskelig å legge fortellinga fra seg - en vil jo bare vite hvordan det går med Petter, hvordan alt egentlig henger sammen, og om ens egne mistanker er korrekte.

Og Petter? Ja, han er vekselvis en motbydelig intellektuell, en sympatisk trist ung mann hvis mor akkurat er død, en sleip jentefut, en overbevisende selger, en uhyggelig motstander som alltid har det psykiske overtaket, en mestermanipulator, en intelligent og ensom mann, en reddhare, en feiging. Han er sammensatt og menneskelig fra topp til tå i sin leit etter seg sjøl, noen å føle seg vel med og ikke minst det ene minnet som er gjemt innerst inne i han sjøl og som er svaret på hans egen gåte om hva som egentlig skjedde den gangen.

Da jeg fikk boka, blei jeg fortalt at kona til Jostein Gaarder, Siri Dannevig (f. 1953), har sagt at det er denne boka som er mest Jostein. Om det stemmer, er Jostein Gaarder enda mer spennende og imponerende enn først antatt - og det kommer fra en som er svært glad i hans barne- og ungdomsbøker. Men nå kan jeg glad og fornøyd legge til denne også. Anbefales!

torsdag 20. desember 2018

Kameliadamen

Bildekilde: Bokklubben
Vi befinner oss i Paris i mars 1847. En plakat om en kommende dødsboauksjon gjør vår forteller, som alltid har vært interessert i rare og gamle ting, oppmerksom. Nysgjerrigheten, for det står nemlig ikke hvem som er gått bort, fører han dagen etter inn i dødsboet, som ligger i rue d'Antin nr. 9. Han går dit tidlig på dagen, men leiligheten er allerede full av mennesker. Og ikke hvem som helst heller, nei, det er rike og elegante mennesker. Og tingene han ser, er utsøkte. "Møbler av rosentre, laget av en berømt kunstsnekker, Sevrès-porselen og kinesisk porselen, saksiske statuetter, silke, fløyel og blonder (...)." Og han forstår at nettopp denne leiligheten har tilhørt en stor-demimonde, en kurtisane, en selskapsdame, en luksusprostituert.

Men hvem? Jo, det skal vise seg at det er selveste Mademoiselle Marguerite Gautier som har bodd i leiligheten over lengre tid. Vår forteller kjenner henne som mange andre av utseende, men har aldri møtt henne sjøl. Han er altså ikke blant hennes klienter, og kan betrakte hennes nydelige toalettgjenstander i sølv og gull - gjenstander hun har fått av sine elskere - på en nokså objektiv måte. På selve auksjonen finner han ut at han ønsker et minne om denne vakre, forgjelda og døde kvinna som han aldri fikk kjenne. Og han ender opp med å kjøpe ei bok, som han betaler overpris for. Den har en inskripsjon, en tilegnelse, og denne interesserer vår forteller kanskje mer enn boka og Marguerites liv til sammen. Han aner at det ligger ei historie bak tilegnelsen, og han skal vise seg å få rett.

Kort tid etter kjøpet blir han nemlig oppsøkt av en ung herre. Han er i det som datida kaller "sterkt sinnsopprør" og han er også tydelig ved svekket helse. Armand, som han heter, ber om å få kjøpe den samme boka, koste hva det koste vil, og forteller at han var mannen som ga boka til Marguerite. Han kjente henne nemlig svært godt. Og etter litt fram og tilbake går Armand med på å fortelle sin historie. Slik går vi ut av rammehistoria og inn på neste nivå. Og i historia om den unge herrens liv, finner vi også historia om skjebnen til Marguerite Gautier, den vakreste kvinna i Paris.

Romanen Kameliadamen (1848) av den franske forfatteren Alexandre Dumas den yngre (1824-1895 - ja, han er sønn av Alexandre Dumas den eldre (1802-1870), men blei som flere av sine søsken født utafor ekteskapet) tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser med en nokså lignende situasjon. Som ung mann i Paris møtte han ei ung kvinne, Marie Duplessis (1824-1847). Som Marguerite i romanen var også hun ei kurtisane. Dumas forelska seg i henne, den vakreste og mest berykta kvinna i hele Paris, og måtte betale klekkelig bare for å være nær henne. Etter hennes død kjøpte han tilbake sine egne kjærlighetsbrev til henne og brukte så dem og hennes liv som inspirasjon for sin egen roman.

En kan spørre seg om det er sympatisk gjort av Dumas å utlevere ei kvinne på denne måten. Dumas skriver jo om det å være en luksusprostituert - å bevisst bruke kropp og utseende som basis for egen inntekt. For mange kvinner var, og er, det dessverre ingen annen utvei, men på denne tida i Paris kunne en med hell jobbe seg oppover og bli en stor-demimonde: Kvinna alle menn begjærer og vil eie, og kvinna alle kvinner hater og samtidig vil være. Det var også slik på den tida at det var allment kjent at de fleste høyerestående menn hadde et par damer på si - kona måtte bare finne seg i det, eller finne seg en egen sengekamerat. Men Marie fikk aldri uttale seg eller forsvare seg, og Dumas tukler fritt med hennes ettermæle. 

Dumas skildrer disse kvinnene og deres virke på en usentimental og direkte måte. Han behandler skjebnene deres ryddig, bortimot profesjonelt, som en lege, og han kommer aldri med påstander eller gjetninger. Han skriver rett og slett deres liv slik de er, uten filter og sminke. For eksempel skildrer Dumas sjukdommen til Marguerite, som gjør at hun ikke kan holde samme tempo som andre kurtisaner, som tvinger henne til å ta pauser, hvile, sove, trekke seg tilbake, ikke nyte alkohol. Og når hun så må presse seg, hvilke konsekvenser det kan få. Han beskriver også inngående Marguerites utgifter og hvordan hun får betalt dem. Hun har blant annet en velgjører og elskere hun overhodet ikke liker, de er bare der fordi de gir henne penger, penger hun er avhengig av. Hun er ikke grei med dem, men hun ligger med dem, slik hun jo må. For å ta seg godt ut koster mye, ikke minst i Paris på midten av 1800-tallet. Og Marguerite framstår som luksuriøs. Derfor må hun ha egen vogn, egne hester, flere tjenere, en portnerske, en stor leilighet med mange rom, nydelige møbler, eksklusive klær.

Men så er det denne Armand, da. Han kommer som ut av ingenting. Og han, en landsens gutt, er ikke som alle andre bemidla parisere. Blant annet syns han at Marguerite er frekk og vulgær, enn om hun er aldri så nydelig. Men hans handlinger og deretter ord får Marguerite til å bryte den eneste regelen som ikke skal brytes for ei kurtisane: Å ikke føle noe. Hvordan skal det da gå?

Verket Kameliadamen blei svært kjent i sin samtid, og den da 24 år gamle forfatteren blei en sensasjon. Seinere blei boka til et teaterstykke, og librettoen til operaen La Traviata er basert på nettopp denne historia. Marguerite blei et ikon i den tragiske romantikken, og fortellinga fikk uante kulturelle ringvirkninger. Men jeg håper også den hadde politisk sprengkraft. For riktignok avkler Dumas kurtisanene, men han avslører også mennene som bruker dem, og viser fram hvordan hele systemet fungerer. Om det ikke var oppsiktsvekkende, fordi alle egentlig visste om det, så må det i alle fall ha vært bevisstgjørende. Dumas insisterer nemlig på at disse kvinnene ikke er gjenstander, de er mennesker, og de må få tenke og føle, gis sjanser og få muligheten til å ha et eget liv, et annet, fritt liv. Det er de verdt. Slik er Kameliadamen moderne i sin ånd og relevant også for oss i dag.

torsdag 6. desember 2018

Vinterlesing

Så er vinteren her, men snøen er ikke. Plenen er grønnere nå enn i sommer, mens hekken står like trist og brun, uten et sjarmerende, hvitt dekke. Himmelen er tjukk og gråhvit, lyset er kaldt og kjølig, veien er mørkegrå mens trærne avtegner seg som svarte og skarpe streker i alt det grå. Jammen bra en kan være inne og lese, pakke inn gaver, skrive julekort og bake julekaker! Når det fins tid til slikt, da, innimellom skole og barnehage og jobb og middager og avslutninger og julegavehandling. Nei, det eneste som er sikkert, er at det leses.

Alexander L. Kielland
Kielland er fortsatt på leselista, og der blir han til leseprosjektet er ferdig. Når det blir, er jeg ikke helt sikker på, men leses, det skal han.

Per Olov Enquist
Etter lange tider på leselista er jeg nå endelig godt i gang med Et annet liv, Per Olov Enquists sjølbiografi, som har venta trofast i bokhylla i snart ti (!) år. Jeg kan egentlig ikke tro at det har gått så mange år, for jeg husker fortsatt dagen da jeg fikk boka svært godt. Den kom i en diger eske fra Bokklubben med masse flotte bokgaver i. Jeg var på postkontoret, den gangen de fortsatt hadde postkontorer og ikke bare det ubegripelig kleine post i butikk, og esken var mye tyngre enn forventa. Jeg hadde ikke bil, så jeg valgte å gå innom bokhandelen for å kunne pakke ut esken og fordele bøkene i poser. Og slik blei det mye greiere å komme seg hjem. Men når jeg kikker opp i ulestreolen, ser jeg at det faktisk er enda ei bok der som ikke er lest...

Agneta Pleijel
To av tre bøker i trilogien er lest, og innlegg har det også blitt - Drottningens chirurg og Kungens komediant. Den siste boka har jeg ikke i hus, så den lar nok vente på seg.

Janne S. Drangsholt
Ingrid Winters makeløse mismot er lest, ledd av og glemt, men jeg rakk å få på plass et innlegg før det hele forsvant helt. Det kan du lese her.

Jostein Gaarder
Ut av det blå gikk jeg i gang med romanen Sirkusdirektørens datter av Jostein Gaarder, og kom seinere på at den i grunn kunne være bidraget mitt til niende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet var skandinaviske bøker. Innlegg kommer.

Alexandre Dumas d.y.
Kameliadamen er lest, men foreløpig har jeg ikke fått skrevet om den. I motsetning til boka til Drangsholt er dette ei fortelling som henger vesentlig lenger i kroppen, og som jeg stadig tar meg sjøl i å tenke på. Innlegg kommer.

Edith Södergran
Diktlesing er det ikke blitt noe av den siste tida, så boka får bare ligge på vent, med bokmerke i, til jeg plutselig en dag tar den med meg og leser videre. Kanskje det passer med syngende, finlandssvensk lyrikk etter å ha vært i den svenske prosaen til Enquist?

Alfabetlesing
Jeg har fortsatt ikke kommet i gang her, og kjenner jeg meg sjøl rett, blir det nok ikke sus i serken før utpå nyåret. Nå i førjulstida har de fleste nok å stå i med, meg sjøl inkludert. Første bokstav ut i dette leseprosjektet er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg som første bok ut, er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018
Det nærmer seg slutten på Bokhyllelesing 2018 - dersom du ikke allerede er i mål, da! Jeg har nylig fullført oktoberrunden, og håper å få lest novemberrunden midt i mellom julebakst og julekortskriving, slik at jeg blir klar for å møte det nye året og nye leseutfordringer uten gammelt lesestress. Men hvilken bok jeg skal ta for meg, er jeg ikke helt sikker på enda. Om det er flere som henger litt etter, er planen slik: I september leses det oppfølgere, i oktober skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000, og i november leses nobelbøkene - det vil si bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Jeg ønsker dere alle ei riktig god bokjul!