Kameliadamen

Bildekilde: Bokklubben

Vi befinner oss i Paris i mars 1847. En plakat om en kommende dødsboauksjon gjør vår forteller, som alltid har vært interessert i rare og gamle ting, oppmerksom. Nysgjerrigheten, for det står nemlig ikke hvem som er gått bort, fører han dagen etter inn i dødsboet, som ligger i rue d'Antin nr. 9. Han går dit tidlig på dagen, men leiligheten er allerede full av mennesker. Og ikke hvem som helst heller, nei, det er rike og elegante mennesker. Og tingene han ser, er utsøkte. "Møbler av rosentre, laget av en berømt kunstsnekker, Sevrès-porselen og kinesisk porselen, saksiske statuetter, silke, fløyel og blonder (...)." Og han forstår at nettopp denne leiligheten har tilhørt en stor-demimonde, en kurtisane, en selskapsdame, en luksusprostituert.

Men hvem? Jo, det skal vise seg at det er selveste Mademoiselle Marguerite Gautier som har bodd i leiligheten over lengre tid. Vår forteller kjenner henne som mange andre av utseende, men har aldri møtt henne sjøl. Han er altså ikke blant hennes klienter, og kan betrakte hennes nydelige toalettgjenstander i sølv og gull - gjenstander hun har fått av sine elskere - på en nokså objektiv måte. På selve auksjonen finner han ut at han ønsker et minne om denne vakre, forgjelda og døde kvinna som han aldri fikk kjenne. Og han ender opp med å kjøpe ei bok, som han betaler overpris for. Den har en inskripsjon, en tilegnelse, og denne interesserer vår forteller kanskje mer enn boka og Marguerites liv til sammen. Han aner at det ligger ei historie bak tilegnelsen, og han skal vise seg å få rett.

Kort tid etter kjøpet blir han nemlig oppsøkt av en ung herre. Han er i det som datida kaller "sterkt sinnsopprør" og han er også tydelig ved svekket helse. Armand, som han heter, ber om å få kjøpe den samme boka, koste hva det koste vil, og forteller at han var mannen som ga boka til Marguerite. Han kjente henne nemlig svært godt. Og etter litt fram og tilbake går Armand med på å fortelle sin historie. Slik går vi ut av rammehistoria og inn på neste nivå. Og i historia om den unge herrens liv, finner vi også historia om skjebnen til Marguerite Gautier, den vakreste kvinna i Paris.

Romanen Kameliadamen (1848) av den franske forfatteren Alexandre Dumas den yngre (1824-1895 - ja, han er sønn av Alexandre Dumas den eldre (1802-1870), men blei som flere av sine søsken født utafor ekteskapet) tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser med en nokså lignende situasjon. Som ung mann i Paris møtte han ei ung kvinne, Marie Duplessis (1824-1847). Som Marguerite i romanen var også hun ei kurtisane. Dumas forelska seg i henne, den vakreste og mest berykta kvinna i hele Paris, og måtte betale klekkelig bare for å være nær henne. Etter hennes død kjøpte han tilbake sine egne kjærlighetsbrev til henne og brukte så dem og hennes liv som inspirasjon for sin egen roman.

En kan spørre seg om det er sympatisk gjort av Dumas å utlevere ei kvinne på denne måten. Dumas skriver jo om det å være en luksusprostituert - å bevisst bruke kropp og utseende som basis for egen inntekt. For mange kvinner var, og er, det dessverre ingen annen utvei, men på denne tida i Paris kunne en med hell jobbe seg oppover og bli en stor-demimonde: Kvinna alle menn begjærer og vil eie, og kvinna alle kvinner hater og samtidig vil være. Det var også slik på den tida at det var allment kjent at de fleste høyerestående menn hadde et par damer på si - kona måtte bare finne seg i det, eller finne seg en egen sengekamerat. Men Marie fikk aldri uttale seg eller forsvare seg, og Dumas tukler fritt med hennes ettermæle. 

Dumas skildrer disse kvinnene og deres virke på en usentimental og direkte måte. Han behandler skjebnene deres ryddig, bortimot profesjonelt, som en lege, og han kommer aldri med påstander eller gjetninger. Han skriver rett og slett deres liv slik de er, uten filter og sminke. For eksempel skildrer Dumas sjukdommen til Marguerite, som gjør at hun ikke kan holde samme tempo som andre kurtisaner, som tvinger henne til å ta pauser, hvile, sove, trekke seg tilbake, ikke nyte alkohol. Og når hun så må presse seg, hvilke konsekvenser det kan få. Han beskriver også inngående Marguerites utgifter og hvordan hun får betalt dem. Hun har blant annet en velgjører og elskere hun overhodet ikke liker, de er bare der fordi de gir henne penger, penger hun er avhengig av. Hun er ikke grei med dem, men hun ligger med dem, slik hun jo må. For å ta seg godt ut koster mye, ikke minst i Paris på midten av 1800-tallet. Og Marguerite framstår som luksuriøs. Derfor må hun ha egen vogn, egne hester, flere tjenere, en portnerske, en stor leilighet med mange rom, nydelige møbler, eksklusive klær.

Men så er det denne Armand, da. Han kommer som ut av ingenting. Og han, en landsens gutt, er ikke som alle andre bemidla parisere. Blant annet syns han at Marguerite er frekk og vulgær, enn om hun er aldri så nydelig. Men hans handlinger og deretter ord får Marguerite til å bryte den eneste regelen som ikke skal brytes for ei kurtisane: Å ikke føle noe. Hvordan skal det da gå?

Verket Kameliadamen blei svært kjent i sin samtid, og den da 24 år gamle forfatteren blei en sensasjon. Seinere blei boka til et teaterstykke, og librettoen til operaen La Traviata er basert på nettopp denne historia. Marguerite blei et ikon i den tragiske romantikken, og fortellinga fikk uante kulturelle ringvirkninger. Men jeg håper også den hadde politisk sprengkraft. For riktignok avkler Dumas kurtisanene, men han avslører også mennene som bruker dem, og viser fram hvordan hele systemet fungerer. Om det ikke var oppsiktsvekkende, fordi alle egentlig visste om det, så må det i alle fall ha vært bevisstgjørende. Dumas insisterer nemlig på at disse kvinnene ikke er gjenstander, de er mennesker, og de må få tenke og føle, gis sjanser og få muligheten til å ha et eget liv, et annet, fritt liv. Det er de verdt. Slik er Kameliadamen moderne i sin ånd og relevant også for oss i dag.