Bokhyllelesing: Jostein Gaarder

Bildekilde: Bokelskere

Lille Petter Edderkopp. Ja, det er det han kalles. Eller kaller seg sjøl. Begge deler, kanskje. Først var det klassevennene som sa det, da han vokste opp i Oslo på 1950-tallet. Seinere skulle han si det om seg sjøl også. Delvis med fryd. Men før vi kommer så langt, må nesten historia få begynne. Den virkelige historia, den som han forteller.

Og han begynner med slutten. Fra det desperate nullpunktet, fra stedet der det bare kan stå om liv eller død. Fra vinduet har han utsikt ned mot havet og opp mot fjellene. Så: Flisene på golvet. Døra. Bankinga. Stemmene. Derfra tar han oss med helt tilbake til begynnelsen og lar oss bli kjent med han, altså Petter. Og mor og far og leiligheten og den bittelille mannen med bambusstokken, mannen bare Petter kan se. Meter'n heter han, og først var han bare i drømmene til Petter, men så kom han ut av drømmene og gikk omkring i leiligheten, han også. Leiligheten Petter delte med mor etter at far flytta ut. Leiligheten Petter skulle fortsette å bo i etter at mor døde. Men da var Petter langt eldre, nesten voksen. Likevel. At mor skulle gå bort -.

Alt i Petters liv handler om fantasien. Han har jo ikke venner, og interesserer seg ikke for å leike med andre barn. Men det han kan forestille seg, leve seg inn i eller regissere, gir han stor glede. Det kan være enkeltscener eller hele skuespill. Det kan være korte historier og lange romaner. Han etablerer persongallerier og store detaljerte hendelsesforløp allerede som ganske liten. Replikker, følelser og bevegelser hører også med. Men da leiker han jo. Sånn som når han ringer til drosjesentralen og bestiller alle drosjene til naboblokka. Så står han der i vinduet og ser på bilene som kommer kjørende, sjåførene som venter, naboene som ikke skjønner noenting, og veit at dette har han satt i gang, han dirigerer, tenker: bilene kommer fordi jeg bestemmer. Jeg! Det er ikke før han blir voksen at han skal slutte å leike og sette fantasiene i system. At han ikke lenger skal ringe til drosjesentralen. At han skal finne andre måter å bruke fantasien på. Men hvem visste at fantasier kunne være så farlige?

Hvor går en fra fantasien, da? Det naturlige er bøkene, fiksjonen. Alle disse fortellingene som er skapt av noen, regissert, dirigert, bestemt. Nedskrevet, og deretter lest. Også Petter leser. Tidlig og masse. Han sluker oppslagsverk og skjønnlitteratur om hverandre, leser alt mora har i bokhyllene sine, leser alt han kommer over. Studere gjør han også, seinere. Og plutselig finner han en måte å bruke fantasien sin på, denne ustoppelige fantasien som hele tida bobler over og som gjør det vanskelig for Petter å skildre mellom fantasi og fiksjon - eller nærmere bestemt erindret virkelighet og erindret fiksjon. For hva var det han fant på? Og hva skjedde egentlig, i virkeligheten?

Vi møter Petter når han er midt i livet, nesten. Vi får inntrykk av at han er på en slags ferie, han har reist fra alt og alle, forpliktelser og arbeid. Han tror at noen er etter han, at noen vil han vondt. Derfor haster det kanskje med å få ut sannheten, og å formidle hvordan det hele henger sammen. Så for første gang begynner Petter å skrive et lengre, sammenhengende verk. Om seg sjøl. Som en slags forklaring. Eller unnskyldning, kanskje. Og det er denne boka vi leser.

Jostein Gaarders (f. 1952) roman Sirkusdirektørens datter (2001) er mitt bidrag til niende runde av Bokhyllelesing 2018. Jeg fikk boka for mange år sia - med dedikasjon av forfatteren - og har hatt den på leselista ei stund. Hovedgrunnen til at jeg ikke har kasta meg over den, er omslaget: Boka ser rett og slett litt kjedelig ut med sjakkmønstra omslag. Og baksideteksten, som er en setning her og en setning der, sier meg ikke stort. Men der tok jeg jammen feil! Naturligvis gir omslaget stor mening etter lesing, labyrinten og edderkoppen og setningene også. Så nok en gang fikk jeg bekrefta munnhellet der det sies at en ikke skal skue hunden på håra. Men det er mitt eget tap, jeg kunne tross alt lest boka for lenge sia.

Sirkusdirektørens datter er en svært lesverdig roman med en interessant komposisjon og imponerende struktur. Her fins fortellinger inni fortellinga og intertekstualitet, Gaarder bobler over av kreativitet, fantasi og språkglede (og for et ordtilfang!) for å speile Petters sinn, her er svært gode plot (hvor er bøkene?) og alt er vevd sammen på en overbevisende måte. Ingenting er tilfeldig! Det er stilsikkert og balansert og utrolig behagelig å lese. Gaarder skildrer godt og leverer et svært troverdig portrett av Petter - det er nesten så det er litt for troverdig... Og noen av ideene i boka er så solid utbrodert at en kan mistenke dem for å være sanne!

Romanen er ispedd mange frampek og hint, noe som gjør teksten jevnt spennende, sjøl om den til tider også er veldig detaljert der Gaarder tar sine nedslag. Men frampekene kan også gjøre boka bittelitt forutsigbar for en observant leser. Dog heldigvis ikke i slikt monn at det går utover lesegleden og leseropplevelsen! For dette er virkelig ei skikkelig god bok som har mye å by på for de små grå, samtidig som den er rask å sette seg inn i. Den er underholdende uten å være en underholdningsroman, og spennende uten å være en krim, samt at den har flere lag uten å på noen måte framstå som tung og tett. Gaarder rapper frekt fra flere sjangre, setter sammen på sin egen måte, fabulerer og drømmer og erindrer om hverandre. Enkelte partier er så fulle av driv og kraft at det er vanskelig å legge fortellinga fra seg - en vil jo bare vite hvordan det går med Petter, hvordan alt egentlig henger sammen, og om ens egne mistanker er korrekte.

Og Petter? Ja, han er vekselvis en motbydelig intellektuell, en sympatisk trist ung mann hvis mor akkurat er død, en sleip jentefut, en overbevisende selger, en uhyggelig motstander som alltid har det psykiske overtaket, en mestermanipulator, en intelligent og ensom mann, en reddhare, en feiging. Han er sammensatt og menneskelig fra topp til tå i sin leit etter seg sjøl, noen å føle seg vel med og ikke minst det ene minnet som er gjemt innerst inne i han sjøl og som er svaret på hans egen gåte om hva som egentlig skjedde den gangen.

Da jeg fikk boka, blei jeg fortalt at kona til Jostein Gaarder, Siri Dannevig (f. 1953), har sagt at det er denne boka som er mest Jostein. Om det stemmer, er Jostein Gaarder enda mer spennende og imponerende enn først antatt - og det kommer fra en som er svært glad i hans barne- og ungdomsbøker. Men nå kan jeg glad og fornøyd legge til denne også. Anbefales!